Den eksperimentelle kvartetten Moon Relay tar oss nok en gang med til ukjente steder. Det er ingen overraskelse.

Etter at jeg fikk stifte bekjenstskap med Moon Relay sin utgivelse “IMI” for et par år siden, så blei det raskt åpenbart at fra den kanten ville det aldri komme musikk som var i nærheten av noe som likna på a-4. Det gjør det så definitivt ikke denne gangen heller på denne dobbelt lp-en basert på en konsert spilt på Henie Onstad Kunstsenter den 9. februar i år. Hva de visuelle artistene Anthony Barratt og Espen Friberg bidro med på konserten, kan vi bare innbille oss mens vi lytter til musikken.

Moon Relay består fortsatt av Daniel Meyer Grønvold på gitar, synth og perkusjon, Ola Høyer på basser, perkusjon og synth, Christian Næss på trommer, perkusjon og synth og Håvard Volden på gitar, synth, tapemaskin, kassett og perkusjon. Vi snakker om en usedvanlig homogen enhet som har utvikla et unikt språk og tenkning over tid og den knappe timen dette verket varer er det aller beste beviset på det.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jovisst er det åpent, fritt og løst det Moon Relay serverer oss, men det er en solid struktur i bånn og retning på hvor de vil og hva de vil med musikken. De fire, alle langt framskredne improvisatorer, henter hemningsløst fra kilder som støy, krautrock, jazz, impro samt krydder fra funk og hip hop – og sikkert mye annet også som post-punk og no wave – og setter det sammen til noe som ingen andre kunne ha gjort. Det er det som kalles unik kunst det. Kall det eksperimentell rock, kall det impro eller strukturert frijazz – kall det hva som helst. Jeg kaller det tøff og totalt kompromissløs musikk.

PS I dag er det en måned til Trump blir geleida ut av Det hvite hus på en eller annen måte. Måtte han gjøre så liten skade som mulig i denne perioden.

Trioen Tre Öar har sin base i Sverige, men har så avgjort forgreininger til Norge også. Det aller viktigste er uansett at musikken har noe unikt ved seg.

Ryktet går tydeligvis verden rundt, i alle fall helt til Malmö, om Tor de Jazz sin eksistens og postbudene rundt om samarbeider åpenbart strålende. Det har ført til at debuten til den relativt ferske trioen Tre Öar, med gitarist og komponist Sebastian Persson i spissen for norske Erik Grønnesby på bass og medsvenske Arild Wahl på trommer og perkusjon. Alle befinner seg i midten av 20-åra og er med andre i starten av sine karrierer.

“Tone Poem” er en svært passende tittel på musikken Persson har tatt med seg til sine venner og bedt de være med å dikte videre på. Musikken er nemlig åpen, lys, reflekterende og lyrisk og at de tre har brukt noen timer av sine liv til å dykke ned i estetikken til ECM og, for Perssons del, kanskje spesielt Bill Frisell, tror jeg ikke er veldig usannsynlig.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nå synes ikke jeg det er det dummeste stedet å gå til for inspirasjon. De nevnte referansene har vært usedvanlig viktig for det som har skjedd av interessant musikk de seineste 50 åra, og band som Tre Öar er så absolutt i stand til å ta arva videre.

Jeg vet ikke hvor de tre unge herrene har funnet frem til hverandre, men har en klar mistanke om at det er via utdanningsinstitusjoner. Det sier i tilfelle hvor viktig disse lærestedene er for å skape nye stemmer og nye konstellasjoner over landegrensene.

Både individuelt og kollektivt forteller de tre oss om stor grad av modenhet og lytteevne sin unge alder til tross. Det forteller oss igjen at dette er både en trio og musikanter vi bør høre mye til og få stor glede av i tiåra som kommer.

“Tone Poem” og Tre Öar er lovende og fint på alle slags vis.

PS Da er det bare en god måned igjen før Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte han gjøre så lite skade som mulig i den perioden.

Sjøl om dette blir ei ganske så annerledes jul, så trenger vi julemusikken. Og det kanskje mer enn noen gang. Her kommer en gjennomgang av åtte nykommere og her er det veldig mye bra!

Postmannen, som også lyder navnet julenissen i dette tilfellet, har vært sjenerøs også i 2020. Det har ført til at åtte juleplater har funnet veien til heimen og jeg har funnet mye som vil lyse opp både i dagene og i åra som kommer. Her kommer det omtale av alle åtte – i alfabetisk rekkefølge.

Jeg gir meg ikke: Rebekka Bakken fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn det som har blitt henne til del så langt. Mye av årsaken til at det er slik er sjølsagt at hun har bodd utenlands lenge, blant annet ti år i New York. Nå har hun kommet hjem for lengst og vi bør ta skikkelig vare på denne skatten.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Med sin ytterst særegne stemme med en klang som er så vakker, så vakker, så gir hun oss et dusin julesanger. Sju av dem har hun skrevet sjøl og i tillegg byr hun blant annet på “Calling All Angels”, “Silent Night”, Wham-klassikeren “Last Christmas” og en av mine store favoritter, “Fairytale of New York”.

Med et reisefølge i superklassen med Rune Arnesen, Ola Gustavsson, Tommy Kristiansen, Sven Lindvall og Jesper Nordenström, gir Bakken oss et pop/singer-songwriter/jazz-visittkort som vil være med oss i mange år.

Rebekka Bakken

Winter Nights

OKeh Records/Sony Music

Tord Gustavsen sammen med Det Norske Jentekor – himmelsk.

Det Norske Jentekor under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask, med intet mindre enn fantastisk assistanse av og fra pianistmaestro Tord Gustavsen, byr sjølsagt på noe ganske annet Sundal-Ask har løfta koret opp til et meget høyt nivå og klangrikdommen i spennet mellom de lyse aspirantstemmene og de “voksne” er veldig fascinerende.

Sjøl om repertoaret er til dels ganske tradisjonelt med greatest hits som “Det lyser i stille grender”, “Glade jul”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Deilig er jorden”, så er tolkningene av et slag som gjør at hele plata oppleves som både frisk og nyskapende.

Tord Gustavsen kommer fra et miljø der denne sangskatten har stått og står sentralt. Dette er ikke noe han kaster seg på for anledninga – han er hjemme i dette universet. En av klodens aller mest følsomme og reflekterende jazzpianister åpner opp mange nye dører også denne gangen og han og Det Norske Jentekor er en fantastisk match.

Innspillinga er gjort i Uranienborg kirke i Oslo og lydmessig låter det akkurat så “perfekt” som Morten Lindberg og 2L har skjemt oss bort med gjennom hele katalogen til selskapet.

Det Norske Jentekor & Tord Gustavsen

Stille grender

2L/Musikkoperatørene

Andreas Ulvo og Thom Hell følger opp suksessen.

I fjor ga den overraskende konstellasjonen Thom Hell og Andreas Ulvo oss “Julesanger”. Ikke bare overraskende – nydelig var det på alle slags vis. Nå følger de opp og gjør det like inderlig, men denne gangen på engelsk.

Det at “alt” er gjort på et take er nesten ikke til å tro, men slik er det altså. De to har blitt enda bedre kjent med hverandre – de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme dit.

Det er en ekthet i uttrykket til Hell som skinner gjennom fra første tone. Han har ikke noe behov for å briljere med stemma si – så det gjør han likevel uten noen som helst fakter, men med masse varme.

Det å være omgitt av Andreas Ulvos tangentunivers må være alle vokalisters drøm. Jeg vet ikke om noen som er i stand til å skape slike omgivelser som Ulvo anno 2020 – så vakkert, så originalt, så uendelig smakfullt.

De to tar for seg et repertoar bestående av kjente låter som “White Christmas”, George Michaels “Last Christmas”, “Little Drummer Boy” – feilskrevet på coveret – og “The Christmas Song” og miksa det med blant annet Tom Waits´ “Ruby´s Arms”.

Alt er like vakkert, varmt og ikke minst originalt. En vinner – i mange år fremover.

Thom Hell & Andreas Ulvo

Christmas Songs

NXN Recordings/Naxos Norway

Tore Johansen fortsetter heldigvis med sine vakre juleplater.

Jazzplata med stor J denne gangen er det den strålende trompeteren, komponisten og MaxiYatzy-bok forfatteren Tore Johansen som står for. De som kjenner til hans tidligere juleplateinnspillinger, “Man, Woman and Child” med Karin Krog og “Natt, stille” for henholdsvis 20 og ti år siden, vet at en av Bodøs mange store sønner er en mester udi faget.

Med en tiårs syklus så er altså dette spesielle året Johansen vender tilbake til oss levende her på jorden med nok ei juleplate og igjen med den samme skyhøye kvaliteten han har skjemt oss bort med.

Her er det kun en tradisjonell julesang, “O Helga Natt”, men gitt ny nordnorsk tekst og sunget nydelig av Marit Sandvik – alt materialet er ellers originalt og mye helt nytt.

Johansen har invitert med seg et vokalt a-lag med nevnte Sandvik – for ei stemme, men ikke minst hvilket inderlig uttrykk, på flere av spora og Halvdan Sivertsen, Ketil Høegh, Ola Bremnes og Jørgen Nordeng på ett spor hver. Så bra, så variert og så hipt – Terje Nilsens “Julenissekurs” med rap/sang-duett med Sandvik og Nordeng er intet mindre enn hysterisk morsom.. Han Terje er fortsatt med oss på sitt vis.

Vokalt a-lag, men det musikalske Bodø/Glimt hører også hjemme der fotballaget har levert i år. Pianist Jan Gunnar Hoff, broder Roger Johansen på trommer og den importerte søringen Olaf “Knerten” Kamfjord på bass, sørger for julejazzstemning av aller ypperste merke. Jeg gleder meg allerede til Tore Johansen kommer med si neste julejazzplate i 2030.

Tore Johansen

Natt, lys

Inner Ear/Musikkoperatørene

De siste åra har Herborg Kråkevik vært redaktør for juleheftet “Juleroser”. Det har vært en viktig inspirator til at drømmen om at juleplata med samme navn skulle bli en realitet. Det skulle ta fem år, men nå har drømmen blitt virkelighet og her er det ikke spart på noe som helst.

Bortsett fra sikre vinnere som “Det hev ei rosa sprunge” og “Du grøne, glitrande tre, goddag”, så bys det på mye nytt og ukjent stoff. Det gjør ikke det aller minste, heller tvert i mot når gjestelista består av Aurora, Trygve Skaug, Marianne Pentha, Fargespill og Bjørn Eidsvåg. Når så Mathias Eicks nydelige trompettone og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Torodd Wigum er mye mer enn backdrop, så har dette blitt en solid drømmesetting for Kråkevik.

“Juleroser” er flott, vakker og ikke minst storslagen. Min smule innvending er at det blir noe for pompøst fra tid til annen, men når det hele toner ut med “Gled deg” med Mathias Eicks inderlige tone så har Herborg Kråkevik meg uansett.

Herborg Kråkevik

Juleroser

Grappa/Musikkoperatørene

Nils Landgrens venneplate er et av de sikreste juletegnene.

Musikalsk sett blir det liksom ikke jul før Nils Landgren og vennene hans har ankommet postkassa med et nytt vitnesbyrd. Nå skjer det for sjuende gang og etter at jeg følte at ideboksen begynte å gå tom, så har Landgren og hans gode hjelpere virkelig kommet seg opp på eselet igjen.

Landgren har jobba med både disse plateprosjektene og diverse juleturneer i tolv år og spurte både seg sjøl og produsent Siggi Loch om det var lurt å gå videre nå. Loch mente det og syntes det ville være en god tanke å bevege seg bokstavelig talt utenfor boksen denne gangen.

Som sagt så gjort og Landgren spurte sin gitarist og mandolinist Johan Norberg om han kunne være behjelpelig med å finne passende julesanger fra andre steder på kloden enn våre egne. Norberg takka ja til utfordringa og det har ført til at vi blir servert nydelige og for oss relativt ukjente sanger fra Tyskland, Østerrike, Irland, Russland, Polen, Sør-Afrika, Storbritannia, Island, USA, Finland, Belgia og Puerto Rico. Den siste er vel ikke veeeldig ukjent, det er nemlig “Feliz Navidad”.

Landgren spiller sjølsagt vakkert på sin røde trombone, men han synger også høyst personlig. Det gjør definitivt også Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller piano. Mange flotte og helt forskjellige stemmer som utfyller hverandre på fint vis. Saksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og Norberg er et utmerket og empatisk reisefølge mot julestjerna.

Nils Landgren og vennene hans er definitivt tilbake på julesporet.

Nils Landgren

Christmas with My Friends VII

ACT/Musikkoperatørene

Det blir ikke vakrere a cappella jul enn det Pust gir oss.

A cappella-gruppa Pust har eksistert siden 2003 og består av Elisabeth Anvik, Håvard Gravdal, Anne Hilde Grøv, Jostein Hasselgård, Camilla Susann Haug og Mads Iversen. Fem plater har ført til masse skryt og ikke minst for juleplata “Julero” som kom i 2011. Vi snakker enkelt og greit om et a cappella-ensemble av verdensklasse.

Nå har de endelig bestemt seg for å forlenge juletradisjonen sin og de gjør det på aller beste vis med masse nytt stoff kombinert med nydelige arrangement av enkelte kjente sanger også.

Det er altså en så vanvittig vakker klang i og av Pust både individuelt – alle seks får tre fram som solister – og ikke minst kollektivt, at hvis ikke julefreden senker seg under avlytting av “Lengt etter lys” så bør man nesten søke profesjonell hjelp.

Her er det spor av jazz, viser og folkemusikk – og en hel annet velsmakende krydder også – og jazzhjertet mitt slår et ekstra slag når Thad Jones-klassikeren “A Child Is Born” – “Hjertebarn” på norsk – får ei nydelig tolkning. Haugs herlige “Pauserommet”, på uforfalska Mo-dialekt, er en favoritt blant de mange nye låtene.

Pust trenger ikke å vente i ni år før de gir oss sin neste juleplate, spør de meg, men det gjør de vel kanskje ikke:-)

Pust

Lengt etter lys

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Spirit In The Dark – for et band, for ei stemning.

For en fantastisk måte å avslutte denne juleplategjennomgangen på: Spirit In The Dark! Vi snakker Anders Engen på trommer, Audun Erlien på elbass og David Wallumrød på allehånde tangenter – blir ikke mer a-lag enn det i denne typen grooooovete og funky verden.

Jeg har hatt trioens debutplate for mitt indre øre en rekke ganger siden den kom ut for fem år siden og hvis noen lurer på hvordan et høykompetent band låter som har funnet sammen fordi det bare måtte bli sånn, så er Spirit In The Dark sjølvaste fasiten på det. Musikken kom liksom bare til dem – sånn var e bare.

Derfor var også forventningene skyhøye til trioens julefeiring og jeg kan love alle dere ute at det låter like con amore nå som den gang. Kanskje enda mer faktisk med jula og julemusikken som bakteppe.

Aldri har jeg hørt så hippe og groovy versjoner av blant annet “Det hev ei rose sprunge”, “Rudolph”, “Jingle Bells” og “O Holy Night” tidligere. Samtidig er sjølsagt disse gutta av slikt kaliber at de virkelig tar´n helt ned der det er på sin plass. – hør på “Silent Night”, mer ettertenksomt og nedpå er det ikke mulig å gjøre klassikeren over alle klassikere. Spirit In The Dark kunne inntatt hvilken som helst baptistkirke over there og sørga for julefest som de aldri har opplevd tidligere.

Spirit In The Dark

Superbells

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Den musikalske julefesten i år begynte med Rebekka Bakken og slutta med Spirit In The Dark. mellom der var det også mange høydepunkt – alle veldig forskjellige. Denne gangen har jeg faktisk hygga meg med alle juleplatene som postmannen har brakt til gards. God jul!

Om Tor Hammerø

Jazzfolket kjenner igjen navnet Øyvind Brandtsegg fra samarbeid med Kristin Asbjørnsen og Krøyt og Live Marie Roggen. Her møter vi professoren fra NTNU i en totalt annerledes setting.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i alle fall lett hulken, og tilstår at jeg beveger meg ut på relativt tynn is i forbindelse med denne musikken og denne utgivelsen.

Det har seg nemlig slik, og her må jeg ta forbehold om at det er mulig at jeg tråkker gjennom den nevnte isen allerede her, at den musikalske forskeren Brandtsegg, som jeg husker som vibrafonist fra før, har tatt for seg musikken til den amerikansk/mexicanske komponisten Conlon Nancarrow (1912-1997) og tatt den med til helt nye steder

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nancarrow var spesielt kjent for stykkene han skapte for såkalt player piano – sjølspillende piano. Pat Metheny har også jobba i dette musikalske spenningsfeltet og hans “Orchestrion”-prosjekt har så avgjort et visst slektskap med det Brandtsegg har skapt og og “spiller” her.

I løpet av to konserter, en i Stavanger Konserthus og en i Nidarosdomen, trigger Brandtsegg orgelet til å spille – når ikke domkantoren i Nidarosdomen, Petra Bjørkhaug, spiller orgel sjøl. Det er med andre ord EDB-maskina til Brandtsegg som sørger for at orgelet spiller og at det er både spennende, fascinerende og unikt er ingen overdrivelse. Vi snakker MIDI input – skjønner? Tangentene rører seg ikke, men musikken som kommer ut er som om tangentene hadde blitt spilt på. Tøft og veldig annerledes.

Programmeringsjobben Brandtsegg har gjort må ha vært av det voldsomme slaget – resultatet har i alle fall blitt usedvanlig stort og veldig annerledes. De som har lyst til et annet musikalsk sted og la seg utfordre på veien er hjertelig velkommen: “Nancarrow Biotope” og Øyvind Brandtsegg er svaret på musikalske bønner du ikke visste du ha hadde bedt.

Musikken er utgitt på kassett (!) og digitalt.

PS Måtte alle over there passe på at Trump ikke får gjort mer skade enn han har gjort allerede.

Denne hyllesten av fire amerikanske ikoner har ført til at bassisten, komponisten og bandlederen Christian McBride har gitt oss noe vi aldri bør glemme. At den kommer ut i 2020 er også veldig riktig.

Veien fram til denne innspillinga har vært lang – veldig lang. En av dagens aller viktigste og mest sentrale musikantene i amerikanske jazz de seinest tiåra, Christian McBride (48), skrev dette bestillingsverket allerede i 1998 og, som så ofte skjer med slike verk, så blei det liggende i ei skuff etter uroppføringa. Noen huska det heldigvis og ti år seinere blei det spilt live igjen.

Utgangspunktet var at McBride hadde skrevet tekster basert på taler, skrifter og tanker fire av hans største forbilder og idealer hadde skapt og som hadde vært med på å forme McBride både som musiker, men ikke minst som menneske. De fire var Rosa Parks, Malcolm X, Muhammad Ali og Dr. Martin Luther King, Jr.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Like etter at konsertene i 2008 var historie, skjedde det noe som førte til at et nytt kapittel måtte føyes til historia: Barack Obama blei valgt til president. Så kom det ei ny pause for prosjektet før McBride tok med seg det glitrende storbandet sitt og skuespillerne/sangerne i studio i 2013.

Hvorfor innspillinga blei liggende på vent fram til i år vet jeg ikke, men et mer passende år enn 2020 med Black Lives Matter og det livsviktige valget som bakteppe så mener jeg det har blitt en av årets viktigste utgivelser.

Musikken er tøff, moderne og groovete storbandmusikk av beste merke og som løfter stemmene og budskapene til de fem dit de bør være – i sentrum. Det er sterkt, rørende og ikke minst viktig å bli minna på hva disse fem har vært og hva de har betydd for de som har kommet etter – både fargede og hvite.

Om man er i tvil om hvilken kraft musikk kan ha og hva den kan bety på så mange plan, så er det bare å tilbringe kvalitetstid med “The Movement Revisited”.

PS Jeg er egentlig ikke i noe særlig tvil om at Christian McBride vil være enig med meg i at Trump bør eskorteres ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Det er ikke akkurat hver dag vi får høre harpe som jazzinstrument. Engelske ToriHandsley forteller oss at det er mulig – og vel så det!

Her om dagen fikk jeg for første gang høre ei solo cymbal-skive. Nesten solo i alle fall. Den så jeg definitivt ikke komme og det gjorde jeg heller ikke med musikk der harpe er det frontinstrumentet.

Likevel er det ikke første gang det har skjedd meg. Rundt 1990 ga amerikanske Deborah Henson-Conant oss tre skiver på fusionselskapet GRP. Det skjedde i løpet av noen får år og så blei det stille rundt henne igjen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nå har Tori Handsley plukka opp hansken igjen. Ryktene skal ha det til at hun spiller ei viktig rolle i det meget oppegående unge jazzmiljøet i London og basert på det vi får høre på debuten hennes under eget navn så er det til å begripe.

Det har seg slik at harpe neppe er det mest åpenbare jazzinstrumentet der ute, men jeg er av den oppfatning at det i liten grad er instrumentet det handler om, men musikanten som trakterer det. Og Tori Handsley er definitivt en jazzmusikant i sjel og sinn.

Sammen med trommeslager Moses Boyd og elbassist Ruth Goller, begge viktige spillere på den hippe London-scena, serverer Handsley oss godt og vel en time med originalt materiale. Til tre av låtene har hun også skrevet tekster som Sahra Gure synger på et tøft og inderlig vis og som forteller oss om en samfunnsengasjert musikant som tar standpunkt både når det gjelder politikk og i miljøspørsmål.

Vi snakker moderne, hip jazzmusikk med spor av både klassisk musikk og rock. Tori Handsley er bare i starten av ei spennende karriere som kan ta henne svært langt. Hun har noe helt eget å melde og hun spiller også fint piano ved enkelte anledninger, men det er avgjort harpisten Tori Handsley som vekker den store interessen. Tøft og spennende!v

PS Kan noen voksne sørge for at Trump får gjort så lite ugagn som mulig nå. Mannen er livsfarlig!

Lars Martin Myhre har forlysta oss som artist i 45 år nå. Både aleine og sammen med blant andre Odd Børretzen og Arild Nyquist har han blitt bortimot folkeeie og her forteller han oss hvorfor med 45 sanger.

Komponist, arrangør, gitarist, vokalist og bandleder Lars Martin Myhre (64) har vært med på mangt og mye. Veldig mye av det har ført til musikk og låter som er av det tidløse slaget og som det støtt og stadig er veldig hyggelig å avlegge nye besøk. I forbindelse med ymse jubileer samt at Norsk Noteservice har gitt ut notebok med mange av Myhres skatter mellom to permer, var det på sett og vis naturlig at det hele blei toppa med denne hyllesten av ei flott karriere.

45 låter – for å være ærlig så blei det faktisk også 46 slik at den “nye” låta “Hvis jeg var Gud Fader”, med Odd Børretzen som Gud og Stian Carstensen som trekkspillgud, fikk plass, forteller oss om ei karriere der Myhre har holdt på med musikk i 45 år, platedebuterte for 35 år siden under eget navn og sammen med Arild Nyquist, 25 år siden Børretzen-suksessen blei unnfanga og 20 år siden et nytt spennende møte fant sted – det med tekstforfatteren Ingvar Hovland.

I denne flotte boksen eller samlinga bestående av tre cder med godt og vel tre timer med musikk, får vi om ikke alt så definitivt essensen av hva og hvem Lars Martin Myhre er. Her kommer det eksempler på Myhres allsidighet med spor av jazz, storband, musikal, film, teater, store verk og viser – og sikkert en hel del annet krydder også.

“Noen ganger er det all right”, “Måkene” og “Snill” er eksempler på det fantastiske møtet mellom Odd Børretzen og Myhre og slik kan det ramses opp låter fra katalogen til Nyquist også, som ikke fikk den samme enorme suksessen, men som ofte var like bra. D et pågående samarbeidet med Hovland er også strålende. Alt dette forteller oss hvor usedvanlig dyktig Myhre har vært til hele tida å “finne” den rette melodien til den rette teksten. En ener – intet mindre.

Lars Martin Myhre som gitarist og sanger er alt for underkjent – her står eksemplene i kø også når det gjelder det. Tonefølget fra storheter som Palle Mikkelborg, Tore Brunborg, Alfred Janson, Helge Lien og Anita Skorgan er bare med på å understreke på hvilken hylle Lars Martin Myhre hører hjemme, nemlig den øverste.

I tillegg til mye kjent og tidligere utgitt stoff, bys det også på tre nye låter, blant andre den fine julesangen “Det er jul”.

Livet er schwært sier Odd Børretzen underveis her. Det er også karriera til Lars Martin Myhre.

PS 1 Hvor har det blitt av Inger Louise Valle? Jeg bare spør!

PS 2 Kan noen sørge for å stoppe Trump slik at han får gjort så lite ugagn som mulig i måneden som kommer, så vil veldig mange være takknemlig for det.

På grunn av veldig stor pågang, blir en del musikk liggende lenge. Noe blir også liggende veeeldig lenge, men i dette tilfellet gjør det ingen verdens ting. Kendrick Scott Oracle leverer med “We Are the Drum” tidløs og superhip musikk.

Trommeslager, komponist og bandleder Kendrick Scott (40) fra talentfabrikken i Houston, Texas, har de seinere åra gjennom samarbeid med giganter som Pat Metheny, Joe Lovano, Dianne Reeves, Terence Blanchard og nå seinest Charles Lloyd, ved gjentatte anledninger fortalt oss hvilket talent han er i besittelse av.

Siden 2006 har han også holdt sitt eget band Oracle i gang og med ujevne mellomrom gitt oss livstegn som viser oss at han har mye å fare med som leder også. På denne skiva, som kom ut i 2015, har han med seg et a-lag av den amerikanske mellomgenerasjonen bestående av Taylor Eigsti på tangenter, John Ellis på saksofoner og bassklarinett, Mike Moreno på gitar og Joe Sanders på bass, samt vokalstjerna Lizz Wright som gjest på ett spor.

Sjøl om postkassa nesten renner over av nye skiver fra de fleste verdenshjørner flere ganger i uka, så har jeg altså ikke det minste dårlig samvittighet for å plukke fram denne “gamle” skiva. Jeg var både nysgjerrig på Scott og bandet hans og så var jeg spent på hvordan dette låt fem år etter utgivelsen.

Sjøl om dette på ingen måte er revolusjonerende nybrottsarbeid på noe vis, så er det melodisk, sprudlende, spennende og hardtswingende amerikansk jazzmusikk med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta fram til vår tid, fra aller øverste hylle. Både solistisk og kollektivt er dette veldig bra og det er tydelig at de fem stortrives med musikken Scott i stor grad har skrevet.

PS Føler meg trygg på at disse musikantene også vil sette pris på at Trump vil bli assistert ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Super Heavy Metal er virkelig det. Måten Kim Åge Furuhaug og Ådne Meisfjord har gjort det på er likevel ganske langt unna det de fleste vil tro det er.

Gjennom et relativt langt liv i selskap med musikk i alle former, konstellasjoner og sjatteringer, har jeg fått stifte bekjentskap med det “meste” – trodde jeg. Musikk med kun cymbaler som utgangspunkt derimot hadde ikke stått på lista før denne skiva ankom heimen og jeg må innrømme at jeg befant meg i et grenseland mellom spent, nysgjerrig og skeptisk før platespilleren blei fyrt opp.

Cymbalist – det må vel være et nytt ord? – Kim Åge Furuhaug har laga ei skive tidligere som Super Heavy Metal. Den gikk meg hus forbi, men skal utelukkende ha bestått av musikk med cymbaler uten noen form for effekter i reisefølget.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Denne gangen har han med seg Ådne Meisfjord som prosessør – nok et nytt ord? – og tar jeg ikke mye feil så betyr det at Meisfjord har bearbeida lyden med hjelp av ymse duppeditter og synther.

Furuhaug hadde ingen regler å forholde seg til da han inntok studio – han ønska å være totalt fri i forhold til hva han og Meisfjord skulle skape.

Det har ført til seks “låter” som varer fra vel et til vel sju minutter – knappe 26 minutter til sammen.. Dette frihetsønsket fusjonert med stor nysgjerrighet og en solid skaperevne har ført til et unikt musikkuttrykk.

Det er både rytmisk- og sonisk spennende og nesten sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret mitt sinn og sanseapparat. De seks låtene er alle totalt forskjellig fra hverandre og åpner med andre ord stadig nye dører.

For dere der ute som ønsker noe annet og totalt forskjellig fra det meste, så anbefales denne utflukten: dere vil garantert ikke bli skuffa og her finnes det ikke eneste grunn til å kjede seg. Her skjer det nemlig masse hele veien.

PS Det nærmer seg nå bare en måned til Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte det gjerne skje før!

Foreløpig er det dessverre lite som tyder på at grensa mot Sverige er i ferd med åpne igjen. Heldigvis kjenner ikke musikk slike grenser og det betyr et flott besøk av det unge bandet Lumi.

Vi har all grunn til å være stolt av jazzutdanninga her til lands og resultatene som har kommet ut derfra de seineste tiåra. Oslo og Trondheim har spilt ei hovedrolle, men andre læresteder har fulgt etter. Vi skal likevel ikke være hovmodige på noe vis – også i våre naboland er det svært høyt nivå og her kommer et godt eksempel på det.

Lumi, det vil si Pontus Häggblom på trommer, Martin Jutéus på piano, Alex Littorin på bass og Emil Nerstrand på saksofon, har alle sin formelle bakgrunn fra Musikhögskolan i Malmõ og, hvis jeg har skjønt det rett, så befinner de seg alle rundt 30-streken. “It´s a Jungle!” er bandets andre album, men både bandet og de fire musikantene er nye bekjentskaper for meg.

Alle, bortsett fra Littorin, har skrevet musikk til utgivelsen og både kollektivt og individuelt er det tydelig at alle vil den samme veien. Bandet hevder sjøl at de har henta inspirasjon den franske post-impresjonistiske maleren Henri Rousseau og hans naive drømmende jungellandskap.

Det har ført til musikk som kan være søkende og tendere til det åpne og frie for så å gå videre i det usedvanlig melodiske og reflekterende. Musikken utvikler seg hele tida organisk og dynamisk og det er fire veldig lyttende unge herrer vi har med å gjøre.

Lumi er på god vei til å finne sin egen stemme og at det er fire musikanter vi helt sikkert får høre mye til i åra som kommer, er det ingen grunn til å tvile på.

PS Hvis noen kan påta seg å få Trump til å gjøre noe godt for millioner rundt seg den siste måneden han gjør skam på embetet, hadde det vært svært fint.