Tor Hammerø

På debutskiva til det nye selskapet Punkt Editions viser lydskulptørene Dai Fujikura og Jan Bang oss et strålende eksempel på hvor unik Punkt-filosofien og musikken er.

Jeg bryter sammen og innrømmer min kunnskapsmangel: den japanske, men England-bosatte synthisten Dai Fujikura er et nytt bekjentskap for meg. Det burde han åpenbart ikke vært og heldigvis har Punkt-ideologene Jan Bang og Erik Honoré vært mer enn oppmerksom på han – sikkert over lang tid.

Her møtes altså Fujikura med sine synther og Bang med sine samples, sine programmmeringsevner, sin stemme, sin diktafon og litt ekstra synth og skaper et univers ulikt alt annet som har vederfaret eders sinn. Altså et univers på alle vis i den unike Punkt-ånda.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken er, vil jeg tro, stort sett av det fri og spontant unnfanga slaget – den har blitt til i møtet mellom disse to usedvanlige sinnene og totalt kompromissløse kunstnerne.

Når de så har invitert med seg en kremgjeng av «gjester» bestående av Arve Henriksen på trompet og stemme, Eivind Aarset på gitar og elektronikk, Kari Raitinen på cello, Tamami Tono på sho – et japansk munnorgel og Nils Petter Molvær på trompet – vi snakker musikalske fargeleggere av aller ypperste format – så har stemingsreisa «The Bow Maker» blitt noe helt for seg sjøl.

Dette er musikk det er totalt umulig å stille seg likegyldig til. Jovisst må man gi noe for å komme under huden på den, men du verden så mye det er å få igjen hvis du gjør det.

Herrene Jan Bang og Erik Honoré har skapt en musikalsk filosofi som verden i stadig større grad får ørene opp for. Det kommer også «The Bow Maker» til å bidra til.

Den svenske vokalisten, komponisten og låtskriveren Lovisa Jennervall er et nytt bekjentskap for meg. Det tar meg kort tid å skjønne at hun er en artist og formidler jeg vil tilbringe mye tid sammen med.

Jeg veit jeg er bortskjemt – i alle fall når det gjelder tilgang på musikk fra alle verdens kanter – inkludert Sverige. En rekke artister og musikken deres hadde jeg garantert aldri blitt kjent med hadde det ikke vært for platepushere på diverse nivå fra de fleste verdenshjørner. Lovisa Jennervall hører hjemme i den kategorien.

Lovisa Jennervall (32) debuterer under eget navn med denne skiva. Det har blitt en usedvanlig moden og ikke minst modig debut som venn, kollega og produsent Isabella Lundgren har vært med å løfte frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I coverteksten forteller Jennervall/Lundgren om veien frem til ferdig plate. Den sier mye om det å være sårbar og at låtene har kommet opp til overflata gjennom smerte, sjølhat, knust hjerte, ødelagte røtter og separasjonsfrykt. Det sier det meste om at Jennervall har et levd liv å hente fra og du verden så flott og sterkt hun formidler akkurat det.

Med sin skjøre, vare, vakre, men ikke så omfangsrike stemme så er hun allerede nå en historieformidler av klasse. Om det er på engelsk, svensk, jo da knoppar bitter her også, eller ordløst, så når Jennervall frem med sin høyst personlige historier.

Med seg til å formidle disse sterke historiene, alle omkransa av vakre og fine melodier, har hun et fint og empatisk lag bestående av Ima Baeza Bilgin på piano, August Eriksson på bass og Magnus Jonasson på trommer samt Linnea Jonsson på trompet og Samuel Muntlin på tenorsaksofon, bassklarinett og trekkspill på noen av spora. De vet hvor Jennervall vil og gir henne akkurat det reisefølget hun kunne ønske seg.

Lovisa Jennervall debuterer på et sterkt og unikt vis. Jeg gleder meg allerede til neste musikalske veikryss.

Helt siden unnfangelsen i 2015 har Nakama vært noe helt for seg sjøl. Det er bandet og universet i større grad enn noen gang nå.

Kjernen i Nakama er fortsatt den samme: Bassist, komponist og arrangør Christian Meaas Svendsen er fortsatt den naturlige ideologiske føreren og pianokrakken og trommestolen blir nok en gang befolka av henholdsvis japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka og Andreas Wildhagen.

Siden mitt forrige møte med bandet har det blitt foretatt to mannskapsforandringer: stemmekunstneren Agnes Hvizdalek og fiolinisten Adrian Løseth Waade har mønstra av og nye førstereisgutter er Klaus Ellerhusen Holm og Andreas Hoem Røysum på allehånde saksofoner og klarinetter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har sjølsagt ført til at Nakama låter totalt annerledes enn forrige gang og gangen før der og gangen før….Nakama er nemlig en organisme som aldri står stille: den utfordrer seg sjøl og oss ustoppelig og du verden så herlig det er.

Nakama sier sjøl at de byr på nye farger, nye låter og nye eventyr. Det har de altså så evig rett i og i sitt kammerjazzaktige landskap tar de oss med til herlige og unike steder der impro møter ganske straighte toneganger møter zen chanting. Dessuten er det en viss grad av postproduskjon involvert også der både EDB-maskiner og synther får spille ei rolle. Aller viktigst er sjølsagt de individuelle og kollektive bidragene fra de fem – her snakker vi helt spesielle solister som kler hverandre perfekt.

“New World” og Nakama er en perfekt måte å møte høsten – og sikkert alle andre årstider – med.

OM er intet mindre enn en sveitsisk kultgruppe som feirer 50 år med denne utgivelsen.

Helt siden 1972, dog med en del pauser, har OM holdt det gående. Har jeg skjønt det rett så har bassist Bobby Burri, gitarist Christy Doran, sopransaksofonist Urs Leimgruber og trommeslager Fredy Studer, som gikk bort for en måneds tid siden, holdt OM i gang uten noen forandringer i lagoppstillinga. Det er sjølsagt imponerende i seg sjøl, men enda mer imponerende er musikken som har kommet til underveis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal ikke skryte på meg å ha fulgt OM fra start til mål, men “A Retrospective” som kom ut på ECM i 2006 ga et godt innblikk i ei svært spennende musikalsk reise.

Etter et par pauser etter den tid møttes de fire ei uke i mars i år i studio i Stalden i Sveits utstyrt med låter som alle fire hadde skrevet – hver for seg. Det er vel noe nært åretes underdrivelse å påstå at de fire kjenner hverandre og kan hverandre ut og inn musikalsk og samtalene de fører forteller oss det så tydelig som vel mulig.

Helt fra starten har OM vært inspirert av alt fra Jimi Hendrix, John Coltrane og frijazz. Slik har det vært og slik var det da de gikk i studio for siste gang, men ut av disse kildene – og sikkert mange flere – har OM skapt sitt eget univers.

Amerikanske Jason Bivins, som har skrevet den fine omslagshefteteksten, har fulgt OM tett gjennom store deler av bandets karriere. Han nevner fire elementer som særpreger OM og jeg er enig i alle fire stolpene: Følelsen for kontraster, overraskelser, spenning og en helt spesiell skjønnhet i uttrykket – ikke nødvendigvis vakker i vanlig forstand, men gjerne styggvakker.

OM har markert sine fantastiske 50 år på et kompromissløst vis. Samtidig hedrer de Fredy Studers minne på best tenkelige måte. Det er bare å takke for ekskursjonen.

Felespilleren Erlend Apneseth har skjemt oss bort med vakre og høyst personlige musikalske utflukter de seineste åra. Det fortsetter han med på “Nova” også.

Erlend Apneseth (32) er en mesterspelemann fra Jølster i Vestland – jeg må innrømme at det er vanskelig å skrive Vestland – som jeg/vi har hatt gleden av å møte i flere konstellasjoner det siste tiåret. Fellesnevneren er at det er alltid like spennende og ikke minst givende.

Ofte har møtene vært med hans medsammensvorne i trioen hans, perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde og gitaristen Stephan Meidell, og de tre har tatt oss med til steder ingen av oss har besøkt tidligere i grenseland der folkemusikk har møtt jazz, impro og en rekke andre herligheter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikken de tre har skapt har hele tida vært av typen sitte lengst fram på stolsetet med alle sanser skjerpa slik at man ikke skulle gå glipp av noe som helst. Slik er det så definitivt fortsatt sjøl om Apneseth møter oss aleine – eller gjør han det?

Innspillinga er gjort i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo i august 2020 og i april i fjor. Det er et rom med vanvittig flott etterklang og du verden som Apneseth bokstavelig talt vet å spille på den. Bortsett fra en slått etter Sigurd Eldegard, så har Apneseth skrevet all musikken sjøl. Han skaper en klangverden som er så personlig og så vakker at det er bare å dykke ned i den og bli der værende.

Musikken og uttrykket er så atmosfærisk og så inderlig at det gjør ondtgodt og når så Hegg-Lunde og Meidell har bidratt på miks- og produksjonssida med sin fingerspitzgefühl og små effekter som gjør særpreget enda tydeligere, så skal de så absolutt æres for sine bidrag.

Erlend Apneseth har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk. Nydelig, flott og sterkt.

I over 50 år har tyske ECM vært et banebrytende selskap. Norske musikere har blant annet vært med å prege det særpregede uttrykket – i mye større grad enn tyske musikanter. Julia Hülsmann gjør heldigvis noe med akkurat det.

Pianisten, komponisten og bandlederen Julia Hülsmann (54) har gjennom flere ECM-utgivelser fortalt oss hvilken lyriker og klangmester hun er. Likevel har hun aldri fått det store internasjonale gjennombruddet. Kanskje kommer det nå, men jeg tviler denne gangen også.

Hvorfor denne tvilen? Det har i alle fall ingenting med kvaliteten å gjøre – «The Next Door» er nemlig himmelsk bra fra start til mål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Første gang jeg traff på Hülsmann og hennes musikk var for nesten 20 år siden sammen med vår egen stjernevokalist Rebekka Bakken. Etter nok en utgivelse på ACT med en annen vokalist, Anna Lauvergnac, gikk ferden videre til ECM, først på trio og så på kvartett på de to seineste utgivelsene.

Trioen har hele tida bestått av trommeslageren Heinrich Köbberling og bassisten Marc Muellbauer, mens i det siste så har tenorsaksofonisten Uli Kempendorff ført til utvidelsen til kvartett.

Nå framstår kvartetten med et nydelig repertoar der alle fire bidrar som komponister, mest Hülsmann, pluss Prince-låta “Sometimes It Snows in April”. At det er en samspilt og empatisk kohort er noe i nærheten av årets underdrivelse og de tar oss hele tida med inn i et vakkert, søkende og melodisk univers.

Så hvorfor ligger det ikke så verdensherredømme i potten for Julia Hülsmann Quartet? Jeg skulle veldig gjerne ønske at det gjorde det, men det store særpreget – det høyst personlige bumerket – som tar dette helt opp i verdensklasse, det finner jeg ikke. Uansett så anbefales “The Next Door” på det varmeste.

Swing´it er er noe så sjeldent som et ungt norsk tradjazzband som på sitt helt eget vis både tar vare på og viderefører en viktig tradisjon.

Det kommer vel ikke som noen bombe på noen at det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz. Ikke noe er hyggeligere enn det, men likevel er det, for meg i alle fall, både overraskende og ikke minst gledelig at det skjer også innen det tradisjonelle feltet.

Nå skal man på ingen måte se bort bort fra at det er min “feil” at jeg ikke har fått med meg at den oppvoksende slekt også er med på etterveksten og fornyelsen av tradjazzen her til lands. For ei stund siden fikk jeg et forvarsel via en EP fra Swing´it som mer enn antyda at større ting var på gang og her foreligger beviset.

Swing´it har eksistert siden 2013 og består av seks fortsatt unge herrer som jeg har Martin Jarl Velsin (30), trompeter, pianist og vokalist, mistenkt å være leder for. Med seg har han Leif Peter Wilhelm Grahn (trombone), Håkon Kvam (trommer), Jonah Hitchens (piano og gitar), Edvard Bondi Knowles (saksofon, klarinett), Håvard Mathisen Tanner (bass) og en rekke andre gjester fra spor til spor. Fellesnevneren er at alle har et ektefølt og inderlig forhold til jazzen fra 20-tallet og at de både individuelt og kollektivt holder meget solid nivå.

Det som gjør dette visittkortet fra Swing´it ekstra spennende er at de har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. De har skapt ei historie om og rundt New Orleans som er intet mindre enn imponerende, de synger på et strålende engelsk og de er historiefortellere både verbalt og musikalsk, også med spor av for eksempel Cuba – naturlig nok, som forteller oss om ei viktig og tidløs epoke i jazzens og kulturens historie.

Musikalsk er dette veldig bra og “The Story of Storyville” framstår på mange måter som ei forestilling som egner seg like godt på ei teater- eller revyscene som på en klubb.

PS Musikken finnes på en forseggjort vinyl, men med et trykk/fonter som nesten er uleselige.

Den amerikanske tenorsaksofonisten James Brandon Lewis blir av mange kalt den nye store saksofonhelten. Her følger tre eksempler på hvorfor.

De som leser amerikanske jazzmagasiner som DownBeat og JazzTimes har fått med seg at James Brandon Lewis (39) støtt og stadig topper, eller ligger i nærheten av toppen, på en rekke kritiker- og leseravstemninger både som instrumentalist og for skivene sine.

Jeg har ikke helt hengt med i svingene til Lewis hele veien og mitt eneste møte han enn så lenge har vært med hans “Days of Freeman” fra 2015. Nå er det definitivt på høy tid å gjøre noe med det og samtidig med den ferske liveinnspillinga “Molecular Systematic Music Live”, har jeg også dukka ned i to andre skiver: både studioinnspillinga “Code of Being” med samme besetning og ei med kvintetten Red Lily. Disse tre visittkorta forteller oss klart og tydelig at det ikke er noen tilfeldighet at Lewis nyter så stor anerkjennelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Liveinnspillinga er gjort i Zürich i mai i fjor og det er første gang kvartetten får spilt musikken som kom ut i studioversjon som “Molecular” året før. Pandemi og lockdown satte en stopper for konsertmulighetene og det er en tydelig heltent kohort som møtte opp og som blei usedvanlig vel tatt i mot av et sultent publikum.

Det er en energi, livsbejaenhet og trøkk i i musikken og i uttrykket som skinner voldsomt gjennom. Lewis har sine røtter både i kirka og i frijazzen og ut av det skaper han et moderne og melodisk landskap som det er svært hyggelig å bli invitert inn i.

Kvartetten som på begge skivene består av Brad Jones på bass, Aruán Ortiz på piano og Chad Taylor på trommer, er akkurat så medsammensvorne, empatiske og uttrykksfulle som musikken og Lewis ber om.

I tillegg til å være svært uttrykksfull og ekspressiv i spillet sitt sitt, så er Lewis også en meget produktiv herremann. Med sin Red Lily Quintet, der Taylor er den eneste som er med fra kvartetten, får vi et ganske så annet lydbilde og Lewis resiterer også en del tekster.

Musikken er en hyllest til den afro-amerikanske renessanse-mannen George Washington Carver og Lewis og Taylor er omgitt av cellisten Chris Hoffman, kornettisten Kirk Knuffke og bassisten William Parker.

All musikken er skrevet av Lewis og at han har røtter i musikken og uttrykket til giganter som Coltrane, Rollins, Ayler og Dewey Redman er det ingen tvil om. Når det er sagt, så har James Brandon Lewis absolutt tilført mye eget også. Det er definitivt mulig å skjønne den store begeistringa som har blitt James Brandon Lewis til del.

Den italienske pianisten Alessandro Sgobbio har vi hatt gleden av å møte i flere norske konstellasjoner. Nå møter han opp helt aleine.

I bandene Hitra og Silent Fires, sammen med mange av våre mest lovende fremoverlente musikere, har Alessandro Sgobbio (40) fortalt oss at han tilegna seg ei unik stemme. Enda tydeligere blir det gjennom denne solo-ekskursjonen.

Årsaken til at Sgobbio har hatt så mye med norske musikere å gjøre, er at han har bodd her i en årrekke og blant annet tatt sin mastergrad på Norges Musikkhøgskole. Når han også ser på Misha Alperin som sin mentor, så mer enn antyder det hvor solopianisten Sgobbio befinner seg.

Musikken, som er spilt inn på et nydelig Fazioli-flygel i Italia i 2020 og i fjor, består av ni komposisjoner som Sgobbio har unnfanga sjøl. Med sitt nydelige anslag og et klangideal som han sikkert har henta inspirasjon til fra blant andre Keith Jarrett og Ketil Bjørnstad – og ikke minst Alperin – tar Sgobbio oss med inn i et lyrisk og melodisk univers det er veldig behagelig å oppholde seg.

Jovisst er han en utprega lyriker, men det er også masse temperament i uttrykket hans. Til sammen blir det et varmt og spennende møte med en pianist vi mer enn gjerne hilser på live også – inn til det blir en realitet er “Piano Music” en god erstatter.

I fjor høst var det 30 år siden Miles Davis la ned hornet for siste gang. Det blei markert på et ypperlig vis i serien Jazz at Berlin Philharmonic – i en konsertsal der Miles feira mange triumfer.

ACT-gründeren Siggi Loch har kuratert den flotte Jazz at Berlin Philhamonic-serien til et dusin utgivelser nå. Jeg har fått med meg de fleste og det har vært veldig mange gode ideer og mye strålende og unik musikk som har kommet ut av serien så langt.

Det spørs likevel ikke om denne utgava er den aller flotteste. Miles Davis (1926-1991) gjorde åtte konserter i den samme konsertsalen fra 1964 under Jazzfest Berlin og at dette derfor var en betimelig og ektefølt hyllest er det derfor ingen stor tvil om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den framifrå amerikanske trompeteren Theo Crocker (37) er en særdeles verdig tolker og forlenger av Miles-tradisjonen som blir løfta fram her. Her er det det seine 50-talls og det tidlig 60-talls universet som står i fokus og det gjør det i en todelt konsert.

CD 1 består av “Pinocchio/Milestones”, “Footprints”, “My Funny Valentine” og “So What” med Crocker og hans faste kvartett bestående av Joshua Ginsburg på bass, Danny Grissett på piano og Gregory Hutchinson på trommer. Gjest på avslutningssporet er svenske Magnus Lindgren på tenorsaksofon. Ganske så tradisjonelle og strålende tolkninger av et kremlag.

Grunnen til at Lindgren var på plass var at han var henta inn for å arrangere suitene “Miles Ahead”, “Sketches of Spain” og “Porgy and Bess” samt “All Blues” for deler av Berliner Philharmoniker – også med assistanse av landsmann Hans Ek på to av suitene. Lindgren dirigerte også herligheten og for en arvtaker Gil Evans har der borte på andre sida av Kjølen! På “All Blues” møter vi også fløytisten Lindgren – suverent det også.

“Sketches of Miles” er nok en påminnelse om Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sin storhet. Theo Crocker forteller oss at arva er i de beste hender, fingre og hode – herlig! Miles lever!