Det norske selskapet SOFA MUSIC åpner stadig nye dører – dører vi faktisk ikke ante fantes. Denne gangen er det den canadiske bassklarinettisten Philippe Lauzier som er døråpneren.

Philippe Lauzier har noe helt eget å melde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når det står å lese at Philippe Lauzier (39) har jobba med musikalske originaler som franske Xavier Charles, som vi kjenner fra Dans les Arbres, australske Jim Denley og vår egen Kim Myhr, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi kommer til å bli tatt med på utflukter som er av det sjeldne slaget. Slik har det så avgjort også blitt.

Dette er Lauziers andre soloutflukt. Jeg har verken hørt den første eller noe annet av det Lauzier har bragt til torgs tidligere i sin karriere. Når SOFA er involvert, mer enn aner jeg likevel at det som blir servert er noe helt for seg sjøl. Så også denne gangen.

Lauzier begynte sin musikalske løpebane som saksofonist, men har etter hvert konsentrert seg mer og mer om bassklarinetten. Her får vi oppleve ei vakker, spennende og personlig utgave av instrumentet som Eric Dolphy mer eller mindre på egen hånd satte på kartet.

Det Lauzier, som er mutters aleine hele veien, gjør her er å multitracke seg sjøl x antall ganger og dermed skape masse overtoner og det som kalles subtile mikropolyfonier……I løpet av de fire låtene som varer fra vel fem til vel 15 minutter, skaper Lauzier stemninger og landskap som er personlige, vakre, søkende og hele tida fascinerende.

De som kanskje aner at dette ikke er noe i nærheten av bakgrunnsmusikk har helt rett. Dette er musikk skapt av og for mennesker som krever noe av seg sjøl både som leverandører og mottakere. Det ligger mye vakkert og originalt og venter for de som har åpne sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philippe Lauzier

A Pond in My Living Room

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Samarbeidet i sørlige deler av EU ser ut til å virke perfekt. Denne gangen gjelder det franske og portugisiske musikanter.

Chamber 4 – noe diffust, men likevel i klar retning.

Jeg har skrytt av postvesenet tidligere og gjør det gjerne igjen – nå også posten langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Støtt og stadig dukker det nemlig opp nye leveranser fra det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records – veldig ofte med norske musikanter faktisk. Kvantiteten fra selskapet er voldsom, men heldigvis så står kvaliteten i stil med mengden.

Slik er det også denne gangen. Her får jeg, og de fleste andre her nord vil jeg tro, treffe på relativt eller helt ukjente musikanter. De franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello og portugiserne Marcelo dos Reis på akustisk og preparert gitar – alle tre gir også lyd fra seg via sine stemmebånd – og trompeteren Luis Vicente møtes her for andre gang, hvis jeg har skjønt det rett, og det skjedde på Le Soirées Tricot Festival i Paris den 28. april i fjor.

De fire møtes i et fullstendig åpent og luftig rom i lysets by, som Paris ofte kalles, der kreativ jazz og fri improvisasjon løftes opp til et eget nivå – et nivå der kammermusikk anno vårt eget århundre hører hjemme. De tre "låtene", på henholdsvis 16, 19 og 14 minutter, blei unnfanga der og da uten at noen avtaler var gjort, uten at noe var skrevet – altså fullstendig fritt frem.

Det kan sjølsagt ende i det fullkomne kaos og i en verden der intet fungerer. Med disse fire langt framskredne og spennende musikantene, med ører og lytteegenskaper av typen voldsom, har det blitt ekskursjoner til landskap som de aller færreste av oss har opplevd tidligere og der det ofte er veldig givende å oppholde seg. Instrumenteringa er også av typen sjelden og Chamber 4 låter derfor kun som seg sjøl.

Dette har med andre ord vært nok et interessant og givende musikalsk møte – både Chamber 4, Clean Feed Records og posten skal ha all mulig slags takk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chamber 4

City of Light

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Det norske plateselskapet SOFA MUSIC går andre veier – den reisa den spanske lydskulptøren Miguel Angel Tolosa tar oss med på er av det unike slaget.

Miguel Angel Tolosa har skapt et eget univers.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En av SOFA-gründerne, Ingar Zach, har bosatt seg i Madrid. Der har han støtt på et helt nytt og utfordrende miljø og for noen år siden blei vi introdusert for Zach i samarbeid Miguel Angel Tolosa på skivene "Loner" og "Offwall". Nå har SOFA invitert Tolosa til å vise seg fram på egen hånd og vi får bli med på musikk skapt mellom 2012 og 2016 – alt komponert, innspilt, mixa og mastra av Tolosa i Stockholm, Düsseldorf, Bonn og Madrid.

De ti "låtene" er i mine ører musikalske landskapsmalerier der Tolosa tar oss med til steder vi aldri har besøkt tidligere. Det er langsomme, funderende, originale og spennende utflukter vi blir tatt med på. Det er ekskursjoner som Tolosa har skapt med sitt arsenal av maskiner, effekter, EDB-maskiner og gudene vet hva – tradisjonelle instrumenter er i alle fall ikke involvert.

SOFA har gjennom hele sin historie vist oss at de både har evnen, motet og viljen til å gå egne veier. Miguel Angel Tolosas "Ephimeral" er nok et strålende bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miguel Angel Tolosa

Ephimeral

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Engelske David Arthur Skinner har berika norsk jazzliv i en årrekke allerede. Det fortsetter han med når han nå tolker sin egen musikk.

David Arthur Skinner er en solopianist det swinger kraftig av.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Thomas Johannessen

David Arthur Skinner (37) fra idylliske Isle of Wight har vært bosatt i Norge siden 2005. Derfor synes jeg absolutt vi kan kalle han litt norsk også – så bra er han nemlig. Første gang vi fikk anledning til å stifte bekjentskap med Skinner var med bandet Sphinx der en rekke unge norske musikanter som studerte i Leeds fikk med seg medstudent Skinner. De norske flytta etterhvert hjem igjen og heldigvis blei Skinner med på lasset.

Skinner har vist seg fram ved en rekke anledninger og på flere innspillinger siden han slo seg ned her i steinrøysa. Vi har blant annet møtt han på to soloinnspillinger tidligere der det har vært mye standardstoff som har stått på repertoaret, men også flere Skinner-komposisjoner. Denne gangen har han tatt nok et skritt videre og, som tittelen forteller oss, så er det bare hans eget stoff som preger denne skiva.

Her bringer han ti originallåter til torgs som alle har et bortimot klassisk og tidløst jazzpreg ved seg. Her er det spor av rag, blues, swing, bop og andre herligheter – alt sammen unnfanga på et vis som gjør at det er spennende både for Skinner og sikkert også andre å tolke dette stoffet. Det er et kvalitetsstempel som blir ganske få komponister til del.

David Arthur Skinner er åpenbart av typen musikant som har med seg hele jazzhistoria når han skal uttrykke seg. De er etterhvert en utryddningstrua rase og skal tas godt vare på.

Gordon Sumner fra Newcastle valgte seg altså New York – vi skal være veldig glad for at David Arthur Skinner fra Isle Of Wight valgte Oslo og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Arthur Skinner

Skinner Plays Skinner

Losen Records/MusikkLosen

Pianisten og visjonæren Tigran Hamasyan skaper noe unikt om det er sammen med norske sjelsfrender eller mutters aleine.

Tigran Hamasyan er utstyrt med ei helt spesiell stemme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den armenske pianisten Tigran Hamasyan (29) har satt sitt eget unike stempel på uttrykket sitt. På ECM-utgivelsen "Atmosphères", sammen med Jan Bang, Arve Henriksen og Eivind Aarset, har Hamasyan skapt det som ECM-sjef Manfred Eicher skal ha uttalt er en av de aller beste utgivelsene i det berømte selskapets historie. Det sier ikke reint lite!

I løpet av sin relativt korte karriere har Hamasyan, som nå er bosatt i USA, i flere forskjellige konstellasjoner vist oss at han har noe helt unikt på lager. Med "An Ancient Observer" kommer det nok en bekreftelse på det.

Hamasyan er helt aleine underveis her, men i tillegg til å spille piano, møter han oss også som stemmeformidler, på ymse synther, på elpiano samt med en rekke lydeffekter på toppen.

Hamasyan står bak alle komposisjonene og har sjøl produsert herligheten. Det aller meste er spilt inn i Frankrike – et spor er unnfanga på hjemmebane i Armenia. De ti melodiene henter mye inspirasjon fra Hamasyans røtter i Armenia. Det er en helt egen tone i musikken – både melodisk og rytmisk er det noe helt spesielt som jeg ikke vet om noen andre enn Tigran Hamasyan som kan trylle fram.

Teknisk sett er Hamasyan usedvanlig langt framskreden, men det er likevel uttrykket – klangen – som gjør aller sterkest inntrykk. Jeg er stadig like spent på hva som kommer fra Tigran Hamasyan hver gang jeg "møter" han. Her er det improvisatoren og folkemusikktolkeren med klassiske røtter som hilser på og du verden så spennende det er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tigran Hamasyan

An Ancient Observer

Nonesuch Records/Warner Music

Terje Formoe har oppnådd en nesten usannsynlig suksess med kapteinen på Sørlandet. Nå møter han oss nok en gang som den han egentlig er musikalsk.

Terje Formoe er en historieforteller vi har savna lenge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Terje Formoe (67) har liksom alltid vært der. Han debuterte på platefronten allerede i 1975 og fortalte oss raskt at han var en visesanger med mye på hjertet. Læreren Formoe viste også at han hadde et nært og godt forhold til barn og i forlengelsen av sin jobb som markeds- og underholdningssjef ved Kristiansand Dyrepark fra 1984, blei Kaptein Sabeltann unnfanga og resten er, som det sies, historie.

"Alle" har et forhold til Kaptein Sabeltann, men det som skjedde i dette voldsomme sirkuset var at visesangeren og artisten Terje Formoe i stor grad forsvant. Nå er han heldigvis tilbake og den kreative kraften er fortsatt tilstede.

"Hjemvendt" sier på så mange vis at Formoe her har vendt tilbake til sine musikalske røtter. Det har han gjort i sin fødeby Fredrikstad der han har fått utmerket produsentstøtte av mannen som styrer FMV studio, Kyrre Fritzner.

Gjennom de ni låtene forteller Formoe at han har en historieforteller boende i seg som hører hjemme blant de aller beste i kongeriket. Låtene handler om det store Livet – det med stor L – som vi alle får støte på i forskjellige avskygninger. Formoe skriver, forteller og synger historier vi alle kan kjenne oss igjen i.

Når han så skriver låter i et slags vise-, pop- og rocklandskap der blant andre Bruce Springsteen er blant inspirasjonskildene, med bidrag fra blant andre gitarist i superklassen Børge Petersen-Øverleir, så har dette blitt et gjenhør med Terje Formoe som frister til mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Hjemvendt

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

Den finske pianisten Alexi Tuomarila, med god norsk hjelp, bekrefter at han hører hjemme i det aller ypperste sjiktet.

Alexi Tuomarila tar trioen sin til vakre, personlige steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den finske pianisten, komponisten og bandlederen Alexi Tuomarila (43) har i løpet av det seineste tiåret markert seg i stadig større grad som en av Europas mest spennende unge jazzmusikanter. Sjøl om han også har jobba en hel del med den polske trompetlegenden Tomasz Stanko, så er det som oftest i trioformat og sammen med vår egen bass-sjef Mats Eilertsen og sin egen landsmann, Olavi Louhivuori på trommer, at vi har fått hilse på Tuomarila. Slik var det på det norske selskapet Jazzaway Records med "Constellations" i 2006 og på "Seven Hills" på engelske Edition Records i 2013.

Trioen har fortsatt å utvikle seg og her møter vi den igjen med ei innspilling gjort på hjemmebane i Järvenpää i desember i fjor – sjøl om det står på coveret at den er gjort i desember i år:-) Repertoaret består denne gangen av fem Tuomarila-komposisjoner, to av Louhivuori, en av Eilertsen samt en nydelig versjon av Bob Dylans "The Times They Are a-Changin´" – en høyst betimelig kommentar til det som skjer i Dylans hjemland for tida.

Etter å ha studert, bodd og jobba i både Paris og Brüssel i mange år, har Tuomarila nå flytta tilbake til Helsingfors. Han føler på sett og vis at han har landa og slik oppleves også musikken og det intime samarbeidet med Eilertsen og Louhivuori – du verden som dette låter som et band og tankene flyter lett til hvordan Bill Evans etablerte trioformatet som noe helt annet enn piano pluss komp.

Teknisk sett er Tuomarila en meget langt framskreden musikant, men det er likevel hans helt personlige uttrykk som er mest framtredende. Dynamisk er han både som komponist og som solist usedvanlig uttrykksfull og Eilertsen og Louhivuori er i samme klasse – toppklasse.

"Kingdom" er nok et eksempel på Alexi Tuomarilas mesterskap og det er ei trioinnspilling helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexi Tuomarila

Kingdom

Edition Records/Border Music Norway

Noen av oss har hatt kampropet til Isfjorden som en favoritt i mange år. Uten at vi skal gå nærmere inn på det her, så har Isfjorden gitt oss en ny favoritt med gitaristen, vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Stian Unhjem.

Ísa – har grunn til å være godt fornøyde.

Foto: Tore Sætre

I forbindelse med sin første eksamen på Norges Musikkhøgskole i 2015, satte Unhjem (25) sammen bandet Ísa – oppkalt etter elva på hjemstedet Isfjorden. Når han så har med seg jevngamle Magnus Sefaniassen (feilskrevet på cd-omslaget – ikke bra) Eide fra storbyen Åndalsnes på trommer og "utlendingen" Magnus Falkenberg fra Nesodden på bass, så har Ísa blitt et band med solide romsdalske røtter – både mannskapsmessig og tekstmessig.

I forbindelse med sin avsluttende eksamen ved Musikkhøgskolen nå i vår, har Unhjem videreutvikla både bandet og musikken fra oppstarten i 2015. Han har skrevet alt av både tekst og musikk sjøl og han legger på ingen måte skjul på hvor han kommer fra. Alt er skrevet og blir sunget på uforfalska romsdalsdialekt og det handler i stor grad om steder som har betydd noe for Unhjem.

Stemma til Unhjem går gjennom "maskiner" som gjør at man skjerper seg ytterligere for å få med seg budskapet hans. Gitaristen Unhjem legger heller ikke skjul på at artister som Bill Frisell, Hedvig Mollestad – også med romsdalske røtter og islandske Sigur Rós, har betydd mye og det musikalske landskapet vi finner Ísa i er en herlig miks av indiepop og jazz med rocka overtoner.

Sefaniassen Eide har vi hørt ved flere anledninger i hovedstadens jazzliv i det siste. Han er et utvilsomt talent å regne med i åra som kommer og Stian Unhjem forteller ved aller første møte at han også er en musikant som har mye på lager og som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Denne utgivelsen er å finne digitalt og selges også som CD hvis man tar kontakt.

Ísa

Våren, om lenge

"My Recipe" heter en av låtene på debutskiva til kanonbandet Rohey. Dette kan enkelt og greit være oppskrifta på noen som kan bli stort – schwært kan det bli.

Det var kaldt på Sunnmøre da Rohey spilte inn skiva. Musikken er derimot så varm og heit som vel tenkelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kommer neppe som noen bombe at både kvaliteten og kvantiteten på unge norske musikanter, kanskje spesielt de som kommer ut av jazzlinja i Trondheim, holder skyhøyt nivå. Likevel var det noe helt eget å møte på musikken til bandet Rohey og ikke minst stemma til vokalisten Rohey Taalah (23). Etter at hun stod foran speilet hjemme på Lindeberg med hårsbørsten som mikrofon og hadde hørt Aretha Franklin og Stevie Wonder på radioen, så var turen først kort til musikklinja på Manglerud, Toneheim og jazzlinja i Trondheim. Talentet var åpenbart og voldsomt.

Ved Nidelvens bredd traff hun mange likesinnede, blant annet den svenske tangentisten Ivan Blomqvist, bassisten Kristian B. Jacobsen fra Bodø og trommeslageren Henrik Lødøen fra Brattvåg på Sunnmøre. Til sammen har de skapt et band som er sjokkerende bra og originalt.

Blomqvist har skrevet all musikk og alle tekster. Musikken befinner seg i et slags neo-soul landskap med røtter tilbake til det som Erykah Badu etablerte for rundt 20 år siden. Med Blomqvists strålende utgangspunkt – 12 fine og helt forskjellige låter – har de fire likevel staka ut sin helt egen kurs med melodiske og rytmiske vrier, som gjør at du hele tida følger spent med og lurer på hva som skjer rundt neste sving.

Rohey er befolka med fire strålende musikanter som allerede holder meget høyt internasjonalt nivå. Likevel må jeg nok en gang framsnakke Rohey Taalah. For et vokaltalent! I tillegg til å synge usedvanlig vakkert og sterkt, så er hun altså så naturlig uttrykksfull – noe som ikke er mulig å lære noe sted – at hvis ikke resten av verden skjønner det, så er det ikke bare Paris-avtalen som har et problem.

Rohey har kommet for å bli – både bandet og ikke minst Rohey Taalah.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo er et vokaltalent langt utenom det vanlige.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Rohey

A Million Things

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Jeg brøt sammen og tilsto for to år siden da Anneli Drecker ga oss "Rocks & Straws" at jeg var forelska – i stemma og uttrykket hennes, må vite. Det er jeg fortsatt etter at oppfølgeren "Revelation for Personal Use" har landa.

Anneli Drecker – førr ei dame, for ei stemme, for et uttrykk!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av Anneli Dreckers måte å synge på, måte å formidle et budskap på. Jeg sperra ørene ekstra opp rundt samarbeidet hun hadde med Jon Balke og Ketil Bjørnstad og da "Rocks & Straws" kom i 2015 og jeg fikk anledning til å høre henne live i Stavanger i fjor under MaiJazz, var forholdet mellom oss avklart – det hadde fått evighetens perspektiv over seg.

Etter en lang turnéperiode, fant Drecker ei "ny" diktsamling bakerst i et gammelt skap – nok ei samling skrevet av den nord-norske poetgiganten Arvid Hanssen. Det var også hans tekster som var grunnlaget for "Rocks & Straws" og nok en gang fant Drecker inspirasjon som førte til masse ny musikk kom på løpende bånd.

Forrige gang var det Hanssens beskrivelser av menneskets møte med naturen som var utgangspunktet, mens det denne gangen er mer indre landskap som er det sentrale i tekstene. Nok en gang har en annen poet, Roy-Frode Løvland som kommer fra og bor på Hanssens hjemplass Dyrøy, oversatt diktene til engelsk på et ypperlig vis.

Drecker er en stemningsskaper av voldsomme dimensjoner. Hun makter å ta oss med både ned og opp på et unikt vis og når hun samtidig er en melodiker av rang, så er forutsetningene nok en gang på plass for ei herlig musikalsk reise. Stemma hennes er heldigvis miksa akkurat så langt fram i lydbildet som den bør være når den har en slik unik karakter. Drecker har vært stipendiat ved Universitetet i Tromsø de seineste tre åra og har forska på tradisjonelle stemmeteknikker. Gjennom møter med mentorer fra så ulike steder som Tuva, Iran og Kautokeino har Drecker tilegna seg kunnskap som har gjort uttrykket hennes stadig mer personlig og universelt.

Når så arrangør Sindre Hotvedt, du verden som det låter av de 20 strykerne, og hennes faste stjernemusikanter som Rune Arnesen, Kjetil Dalland, Wetle Holte og magikeren Eivind Aarset, nok en gang er med å skape hennes sterke og personlige univers, så er det bare å heise flagge igjen. Forelskelsen sitter i!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anneli Drecker

Revelation for Personal Use

Rune Grammofon/Musikkoperatørene