Tor Hammerø

Musikk av og med høy kvalitet dreier seg i stor grad om å finne fram til ei unik stemme. Det har så definitivt Geir Sundstøl makta og nok et prov på det foreligger nå.

Det har seg sånn at jeg har vært overvettes begeistra for Geir Sundstøl (53) og hans unike innfallsvinkel til det å skape musikk i flere tiår. Det er jeg på ingen måte aleine om – Sundstøl er kongerikets aller mest benytta og ettertrakta sessionmusiker; ingen har bidratt på så mange plater som han. Årsaken er sjølsagt den nevnte stemma – ingen låter som Sundstøl og ingen kan tilføre akkurat det han kan tilføre – det helt unike.

“Alle”, om de veit det eller ikke, har Sundstøl-sounden representert i platesamlinga si med en aller annen artist. Heldigvis har Haldens store sønn tatt seg tid etter hvert til å skape sin egen musikk også; “Studio Intim Sessions, Vol. 1” er hans femte soloskive.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De fire første har variert fra kjempebra til strålende og nå har han tatt ytterligere steg på sin ferd mot seg sjøl.

Med inspirasjon fra musikken han fant i sin onkel sjømannens skattekiste etter at han gikk i land i Halden for å selge høyhælte sko, har Sundstøl samla nye og gamle venner i sitt Studio Intim – studioet lå like ved et noe mistenkelig massasjeinstitutt – til ukentlige sessions og du verden så mye god og varm – og unik – musikk det har kommet ut av det.

Onkel Sundstøl hadde tydeligvis sansen for reggae og tilliggende herligheter og det er mulig å finne spor etter det underveis, men i stor grad har Sundstøl makta å skape noe som er totalt sundstølsk – ambient raga-country over reggae beats, kaller han det sjøl.

Lydlandskapet er sjølsagt prega av hans arsenal av strengeinstrumenter. Hovedinstrumentene hans denne gangen er amerikansk pedalsteel og indisk shankar-gitar, men her er det mye annen krydder også og Sundstøl debuterer blant annet som harpist underveis!

Når han så har fått usedvanlig empatisk reisefølge av sin gamle venner Daniel Sandén Wang, Audun Erlien, Erland Dahlen og Nikolai Hængsle og Maria Due, Lars Horntveth, Håkon Brunborg, Jarle Bernhoft og Hans Hulbækmo, som han aldri har spilt med før, så har dette blitt akkurat så flott, vakkert og unikt som vel tenkelig.

Sundstøl forsøkte seg på Ornette Colemans legendariske “Lonely Woman”, men fikk den ikke til. I stedet landa han på seks egne låter, med noe assistanse fra de gode hjelperne, og det har ført til Geir Sundstøls hippeste og mest personlige visittkort så langt. Det sier ikke reint lite.

Om kun kort tid feirer Cosmopolite i Oslo 30 års-jubileum. På programmet står blant mange andre Alune Wade. Det kommer til å bli full fest.

Jeg bryter sammen i noe som likner på krampegråt og tilstår at min kunnskap om elbassisten og sangeren Alune Wade (44) fra Senegal ikke var voldsom før “Sultan” inntok heimen. Jeg har derimot stor tiltro til musikanter som Salif Keita, Bobby McFerrin, Joe Zawinul, Bela Fleck og Gregory Porter og når alle disse opp gjennom åra har benytta seg av Wades tjenester, så hadde jeg rimelig grei tiltro til at dette hadde potensial til å være saker.

Heftige saker skulle det faktisk vise seg å være. Wade, som er bosatt i smeltedigelen Paris, har skapt musikk som har usedvanlig mange ingredienser i seg – ingredienser som sikkert finnes i større omfang i Paris enn kanskje noe annet sted på Tellus.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Wades afrikanske røtter ligger som et fundament under det meste som skjer på “Sultan”. Når han så tilsetter krydder fra jazz, hip hop, rock og andre herligheter fra blant annet Midt-Østen, så blir det noe som likner på ei himmelsk blanding.

Wade er en elbassist av en eller annens nåde og det synges/rappes på “afrikansk”, engelsk, fransk og kanskje andre tungemål også. Det groooooves noe infernalsk hele veien og han omgir seg med strålende musikanter fra Paris´ stjernehimmel med rytmeseksjoner i verdensklasse og en rekke blåsere som også hører hjemme helt der oppe.

Til Oslo kommer han med et sjumannsband der de aller fleste også bidrar på “Sultan” i større eller mindre grad. Noe forteller meg at det kommer til å koke i området rundt Soria Moria fredag den 11. november.

William Parker er en bassist, komponist, bandleder og konseptualist som fortjener mye oppmerksomhet.  Dette konsertopptaket fra 2002 er glitrende bevis på det.

William Parker (70) er en av de store ledestjernene i den amerikanske frijazzrørsla. Han har vært og han er en totalt kompromissløs musikant som har vært med å prege dowtown-scena i New York helt siden 70-tallet. Han har samarbeida med alt og alle og “alle” har ønska å spille med Parker på grunn av hans åpne og særdeles individuelle innfallsvinkel til det å skape musikk.

Den første store oppmerksomheten fikk Parker gjennom et vel ti år langt samarbeid med pianogiganten Cecil Taylor på 80- og 90-tallet. Likevel må jeg bryte sammen å innrømme at jeg har tilbragt alt for lite tid sammen med Parker og hans musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette heftige møtet på klubben Roulette i TriBeCa i New York den 14. desember 2002 er et framifrå eksempel på at jeg høyst sannsynlig har gått glipp av mye spennende. Parker, som sjøl har skrevet en interessant covertekst, hadde samla en rekke musikanter fra diverse steder i si karriere rundt noen høyst originale musikalske skisser, som også finnes sammen med coverteksten, som de kunne velge å følge eller som de kunne se bort fra – fritt frem med andre ord.

Med 17 musikanter på scena kunne dette sjølsagt i teorien ende i det komplette kaos – det hadde nemlig ikke vært øvd på forhånd. Med frijazzstørrelser som fiolinisten Billy Bang, pianisten Dave Burrell, trombonistene Grachan Moncur III og Steve Swell, multiinstrumentalisten Daniel Carter, trommeslageren Gerald Cleaver, flere japanske musikere og vokalisten Leena Conquest, tar Parker oss gjennom både tekst og musikk med til viktige deler av sitt liv.

Noe er fritt, åpent og søkende med masse kollektiv improvisasjon. Noe faller inn helt naturlig og organisk i et melodisk og groovy landskap der Parker & Co forteller oss at det kan swinge av han/dem på et ganske så tradisjonelt vis når det er på sin plass.

Disse bortimot to timene er uansett et strålende prov på William Parkers totalt kompromissløse originalitet og hvorfor denne innspillinga har blitt liggende i marinade i 20 år er nesten uforståelig. Heldigvis har noen tatt til vettet – dette er tidløs og forfriskende musikk på alle vis.

William Parker

Universal Tonality

Centering Records/aumfidelity.com

Saksofonisten Gisle Røen Johansen har liksom vært der hele tida, men likevel ikke. Nå debuterer han under eget navn og det var på høy tid.

Tenor- og sopransaksofonisten Gisle Røen Johansen (54) fra jazzmetropolen Eidsvoll dukka opp i min bevissthet på midten av 90-tallet. Han hoppa av jazzlinja i Trondheim etter bare ett år, men viste seg kraftfullt frem i band som Jon Klettes Jazzmob og i Element sammen med Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Håvard Wiik. Der var det i stor grad Røen Johansens musikk som stod på repertoaret og hans uomtvistelige talent både som komponist og saksofonist var tydelig.

Så forsvant i stor grad Røen Johansen fra den nasjonale scena og sjøl om vi har visst at han har vært i en slags semi-aksjon, så har det vært alt for lite å høre til og fra han.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Kveldsragg”, innspilt høsten 2018, forteller oss at kvaliteten og hans høyst personlige stemme fortsatt er på plass. Røen Johansens Coltrane innflytelse er der den alltid har vært og gjennom de tre komposisjonene, som varer fra 12 til 15 minutter, forteller han oss at den svært så kompromissløse innfallsvinkelen til det å skape musikk er noe så voldsomt på plass.

Sammen med følgende kremlag av venner, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Even Hermansen på gitar – den herren fortjener veldig mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del så langt, Rune Nergaard på elbass og Gard Nilssen på trommer, så har dette blitt et heftig møte som det er mulig å glede seg over både ofte og lenge.

I tillegg så gjester Bob Hoffnar på pedal steel på to av spora, Mona Julsrud på ordløs vokal på ett og Tom Waits´ fjerne slektning Harald Tusberg jr. på vokal med en hyllest til Jon Klette som jeg ikke oppfatter alle orda av, men som jeg mener jeg skjønner likevel.

Gisle Røen Johansen henter impulser fra både jazz og rock til sitt unike brygg. Kanskje spriker “budskapet” litt for mye, men når det ikke er hver dag han gir ut plate, så ville han sikkert vise litt av bredden i sin tilnærmingsvinkel til musikk. Det er fullt forståelig.

Hvorom allting er: Det er en sann fornøyelse å ha Gisle Røen Johansen med oss og hos oss for fullt igjen.

Multitalentet Hilde Louise Asbjørnsen fortsetter å ta megasteg i retning seg sjøl. Dette intime duomøtet med pianisten Anders Aarum er kanskje det aller inderligste hun har gitt oss.

Uansett på hvilken «scene» Hilde Louise Asbjørnsen dukker opp, det være seg på teater- og show-gulvet eller på jazzklubb, så er det alltid et usedvanlig personlig bumerke på alt hun gjør.

I 20 år har hun samarbeida tett med pianist, komponist og arrangør Anders Aarum i en rekke konstellasjoner. Det å ta´n helt ned og møte oss i en duosammenheng, så nært og tett som mulig med kun stemme og piano, har vært snakka om lenge og i løpet av pandemien blei det en realitet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har Asbjørnsen skrevet tekster som er personlige, inderlige og ekte. Her blir det ikke lagt skjul på noe som helst – hun fremstår som mer sårbar enn noen gang. Uansett så virker det som om dette måtte gjøres – nå. Dette dreier seg i veldig stor grad om kjærlighet – og det med stor K. Tekstuniverset til Asbjørnsen hører hjemme milevis unna det platte vi til stadighet møter i popverdenen når dette stadig tilbakevendende temaet står på programmet.

Jovisst er det glede og optimisme i tolkningene, men det ligger mye smerte og melankoli i ordene og fremførelsene også. Aarum har skjønt hvor Asbjørnsen vil og uten unntak er hans musikk og hans eminente pianospill der det skal være for å løfte frem og understøtte budskapet til Asbjørnsen.

Her er det inspirasjon fra cabaretuniverset og fra store deler av jazzhistoria. Bolero, tango og fransk vals unnslår de seg heller ikke og til sammen har det blitt et høyst personlig, ekte og usedvanlig nært og tett på visittkort fra Hilde Louise Asbjørnsen og Anders Aarum.

Musikk fra Brasil er kjent for å ha mye varme i og ved seg. Denne trioinnspillinga fra São Paulo er på ingen måte noe unntak.

Jeg skal ikke skryte på meg inngående kjennskap til trommeslager, komponist og bandleder Mario Gaiotto (43). Som hans medsammensvorne, pianisten Daniel Grajew og bassisten Sidiel Vieira, så er nemlig Gaiotto et fullstendig nytt bekjentskap, men veldig hyggelig.

Det kommer sjølsagt ikke som noen stor overraskelse at det finnes bøttevis av fremragende musikanter i Brasil som vi – les jeg – aldri har hørt om før. Det gjelder også for storbyen São Paulo med sine godt og vel 19 millioner innbyggere inkludert drabantbyer – er en smeltedigel på alle slags vis, ikke minst musikalsk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der bor og virker altså Gaiotto og hans tonefølgere og jeg går ut fra at Gaiotto har hatt en del å velge blant. Basert på denne trioekskursjonen har han valgt helt rett.

“Cosmopaulista” er en språklig konstruksjon som henviser på hva den kosmopolitiske byen São Paulo er. Gjennom de ti låtene henter Gaiotto inspirasjon fra en rekke av de musikalske “retningene” og stilartene som finnes i byen og ellers i Brasil, men han har også ønska å inkorporere impulser fra det jødiske, arabiske, tyrkiske, japanske, armenske, marokkanske, europeiske og amerikanske som også er å finne i São Paulo.

På et svært så smakfullt, heftig, temperamentsfullt, groovete og hardtswingende vis forteller disse tre langt framskredne herrene hvilket skyhøyt nivå de befinner seg på både individuelt og kollektivt.

Jeg vil til São Paulo så fort som mulig. Inntil det kan la seg gjøre er “Cosmopaulista” en veldig fin erstatning som vil varme på kalde høst- og vinterkvelder.

Duoen Nude Cloak, bestående av Andreas Barth og Einar Frøysa, er jeg ganske sikker på er et nytt bekjentskap for flere enn meg. De fortjener masse oppmerksomhet.

Einar Frøysa er utdanna kantor fra Musikkhøgskolen, mens trommeslager, gitarist, nøkkelharpist og oscillatorist Andreas Barth har funnet ut av det meste sjøl på sin vei frem til hvor han er nå. Frøysa hadde fått spellejobb i kirkene i Hof i Vestfold, der den usedvanlig musikalske familien Eick hører hjemme, og siden Barth bor i Eidsfoss, som jeg har skjønt er mer eller mindre det samme som Hof, så var heldigvis ikke veien så lang mellom de to – på alle slags vis.

Frøysa hadde lenge hatt behov for å gjøre noe “helt annet” og Barth var åpenbart ikke vanskelig å be. Med hjelp av sistnevntes nye opptaksutstyr gikk de til verket og kantor Frøysa spilte på en hybridsynth han i stor grad hadde bygd sjøl.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av den 23. januar 2020 blei all musikken spilt inn – med kun ei pause. Da filene kom Frøysa for øret var begeistringa stor – det var dette han i stor grad hadde hørt for seg. I løpet av pandemien har filene fått kjørt seg, blitt remiksa og musikken hadde fått et nakent, barbert og nært preg.

Det har endt med tolv “låter” som er unike, til dels styggvakre, spennende og høyst personlige. Dette er musikk man definitivt ikke stiller seg likegyldig til; den er inderlig og usedvanlig ærlig.

Det er på bygdene det skjer! Nude Cloak har skapt der og da-musikk som egner seg her og nå. Tøft er det!

Gary Burton har slutta å spille offentlig. Det betyr at vibrafontrona er ledig. Det er ikke umulig å høre for seg at Joel Ross er klar til å ta over.

Joel Ross er 26 år ung, men spiller med en autoritet og modenhet som skulle tilsi at han har tilbragt en hel del flere år her på Tellus. Sønn av et politiektepar fra Chicago, har nå Ross bosatt seg i smeltedigelen Brooklyn i New York og noe forteller meg at han er en svært ettertrakta ung mann i jazzhovedstaden.

Jeg har allerede hørt en hel del og lest mye om Ross, men det skulle altså ta seks utgivelser fra han før ørene og resten av mitt sanseapparat fikk gleden av Ross´ musikk. Han platedebuterte i 2018 og for to år siden kom hans første Blue Note-utgivelse, “Who Are You?”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette var altså på høy tid, kanskje på overtid vil noen mene, og det har i alle fall blitt et herlig møte med ei flott stemme som har noe vakkert og usedvanlig flott ved seg. Ross er åpenbart en svært religiøs ung mann og hele tekstheftet består av bibeltekster som er knytta opp mot de sju låtene.

Åpningslåta “Prayer” har han skrevet aleine, men ellers har han fått komposisjonsbistand av sitt utmerkede band underveis – helt tydelig en kohort som har skjønt hvor Ross vil med musikken og budskapet sitt.

Musikken er uten unntak nedpå, usedvanlig melodisk og reflekterende – den egner seg garantert utmerket utøver høsten når kulda setter inn og det skal fyres på peisen eller andre ting man fyrer med og der man lager seg rom til å la tankene få anledning til å ta i mot påfyll.

Når så Ross har alliert seg med noen av NY-jazzens aller lengst framskredne musikanter som blant andre altsaksofonisten Immanuel Wilkins, trompeteren Marquis Hill og tenorsaksofonisten Maria Grand, så skal det ikke så store regnekunnskaper til for å skjønne at dette har blitt en strålende musikalsk ekskursjon.

Joel Ross forteller oss absolutt hvilket formidabelt vibrafontalent han er, men han dominerer på ingen måte – her får alle plass til å skinne. Uansett forteller Joel Ross oss at han er klar for den store scena.

Med det sjølsikre bandnavnet Toppklass forteller den unge svenske trioen oss at de har noe varmt og godt på hjertet.

Befolka av trommeslager Maria Dahlin, gitarist Johan Ekeberg og bassist Boel Mogensen, alle mellom 28 og 30 år unge, fra det svært så oppegående jazzmiljøet rundt Högskolan för scen och musik i Göteborg, kommer Toppklass inn som et friskt nytt pust som varmer godt akkurat når høsten har bestemt seg for å ønske seg sjøl velkommen.

Igjen er det Anders Thorén og hans norske selskap AMP Music & Records som plukka opp nok en ny konstellasjon som ellers hadde hatt stor sjans for å gå oss, her på denne sida av Kjølen i alle fall, hus forbi. Arbeidet Thorén & Co legger ned er ikke mindre enn viktig – en ekte kulturentrepenørjobb er det som blir utført.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne trioen gir oss et innblikk i et eget lite univers basert på låter de sjøl har unnfanga; Ekeberg fire av dem, de to andre to hver.

Jovisst er det et jazzikalsk univers vi blir invitert inn i, men at for eksempel Ekeberg har latt seg inspirere av blant andre Bill Frisell og John Scofields evner til å ta opp i seg en rekke andre kilder også, er det ikke vanskelig å få øre på..

Med sin klare og reine gitartone er Ekeberg den naturlige hovedstemma, men det ypperlige samarbeidet og bidragene fra Dahlin og Mogensen er også veldig viktige for det kollektivet uttrykket som særpreger Toppklass.

Sjøl om det heldigvis begynner å bli mer og mer vanlig, så synes jeg fortsatt det er veldig hyggelig at jenter bekler både bass- og trommerolla og det gjør Dahlin og Mogensen på et strålende vis.

Toppklass fører oss inn i en melodisk, vakker og empatisk verden der det er godt å oppholde seg.

Katharina Weber kommer fra Sveits og spiller piano som ingen andre. Endelig har muligheten dukka opp for å gjenoppfriske bekjentskapet med henne.

Jeg måtte dykke langt ned i underbevisstheten og i cd-bunka for å slå fast at Katharina Webers og mine veier har krysset hverandre også ved en tidligere anledning. Sjøl om hun har jobba både med Fred Frith og Barry Guy, og spilt inn plater med begge, så var det som solopianist jeg møtte henne forrige gang også.

I 2007 inntok “Woven Time” og Katharina Weber (63) heimen og fortalte meg umiddelbart at hun hadde noe helt eget å melde. Jeg skal ikke skryte på meg at den 15 år gamle innspillinga har blitt spilt i tide og utide siden den gang, men denne påminnelsen om Webers unike uttrykk har fått den opp til overflata igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden slutten av 80-tallet har Weber blitt inspirert av, lytta mye på og blitt kjent med den ungarske komponisten og pianisten György Kurtág og hans kone Márta, som gikk bort i 2019 og som denne plata har blitt en slags hyllest til.

Åpningssporet og sluttsporet er skrevet av Kurtág – de 17 andre stykkene av Weber. De er til dels veldig korte og oppleves som små betraktninger – små dikt.

Weber skaper en klangverden som er helt hennes egen og det er masse luft og rom i uttrykket hennes. Hva som er skrevet og hva som er fritt improvisert er jeg usikker på. Dessuten bryr jeg meg ikke noe særlig om det heller. Jeg er mye mer opptatt av hva Katharina Weber har å fortelle meg og det er ikke reint lite.

Katharina Weber beveger seg sømløst i et landskap som henter inspirasjon fra impro, jazz, klassisk og samtidsmusikk og skaper noe som er hennes helt eget og totalt unike uttrykk.