Tor Hammerø

Fiolinisten og komponisten Sarah Bernstein har skrevet og lagt til rette for unik musikk for strykekvartett – på tvers av så mangt.

Det har kanskje vært slik lenge, men jeg opplever at det i stadig større grad er slik at sjangergrenser betyr stadig mindre der søkende – og finnende – musikanter befinner seg. New York-baserte Sarah Bernstein hører så avgjort hjemme i et slikt univers.

Dette er første gang jeg hører Bernstein som sjef. Tidligere har hun jobba med innovatører som Anthony Braxton, Tomeka Reid, Adam Rudolph og Yusef Lateef. Da bør det uansett ikke komme som noen stor overraskelse at at det er en musikant som liker utfordringer vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bernstein, opprinnelig fra San Francisco, har “alltid” vært nysgjerrig på alt: kammermusikk, jazz, rock og impro, popmusikk og poesi.

Her har hun skrevet og arrangert musikk for en strykekvartett med likesinnede, bestående av Leonor Falcon på bratsj, Nick Jozwiak på cello og Sana Nagano på fiolin. Her møtes de i landskap som mikser strengt komponerte og arrangerte sekvenser og låter med impro – hvor det ene eller det andre starter og slutter er ikke så lett å få øre på, men så er det også det som gjør denne musikken så spennende og interessant.

Musikken er til tider usannsynlig vakker og like etter tøff, hard og aggressiv – som livet altså. Sarah Bernstein og hennes langt framskredne venner stortrives i dette universet – det gjør jeg også!

Alle musikanter med ambisjoner er alltid på leit etter si egen stemme. Noen finner den delvis, noen finner den aldri. Kim Myhr har så avgjort funnet si usedvanlig sterke og personlige stemme.

Gitaristen, organisten, bassisten, synthesisten, stemmeskulptøren og trommemaskinisten Kim Myhr (40) har det siste tiåret tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Det er nesten ufint å hevde at han har kommet i mål, det gjør nemlig aldri musikere av Myhrs kaliber, men at han har nådd frem til et svært viktig, riktig og flott sted på sin ferd bør det ikke herske den minste tvil om.

Om “Sympathetic Magic” er en naturlig forlenger av Myhrs tidligere musikk og utgivelser vet jeg ikke. Den oppleves nemlig i stor grad som et “verk” som står veldig på egne bein og som forteller at Myhr i større grad enn tidligere framstår som en melodiker det gjør usedvanlig godt å tilbringe kvalitetstid sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For mennesker med behov for at tankene skal finne ro er dette universet til Kim Myhr et perfekt sted å starte. Han gir musikken, seg sjøl og oss nok tid, rom og luft til at roa kan senke seg og slik at det er mulig å flytte inn i disse vakre landskapene og bare nyte dem.

Når han har fått reisefølge av Michaela Antalová, Hans Hulbækmo og Ingar Zach på allehånde perkusjon – hvilken usedvanlig lyttende. allsidig og virtuos perketrupp! -, broder Adrian Myhr på bass og gitar, Anja Lauvdal på tangenter og Håvard Volden og David Stackenäs på gitarer – en fantastisk kohort på alle slags vis, så har det ført til et en nydelig lydskulptur fra en komponist og visjonær av et voldsomt format.

Kim Myhr er en kompromissløs musikant og ikke minst komponist som har vokst og vokst i min bevissthet gjennom godt og vel et tiår. Her skaper han og hans medsammensvorne musikk og stemninger som gjør meg inderlig godt og som jeg vet jeg kommer til å plukke frem igjen mange ganger når behovet melder seg. Det vil det gjøre for meg og alle andre før eller siden.

Den spennende treblåseren Josh Sinton tar for seg seks Steve Lacy-etuder kun iført sin barytonsaksofon. Høyst originalt.

Josh Sinton har noe helt spesielt på hjertet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Josh Sinton (50) er en musikant jeg har fått stifte stadig nærmere og oftere bekjentskap med de seineste åra. Han er åpenbart en sentral skikkelse i New Yorks spennende undergrunnsmiljø og hvorfor han tiltrekker seg mye oppmerksomhet får vi nok et glitrende og høyst originalt eksempel på her.

På begynnelsen av årtusenet var Sinton elev av visjonæren Steve Lacy (1934-2004) ved New England Conservatory i Boston. Inspirasjonen har han tydeligvis tatt med seg videre i sitt musikalske liv og av tittelen er det mulig å tolke at det kommer flere Lacy-avleggere seinere også.

Blant det Lacy skapte var en rekke etyder som han mente kun var til eget bruk – øvelser og studier for sopransaksofonen som var Lacys instrument. Til Sinton sa Lacy at han trodde dette var musikk det var umulig å spille på barytonsaksfon, men etter å ha hørt sin student så forandra Lacy oppfatning.

Sinton har brukt de to tiårene etter Boston-tida til virkelig å komme under huden på disse etydene eller portrettene som Lacy også kalte dem. Babs Gonzalez. Sonny Stitt og James P. Johnson er tre av de seks som er hylla – musikere fra tre ganske så forskjellige sjangre og uttrykk.

Sinton, som altså er mutters aleine i disse versjonene som varer i vel 11 minutter for den lengste, utnytter så vidt jeg kan skjønne de aller fleste mulighetene en baryton har å by på. Han forteller oss også at han har en enorm sjangeroversikt og mikser alt på et høyst unikt vis.

Dette er nok ikke musikk som vil gå hjem over alt, men for de med åpne ører og andre sanser på vidt gap, har Josh Sinton veldig mye å by på.

Den svenske trommeslageren, komponisten og bandlederen Jakob Klang debuterer med egen musikk på det norske selskapet AMP. Det gjør han på et svært vakkert og melodisk vis.

Det at det finnes ører og sanseapparat der ute som plukker opp talenter og musikk vi ellers neppe ville hørt eller hørt om, skal vi være sjeleglade for. Det norske plateselskapet AMP med Anders Thorén i førersetet har jeg gitt mye kred for innsatsen sin på dette feltet og her kommer nok et ferskt eksempel på akkurat det.

Sjøl om jeg mener at jeg følger rimelig godt med på hva som skjer i våre naboland på jazzens område, så er dette første gang jeg hører om Jakob Klang – en åpenbart talentfull 34-åring bosatt og virkende i Stockholm. Det samme gjelder hans medsammensvorne Jonas Grumstedt på bass, Johannes Jareteg på piano, Erik Tengholm på trompet og flygelhorn og Filip Tunevi på trombone. Unge, sultne og dyktige instrumentalister alle sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klang har skrevet åtte melodier til denne debuten og med litt overdubbing med vibrafon, perkusjon og diverse tangenter, så har det blitt en varm, lettflytende og personlig musikalsk utflukt.

Klang – hvilket navn for en musiker forresten – er utvilsomt en skjønnhetsøkende melodiker med mange og varme tanker han ønsker å formidle musikalsk. Det gjør han og hans empatiske medpassasjerer på et flott vis.

I mine ører blir likevel noe av musikken litt for snill – det blir litt for lite motstand i uttrykket for meg. Som alltid er dette sjølsagt en høyst personlig betraktning – jeg har full forståelse for de som stortrives i dette musikalske landskapet.

For tredje gang har jeg fått gleden av å møte den japanske pianisten Megumi Yonezawa – og nok en gang i et nytt triounivers.

De seineste åra har jeg hatt gleden å treffe på en rekke kvinnelige japanske pianister – i stor grad kvinner. Mye av årsaken er nok at de har en solid klassisk bakgrunn fra svært ung alder av – et strålende fundament før jazzen gjør sitt inntog.

Megumi Yonezawa har med sine trioer, en heljapansk og en med amerikansk reisefølge, vist oss at hun har mye unikt å fare med. Mye har hun sikkert tatt med seg fra Japan, mye har hun garantert tilegna seg i løpet av sine år på Berklee og mye har også blitt videreutvikla i jazzhovedstaden New York der hun har vært bosatt noen år nå.

I The Big Apple har hun blant annet jobba mye med den norske, men NY-bosatte gitaristen Jostein Gulbrandsen. Fra det samarbeidet har hun også tatt med seg trommeslageren Mark Ferber og bassisten Mike McGuirk – to fremragende ensembleherrer og ditto solister.

Yonezawa har absolutt et eget uttrykk, men at hun har lytta en halvtime eller to på ikoner som Bill Evans, Keith Jarrett og Brad Mehldau, tror jeg neppe hun vil nekte på. For å si det sånn: det finnes mye verre inspirasjonskilder enn det!

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, som alle er i den melodiske triotradisjonen, pluss Coltranes “Countdown” og standardlåtene “Body and Soul”, “Everything I Love” og “All Or Nothing at All”, inviterer Yonezawa og hennes edsvorne menn oss på en svært så trivelig trioutflukt – nok en gang.

Musikkmiljøet som er skapt i den lille bygda Kleive på Moldes østkant er intet mindre enn unikt. Leiv Skeidsvoll skal ha mye av æra for det – svært mye faktisk. Her kommer to av sønnene hans og forteller oss at blomstringa bare fortsetter og fortsetter.

Ikke nok med Lauritz Skeidsvoll, som er den definitive sjefen her, og bror Peder: Lille Kleive kan skryte av nok en bror, nemlig Isach, og trommeslager Rino Sivathas som vinner priser i hytt og pine om dagen. Vi snakker om noe som likner et lite mirakel og minner meg om lille Sula utenfor Ålesund som har oppfostra brødrene Førde, Nils Petter Molvær og brødrene Tafjord – og mange flere.

Nå er det Lauritz og hans fascinasjon for dyrelivet i havet, havstrømmer og elementer fra filmmusikkens verden det skal handle om. Saksofonist og komponist Skeidsvoll har samarbeida med forsker Heidi Ahonen ved Norsk Polarinstitutt som har bidratt med et spennende lydunivers fra under havoverflata.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er lyd fra dyrelivet, fra is og fra masser i bevegelse som Skeidsvoll på et ytterst personlig vis har inkorporert i sitt vakre og melodiske univers.

Spennende innfallsvinkel

Lauritz Skeidsvoll har valgt en annerledes og utfordrende innfallsvinkel til sine musikalske landskapsmalerier. De fem komposisjonene glir elegant over i hverandre og på det viset blir vi innlemma i en ekskursjon som aldri stopper – før den stopper. Skjønner?

Hans mer enn lovende og empatiske medmusikanter, Henrik Sandstad Dalen (bass), Fride Nøstdahl Hjelle (piano), Steinar Mossige (trommer) og Peder Skeidsvoll (trompet) har så avgjort skjønt hvor Skeidsvoll vil med utflukten sin og om det er som ensemble eller som solister så er de med og krydrer reisa på et inderlig vis.

Skeidsvollene

De seineste åra har brødrene Isach, Lauritz og Peder Skeidsvoll i stadig større grad markert seg på den nasjonale jazzscena som skikkelser og størrelser som allerede er med på å prege norsk jazzliv i dag og som samtidig forteller oss at de vil være viktige stemmer i tiåra som kommer.

«Ocean Currents» er det heftigste, vakreste og tydeligste provet på det til nå.

Fra tid til annen dukker jeg ned i bunka for å se eller rettere sagt, høre på, noe av den musikken som har gått meg hus forbi. Der dukka heldigvis Knut Riisnæs opp med kvartetten sin etter å ha ligget i marinade i nesten tre år.

Noe er jeg helt sikker på både når det gjelder denne innspillinga og hva det enn er Knut Riisnæs har foretatt seg: det låt like fint da det blei spilt første gangen som når det blir henta frem igjen. Årsak: Knut Riisnæs er konstant like bra og like tidløs.

Tenorsaksofonist, bandleder og tidvis komponist Knut Riisnæs (76) har vært en av mine store favoritter, uansett hvilket målbånd som benyttes, i flere tiår. Jeg har slutta å undre meg over hvorfor han ikke har fått den internasjonale oppmerksomheten han virkelig fortjener – jeg benytter heller muligheten til å nyte hans musikk så ofte det lar seg gjøre i stedet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kommer ikke til å bli noen vane å hente frem plater som har levd noen år, men jeg har altså ikke det minste problem med å gjøre et unntak denne gangen. Grunnen er nemlig at jeg enkelt og greit både har gleda meg til og faktisk glemt dette kapitlet i Riisnæs´ diskografi – nå skal denne glippen rettes opp i!

Med sin umiskjennelige, sterke og varme tone og et uttrykk som er noe så definitivt hans eget, tar Riisnæs oss med på en stilsikker og personlig musikalsk utflukt der idealet er det samme som det alltid har vært, nemlig basert på et jazzuttrykk med røtter i det amerikanske hardbopuniverset fra 60-tallet.

Riisnæs er en lyriker som evner å ta´n helt ned og som samtidig kan trøkke til så det holder når han føler for det. Det viser han oss nok en gang her med et repertoar med originalkomposisjoner og lite spilte låter av Kenny Dorham, Wayne Shorter, Cedar Walton og Horace Parlan.

Når han så omgir seg med sin faste kvartett med Jens Fossum på bass, som også har skrevet låta “Living Next Door to Hjallis” – hvilken tittel!!!, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum, som også har bidratt med åpningssporet “Around the Kernel”, så er både Riisnæs, musikken og vi i de aller beste hender. Mer empatisk, lyttende, swingende og stilsikkert reisefølge er det ikke mulig å skaffe seg seg i den prisklassen, som salige Knut Conrad Borge ofte ordla seg.

“The Kernel” blei altså gitt ut i 2019. Jeg ser at jeg jeg kan beskyldes for at jeg har aldri så lite tungt for det og at det ikke går unna med lynets hastighet bestandig. Jeg ber i tilfelle om tilgivelse for det – uansett er dette visittkortet fra Knut Riisnæs verdt ventetida. Det låt sikkert kanon i 2019, det låter kanon i dag og det kommer til å låte kanon om ti år også.

Hver gang det dukker opp ei ny innspilling fra selskapet 2L så er det noe som likner på høytid i heimen. Hvorfor? Fordi jeg vet at det er kvalitet som blir servert – uansett sjanger. Storverket “Tuvayhun” er absolutt ikke noe unntak.

Uansett hvor uenig vi måtte være, så tror jeg de fleste er enige om at vi bor på og er en del av en såret klode. Det er svært lenge siden vår kjære klode har vært så skjør som den er i dag. Samtidig kan vi også være enige om at den samme kloden er et vidunderlig sted – et sted vi må ta vare på på mange måter både for vår egen del, men ikke minst for de som kommer etter oss.

Floskel? Mulig det, men ikke mindre sant og viktig av den grunn. Kan musikk være med på denne prosessen? Sjølsagt og som Gard Nilssen sier til kjedsommelighet: Music is the healing force of the universe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Komponisten Kim André Arnesen (41) sin komposisjon kan så avgjort være med å sørge for et godt bidrag i så måte. Han har skrevet usedvanlig flott og storslagen musikk til tekster av Charles Anthony Silvestri som Grammy-vinnerne i Nidarosdomens jentekor sammen strålende TrondheimSolistene tolker på et vis som får sanseapparatet og følelsene til å svare på et inderlig vis. Når så solister som Kirsti Huke og Mohammed Al-Majzoub på vokal, Hans Fredrik Jacobsen på fløyter, Hans-Kristian Kjos Sørensen på cimbalon, Ruth Potter på harpe og Carl Haakon Waadeland og Espen Aalberg på perkusjon er med og gir det hele nydelig krydder akkurat der det trengs, så har dette blitt intet mindre enn et storverk på nesten 80 minutter.

Nidarosdomens jentekor og lydmaestro Morten Lindberg har vunnet Grammy tidligere for innspillinga “Lux”. Her har det definitivt dukka opp en ny kandidat. “Tuvayhun” låter nemlig stort og flott på alle slags vis.

Den danske bassisten Richard Andersson har samla to gode venner til ei musikalsk hyggestund. Vi er heldige som har blitt invitert med på festen.

Richard Andersson sammen med sin empatiske trio.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Richard Andersson (39) er bosatt i Danmark, men har solide røtter både på Færøyene og på Island. Da han var 14 blei livet snudd på hodet. Han var utsatt for ei fyrverkeriulykke og mista synet. Da kom musikken og bassen inn i livet hans og med “Inviting” i høyttalerne, ørene og resten av kroppen, så har det blitt en flott reisevei.

Andersson er utstyrt med en varm, fin tone og et herlig og distinkt beat. Han stortrives åpenbart i et ganske så straight og tidløst landskap der det skal swinge fra start til mål – og du veden, det gjør det!

Når han så har invitert med seg sjelsfrender som den uhyre elegante og stilsikre gitaristen Per Møllehøj, som med sitt nydelige singeltone-spill alltid er der han skal være, og den spanske supertrommeslageren Jorge Rossy, som mange kjenner fra hans samarbeid med Brad Mehldau, så har denne trioen det meste i seg til å skape triojazz av høy klasse.

Med et repertoar bestående av standardlåter som “You Are My Everything”, “Invitation” – noe annet skulle tatt seg ut, “My Melancholy Baby” og “Moon River”, samt originalmateriale av både Andersson og Møllehøj, tar de tre oss med inn i et vakkert og tidløst univers som jeg aldri kommer til å gå lei av.

Ta i mot invitasjonen folkens!

Richard Andersson – Per Møllehøj – Jorge Rossy
«Inviting»
Hobby Horse Records/ richardandersson.dk

Finske, men i stor grad også norske, Juhani Silvola har begått et soloprosjekt som ikke likner på noe annet som har kommet min eller din vei. Jeg lover!

Overskrifta har jeg stjålet fra Silvolas egen beskrivelse av musikken han har skapt i Ås kirke utenfor Oslo. Jeg ser ingen grunn til å protestere på den betegnelsen og at Silvola, med en mastergrad i elektroakustisk samtidsmusikk fra Musikkhøgskolen i Oslo, en bachelorgrad som jazzgitarist og med et stort engasjement som folkemusiker – gjerne sammen med sin skotske felespillende kone Sarah-Jane Summers, har gravd djupt for å komme fram til kjernen i sitt musikalske uttrykk, er jeg også overbevist om.

Silvola har vært, og er, bosatt i Norge det seineste tiåret og er nok et eksempel på hva impulser utenfra tilfører vår musikalske flora. At det skjer mye spennende og utenomjordisk i Ås kirke, kan man vel kanskje ane, men noe slikt som Silvola skapte der med sine preparerte akustiske gitarer der han fra tid til annen implementerte ymse objekter over, mellom og under strengene og noen ganger kjørte det gjennom en elektrisk gitarforsterker og krydra det med effekt-pedaler, har neppe menigheta i Ås eller noen andre opplevd tidligere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Silvola, som både spiller med Frode Haltli og som har produsert musikk for Highasakite, tar oss med på ni meditative utflukter som setter i gang sanseapparatet på et vis som gjør at man som lytter blir utfordra på et unikt vis.

Juhani Silvola gir både seg sjøl og oss herlige utfordringer. Det er viktig og det gjør godt.