Det er noen mennesker man bare vet er i rommet fra det sekundet de inntar det. John Pål Inderberg er av det slaget.

Håkon Mjåset Johansen, John Pål Inderberg og Trygve Waldemar Fiske – det er trioen sin det.

Saksofonist, verbaljazzer og mye mer, John Pål Inderberg (66), har en naturlig autoritet uten på noen måte å være autoritær. Han er bare av typen som setter sitt preg på både omgivelsene og ikke minst musikken han til en hver tid ønsker å formidle. Slik har det vært i flere tiår, slik er det fortsatt og slik kommer det til å være helt til han legger ned horna – om mange tiår forhåpentligvis.

Det heter seg at man bør være forsiktig med for nær kontakt mellom lærer og elever. Det er helt sikkert en god leveregel, men heldigvis finnes det unntak og denne trioen er et fantastisk eksempel på det. Det hadde seg nemlig slik at Inderberg, som her kun spiller barytonsaksofon – hans desidert foretrukne instrument de seineste åra, hadde både bassist Trygve Waldemar Fiske, fra Frei utenfor Kristiansund, og trommeslager Håkon Mjåset Johansen, fra Trondheim, som elever ved jazzlinja i Trondheim. Der så og hørte han garantert talentet til begge de to, men det tok likevel mange år før lærer og elever slo sine putler sammen til denne utmerkede trioen.

Her møter vi de tre endelig i herlig og livgivende utforskning av et repertoar bestående av musikalske utgangspunkt både med røtter i norsk tradisjonsmusikk, Lars Gullins unike toneverden, standardlåter og ikke minst fra en av Inderbergs "føringsoffiserer", Lee Konitz.

Dette er tidløs, flott, personlig og stemningsfull Jazz med stor J med mange og stilsikre forbindelseslinjer til cooljazzen. Inderberg er en musikant av verdensklasse innen denne sjangeren og med perfekt reisefølge i Fiske og Mjåset Johansen, tar han oss med på ei reise som gjerne må vare lenge og lenger enn lengst for min del.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Pål Inderberg Trio

Linjedalsleiken

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Saksofonisten Donny McCaslin fikk æren og gleden av å være med på David Bowies siste runde. Her følger McCaslins hyllest av Bowie.

Donny McCaslin og David Bowie under innspillinga av Blackstar.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Etter å ha hørt Donny McCaslin (50) og bandet hans på den bitte lille jazzklubben 55 Bar i Greenwich Village, inviterte David Bowie McCaslin til å være med på singelen "Sue (Or in a Season of Crime)" i 2014. Bowie likte tydeligvis veldig godt det han hørte og i forbindelse med "Blackstar", var McCaslin og hele bandet med fra start til mål. Det blei jo både et fantastisk vitnesbyrd om at Bowie var på høyden helt til slutt, samtidig som det blei et både sterkt og trist farvel med ikonet Bowie.

For de mange millioner Bowie-tilhengere rundt om på kloden kom bortgangen som et sjokk – for McCaslin kom det sikkert ikke like overraksnde, sjøl om Bowie var svært privat og holdt sin helsetilstand skjult for de aller fleste.

Jeg hadde gleden av å møte McCaslin ved et par anledninger i fjor sommer da han spilte med Steps både på Kongsberg og i Molde. Han var tydelig stolt over å ha fått muligheten til å være med mesteren på oppløpssida og fått anledning til å prege musikken hans i så stor grad som han fikk. Likevel var han sjølsagt mest opptatt av sin egen musikk og her får vi altså anledning til å stifte enda nærmere bekjentskap med den.

Sammen med trommeslager Mark Guiliana, elbassist Tim Lefebvre og tangentist Jason Lindner, samt ei gjesteliste bestående av David Binney på synther og vokal – han har også produsert -, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på gitar, vist McCaslin oss hvorfor både Bowie og så mange andre har blitt så begeistra for han og uttrykket hans.

Med et repertoar bestående av blant annet to Bowie-låter, "A Small Plot of Land" og "Warszawa", men aller mest eget materiale, tar McCaslin & Co oss med på ei elektroakustisk reise med spor av rock og ikke minst moderne, melodisk og rytmisk spennende jazz som han er helt aleine om. Donny McCaslin er også utstyrt med en teknikk og en unik saksofontone som gjør at han inntar en posisjon høyt der oppe.

McCaslin sier at "Beyond Now" er dedikert David Bowie og alle som elsket han. Det er lett å høre og Donny McCaslin etablerer seg også på egen hånd i det internasjonale tetsjiktet med dette visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donny McCaslin er en saksofonist i verdensklasse.

Donny McCaslin

Beyond Now

Motéma Music/Naxos Norway

Mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Jan Gunnar Hoff byr på et sjeldent og ikke minst herlig møte.

Jan Gunnar Hoff og Marianne Beate Kielland – en vakker og sjelden kombinasjon.

Musikk består i stor grad av møter – noen åpenbare og forutsigbare, andre mer overraskende og spennende. Etter at den anerkjente mezzosopranen Marianne Beate Kielland (41) og den ettertrakta jazzpianisten Jan Gunnar Hoff (58) hadde jobba sammen ved et par anledninger i 2014 og året etter, vokste ideen fram om å lage et program sammen – der musikk fra begges verdener kunne finne en møteplass.

Som sagt, så gjort og de to gikk til verket med å finne stoff som kunne passe, samt skrive nytt stoff også. Forfattere som Blake og Hamsun blei "kontakta" og Hoff skreiv ny musikk til disse gigantenes tekster og i tillegg plussa de på klassikere som Halvdan Sivertsens "Nordaførr Vårvisa" og Elias Blix´ "Barndomsminne". Med noen av Hoffs egne "klassikere", som han også har skrevet tekster til, var programmet fullstendig – og veldig bra og variert.

Etter en turné på våren fjor, gikk de to i "studio" i Stamsund kirke i Lofoten et par julidager og det er det vi får nyte fruktene av her. Vi får vi møte to sterke, uttrykksfulle og klare stemmer som åpenbart har truffet hverandre på tvers av sjangre og hva det skulle være og tar oss med på herlige, originale og spennende ekskursjoner.

Om det er jazz eller klassisk eller litt av hvert vi får oppleve på "Terra Nova" er jeg ikke sikker på – jeg er heller ikke så veldig opptatt av det. Det jeg er veldig glad for er at jeg får oppleve god og annerledes musikk servert av to fremragende musikanter – det holder lenge det.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Beate Kielland – Jan Gunnar Hoff

Terra Nova

LAWO Classics/Musikkoperatørene

Hvis det er noen der ute som trenger hjelp til å finne freden, så er hjelpa på vei: Svein Olav Herstad Trio og deres "The Ballad Book".

Håkon Mjåset Johansen, Magne Thormodsæter og Svein Olav Herstad – fredsskapere.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har vært fan lenge. Faktisk helt siden trioen bestående av Svein Olav Herstad på piano, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass ga oss "Inventio" for over ti år siden. Seinere fulgte "Live in Cape Town" i 2010 og nå er altså trioen, som har holdt sammen så lenge uten mannskapsforandringer, på plass igjen med sin tredje og aller beste utgivelse så langt.

Mye av årsaken er sjølsagt at dette kollektivet har holdt sammen og utvikla seg gjennom en rekke turneer verden rundt. De har funnet fram til sitt eget språk – sitt eget uttrykk. Og slik det framstår her så er det så uendelig vakkert og hele tida søkende.

På vinylen får vi seks spor. To er skrevet av Herstad, ett av Thormodsæter og i tillegg blir vi servert Joe Sample og Will Jernnings´ "One Day I´ll Fly Away", brødrene Gershwins "How Long Has This Been Going On" og Hoagy Carmichaels "Skylark". På cd-en, som følger med på kjøpet, er det to bonusspor, blant annet Gilbert O´Sullivans "Alone Again".

Dette er så nedpå, vakkert, inderlig og gjennomsiktig som vel tenkelig. Denne trioen består av ypperlige musikanter som vil hverandre vel og det bærer også det musikalske sluttproduktet preg av. Senker ikke freden seg etter noen runder med "The Ballad Book", tror jeg profesjonell hjelp er det eneste som duger.

Minus? Veldig få og små, men det hadde ikke skada med en ekstra runde med korrekturlesing på omslagsteksten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Olav Herstad Trio

The Ballad Book

Curling Legs/Musikkoperatørene

Det å møte på mestergitarist Bill Frisell er en feststund – alltid. Ekstra spesielt er det når nye konstellasjoner dukker opp.

Bill Frisell og Thomas Morgan – en ny, fantastisk duo.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Helt siden jeg hadde gleden av å være flue på veggen da Bill Frisell (66) dukka opp i Molde sammen med Arild Andersen, Alphonse Mouzon og John Taylor som totalt ukjent gitarist på begynnelsen av 80-tallet, har han gitt meg usedvanlig mye glede og enormt med overraskelser. Han har vært, han er og han kommer til å bli værende en innovatør – han har stadig åpna nye dører.

Frisell har samarbeida med flere norske musikanter – ikke minst Andersen og Jan Garbarek og han bidro også i et spennende festivalprosjekt med Jan Erik Vold på Kongsberg for noen år siden. Ellers har musikere fra alle sjangre rundt om på kloden stått i kø for å jobbe med Frisell – fra Elvis Costello og Jerry Douglas til Paul Motian.

Bill Frisell har aldri stivna – han har stadig ønska å utfordre seg sjøl og han har hele tida laga nye konstellasjoner som uten stans har vært spennende. Denne duoen med bassisten Thomas Morgan, som "alle" vil spille med om dagen, er såvidt jeg vet ganske fersk. De fører samtaler på et usedvanlig høyt nivå der ingen har noe behov for å imponere, men kun skape og se hvor de havner hen. Dette møtet er fra den legendariske jazzklubben Village Vanguard i New York i mars i fjor og her er det alt fra Motian- og Lee Konitz-låter, via countrysanger til James Bond-låta "Goldfinger" samt eget materiale.

Det tar som vanlig et hundredel av et sekund å høre at det er Bill Frisell som er på ferde – ingen låter noe i nærheten av han – og Thomas Morgan er nok en perfekt samtalepartner for en av den moderne musikkens aller mest originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Frisell/Thomas Morgan

Smal Town

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Agnes Lovise Matre er et nytt krimforfatternavn for meg. Hun har så avgjort kommet for å bli.

Agnes Lovise Matre drar meg inn i tragedien og slipper meg aldri.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kampen om krimoppmerksomheten er stor, nesten voldsom, her til lands. Det er med andre ord vanskelig å bryte gjennom lydmuren – spesielt for relativt ferske forfattere. Matre har skrevet to romaner tidligere, men begge har gått meg hus forbi. Nå er jeg glad for at jeg har makta å hoppe på toget – Matre har nemlig et svært godt fortellertalent.

Hun tar oss med til Hardangerfjorden – nærmere bestemt til bygda Øystese. Der forsvinner 6-åringen Anders en søndags formiddag og en av de siste som møter han er lensmannen. Det tar et døgn før han blir meldt savna og det er storesøstera hans som ringer til lensmannskontoret.

Store styrker blir satt inn i leitinga – også fra Kripos og Bergen. Lensmannen, som er en av de nærmeste naboene til Anders og den lille familien hans, skjønner stadig mer – eller mindre. Det har seg nemlig slik at i små bygder så "kjenner" alle hverandre, mer eller mindre i alle fall, og ryktene går fortere enn noe annet.

Det er et driv i fortellinga til Matre som gjør at det blir vanskelig å legge den fra seg. Matre, som er lærer til daglig, er også utstyrt med et godt språk og hun har skapt et persongalleri som er troverdig, men samtidig forvirrende, som et godt krimscript bør ha.

Anders blir funnet til slutt, men i hvilken forfatning og hvordan overlater jeg sjølsagt til hver enkelt å finne ut.

Agnes Lovise Matre har i alle fall makta å skape et spennende krimdrama fra lille Øystese som langt flere enn bygdas store sønner Nils Gunnar Lie og Torstein Lofthus vil ha glede av i sommer.

Agnes Lovise Matre

Skinnet bedrar

Gyldendal

Live Foyn Friis har vært med oss noen år og noen skiver allerede. Nå tar hun ytterligere steg mot noe stort.

Live Foyn Friis har blikket retta mot noe veldig spennende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Solveig Bakken/Linnea Syversen

Live Foyn Friis (31) fra Asker har ført en omflakkende studenttilværelse. Hun har lært seg faget både i Tromsø, i Sverige og ikke minst i Danmark. Og faget hennes består både i være en framifrå vokalist, en låtskriver som har mye på hjertet og i tillegg er hun en bandleder som vet hvor hun vil. Sin unge alder til tross har hun allerede tre skiver på samvittigheten og med dette samarbeidet med Aarhus Jazz Orchestra tar hun nok et steg som forteller oss at vi har med stort talent å gjøre som er i ferd med å slå ut i full blomst.

Nå har hun "tatt til fornuften" og flytta hjem til Harald og Sonja etter mange år i Danmark, men med hyppige avstikkere til København. Før hun sa takk for seg i Aarhus arrangerte Musikhuset i hennes danske hjemby en flott konsert med henne der hun fikk et meget godt storband i ryggen pluss en strykekvartett også på noen av låtene.

Foyn Friis har skrevet alle låtene og alle tekstene – noe på norsk og mye på engelsk. Storbandarrene er det dansker tydeligvis med stor kompetanse udi faget som står for. Låtene til Foyn Friis henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg jazz eller pop og det er hele tida en nordisk tone over budskapet hennes. Hennes særegne, av og til litt naive foredrag er av det fascinerende slaget som forteller oss om en vokalist som har skapt sitt eget uttrykk allerede.

Live Foyn Friis har fått stor anerkjennelse i Danmark og vant både "The New Jazz Star" og "The Young Jazz Composer" under danskenes Grammy-utdeling for noen år siden. Nå er det på høy tid at hun får den samme oppmerksomheten her hjemme også – dette visittkortet er en meget tydelig beskjed om det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Live Foyn Friis

With Aarhus Jazz Orchestra

DME/Curling Legs/Musikkoperatørene

Mats Eilertsen, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young med Mike Mainieri som gjest – hva mer kan man ønske seg?

Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Jacob Young, Mike Mainieri og Mats Eilertsen – det kalles gjerne et kremlag.

Foto: Carl Størmer

I april i fjor, i legendariske Rainbow Studios i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene, møttes like godt bassisten Mats Eilertsen, saksofonisten Bendik Hofseth, trommeslageren Paolo Vinaccia og gitaristen Jacob Young. Som om ikke det var nok var nok en legende, den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri, på besøk og bidro på tre av de seks låtene.

Dette er det som med rette kan kalles et superlag fra tre forskjellige generasjoner. Mainieri, med fartstid fra ikoner som Benny Goodman og Billie Holiday samt sitt eget fusionlag Steps Ahead, har rukket å bli 78 år mens herrene Hofseth og Vinacca befinner seg rundt 60-streken. Eilertsen og Young er bare for skårunger å regne, men alder har overhodet ingen betydning i dette tilfellet. De fem snakker nemlig det samme språket og stortrives i hverandres selskap – de utfordrer og utfordres og til sammen har de skapt musikk som vil bli stående.

Eilertsen, Hofseth og Young har alle bragt to låter til bordet. Alle er melodisk vakre, åpne og med masse plass, rom og luft til meningsfulle ekskursjoner. Her er det ingen som har behov for å imponere de andre – og derfor gjør de det hele tida i et usedvanlig samspill der kollektivet løfter fram hver enkelt. Fra start til mål er dette så intenst nedpå at det er bare å lene seg tilbake og flyte med.

Spør meg ikke om årsaken, men det "The Maze" kommer bare til å bli trykket opp i 300 eksemplarer med utsøkt vinyl samt CD som ekstra bonus. Det betyr at det er bare å komme seg til butikken raskest mulig – dette kommer nemlig til å bli et samleobjekt. Du verden så glad jeg er for at jeg allerede er den lykkelige eier av ett av disse eksemplarene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth, Jacob Young, Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia with Mike Mainieri

The Maze

Oslo Session Recordings Vol. 1/oslosessionrecordings.com/barejazz.no

Nå er det på tide at vi her oppe ved Polarsirkelen også gjør det samme som resten av "verden" – får opp ørene for den strålende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah.

Youn Sun Nah er en vokalist i verdensklasse.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Youn Sun Nah (47) er superstjerne hjemme i Sør-Korea og i sitt nye hjemland Frankrike, og dalstrøka rundt der, har hun også etterhvert fått et stort navn. På hennes tre forrige utgivelser, "Same Girl", "Lento" og "Voyage", der hun blant annet har samarbeida med den svenske toppgitaristen Ulf Wakenius, har hun virkelig vist oss hvilket enormt talent hun er i besittelse av. I løpet av 500 konserter rundt om i Europa og med et platesalg på flere hundre tusen har hun virkelig etablert seg og med "She Moves On" er hun klar for et nytt steg.

Med perfekt engelskuttale og ditto diksjon, tar hun for seg både eget materiale og låter som Lou Reeds "Teach the Gifted Children", Paul Simons "She Moves On" og Joni Mitchells "The Dawntreader" pluss "Black Is the Color of My True Love´s Hair" og "Fools Rush In". Dette er tildels originalt og spennende materiale som Nah gjør til sett eget i et musikalsk landskap der hun henter inspirasjon fra både soul, folk, chansons, blues og ikke minst jazz.

Nah har gjort en viktig vri denne gangen med å ta turen over dammen til New York der innspillinga blei gjort i desember i fjor med Jamie Saft, som blant annet Gard Nilssen har samarbeida med, på tangenter og som produsent og med andre spennende NY-musikanter, som Brad Jones på bass, Dan Rieser på trommer og Marc Ribot på gitar på flere av spora.

Til sammen har det blitt et nytt flott møte med en av jazzens mest interessante og varmeste stemmer anno 2017 – Youn Sun Nah. Få henne hit opp snarest mulig dere har som mulighet til det – i mellomtida er det så absolutt mulig å hygge seg med "She Moves On".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Youn Sun Nah

She Moves On

ACT/Musikkoperatørene

Med "Nattsongar" bekrefter Erlend Apneseth hvilken strålende og sjangersprengende musikant han er.

Erlend Apneseth sin musikk egner seg både når det er mørkt og lyst.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Til tross for at hardingfelespilleren Erlend Apneseth fra Svidalen i Sogn og Fjordane ikke er mer enn 26 år, har han allerede fortalt oss at han er i besittelse av en insstrumentbeherskelse, musikalitet og sjangeroverskridende musikkanskuelse som er sjelden. Med sitt tredje visittkort tar han nok et steg videre og i mine ører er "Nattsongar" hans aller beste album så langt – det sier ikke lite.

Bakgrunnen for "Nattsongar" er at Apneseth fikk i oppdrag å skrive bestillingsverk til Førdefestivalen i fjor. Det er en festival Apneseth har et spesielt nært og godt forhold til – han er på sett og vis oppvokst med festivalen og sier sjøl at den har vært avgjørende for at han har blitt musikant.

Han har skrevet ei samling på ni melodier som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Norsk folkemusikk er sjølsagt en viktig ingrediens, men Apneseth viser oss også at han har fått impulser fra en rekke himmelstrøk. Jazz er også en kilde det blir søkt fra, blant annet i låta "Django Viken".

Når Apneseth så har satt sammen sitt drømmelag med musikanter fra flere hold – Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og sag, svenske Erik Rydvall på nyckelharpa, Stein Urheim på gitar, bozouki, sampling og elektronikk og Ole Morten Vågan på bass – så har han fått med seg et perfekt reisefølge som åpner og strekker i utgangspunktene Apneseth har gitt dem.

"Nattsongar" er et verk som er spilt inn i studio i januar i år, unntatt tittelsporet som er henta fra konserten under Førdefestivalen i fjor sommer. Det er musikk så flott, inspirerende, åpen og sjangerfri som man bare kan ønske seg og Erlend Apneseth bekrefter for tredje gang at han er en musikant både for nuet og ikke minst for fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth

Nattsongar

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene