Gregory Porter har kommet som en «frelser» for mannlig jazzvokal de seineste åra. Her får vi være med han på fest i Royal Albert Hall.

Porter (47) har i relativt voksen alder bygd seg ei karriere som verdensstjerne. I åresvis sang han rundt om på små klubber både i California, der han vokste opp, og i New York uten at det skjedde noe som helst når det gjaldt oppmerksomhet.

Det er i løpet av det seineste tiåret at ting har blitt snudd fullstendig på hodet for Porter. Hele verden har blitt hans leikegrind og arenaene har blitt stadig større. Han hadde ingen problemer med å fylle Royal Albert Hall i London den 2. april i år for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det som er ekstra hyggelig er at Porter har oppnådd denne statusen ved å være den han alltid har vært – både personlig og musikalsk. Han har holdt seg til det jordnære, det melodiske, det tradisjonelle – det store i den amerikanske vokaltradisjonen.

Han har aldri lagt skjul på at hans aller største forbilde alltid har vært Nat «King» Cole. Det kom det en herlig bekreftelse på i fjor med albumet «Nat «King» Cole & Me». Der hadde en av jazzens aller største arrangører, Vince Mendoza, skrevet blekkene for London Studio Orchestra – fotballøyas svar på KORK – og det blei et flott album med 15 låter sterkt forbundet med Cole, men med Porters bumerke sjølsagt.

I april i år blei prosjektet tatt et steg videre. Nok en gang med strålende London Studio Orchestra, leda av Mendoza, fikk et fullsatt Royal Albert Hall møte Porter og hans band som han har hatt med seg siden de anonyme dagene på småklubbene med stort sett det samme repertoaret, men med noen Porter-originaler i tillegg, ikke minst den nydelige «Hey Laura».

Her kommer det ikke en eneste overraskelse – kun bortimot 80 minutter med herlig musikk med den beste mannlige jazzvokalisten som finnes på Tellus akkurat nå. Pakka er også todelt – musikken finnes både på cd og DVD, så hvis man skulle ha et ønske om å få konsertfølelsen inn i stua så er det fullt mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Trioen Miman kompromisser ikke med noe eller noen. Det blir det unik musikk av.

Det kommer stadig nytt påfyll av unge musikanter med nye ideer og et herlig pågangsmot. Bandet Miman, som består av bassisten og synthesisten Egil Kalman, fiolinisten Hans P. Kjorstad og den akustiske gitaristen og klarinettisten Andreas Hoem Røysum, og plateselskapet Motvind Records, med tilhørende festival, hører hjemme i den kategorien og trioens debutalbum er et utmerka eksempel på hvem de er og hvor de vil.

«Ulme», som er spilt inn på ei hytte i Nordmarka i Oslo, forteller oss om unge herrer som vil sprenge grenser og som vil gjøre det på sitt eget vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tre henter impulser fra en rekke kilder – både hver for seg og kollektivt. Folkemusikk og frijazz er åpenbare inspirasjonskilder, men her finnes også spor av electronica, samtidsmusikk og musique concrète og garantert mye annet.

Dette har Miman gjennom utveksling av ideer i flere år og turneer rundt om til et frisinna publikum i en rekke land i Europa, «forska» seg fram til og det låter sjølsagt ulikt alt annet som har kommet meg for øre.

Til forskjell for mye tradisjonell frijazz så er ofte den vakre melodien og nesten straight rytmikk tilstede ved flere anledninger her. Spenninga mellom det helt løse og det mer melodiske er så avgjort med på å gjøre «Ulme» til det spennende visittkortet det har blitt.

Miman har allerede med debuten fortalt oss at de er et kollektiv man bør følge med åpent sinn i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marte Michelet har gjort en formidabel jobb med å dukke ned i historia om jødedeportasjonene i Norge under krigen. Det har det blitt storm av og det er bra.

Hvem har rett til å eie historia? Sjølsagt ingen, men når det gjelder norsk krigshistorie virker det som om mange av de involverte veldig gjerne ville ha et eierskap til den. Det har heldigvis Marte Michelet våget å ta et oppgjør med i dette tilfellet og hun har gjort det på et svært så grundig og troverdig vis.

Marte Michelet er ikke historiker. Hun er journalist med stor integritet – en hedersbetegnelse i mi bok. De seineste åra har hun, som sin far Jon Michelet, konsentrert seg i stadig større grad om sitt forfatterskap og «Den største forbrytelsen», som kom for fire år siden, etablerte henne umiddelbart som ei viktig stemme når det gjelder det grusomme som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

På mange vis kan nok «Hva visste hjemmefronten?» ses på som en oppfølger til «Den største forbrytelsen». Michelet har tatt den tunge jobben med å avdekke så mye av kildematerialet som mulig – noe har dessverre forsvunnet for alltid av årsaker vi bare kan tenke oss hvorfor – og de stadig tilbakevendende spørsmålene er hva visste hjemmefronten, hva gjorde de med det de visste og ikke minst: hva unnlot de å gjøre?

Jeg er ikke historiker sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i faget og hadde en av kildene, Edvard Bull, som foreleser i sin tid. Jeg er journalist og med det som utgangspunkt så må jeg si at Michelet har gjort en fantastisk jobb. Hun har vært grundig inntil det nerdete, men det skal man være i slike viktige spørsmål. Det at hun dermed har tråkka på vedtatte sannheter, var å vente og gjør bare boka og dokumentasjonen hennes enda viktigere.

Michelet er usedvanlig språksikker og framdrifta i fortellinga likner nesten på ei dramatisk krimfortelling – forskjellen er «bare» at det Michelet skriver om var og er et virkelig helvete. Mange av våre krigshelter har åpenbart mye å skjule. Michelet prøver på ingen måte å ta fra dem æren for hva de gjorde, hun prøver kun, og makter i stor grad, å påpeke hva de ikke gjorde.

Marte Michelet har makta i veldig stor grad å avdekke deler av historia som har vært forsøkt lagt lokk på helt siden den dramatiske sommeren og høsten 1942. Såvidt jeg kan skjønne, til tross for at en rekke faghistorikere mener noe annet, så har hun skrevet et referanseverk som utfyller bildet på et meget flott vis.

Den estiske altsaksofonisten Maria Faust har slått seg ned i Danmark. Der har hun laga original musikk med flott reisefølge.

Maria Faust (39) er et nytt bekjentskap for meg. Det tar likevel ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at hun har mye å fare med både som komponist, instrumentalist og bandleder.

Hun sier hun ikke følte seg hjemme i den klassiske musikken hun vokste opp med hjemme i Estland. Hun følte seg heller ikke hjemme i jazzens swingbaserte musikk. Hun mener siden hun vokste opp under kommunismen så dreide det seg om marsjering, ikke swing.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Alt dette har nok ført til det uttrykket og de musikalske landskapene hun inviterer oss inn i på «Machina». Med en usedvanlig original besetning med pianisten Jacob Anderskov, bassistene Nils Bo Davidsen og Adam Pultz Melbye, hennes mann, amerikanske Ned Ferm på tenorsaksofon og cellisten Ida Nørholm, blir vi presentert for noe som likner mer på et verk enn på enkeltstående komposisjoner.

Grunntonen i det hele er sterkt melodisk i en mørk, sakteflytende kammermusikalsk sfære som det er godt å flytte inn i for å få tid til ettertanke og nye tanker.

For det Faust og ensemblet byr på er så spennende og originalt at det krever deg fullt ut som lytter. Kommer du først under huden på dette universet så er det veldig mye å glede seg til – Maria Faust er ei original og spennende stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Aadnekvam gir oss her den tredje runden med sin Freedoms Trio. Musikken egner seg ypperlig i den mørke årstida.

Steinar Aadnekvam sammen med sin Freedoms Trio.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gitaristen, komponisten og bandlederen Steinar Aadnekvam (34) kommer opprinnelig fra Bergen, men har hatt store deler av verden som si leikegrind. Med Stockholm som base etter mange år i Brasil, sørger Aadnekvam og hans svært så empatiske medmusikanter for usedvanlig varm og livsbejaende musikk – nok en gang.

Dette er altså tredje gang vi får gleden av å møte det musikalske universet til Aadnekvam som fremstår som en glitrende instrumentalist med sin akustiske gitar. Første runden på Losen Records i 2015 var med et stort ensemble, mens oppfølgeren året etter var med trioen som nå har spilt rundt 100 jobber rundt om i Europa.

Med seg har Aadnekvam den brasilianske bassisten Rubem Farias og trommeslageren Deodato Siquir fra Mozambique. Da ligger det i korta at musikken henter impulser fra en rekke kilder kloden rundt, men fortsatt er det masse brasiliansk stemning i uttrykket – heldigvis.

Alle tre bidrar også med sine stemmer noe som gir musikken ei ekstra stemme – bokstavelig talt. Alle har også skrevet låter til denne utgava av trioen, noe som er med på å gi uttrykket flere farger.

De tre gutta synes tydeligvis det er storveis å lage musikk sammen – det skinner veldig tydelig gjennom. Freedoms Trio har mye glede og varme å gi – det gjør ikke noe nå i den mørke årstida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joel Lyssarides heter den nye svenske pianogiganten – tror mange. Debuten hans er i alle fall svært lovende.

Joel Lyssarides har ei strålende framtid foran seg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

26 år unge Lyssarides fra Stockholm har blitt sett på som et stjerneskudd i mange år allerede. Med «Dreamer» får han både oppfylt noen av drømmene sine og et stort publikum kloden rundt får også muligheten til å stifte bekjentskap med han og musikken hans.

Med ni egenkomponerte låter samt standardlåta «When You Wish Upon a Star» og en av bassisten i trioen, Niklas Fernqvist, tar Lyssarides oss med på ei vakker og lyrisk reise både med masse temperament og mye sødme i seg.

Lyssarides er en pianist med langt framskreden teknikk, en teknikk han benytter til å skape musikk – ikke til å imponere. Det kan gjerne omskrives som modenhet og det har Lyssarides allerede mye av til tross for sine få år på Tellus.

Som «kollega» Chick Corea så har Lyssarides også stor innsikt i både den klassiske tradisjonen og jazz og, som hos Corea, så kommer dette tydelig frem i det virile uttrykket.

Når han så har med seg nevnte Fernqvist og Rasmus Svensson Blixt på trommer, to empatiske unge herrer som følger Lyssarides dit han vil og samtidig utfordrer han, så har «Dreamer» blitt en strålende debut – en debut som forteller oss at her har vi alle veldig mye å glede oss til i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kvartetten Oker har brukt de seineste åra på å stake ut en helt egen
kurs. Den er det fascinerende å bli en del av.

Oker skaper totalt unike landskap.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Oker, som består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Adrian Fiskum Myhr på bass og Fredrik Rasten på akustisk gitar, har helt siden starten i 2014 jobba på sitt unike vis med å komme frem til akustiske lydlandskap. I det siste skal elektroniske elementer også ha fått sin plass, men ved dette veiskillet er det den akustiske utgava vi får stifte bekjentskap med.

Gjennom flere turneer i Europa og lengre øveperioder, har «forskninga» ført fram til et univers de er ganske så aleine om. De sju låtene på bandets debutalbum består av musikk som er langt bortenfor tradisjonell melodikk og rytmikk.

Noe av musikken er gjennomkomponert, noe har klare rammer å forholde seg til mens noe er fritt improvisert. Hva som hører hjemme hvor er jeg ofte ikke i stand til å finne ut av, men egentlig er det ikke så viktig heller.

Det som gjør dette så fascinerende er stemningene de fire, som på ingen måte har noen forutsigbare komp- og solistroller, hele tida greier å frembringe. Hvor de er og hvor er på vei gjør dette til noe helt spesielt og uforutsigbart – det gjør Oker til ei sjelden plante i den norske og internasjonale improhagen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Martin Fabricius Trio før? Da er det på høy tid.

Martin Fabricius Trio skaper usedvanlig mye vellyd.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Martin Fabricius (46) er en dansk vibrafonist, komponist og bandleder som har passert under min radar i alle fall alt for lenge. Med trioens tredje visittkort krysset endelig våre veier hverandre og du verden for et vakkert møte det har blitt.

Sjøl om det altså bare er en danskebåt-tur unna, så er det likevel slik at veldig mye av det som skjer på jazzfronten der nede hos Margrethe ikke kommer frem til oss. Heldigvis er det sånn at stadig flere oppdager Tor de Jazz-bloggen og dermed endte også denne cden i postkassa for ei stund siden.

Med sin trio bestående av trommeslageren Jacob Hatholt og bassisten Andreas Markus, også to ukjente herrer for meg, har Fabricius turnert over store deler av kloden, men altså foreløpig ikke i Norge. Det er det all mulig grunn til å gjøre noe med for oppegående arrangører som er ute etter melodiøs, søkende og vakker kammerjazz.

Her har Fabricius skrevet alle de ni låtene og vi befinner oss i luftige, vakre og originale landskap, beskrevet av tre likeverdige musikanter med masse empati både for hverandre og for musikken.

Sjøl om dette er vakkert fra start til mål, så er det ikke slik at muskken blir likegyldig på noe vis. Sjøl om den er totalt annerledes enn Tord Gustavsens musikk, så oppleves den likevel litt på den samme måten.

Det skulle altså ta sin tid før våre veier skulle krysse hverandre, men nå har det heldigvis skjedd og du verden som jeg gleder meg til å følge veien videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergensbassisten Ole Amund Gjersvik leverer – både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Åtte – 8 – skiver har han bidratt med i år!

Ole Amund Gjersvik har veldig mye å fare med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gjersvik (55) har bokstavelig talt spilt ei sentral rolle i Bergens musikkliv i en årrekke. Likevel er det slik at når man bor og virker i «landet» Bergen så er det fortsatt vanskelig å bryte gjennom lydmuren i andre land, som for eksempel Norge. I tilfellet Ole Amund Gjersvik så er det slik at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn det han har fått så langt.

I tillegg til å være en over gjennomsnittet framifrå bassist og bidratt på en rekke andre artisters produksjoner og band, så har også Gjersvik drevet sitt eget plateselskap i mange, mange år: Acoustic Records. Der har han gitt ut både egne og andres musikk og det fortsetter han heldigvis med, men nå bare digitalt.

Det gjør sjølsagt hele produksjonsprosessen mye enklere og er sikkert også mye av grunnen til at det har kommet hele åtte utgivelser i løpet av 2018.

I kortversjon byr Gjersvik oss her på alt fra en rocka utblåsning i en trio med trommeslageren Helge Nyheim og gitaristen Arild Thomas Seim, via tre soloskiver der han spiller en rekke instrumenter på en av dem, frie improvisasjoner på en annen og straighte låter på den tredje, samt fire liveinnspillinger – tre på trio og en på kvartett. Hele veien er gitaristen Anders Olav Ese hjertelig tilstede mens trommejobben blir delt mellom Stian Villanger, Sigurd Steinkopf og Frank Jakobsen. På den ferskeste av dem alle, kvartettinnspillinga gjort på festivalen i Jølster for noen få måneder siden, så gjør også den meget lovende saksofonisten Elisabeth Lid Trøen en strålende innsats.

Både som bassist, bandleder og komponist så har Ole Amund Gjersvik mye å fare med. Her blir vi servert alt fra frie improvisasjoner, via egne låter til kjent standardstoff og Gjersvik trives åpenbart uansett. Den tekniske kvaliteten på liveopptakene er ikke akkurat av Rainbow-kvalitet, men det gjør ikke så mye egentlig – opplevelsen av å være på en hyggelig jazzklubben greier de definitivt å formidle uansett.

Ole Amund Gjersvik er produktiv både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Han fortjener åtgaum langt utenfor Bergens grenser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andrew Cyrille, Bill Frisell og Wadada Leo Smith møtes for første gang og for et lykketreff det har blitt.

Wadada Leo Smith, Bill Frisell og Andrew Cyrille – en strålende gjeng.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trommeslageren Andrew Cyrille (79) har vært der hele tida sammen med med blant andre Cecil Taylor, Carla Bley og ikke minst i Trio 3 med Oliver Lake og Reggie Workman i neste 30 år.  For et par år siden dukka han opp med sin debut på ECM sammen med Bill Frisell, Ben Street og Richard Teitelbaum. Til tross for dette har Cyrille spilt ei ganske beskjeden rolle i det øverste jazzsjiktet, men både den første og ikke minst denne ECM-utgivelsen kan forhåpentligvis gjøre noe med det.

Cyrille kommer fra den moderne, tildels avantgardistiske tradisjonen i amerikansk jazz. Han er bokstavelig talt oppvokst sammen med ikonet Max Roach og lærte via blant andre han at han måtte finne sin egen vei.

Det har definitivt Cyrille gjort og sjøl om det er vårt eget ikon Jon Christensen som er mannen bak det udødelige begrepet eneren kan være både her og både der, så befinner Cyrille så avgjort seg i mye av det samme landskapet.

Disse tre herrene har altså aldri møttes som trio tidligere. Cyrille har spilt med begge to, mens det er første gang Frisell og Smith møtes også. Ideen bak konstellasjonen skal produsent Sun Chung, altså ikke Manfred Eicher for en sjelden gangs skyld på en ECM-produksjon, ha og her snakker vi full klaff.

Innspillinga blei gjort i fjor sommer og de fem spora, der alle har skrevet musikk pluss at ei låt er kollektivt unnfanga, gir oss herlig, løs, åpen og fri musikk med en helt klar, men udefinerbar puls ved seg hele tida.

Trio uten bass er en ganske sjelden konstellasjon, men Frisell har likevel solid erfaring med det gjennom samarbeidet med Paul Motian og Joe Lovano. Dette låter sjølsagt helt annerledes, men har likevel mye av den samme filosofien som utgangspunkt. Også her får vi nemlig samtaler mellom tre usedvanlig originale stemmer – samtaler det er en sann fryd å bli invitert med inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.