Det britiske bandet Spin Marvel har på ingen måte tatt skade av at Nils Petter Molvær bidrar kraftig. Dessuten møter vi en “ukjent” nordmann – to ganger!

Spin Marvel, denne gangen med Martin France, Tim Harries, Nils Petter Molvær og Terje Evensen, er et spennende prosjekt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den nå vel 50 år unge engelskmannen Martin France har vært blant fotballøyas ledende trommeslagere helt siden 80-tallet da vi først hørte han med bandene First House og Loose Tubes. Siden har han fortsatt i å spille i jazzens Premier League sammen med blant andre Kenny Wheeler, John Taylor, Lee Konitz, Dave Holland og Arild Andersen. Med Spin Marvels tredje utgivelse på 10 år forteller France oss at han fortsatt er en svært så søkende musikant.

Spin Marvel er trommeslager Martin France sitt hjertebarn.

Jeg opplever Spin Marvel mer som et stadig voksende prosjekt mer enn et band. Tidligere har blant andre Led Zeppelin-bassisten John Paul Jones og gitaristen John Parricelli vært med og satt sine solide bumerker på musikken. Dette er uansett France sitt hjertebarn og når Jones også har vært innom her, går tankene kjapt til en annnen musikalsk organisme han har gjesta, nemlig Supersilent.

Spin Marvel og Supersilent låter helt forskjellig, men mye av det samme tankegodset ligger til grunn. Her er det elementer av frijazz, ambient og elektronika i en forening som har oppstått fordi det er akkurat France, bassist Tim Harries, en Nils Petter Molvær som blir utfordra og som stortrives og den “ukjente” nordmannen Terje Evensen, opprinnelig trommeslager, på live elektronikk, som blir samla i et laboratorium og skaper noe de ikke ante så mye om før de gikk over dørstokken. Alt er gjort live i et BBC-studio i løpet av fire timer. I ettertid har remixmaestroen Emre Ramazanoglu kommet inn og laga åpne og tildels dramatiske lydlandskap av det hele og han har også lagt på trommer på ett spor.

Puul – det vil si Tim Harries og Terje Evensen.

Terje Evensen, bosatt i England hvis jeg har skjønt det riktig, har jobba både med Jones og Molvær tidligere. Elbassist Harries er også av den ettertrakta sorten og har stått på lønningslista til både Bill Bruford, Katie Melua og Brian Eno. De to fant ut etter samarbeidet med Spin Marvel at de ville fortsette og da muligheten for å lage en duo dukka opp, var ingen av de to vanskelig å be.

Her snakker vi elbass og elektronikk og en musikk som får anledning til å utvikle seg sakte og organisk. Vi snakker om intelligente musikalske samtaler mellom to empatiske herrer som aldri går i veien for hverandre, men som tvert i mot gir hverandre rom og inspirasjon til å skape noe unikt.

Dette er som den oppegående vil skjønne drømmende, svevende og søkende musikk ulikt det meste annet som også kalles musikk.

PS Bandnavnet Puul kom til fordi Harries alltid hadde drømt om å spille i et band med to u-er!!!!!!

Spin Marvel

Infolding

RareNoise Records/MusikkLosen

Puul

Puul

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Ingar Zach er en perkusjonist og musikant som gjør alt annerledes. Her kommer det to nye bevis på det.

Ingar Zach gjentar aldri seg sjøl.

Foto: Ariele Monti

Ingar Zach (43) har, helt siden vi først møtte han gjennom “storbandet” Chateau Neuf Spelemannslag på begynnelsen av 90-tallet, fortalt oss at han har helt egne ideer om hvordan musikk skal låte – og han har vist ustanselig at han har evner til å sette det ut i livet.

To viktige milepæler i Zachs karriere har vært plateselskapet SOFA som han starta sammen med sjelsfrende Ivar Grydeland og bandet Tri-Dim sammen med Håkon Kornstad og David Stackenäs. Seinere har også Dans les Arbres, Huntsville, Arve Henriksen, Erik Honoré og Jon Balke blitt viktige samarbeidsprosjekter/partnere.

Labfield var opprinnelig David Stackenäs og Ingar Zach.

Etter at Tri-Dim slutta å eksistere, fant Zach og den spennende svenske gitaristen Stackenäs ut at de ville fortsette som duo, men med en helt annen innfallsvinkel til musikken. Det har foreløpig ført til skivene “Fishforms” og “Collab” der et hypnotisk dronelandskap har vært et sentralt fundament.

Nå har italienske Giuseppe Ielasi også blitt med.

På det forrige albumet inviterte de to med seg den italienske gitaristen og elektronikeren Giuseppe Ielasi som gjest. Det synes alle involverte var så vellykka at han nå er fullverdig medlem. Det har ført til et helt nytt lydbilde og nye innfallsvinkler som også ser inn mot popmusikk, minimalisme, elektronisk og etnisk musikk samt store doser impromusikk også sjølsagt.

Når så den strålende svenske vokalisten Mariam Wallentin, kjent blant annet fra Wildbirds & Peacedrums, bidrar nydelig på flere spor, så blir Labfield anno 2015 mer spennende og annerledes nok en gang.

Miguel Angel Tolosa og Ingar Zach staker ut ny kurs.

Zach, som har vært bosatt i Madrid de seineste åra, har hele verden som leikegrind. Det musikalske språket hans kjenner så avgjort ingen grenser og “Loner”, et pågående samarbeid med den spanske elektronikeren og gitaristen Miguel Angel Tolosa, gir oss glimt av hva de to har holdt på med siden 2004 og fram til nå.

Begge bidrar med såkalte field recordings – opptak gjort diverse steder i naturen og satt inn i rammer de to har skapt i studio, samt diverse elektronikk.

Musikken framstår som saktevoksende uttrykk der tanken får rom til å være med underveis og lage sine egne bilder. Zach og Tolosa er i stand til å skape usedvanlige stemninger på sitt unike vis og nok en gang forteller Ingar Zach oss hvilken original og spennende musikant han er.

Labfield

Bucket of Songs

HUBRO/Musikkoperatørene

Ingar Zach/Miguel Angel Tolosa

Loner

SOFA Music/Musikkoperatørene

Altsaksofonisten Rudresh Mahanthappa er en av de nye store. Her har han laga ny musikk og tilegna den den aller største – Charlie Parker.

Rudresh Mahanthappa i ferd med å flytte merkesteiner.

43 år gamle Rudresh Mahanthappa er født i Italia. Han har indiske foreldre og har vokst opp i USA. Hans enorme talent slo ut i full blomst sammen med annen ung gigant med liknende røtter, pianisten Vijay Iyer, på begynnelsen av 2000-tallet. Siden den gang har han vært bosatt i New York og gjennom godt og vel et dusin innspillinger under eget navn og masse bidrag som sidemann, så har Mahanthappa fortalt oss at han godt kan være mannen som tar altsaksofonpinnen videre.

Sjøl om Mahanthappa har implementert en hel del av sine originale røtter i sin musikk, så har han aldri lagt skjul på at jazzens kanskje største ikon, Charlie Parker (1920-1955), har vært hans største forbilde og inspirasjonskilde. Her får han vist oss det tydeligere enn noen gang, men på sitt helt spesielle vis. All musikken er komponert av Mahanthappa, men i stor grad basert på Parker-klassikere som “Donna Lee”, “Relaxin´ at the Camarillo”, “Parker´s Mood”, “Dexterity”, “Steeplechase”, “Now´s the Time”, “Comfirmation and Barbados” og “Anthropology”.

Med sin umiskjennelige og helt personlige tone i hornet og med en intensitet og inderlighet som han er helt aleine om, løfter Mahanthappa Parker-arven videre. Når så det håndplukka laget med Matt Mitchell på piano, François Moutin på bass, Adam O´Farrill – barnebarn av Chico og sønn av Arturo, to latinjazzgiganter – på trompet og Rudy Royston på trommer leverer på øverste hylle både kollektivt og solistisk, så har “Bird Calls” blitt en milepæl i Mahanthappas karriere så langt, samt en solid påminnelse om han som har gjort dette mulig – Charlie “Bird” Parker.

Rudresh Mahanthappa

Bird Calls

ACT/Musikkoperatørene

Musikken til kantelespilleren og vokalisten Sinikka Langeland er egnet til å trollbinde – intet mindre.

Sinikka Langeland tar oss med på ekskursjon – en vakker sådan.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I folkemusikkmiljøet kjente mange, også langt utenfor Norges grenser, godt til Sinikka Langeland lenge før Manfred Eicher og ECM “oppdaga” henne og ga ut hennes første innspilling, “Starflowers”, på det verdensberømte selskapet i 2006. Siden har det kommet to til, “Maria´s Song” og “The Land That Is Not”, og med “The Half-Finished Heaven” bekrefter hun nok en gang hvilken autoritet og inderlighet hun er i besittelse av.

Langeland, fra Finnskogen ikke langt fra Kongsvinger, henter fra hele sitt store arsenal av impulser til dette mesterverket. Det betyr blant annet folkemusikktradisjoner fra både Finland og Norge, klassisk musikk og samtidsmusikk og etterhvert også store doser improvisasjon. Når hun så har valgt et spesielt spennende reisefølge, så blir dette noe helt for seg sjøl.

Sjøl spiller hun det finske tradisjonsinstrumentet kantele, ei bordharpe som Langland benytter tre versjoner av – med enten 10, 15 eller 39 strenger. På tre av spora synger hun også vakkert – tekster skrevet av den svenske Nobelpris-vinneren Tomas Tranströmer, tekster som ofte dreier seg om naturens kraft.

Den allsidige finske perkusjonisten Markku Ounaskari tar med seg sine lokale røtter inn i musikken, jazzmusikeren Trygve Seim løfter musikken med sitt sterke tenorsaksofonspill og den klassiske bratsjisten Lars Anders Tomter gir det hele nok en dose med uventa krydder.

Dette er så stemningsfull, vakker, sterk og personlig musikk i diverse grenseland som vel tenkelig.

Sinikka Langeland

The Half-Finished Heaven

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Andreas Backer tar stemma til steder der den sjelden eller aldri har vært før.

Andreas Backer – med et på mange vis maskulint svar på Sidsel Endresens estetikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

33 år unge Andreas Backer fra Oslo gjør det på ingen måte enkelt verken for seg sjøl eller for oss. Etter at trompet var hovedinstrumentet frem til han var 22, så har han siden konsentrert seg om å utforske stemmas muligheter og han har ved flere anledninger vist oss at de er mange, ukjente og ikke minst spennende. Med “Voice Improvisations” møter jeg han i alle fall for første gang aleine og her er ingenting “forbudt” – absolutt ingenting.

Backer har studert både i Stavanger, Stockholm og Oslo og han har søkt det åpne og frie rom. Ved hjelp av hva stemma kan gi når det gjelder lyder av alle mulige slag – her finnes ikke tradisjonell skjønnsang for å si det slik, ikke spor av det en gang – og ved hjelp av alle mulige teknikker, dynamikk og ymse uttrykk, forteller Backer oss hvilken original søker han er. De som vil få tanker i retning Sidsel Endresen er absolutt på sporet, men Backer låter sjølsagt totalt annerledes.

Backer er inspirert av europeisk impro, frijazz, folkemusikk, samtidsmusikk og mye annet og setter det sammen til noe som ikke likner noe som har vederfaret våre sinn tidligere. På ett av spora bidrar produsent Daniel M. Karlsson på elektronikk – ellers er Backer ganske så aleine.

Med sin smatting, remjing, purring, hyling, roping, strupesang, visking og hva det nå måtte være, utfordrer Andreas Backer oss på et unik vis. Tøft gjort!

Andreas Backer

Voice Improvisations

Creative Sources/subradar.no

Vokalisten og gitariten Madeleine Peyroux har mye av Billie Holidays inderlighet i seg. I tillegg har hun veldig mye eget.

Madeleine Peyroux er en av de mest sensuelle og inderligste teksttolkerne uansett sjanger.

Madeleine Peyroux (40) slo gjennom med et brak i 1996 da hennes debutalbum “Dreamland” så dagens lys. Da var den amerikansk-franske vokalisten og gitaristen allerede en erfaren artist som hadde spilt og sunget både på gater og streder og klubber på begge sider av Atlanterhavet. Produsenten Yves Beauvais hadde oppdaga henne allerede i 1992, men i motsetning til de fleste andre unge artister, var Peyroux absolutt ikke lett å be når det gjaldt å innta et platestudio.

Beauvais hadde først hørt henne på en klubb i New York der hun røkte med begge hender og drakk samtidig – en frisksportig 18-åring der altså! Peyroux hadde allerede den gangen både chanson-tradisjonen og ikke minst Billie Holidays unike måte å tolke en sang på inne og alt dette og mer til har hun fortsatt å utvikle fram til nå.

Peyroux har alltid hatt et uttrykk som ei voksen dame – med en sound som et levd liv og noe forteller meg at hun har levd mer enn en gjennomsnittlig 40-åring også.

På denne dobbelt cden med høydepunkter fra hennes karriere får vi forsåvidt ingenting nytt, men litt av alt – inkludert låter av Leonard Cohen, Bob Dylan, Charlie Chaplin, Edith Piaf og postpunkeren Elliot Smith. 27 låter er inkludert her og forteller oss om en “gammel” artist i en ung kropp.

Med musikk henta fra seks album pluss Warren Zevon og Joe Calderons “Keep Me in Your Heart” fra filmen “Union Square”, forteller Madeleine Peyroux oss at hun er en tidløs artist som har hatt, har og fortsatt vil ha mye å melde med sin inderlige melodiøsitet og ekthet i mange tiår framover.

Madeleine Peyroux

Keep Me in Your Heart for a While – The Best of Madeleine Peyroux

Rounder/Concord/Universal

Kjetil Husebø er en tangentherre med mange talenter. Her får vi stifte bekjentskap med nok et.

Kjetil Husebø har stadig noe spennende på hjertet.

Kjetil Husebø er en knapt 40 år ung bergenser som, til tross for at han har gitt oss flere innspillinger både med prosjektet Optical Substance og i solosammenheng, i stor grad har greid å holde seg unna det store rampelyset.

Med “Steps” møter vi han i nok ei attraktiv utgave – aleine kun med det strålende flygelet til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio.

2. desember i fjor inntok Husebø Rainbow med masse ideer. Her er ingenting, i motsetning til på tidligere innspillinger, ferdig komponert. Her stiller Husebø med ideer og skisser og skaper melodisk, rytmisk spennende og til tider abstrakt musikk – hele tida basert på ettertenksomme fabuleringer.

Husebø hevder sjøl at musikken befinner seg i grenseland mellom jazz, samtidsmusikk, klassisk og folkemusikk og det er hevet over tvil at elementer fra alt dette er å finne i dette unike brygget.

Kjetil Husebø er så utvilsomt en musikant med mye spennende på hjertet og i stadig større grad er han i stand til å få det ut også. Med “Steps” tar han akkurat det – nye steg.

Kjetil Husebø

Steps

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Den norsk-svenske trioen Munkeby Nørstebø – Strid – de Heney tar oss med til steder neppe noen har vært på før.

Henrik Munkeby Nørstebø, Nina de Heney og Raymond Strid tar oss med på forskningsferd.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Da den nå 28 år gamle trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø, opprinnelig fra Trondheim, skulle avlegge eksamen ved Musikhögskolan i Göteborg for knapt fire år siden, så satte han sammen drømmetrioen sin til eksamenskonserten. Den bestod av den sveitsiske, men Sverige-bosatte bassisten Nina de Heney og den svenske trommeslageren Raymond Strid. Noe forteller meg at Munkeby Nørstebø, som nå er i ferd med å avslutte sitt mastersstudium i Oslo, bestod eksamen med glans.

Trioen lever i alle fall fortsatt sitt eget liv og her får vi være med på to konserter i løpet av to marsdager i fjor i henholdsvis – du har kanskje tippa det allerede – Oslo og Wien.

Dette er så avgjort fritt improvisert musikk uten noen som helst melodiske referanser. Dette blei skapt der og da og kommer aldri til å bli spilt igjen. Her snakker vi om kommunikasjon på et høyt nivå og der lytteegenskapene er helt avgjørende.

Den felles forståelsen for bruken av spenning og avspenning er sentralt i alt trioen foretar seg. Musikken utvikler seg konstant, men ofte saaakte og stiiiille. De dynamiske virkemidlene de er utstyrt med gjør likevel at musikken også kan ta helt andre retninger med eksplosjoner og utbrudd av ganske voldsom karakter.

De to cirka 50 minutters konsertene er sjølsagt helt forskjellige, men har det samme tankegodset i bånn. Dette er original og unik musikk som for mange nok egner seg best live, men som absolutt har kvaliteter som gjør at den egner seg for eksempel ved en pool i Thailand også!

Henrik Munkeby Nørstebø er definitivt et spennende navn å følge i tiåra som kommer – uansett hvilken by han spiller i.

Munkeby Nørstebø – Strid – de Heney

Oslo Wien

Va Fongool/Musikkoperatørene

En av de store, uansett sjanger, Van Morrison har invitert 15 av sine “nærmeste” venner til samsang. Det har det blitt flotte tolkninger av Morrison-klassikere av.

Van The Man – ingen over, ved siden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

69 år unge George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison er sær, ofte sur og nesten alltid vanvittig bra. Han driter i sjanger – han er nærmest sin egen med betydelige impulser fra rock, rhythm and blues, folk, jazz, blues og country.

Van Morrison er så uhip i sin framtoning at han sjølsagt framstår som urhip – slik er det bare og jeg tror faktisk ikke han gjør noe for det heller.

I Molde for mange år siden fikk knappe 10000 oppleve Van The Man i en historisk duett da Bob Dylan inviterte han opp på scena på Romsdalsmuseet – den har blitt av typen hvor var du da – du skjønner? Nå har den nordirske superstjerna, som kommer til Kongsberg til sommeren, snudd på flisa og invitert med seg 16 av sine store favoritter.

Med Clare Teal.

Morrison har ikke tatt den lette veien denne gangen – han har blant annet droppa mange av de mest kjente låtene sine som “Moondance”, “Brown-Eyed Girl” og “Tupelo Honey”. Det kan nemlig en gigant med rundt 350 sanger, de aller fleste av meget høy kvalitet, tillate seg.

Sjefen har hatt planer om et slikt prosjekt helt siden begynnelsen av 2000-tallet, men andre oppdrag og vanskeligheter spesielt med logistikk har ført til at både han og vi har måttet vente til nå. Det har så avgjort vært verdt ventetida.

Med Mick Hucknall.

Men i 2013 løsna det endelig. På Bluesfest i Royal Albert Hall i Lonon møtte Morrison blant andre Bobby Womack, Mavis Staples og Natalie Cole og vips så var “Some Peace of Mind”, “If I Ever Needed Someone” og “These Are the Days” i boks.

Med Gregory Porter.

Det blir for omfattende å gå inn på hver av de 16 låtene, men her møter vi også George Benson – “Higher than the World” – både på vokal og gitar, Joss Stone – “Wild Honey”, PJ Proby – “Whatever Happened to PJ Proby”, Clare Teal – “Carrying a Torch”, Gregory Porter – “The Eternal Kansas City”, Mick Hucknall – “Streets of Arklow”, Georgie Fame – “Get On With the Show”, datter Shana Morrison – “Rough God Goes Riding”, Steve Winwood – “Fire in the Belly”, Chris Farlowe – “Born to Sing”, Mark Knopfler – “Irish Heartbeat”, Michael Bublé – “Real Real Gone” og Taj Mahal – “How Can a Poor Boy?”.

Det vil med andre ord si storheter fra mane generasjoner og fra mange stilretninger

Med Shana Morrison.

Med Georgie Fame.

Med Chris Farlowe.

Med Taj Mahal.

“Duets: Re-working the Catalogue” har blitt en strålende manifstasjon av hvem Van Morrison er både som sanger og ikke minst låtskriver. Dette er enkelt og greit ei skive som kommer til å gå på høy rotasjon i heimen i mange, mange år. Den passer forresten også utmerket på påskeferie på “hytta” i Thailand også! Og garantert over alt ellers også.

Van Morrison

Duets: Re-working the Catalogue

RCA Records/Sony Music

Trommeslageren Stefan Pasborg viser seg fram på to forskjellige vis – begge er strålende.

Stefan Pasborg – hvilken musikant!

Trommeslageren og bandlederen Stefan Pasborg (40) tilhører den danske mellomgenerasjonen av jazzmusikere som etterhvert har vist fram svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner. Han er enkelt og greit av typen som kan det meste – og det jævli bra. Her hjemme har vi først og fremst møtt Pasborg i det heftige kollektivet Ibrahim Electric der jazz, funk, soul og jeg vet ikke hva går opp i en større enhet.

Den funky trioen har blitt satt på vent akkurat her i forbindelse med disse to utgivelsene som er helt forskjellige fra hva vi har støtt på med Ibrahim Electric.

Pasborg viser oss sin utrolige allsidighet og tilpasningsdyktighet – noe som sjølsagt har med en langt framskreden teknikk å gjøre.

Lille Stefan vokste opp i et hjem som var fyllt med klassisk musikk. Både mor og stefar var dansere ved Den kongelige danske ballett i København og hver søndag stod klassisk musikk på programmet i heimen – spesielt Igor Stravinsky. Dette gikk ikke akkurat hjem hos den lille som hadde Elvis Presley som sitt store forbilde, men da han som 9-åring fikk se “Vårofferet” for første gang, fikk Elvis en solid konkurrent og slik har det vært siden.

Helt siden den gang har Pasborg hatt en drøm om å kunne kombinere sin egen musikk med noe fra det klassiske repertoaret og her skjer det på et helt unikt og spennende vis. Stravinskys “Ildfuglen” og “Vårofferet” samt Aram Khatjaturjans “Sabeldansen” er utgansgpunktet for hippe og groovy tolkninger full av respekt, men samtidig tatt til moderne steder den aldri har vært tidligere.

Sammen med tenorsaksofonisten og klarinettisten Anders Banke og tangentmannen Anders Filipsen, pluss Victor Dybbroe på perkusjon og Oliver Hoiness på gitar på noen spor, har Pasborg skapt en unik lydverden rundt dette udødelige materialet som komponistene sikkert også ville likt – førsteperkusjonist i Danmark Radios Symfoniorkester, Gert Sørensen, gjør i alle fall det og skryter fælt i cdomslaget at han opplever denne kjente musikken på en helt ny måte her. Det er det absolutt ikke vanskelig å være enig i.

Den andre cden er totalt forskjellig fra “The Firebirds” igjen. Sammen med den utmerkede pianisten Carsten Dahl (47), som vi kjenner blant annet fra samarbeid med Arild Andersen, inntok Pasborg Statens Museum for Kunst – SMK – den 8. juli i 2012. Et begeistra publikum fikk oppleve de to virtuosene stort sett i fri flyt, men dette er likevel et godt stykke unna Cecil Taylor og Rashid Ali for å si det slik.

Fire av de åtte låtene er spontant unnfanga, mens Dahl har skrevet tre, blant annet den urfyrrige “Psyko Calypso”, og så avsluttes ballet med den nydelige balladen “Blame it on My Youth”.

Pasborg og Dahl snakker svært så godt sammen og tar oss med på en personlig ekskursjon av den opplevelsesrike sorten. Skulle for eksempel Moldejazz ha et åpent hull på sitt Storyville-program så er det bare å ringe København – en garantert suksess vil sikkert være lett å be.

Stefan Pasborg beviser her at han er blant de aller mest spennende perkusjonistene denne verdensdelen – i alle fall – har å by på.

Stefan Pasborg og Carsten Dahl – duo med noe helt eget.

Stefan Pasborg

The Firebirds

ILK/DME

Stefan Pasborg/Carsten Dahl

Live at SMK

ILK/DME