Tor Hammerø

Det finnes jo noen i musikkuniverset, men ikke veldig mange – genier altså. For meg og mitt sanseapparat var Armando Anthony, bedre kjent som Chick, Corea det. Her følger nok en bekreftelse på det.

Da Chick Corea (1941-2021) gikk bort, var det samtidig slutten på ei fantastisk musikalsk historie og karriere. Gjennom hans samarbeid med Trondheim Jazzorkester fra begynnelsen av årtusenet i forbindelse med hans år som Artist in Residence under Moldejazz, så fikk vi her til lands møte Corea og hans musikk ved en rekke anledninger og uten unntak var det alltid en stor opplevelse.

På grunn av forholdet Corea hadde til TJO og hans hyppige besøk til kongeriket, blei han tildelt betegnelsen Norgesvenn. Jeg tror så absolutt at han satte pris på Norge, det norske publikummet og de strålende musikantene i TJO, men han hadde også et sterkt og nært forhold til andre land og festivaler – ikke minst i Sveits.

Corea besøkte Montreux-festivalen første gang i 1972 som en del av bandet til Stan Getz. Seinere fulgte en duokonsert med Herbie Hancock i 1979 og deretter inviterte Montreux-festivalens gründer, Claude Nobs, Corea tilbake til den vakre byen 14 ganger. Nobs nøt en voldsom tillitt hos de fleste musikanter og han fikk tillatelse til å ta opp de fleste konsertene som blei spilt der.

Til denne fantastiske utgivelsen åpnes arkivene opp og vi får møte Corea mellom 1988 og 2010 i en rekke konstellasjoner fra solopiano til samarbeid med Bayerns Kammerfilharmoniorkester. Vi får de de fleste avskygninger av hva og hvem Corea var som pianist, komponist og orkesterleder og du verden som han trivdes i slike livesammenhenger.

Montreux elska Corea og Corea elska Montreux. For en fin påminnelse om hvem Chick Corea var, er og kommer til å bli værende dette er. Chick lives!

Kjetil Bjerkestrand har satt sitt bumerke på usedvanlig mye kvalitetsmusikk, det være seg sammen med Keith Emerson, Dee Dee  Bridgewater, Dum Dum Boys, a-ha og Arve Tellefsen. Når han så har tatt på seg produsentansvaret for vokalsekstetten Viggja Voices så skjerpes sansene og nysgjerrigheten umiddelbart.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i mild hulken, og tilstår at korsang fra Viggja i Skaun i Trøndelag ikke er det jeg har mest kunnskap om. Sånn er det bare. Men når man er utstyrt med et relativt åpent sinn og en stor porsjon nysgjerrighet, så blir jeg lett frista til å sjekke ut musikk jeg ikke ante det minste om på forhånd.

Ikke visste jeg at det fantes åtte årstider heller, men med den samisk/kvenske bakgrunnen sekstetten og området har så er det naturlig å gjøre det med bakgrunn i vær, natur, gjøremål og åndelighet.

Sekstetten har sine røtter tilbake til 2015 og det klinger fantastisk flott av de seks med stemmer som spenner hele veien fra sopran til bass. Professor ved NTNU i Trondheim, Ragnar Rasmussen, har skrevet dette bestillingsverket til “bandet” og at han kjenner stemmene godt, er ikke vanskelig å skjønne. Rasmussen, sammen med Bjerkestrand, får frem de flotte kvalitetene i stemmene – både kollektivt og individuelt.

Her er det elementer av både joik, kveding, folketoner og jazz og med utmerket assistanse fra perkusjonist Martin Smidt på flere av spora og en gjestevisitt av bassbauta Bjørn Alterhaug på hans egen komposisjon “Søv”, så har dette blitt en livsbejaende hyllest til naturen og sjølvaste livet – det med stor L.

PS Jeg må lære meg mer om korsang fra Viggja i Skaun har jeg skjønt – seint, men godt!

Med si andre skive på under to år forteller den argentinsk-amerikanske vokalisten Roxana Amed oss at hun fortjener masse godlynt oppmerksomhet.

Det er altså bare vel et år siden “Ontology”, Ameds første amerikanske utgivelse, inntok heimen og jeg lot meg umiddelbart begeistre. Før Amed flytta til USA og Florida i 2013 hadde hun hatt ei fin karriere hjemme i Argentina med en rekke plateutgivelser,

Veien hit til området rundt Nordpolen er likevel så lang at jeg i alle fall aldri hadde hørt om Amed før hennes USA-debut så dagens lys. Begeistringa var som sagt påtakelig og forventningene til oppfølgeren dermed av typen høy.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og de har blitt innfridd så det holder. Amed har nemlig, med sin varme og uttrykksfulle stemme, satt i gang et veldig ambisiøst prosjekt og landa på begge beina. Hun har, med base i sin framifrå trio med Roy Haynes´pianistiske våpendrager gjennom mange år, Martin Bejerano, invitert med seg en rekke storheter fra det latinske musikklandskapet og tolka musikk med røtter i en rekke sør- og latinamerikanske land.

Hele veien er det et solid jazzpreg på tolkningene og når gjestelista består av ikonet Chucho Valdes fra Cuba på piano, gitaristen Niño Josele fra Spania, Pedro Aznar (ex-Pat Metheny) fra Argentina på elbass og vokal, gitaristen Chico Pinheiro fra Brasil, pianisten Julio Reyes Copello fra Colombia, cajónisten Tony Succar fra Peru og vokalisten og trompeteren Linda Briceño fra Venezuela, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette har alle forutsetninger for å bli en herlig musikalsk gumbo.

Med utgangspunkt i en rekke “lokale” sjangre fra de forskjellige landa, pluss Miles Davis´ “Flamenco Sketches”, sørger Amed i alt fra duoer til større besetninger for en vakker, melodisk og høyst personlig musikalsk invitasjon til store deler av det karibiske- og sør-amerikanske kontinentet.

Roxana Amed er en musikant og vokalist jeg mer enn gjerne skulle ha fått på besøk her nord for å tine oss opp. Inntil det skjer er det absolutt mulig både å hygge og varme seg med “Unánime” – enstemmig – både når det gjelder sjel, stemme og hjerte som Roxana Amed sier.

Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra – spesielt i jazzkretser. Det Heine Bugge, Stian Carstensen og Jovan Pavlovic har gjort for flenga kan derfor ikke undervurderes. Her følger nok et mesterstykke.

Jovan Pavlovic (47) er intet annet en serbisk mesterspellemann som har bodd, studert og jobba med Trondheim som base siden 1994. Det skal vi være svært så glade for – Pavlovic har nemlig tilført det norske musikkmiljøet masse herlig påfyll og bidratt i en rekke sammenhenger.

Jeg har hørt Pavlovic blant annet sammen med Trondheim Jazzorkester og i platehylla finnes han sammen med trioen sin med Helge Andreas Norbakken og Gjermund Silset og med det nord-norske MiNensemble. Uansett hvor han dukker opp så tilfører Pavlovic musikken noe høyst unikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er det Pavlovic og kun hans trekkspill det handler om og om det holder? Herfra til evigheten! Med et repertoar der han har skrevet alt bortsett fra Stings “Every Breath You Take”, så trollbinder han meg med sin eminente teknikk og sin evne til å gi musikken liv.

At Pavlovic kommer fra Serbia og Balkan prøver han heldigvis ikke å legge skjul på. Det tar han med seg på et personlig vis både i låtene og i måten å tolke dem på. Det er også mye jazz, inderlighet og ekthet i musikken til Pavlovic – “To Chick” og vokalakrobatikken i “Ta-Ga-Di-Gi-Dam” er bare to eksempler på det.

“Life on Accordion” har blitt et usedvanlig livsbejaende, herlig og flott visittkort fra den “norske” serberen Jovan Pavlovic. Han har tatt trekkspillet til et nytt og heftig nivå – her blir det ikke gått på accord med noe som helst.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Mark Guiliana er i mine ører en av jazzens aller mest spennende stemmer akkurat nå.

Etter å ha fortalt oss via strålende bidrag sammen med blant andre Avishai Cohen, Brad Mehldau, Gretchen Parlato – som han også er gift med, Meshell Ndegeocello og på David Bowies siste plate, “Blackstar”, at han er en helt spesiell trommeslager, har Mark Guiliana (42) i stadig større grad vist oss at han er en bandleder med høyst egne visjoner også.

Med “the sound of listening” debuterer han på ett av mine absolutte favorittselskaper de seineste åra, engelske Edition Records, der også våre egne ambassadører Eyolf Dale og Daniel Herskedal blir løfta frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Guiliana har skrevet all musikken og inviterer oss inn i et elektro-akustisk univers med sterkt særpreg. Melodisk og rytmisk er det originalt og ustoppelig interessant og Guiliana, med sin teknikk, sensitivitet, Jon Christensen-ske cymbaltouch og melodiske innfallsvinkel til det å SPILLE trommer, leder troppene og musikken på et herlig vis. I tillegg til trommer spiller han også synth, perkusjon og står for trommeprogrammering der det er på sin plass.

Med seg har han et særdeles håndplukka lag med den israelske stjernepianisten Shai Maestro, som også spiller mellotron, ampli-celeste og elpiano, bassisten Chris Morrissey og tenorsaksofonisten Jason Rigby, som også krydrer på bassklarinett, klarinett og fløyte.

Dette er tøff, spennende og annerledes musikk skapt av et herlig lag med Mark Guiliana som retningsgiver – en av de beste også i den klassen.

Med John Pål Inderberg Trios tredje album debuterer Arc Recordings som et japansk/norsk selskap. Bedre start er det nesten vanskelig å tenke seg.

Anders Thorén og AMP Music & Records har i flere år vist en ustoppelig vilje og evne til å åpne opp nye dører for nye artister og konstellasjoner. Nå tar de altså et nytt stort steg og etablerer et underselskap som i stor grad også vil ha det potensielt sett store japanske markedet som mål. Nok en gang skal Thorén & Co ha mye skryt for pågangsmotet og gjennomføringsevnen.

Med sin umiskjennelige tone både i barytonsaksofonen og i sine stemmebånd – ingen spiller eller «synger» eller vokalskulpturerer slik som John Pål Inderberg – understreker han nok en gang hvor viktig, eller helt avgjørende, det er med ei personlig stemme for å kunne melde noe som ingen andre kan. Du verden som Inderberg både har og kan det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På dette visittkortet knytter trioen, med Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, båndene mellom det musikalske og det verbale tettere enn noen gang. I tillegg til at Inderberg “scatter” på inderbergsk og synger en egenskrevet, vil jeg tro, og flott tekst på “Det forunderlige”, så får vi også møte forfatterne Edvard Hoem, som har jobba mye sammen med trioen, og Kristofer Uppdal (1878-1961) lese egne tekster som trioen spiller til og snakker med. Ragnhild Vannebo leser også fra Hoems “Felemakaren” og Mjåset Johansen samspiller med henne på sitt usedvanlig lyttende og musikalske vis.

Noe av musikken er skrevet av Inderberg, noe er inspirert av norsk folkemusikk og festen avsluttes med Bill Evans´”Very Early”. Trioen har etter hvert oppnådd et bortimot telepatisk samspill – de “hører” hverandre nesten før det skjer – strålende er det. Og når så sjølveste Håkon Bleken har bidratt med sin unike strek med sitt “Haugtussa”-bilde på coveret, så har dette blitt ei debutplate på Arc Recordings både det japanske, norske og andre folkeslag kan glede seg til og med.

Blant de mange, mange sakene jeg kan lite eller ingenting om, kommer kunnskapen om serbiske elbassister på en klar, men likevel delt førsteplass. Det har heldigvis Vladimir Samardžić gjort noe med.

Hvordan Vladimir Samardžić og mange andre fra de fleste verdenshjørner har kommet over bloggen min og adressa mi, aner jeg ikke. Det er vel slik sosiale medier funker og uansett er det jo hyggelig når postmenneskene i dette tilfellet i både Serbia og Norge gjør jobben sin og sørger for at musikken kommer frem.

Vladimir Samardžić (52) er en erfaren og svært anerkjent musikant på hjemmebane. Han studerte som så mange andre på Berklee og gikk ut med beste karakter i 1999. Så vidt jeg har skjønt flytta han hjem til Serbia like etter og har hatt ei fin karriere i både inn – og utland. Dessuten jobber han mye med undervisning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er, som den oppvakte vil skjønne, mitt første møte med Samardžić og musikken hans. Utgangspunktet er en trio med med kroaten Dado Marinković på trommer og enten brasilianske Marco Antonio da Costa, også på litt vokal, eller serbiske Nenad Gajin på gitar. I tillegg får de også ekstra assistanse av vokalisten Thana Alexa og perkusjonisten Andreja Krstić på noen av spora.

Her snakker vi musisering på svært høyt nivå i et funky, groovy og fusionaktig landskap der Samardžić sine låter står i fokus. Noe av musikken har også et klart brasiliansk preg på seg og her er det ikke spesielt vanskelig å leite seg fram til eneren for å si det slik.

Vladimir Samardžić kan det meste som en funky elbassist skal kunne – inkludert slaphand så det griner. Det groover og swinger av han fra start til mål. Sjøl om ikke musikken kan kalles direkte nyskapende – hvorfor må den være det forresten? – så er den livsbejaende og frisk. Det holder mer enn lenge det!

Beste bandet på besta klubben

Det har seg sånn at jeg har fulgt både Rymden og de tre innbyggerne tett over lang tid. De har aldri gjort noe annet enn å begeistre og forlyste meg og det gjør de fortsatt.

Jeg må innrømme at jeg har en liten sånn kommer-de-til-å-gå-på-autopilot-nå følelse når jeg opplever enkelte band for n´te gang. Det gjelder også for Rymden, men det tok altså eksakt ei takt å slå fast at her har vi med tre ustoppelig kreative herrer å gjøre som ikke er i stand til det – heldigvis.

Kanskje er det urettferdig å utstyre seg sjøl med slike tanker når det er Dan Berglund (bass), Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano, elpiano og synth) og Magnus Öström (trommer, perkusjon og effekter) det handler om? Jeg vet jo hvilke enorme kapasiteter de er og er i besittelse av og helt siden det første møtet på Røverstaden for noen år siden, på trioens jomfrutur, så har de fortalt om sin formidable evne til aldri å stå stille – til å utfordre både seg sjøl og oss.  

Individuelt vet vi jo gjennom en rekke konstellasjoner at de tre hører hjemme helt der oppe. Det var jo nesten umulig å tenke på est – Esbjörn Svensson Trio – der Berglund og Öström var usedvanlig viktige bidragsytere i en årrekke da Rymden blei unnfanga. Men dette universet tok sin helt egen retning helt fra starten og denne kvelden på Victoria – den besta klubben i følge Öström – var nok en bekreftelse på at Rymden nekter å være noe annet enn akkurat – Rymden.

Med et repertoar stort sett henta fra bandets ferskeste skive, «Space Sailors», tok de tre oss med på en knapp to timers seilas der jeg digga de individuelle kryssene – for å holde oss til seilerspråket – og ikke minst det kollektive uttrykket. Med strålende lydmannskap ombord i Louise Lavoll, kommandør Arild Andersen mente han fikk servert den beste pianolyden han noen gang hadde hørt på Victoria, så blei dette en nydelig seilas på alle slags vis.

Berglund med og uten bue og med og uten wah wah, klangmester Bugge Wesseltoft på to eller ett brett samtidig eller som korgist og Öström med og uten effekter, tok oss alle med til nye og spennende steder og bekrefta at Rymden er noe av det beste Europa, og vel så det, har å by på anno 2022.

Magnus Öström har blant mye annet lært seg følgende på norsk: veldig hyggelig. Vi istemmer – veldig hyggelig var det.

Rymden

Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.10.22

Knapt 300 – utsolgt 

Christian Winther har spilt ei spennende rolle på tvers av det meste når det gjelder sjangre det siste tiåret. Med “Urfuglen” tar han nok et skritt i retning seg sjøl.

Christian Winther tar nok et steg i retning seg sjøl. Foto: Christian Strand

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fleste, med interesse for improvisert musikk i alle fall, kjenner Christian Winther (33) fra Ålesund hovedsakelig som gitarist i band som Monkey Plot, Ich Bin Nintendo og Torg. I fjor tok han et solid steg i retning alt-pop med soloalbumet “The Clearing”.

Nå har han videreutvikla denne musikalske tankegangen der han skuer bakover til post-punken, men samtidig har implementert et nåtids pop/rock-landskap rundt sine egne tekster – denne gangen på norsk – sunnmørsk, må vite.

Tekstuniverset til Winther beveger seg noen lysår bortenfor det tradisjonelle poplandskapet. Han legger ikke skjul på inspirasjonen fra Tor Ulvens poesi og her anbefales det å bruke både to og ti ganger med tekstene som følger den julebrusrøde vinylen – da kan man kanskje komme på innsida av Winthers surrealistiske fabuleringer. Han gjør det ikke enkelt for verken seg sjøl eller for oss, men hvorfor i all verden skal det være så forbanna lettbeint da?

Musikken, som er både utfordrende og til dels lett tilgjengelig, kler Winthers stemme – han synger på sunnmørsk – og lyrikk på et flott vis. Når han så har invitert med seg et frilynt kremlag bestående av Anja Lauvdal på piano og synth, Veslemøy Narvesen på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på stemme og elektronikk og Tuva Syvertsen på feler og og vokal, så har dette blitt en spennende og annerledes musikalsk gumbo.

Christian Winther viser oss nok en gang at han er en musikalsk søker som nekter å bli satt i bås. Det synes jeg han skal fortsette med.

Miles-fans kloden rundt har sikkert spurt seg sjøl utallige ganger om det finnes mer. Og heldigvis er svaret ja: Her kommer det mye nytt materiale fra perioden 1982 til 1985, både studioinnspillinger samt en hel konsert. Vi snakker mye gull!

Miles Davis (1926-1991) var, er og kommer til å bli værende den største inspirasjonskilden for jazzelskere, og mange med andre preferanser også, og musikanter i alle verdenshjørner. Ikke så rart akkurat når det gjelder Miles: han var visjonæren som forandra musikken i alle fall fem ganger!

Columbia/Legacy var Miles´ – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sitt “hjem” i store deler av karriera hans. De har gjort en formidabel jobb med å løfte frem arva etter sjefen med de nå sju Bootleg-utgivelsene og kanskje er dette den siste. De siste utgivelsene, etter perioden som er med her, kom nemlig ut på Warner Music.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her får vi tre og en halv time med musikk. Noe er tidligere uutgitt, noe er alternative takes og en av de tre cdene er fra en konsert i Montreal i 1983. Året etter fikk jeg fikk min store Miles-opplevelse i Idrettens Hus i Molde der Knut Conrad Borge kom med de bevingede ord før Miles blei introdusert: Gud sitter forresten i herregarderoben.

Her hører vi Miles snakke før og etter noen av opptakene – produsent Teo Macero lot tapen gå hele tida – og vi får møte Miles sammen med mange av de som “hjalp” han i gang igjen etter pausa som varte fra 1975 til 1980. Det vil blant andre si Marcus Miller, Mike Stern, John Scofield, Miles´ nevø Vince Wilburn, Jr., Darryl Jones, Bob Berg, Al Foster og Mino Cinelu.

Det er Miles og musikken han hadde blitt inspirert til å skape gjennom å lytte mye. og ikke minst se på, MTV i sitt fem-årige eksil i leiligheta på Upper West Side på Manhattan. Det er funky, det er løst, det er tight, det er hipt – og det er så umiskjennelig Miles. Dessuten så er det en rekke strålende tekster fra mange av de medvirkende i heftet som er med i boksen – slikt no finnes ikke på Spotify, gitt.

For alle Miles-fans rundt om på Tellus er denne boksen, som de seks foregående, gull verdt. Julaften kom tidlig i år.