Kvartetten Dinosaur med trompeteren Laura Jurd i spissen er kanskje det aller mest spennende bandet som finnes på den spennende unge jazzscena i England. Her kommer det nok et bevis på det.

Til tross for at trompeteren, komponisten og bandlederen Laura Jurd fortsatt befinner seg på den «rette» sida av 30-års streken, så har hun holdt bandet Dinosaur i gang i ti år. Helt siden hun begynte sine jazzstudier i London som tenåring har hun holdt styrt Dinosaur i stadig nye retninger og «To the Earth» er det som av mange kalles supergruppas tredje album.

Helt fra unnfangelsen har bandet bestått av Conor Chaplin på bass, Corrie Dick på trommer og Jurds ektemann Elliot Galvin på tangenter. Det er dagens underdrivelse å kalle kvartetten samspilt og med den tryggheten de har til og på hverandre, så utfordrere de hverandre uten stans. Det gjør at musikken er i konstant utvikling også ved denne korsveien der Dinosaur møter oss i en mer akustisk utgave enn tidligere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bortsett fra Billy Strayhorns «Absinthe» og avslutningslåta «For One», som er en kollektiv ekskursjon, så har Jurd skrevet all musikken. Jovisst går det an å høre spor av inspirasjonskilder som Lester Bowie, Miles Davis og Kenny Wheeler i trompetspillet til Jurd, som også trakterer tenor- og flygelhorn, og når hun trekker fram legender som Duke Ellington, Charles Mingus og nevnte Miles og ikke minst den norske trioen Moskus, befolka av Fredrik Luhr Dietrichson, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal, som ledestjerner når det gjelder den musikalske retninga, så skjønner man raskt at man befinner seg i herlige grenseland.

Jurd sier også at hennes referanser inneholder alt fra folk, via det hun kaller song-writing, Stravinsky-inspirert harmonikk til bruk av analoge synther og groover som loopes. Det skal ikke all verdens fantasi til for å skjønne at ei slik musikalsk stuing blir noe helt for seg sjøl og det ligger tjukt utenpå de fire at de fortsatt stortrives sammen.

Her hjemme har vi hørt Jurd som gjest i Hanna Paulsbergs band og, som det står i presseskrivet, så har hun spilt på de ikoniske festivalene North Sea, Molde og Montreal.  Når verden forhåpentligvis nærmer seg en vaterliknende tilstand igjen så bør de fleste scener stå åpne for Laura Jurd og Dinosaur. Det de leverer er nemlig både originalt og veldig bra – en uslåelig miks spør du meg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er bare én Bendik – Bendik Hofseth! Nok en gang er det en begivenhet når han avlegger oss et besøk med ny musikk. Og det aller beste: det er mer i vente.

Bendik Hofseth (57) var på vei mot en slags jazzikalsk verdensherredømme da han stakk til USA og tok over saksofonplassen til sjølvaste Michael Brecker i fusionbandet Steps Ahead. Men Bendik – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – ville det ikke slik og satte kursen hjem til Norge igjen.

Så ville mange at han skulle bli popstjerne og Columbia Records signa han. Det blei det heller ikke noe av og Bendik blei etter hvert mer musikkbyråkrat enn musikant. For alle som har digga Bendik som den utmerkede musikanten og komponisten han er, var det både synd og skam. Det så ikke ut til at Bendik ville gjøre noe særlig med det, men det ville heldigvis Christer Falck og som kjent: kulturkrigeren Falck lar seg heldigvis ikke stoppe.

Det har ført til at Bendik de seineste åra har fått et helt nytt musikalsk liv og så lenge det går kraft gjennom han (og Christer Falck), så kommer det til å være mye å glede seg til og over. I løpet av høsten kommer det en trippel-utgivelse som handler om trær (!), men aller først altså: «Trunks».

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, og med Mike Mainieri som gjest på et spor på vibrafon og marimba, får vi sju nye Bendik-komposisjoner av den type kvalitet, personlighet og inderlighet som han har skjemt oss bort med.

Bendik er en melodiker av klassen ypperlig og det nok en gang å få anledning til å dykke ned i Bendik-universet er en sann fryd. Hver låt er tilegna enten medmusikantene i bandet eller nære venner og inderligheten i både låtene og måten de blir tolka på, er ikke noe i nærheten av påtatt eller klissent føleri som det kunne blitt i mindre eleverte musikanters uttrykk.

Når Bendik med sin unike og varme tone – jo da, han har hørt noen timer på Garbarek -, Eilertsen med sin djupe, tunge og særegne tone inspirert av blant andre Charlie Haden og Aarset, som i mine ører er en musikalsk fargelegger i Jon Christensen-klasse, møtes rundt et slikt musikalsk leirbål, så har dette blitt noe av det fineste Bendik Hofseth har gitt oss. Og jeg har på ingen måte glemt bidragene til Iberg og Johansen heller – de kler dette uttrykket perfekt.

Det er ofte høytid i heimen når Bendik banker på med noe nytt. Slik er det så avgjort også denne gangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For vel et par år siden sørga postverket i England og Norge for en hyggelig overraskelse. Jeg fikk stifte bekjentskap med musikken til Julian Costello for første gang. Nå er oppfølgeren også på plass og det er like hyggelig.

Tenor- og sopransaksofonisten Julian Costello (55) har markert seg i alt fra små konstellasjoner til storband der borte på fotballøya gjennom flere tiår. Likevel er det med sin egen kvartett han åpenbart føler seg mest hjemme. Det fortalte han oss klart og tydelig på den forrige utgivelsen, «Transitions», og bekreftelsen er solid også med årets oppfølger.

Tråden fra den forrige skiva til «Connections», der Costello nok en gang har skrevet all musikken, er lett å følge på mange vis. Besetninga, der polske Jakub Cywinski er ny på bass, er ellers den samme med nok en polakk, Maciek Pysz på elektrisk- og klassisk gitar samt engelske Adam Teixeira på trommer og perkusjon. Alle er bosatt i England og benytter alle sine impulser til å skape et homogent uttrykk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken, som er spilt inn i Øystein Sevågs studio i Heggedal utenfor Oslo, er både vakker, søkende, melodisk og, som tittelen mer enn antyder, grenseløs. Her hentes det impulser fra klassisk musikk, fra en rekke etniske utspring, fra rock og fra moderne jazz. Til sammen har det blitt noe Julian Costello Quartet er både ganske så aleine om og som de har all grunn til å være stolte av. Når Julian Costello er i besittelse av en flott, varm og personlig tone i horna sine, så er det mye å glede seg over her.

Nå har de altså spilt inn musikken her til lands; når verden forhåpentligvis lander på beina igjen så hadde det vært hyggelig om de kunne komme hit å spille den for oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen Dørsdal/Sæter/Løwe sin vinyl-debut, «Sumi-E», har blitt liggende på vent alt for lenge. Nå har den endelig kommet opp til overflata.

Underskogen i norsk jazz er stor og frodig. Toppene, mange av dem med internasjonalt kaliber, kjenner vi alle godt til og er stolte av. Når vi dukker litt ned i det som finnes rundt omkring i diverse landskap, og gjerne utenfor de stor byene, så viser det seg raskt at det er mye spennende og originalt også der. Når det finnes topper, så finnes det også mye inspirasjon og «Sumi-E» er et flott eksempel på det.

Trompeteren Eirik Dørsdal (36) fra Risør, som også trakterer noen som heter Shruti-orgel, trommeslageren Gunnar Sæter (37) fra Ørsta og pianisten Andreas S. Løwe (36) fra Hedrum ved Larvik, som også styrer med effekter og annen bearbeiding, har spilt sammen lenge og har jobba fram et eget musikalsk språk.

I grenseland mellom jazzikalsk romantisk kammermusikk, fri improvisasjon, men hele tida med en solid og vakker melodisk base, og komponert originalmusikk, blir vi invitert med på et inderlig møte i Risør kirke. Her føres det samtaler på et elevert nivå mellom tre sjelsfrender som kjenner hverandre godt, som lytter intenst på hva de andre har å melde og som vil hverandre vel.

Jovisst finnes det åpenbare inspirasjonskilder i musikken og hos hver enkelt i trioen, men «Sumi-E» har likevel blitt et svært personlig og vakkert visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Både saksofonisten Carsten Meinert og hans innspilling fra fra 1969, «Musictrain», i ny tapning, er skatter for både danske lyttere og for mange andre.

Jeg bryter ydmykt sammen og tilstår at tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Carsten Meinert (75) er et nytt bekjentskap for meg. Det viser seg at han har vært ei viktig stemme i moderne dansk jazz i over 50 år, så man kan vel trygt si at det var på høy tid at våre veier krysset hverandre.

Den opprinnelige innspillinga, med røtter i alt fra tidlig jazzrock, fri musikk, spanske toneganger og sikkert mye annet – den er jo spilt inn i 1969 med både Woodstock og Bitches Brew som bakteppe, er av typen som på hjemmebane har blitt et skikkelig samleobjekt. Den blei i sin tid solgt i mellom 3- og 500 eksemplarer og ganske så raskt etter utgivelsen brant mastertapene opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange år seinere dukka en tape med alternative opptak opp og det er en blanding av disse og noen fra den opprinnelige innspillinga som nå er samla her og som er remixa slik at det låter så autentisk som mulig. Arrangementene til Ole Matthiessen er heftige, det store bandet med fem blås – blant andre Erling Kroner på trombone, tøft komp med Pierre Dørge på gitar og trommeslagere som Conny Sjökvist og Ole Streenberg, sørger for at musikken fra 1969 så definitivt har mye å si oss den dag i dag. Tøft, heftig og tidløst er det – et flott tidsbilde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Så er han endelig i mål med sitt enorme prosjekt, Ketil Bjørnstad. Etter å ha hatt enormt utbytte og glede av de fem første tidsbildene, var jeg ikke det minste i tvil om at han ville greie oppløpssida også. Og det har han gjort med stil.

I løpet av knapt 5000 sider har Bjørnstad siden 2015 skrevet seg gjennom sitt liv. Det er langt i fra kun hans eget liv vi får stifte bekjentskap med gjennom de seks bindene; både vi som har levd ei stund og de som er yngre vil også kjenne på mye av seg sjøl gjennom disse møtene.

Jeg tipper Bjørnstad har kjent på en slags lettelse både når han satte i gang med det siste bindet og ikke minst da han satte punktum sist nyttårsaften. Han visste nok innerst inne, til tross for at han hele tida forteller oss om sin egen usikkerhet når det gjelder det han leverer, at han hadde gjort et stort arbeid både intellektuelt, kvalitativt og kvantitativt med de første fem tiårene.

Hvis han, til tross for tiltakende hjerteflimmer og angst for både dette og hint som han er helt åpen om, makta å fullføre på samme vis som han hadde levert til nå, så ville nemlig dette maratonprosjektet kuskes i land på framifrå vis. Om det har skjedd? Noe så vederstyggelig!

På mange vis har dette blitt det tyngste tiåret i Bjørnstads liv. Han mister foreldrene sine som han åpenbart var sterkt knytta til, han sliter med fysiske plager og han tenker tanker om døden som er naturlig i den alderen. Dessuten er han også sterkt bekymra for den stadig mer gale verdenen som omgir oss. Hans refleksjoner rundt dette er egna til ettertanke både hos dem i samme aldersgruppe og ikke minst hos dem som kommer etter.

Bjørnstads heiser politisk flagg i større grad enn jeg har opplevd han tidligere og han har et tydelig behov for fortsatt å ta et oppgjør med anmeldere som han oppfatter ikke har behandla han godt eller rettferdig. Dette er hans arena og hans mulighet og du verden som han griper den. På sett og vis opplever jeg at Bjørnstad vil fortelle oss hvem han er – usminka – og at han vil legge bort snill gutt-imaget en gang for alle. Det har han greid så det suser.

Som sakteleser har jeg brukt rundt seks måneder – jeg har sovet og gjort noe annet også da – de seks siste åra sammen med «Verden som var min». Jeg har vært imponert, jeg har lært mye, jeg har irritert meg over navnefeil – Eivind Aarset og Jan Petersen skrives fortsatt slik – og jeg har i stadig større grad innsett at samla er dette et storverk som vil bli stående som en bauta i Bjørnstads forfatterskap og norsk samtidslitteratur.

Fra skrivepunktet kan jeg forresten se at det fortsatt blinker fra fyrlykta i Bunnefjorden. Det vil det gjøre i minst 60 år til.

PS Det blir et delt terningkast her: 5 for dette bindet og 6 for hele pakka.

Vokalisten og bandet Relllings debutskive har blitt liggende til marinering i lang tid her i heimen. Den har tålt det på et strålende vis.

                                                       Harald Relling Nielsen fronter Relling på et strålende vis. Foto: Juliane Schütz

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Harald Relling Nielsen (29) tilhører en svært sjelden rase: mannlige jazzvokalister. Hvis jeg har forstått det riktig så har den Oslo-bosatte vokalisten fra jazzmetropolen Haram på Sunnmøre tilbragt svært fruktbare år i Trondheim og både fått med seg jazzlinja og en sivilingeniør-utdannelse i samme slengen. Imponerende i seg sjøl, men i denne sammenhengen er jeg kun imponert over vokalisten Relling Nielsen.

Sju av de åtte låtene har Relling skrevet sjøl og da snakker vi om både tekst og musikk. Den åttende er det trommeslager og perkusjonist Åsmund Mattias Smidt som har begått.

Med sin ekte og høyst personlige stemme møter sjefen oss i et landskap der både pop og indie spiller like viktige roller som jazz. Slik har det gjerne blitt med mange av vokalistene som har studert ved jazzlinja i Trondheim og ingenting er feil med det.

Relling er en historieforteller som det er vel verdt å lytte til sjøl om han ikke har greid å kvitte seg med alle klisjeene. Spennet i stemma hans, fra de mørke djupene til de lyse høydene, gjør at dynamikken blir et viktig redskap til å få frem budskapet på et personlig vis.

Når Relling omgir seg med Vegard Lien Bjerkan på orgel og synther og Tore Hodneland på gitar og pedal steel i tillegg til nevnte Smidt, så har vi med empatiske og svært lovende medstudenter fra jazzlinja å gjøre.

Det skader heller ikke på noe vis at sjølvaste Ola Kvernberg, med sin enorme oversikt og ditto kreativitet, har produsert skiva og krydrer både med fela si samt perkusjon og tangenter underveis.

Det skulle ta si tid før Rellings og mine veier krysset hverandre. Nå var det definitivt på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er tredje gang jeg har gleden av å få tilbringe tid sammen med den italienske bassisten, komponisten, dirigenten og pedagogen Roberto Bonati og musikken hans. Alle møtene har vært totalt forskjellige.

Det første møtet med Roberto Bonati (60) var i forbindelse med et bestillingsverk han hadde skrevet for det store studentensemblet Bjergsted Jazz Ensemble i Stavanger. Neste stopp var med plata «Vesper and Silence» for solo bass. Med «Whirling Leaves» er vi tilbake i stort format igjen og Chironomic Orchestra, fra hans hjemtrakter i Parma, er befolka på et vis jeg aldri har opplevd tidligere i alle fall.

Her snakker vi tre vokalister, fem saksofonister/fløytister/klarinettister, tre trompetere, tre fiolinister og fire bassister – opp med hånda dere som har vært borti noe liknende. Ikke det nei?

Med sin enorme og allsidige bakgrunn som inneholder kunnskap om alt fra middelaldermusikk til moderne jazzuttrykk, har Bonati hatt akkurat denne besetninga i hodet da han skrev musikken som blei urframført på ParmaJazz Frontiere høsten 2017 og som vi får lov å være med på den videre reisa til her gjennom konsertopptaket.

Bonati, som denne gangen «kun» dirigerer, har skapt fundamentet for et verk ved hjelp av «alt» han har lært seg gjennom et langt musikkliv. Her er det impulser fra tidligmusikk, via mer moderne klassisk musikk, samtidsmusikk og jazz og til sammen har det blitt et monumentalt verk på 55 minutter pluss et ekstranummer på knappe fire minutter.

Dette er djupt fascinerende, original og spennende musikk i en rekke grenseland. Bonati og hans høyst spesielle orkester makter å ta oss med til steder vi aldri har vær før og der det er utfordrende og uten stans interessant å være. Kanskje et samarbeid mellom Bonati, Trondheim Voices, TrondheimSolistene og Trondheim Jazzorkester kunne vært noe? I say no more!

Runde nummer tre med Roberto Bonati har vært minst like spennende som de to første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Far John Surman i Bærum og sønn Ben i upstate New York fant ut at coronaisolasjon var en perfekt anledning til å lage musikk sammen. Med fasit i hånd – eller rettere sagt ørene – er det bare å slå fast at det var en glimrende idé.

Plymouth Argyle- og Stabæk-supporter John Surman (75) er kanskje enda bedre kjent som en av verdens beste baryton- og sopransaksofonister og bassklarinettister. Det seineste provet på det fikk vi under Moldejazz i sommer der han spilte to konserter sammen med Karin Krog.

Hans sønn Ben er av forståelige årsaker noen år yngre. Med trommeguru Jack DeJohnette som svigerfar, har unge Surman slått seg ned ikke langt utenfor Woodstock, men reiser verden rundt i minst like stor grad som sin far som lydmann for blant andre John Scofield.I tillegg til det er den yngste utgava Surman en langt framskreden elektroniker og trakterer blant annet synther, sampler og diverse annet med tangenter på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da alt som heter spillejobber forsvant for begge to som dugg for sola den 12. mars, så dukka tanken de hadde lekt med i mange år opp igjen: de ville skape ny musikk sammen. Det at de to altså er bosatt på hvert sitt kontinent byr ikke lenger på de store problemene; filer har føket frem og tilbake over Atlanterhavet og ideer har blitt skapt og utfordra på et svært så spennende vis.

Ti låter har blitt resultatet og de to har skapt melodiske lydlandskap i en miks av fars strålende akustiske blåseinstrumenter – i mine ører er han en av de mest særpregede saksofonister/bassklarinettister som finnes – og sønn Bens allehånde elektroniske lydkilder. Det er annerledes, det er spennende og det er totalt unik musikk i og av en helt spesiell situasjon vi alle har havna opp i. Ben og John Surman har fått det aller beste ut av en svært så trist periode for mange av oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norah Jones anno 2020 er mer country og pop enn noen gang. Jazzen er veldig mye lenger unna enn den noen gang har vært.

Norah Jones (41) slo gjennom medet brak i 2002 da hennes debut på Blue Note, «Come Away with Me», solgte 20 millioner eksemplarer og vant åtte Grammy-priser. Hennes helt spesielle og sensuelle stemme og hennes gumbo bestående av jazz, folk, country og soul fant et stort og bredt publikum og i mer eller mindre den samme sfæren har Jones holdt seg siden.

Årets visittkort, innpakka i en deluxe-variant med både et elegant teksthefte og et notehefte på noen av låtene, består av 13 låter som Jones enten har skrevet sjøl eller fått noe assistanse av blant andre Wilco-sjefen Jeff Tweedy.

Særegenheten og uttrykket i stemma og pianospillet til Jones er fortsatt veldig på plass, men låtmaterialet denne gangen er for enstonig for sanseapparatet mitt. Det går i den samme nedstemte, melankolske tralten hele veien enten i ballade- eller maks mediumtempo.

Kompet er hele tida der det skal være, men det er ikke rom for noen til å melde som i en ekte jazzsammenheng  – dette er Jones´ greie og ferdig med det.

De som har digga Norah Jones opp gjennom, og som kanskje har vært spesielt tiltrukket av hennes country- og pop-tilbøylighter, vil sikkert kose seg mye, ofte og lenge med «Pick Me Up off the Floor». Jeg hygger meg, men kjeder meg mest.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart soim mulig.