Tor Hammerø

De som har fulgt godt med det seineste tiåret i relativt frilynt svensk jazz, har møtt trommeslageren Dennis Egberth ved flere anledninger. Nå tar han styringa sjøl og det har han all grunn til.

Dennis Egberth (31) har vært å treffe i alt fra frijazzkvartetten Se och Hör, med blant andre Anna Högberg, til en rekke alternative rockeband- og uttrykk. Dessuten har han spilt med retningsgivere som Fredrik Ljungkvist, Matthias Ståhl og Magnus Broo. Han befinner seg med andre ord på et høyt nivå og i godt selskap.

Her er han altså i førersetet med egenkomponert musikk, men ellers i en høyst demokratisk kvintett med flere av broderfolkets mest interessante stemmer i de samme ganske så frie landskapene som Egberth åpenbart stortrives i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jovisst er musikken ganske så fri og åpen, men det er også hele tida en klar melodisk struktur i låtene som Egberth har unnfanga ved pianoet. Her finner vi impulser fra folkemusikk, 60- og 70-tallets frijazz og lyriske utflukter til samtidsmusikken også – og sikkert mye annet.

Med et band bestående av Vilhelm Bromander på bass, Johan Graden på piano og synth, Isak Hedtjärn på klarinett og Katt Hernandez på fiolin – ikke akkurat noen a4-bestning kan man trygt si, blir vi uten unntak tatt med på interessante ekskursjoner. Her får alle den plassen og det rommet de trenger for å fortelle hvem de er samtidig som det er det kollektive uttrykket som veldig ofte spiller den mest sentrale rolla.

Dette er med andre ord ikke noen soloutflukt for den lyttende, fargeleggende og spillende trommeslageren Dennis Egberth. Han har lagt fundamentet for utflukten og han forteller oss at både som trommeslager, komponist og bandleder så er han et navn og en musikant vi bør følge med interesse i åra som kommer.

Debutplata til gitaristen og komponisten Magnus Skaug er mitt første med Oslo-gutten med jazzlinja i Trondheim i bagasjen. Det mer enn antyder at Skaug er og har ei stemme som krever mye oppmerksomhet i åra som kommer.

Det er ikke vanskelig å bli imponert over både kvantiteten og kvaliteten når det gjelder påfyllet fra underskogen og nye generasjoner norske jazzmusikere. Magnus Skaug (27) føyer seg elegant inn i rekka blant dem som er med på å legge lista høyt; han er blant dem som er på god vei til å finne si egen stemme og sitt eget uttrykk. Altså på vei dit alle improviserende musikanter vil.

Skaug serverer oss ti låter på vel 27 minutter – noen av snuttene er solo, mens de fleste er på trio. Den korte tida forteller oss om en stramhet og økonomisering i uttrykket som er sjelden. Han trenger ikke langt tid på å fortelle oss det han har på hjertet og fint er det.

Skaug er åpenbart tiltrukket av modernister som har gått sine egne veier som Mary Halvorson og Bill Frisell. Dessuten henter han like mye fra det alternative rockeuniverset som fra jazzens verden og til sammen skaper han noe eget ut av sine inspirasjonskilder.

Noe er ganske straight a la Frisell – straight, men likevel ikke hvis du skjønner, noe er kantete og skakt, noe er av typen som nesten forlanger en tekst, noe er støyete, noe er nesten som en slags kommentar til alt det andre. Uansett så har Skaug makta å sette sitt eget bumerke på det hele sjøl om det kanskje oppleves som om det spriker noe.

Når han så har med seg sjelsfrendene Martin Mellem på trommer og Eskild Myrvoll på bass, to unge herrer som definitivt har skjønt hvor Skaug har tenkt seg, så har dette visittkortet blitt en flott bekreftelse på at Magnus Skaug allerede har meldt seg på for å bli værende høyt oppe på lista.

Charles Lloyd har vært, er og kommer til å bli værende en mester. Her er et prov på at han fortsatt er det.

Saksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd har rukket å bli 83 år. Han har rukket veldig mye mer enn det også. Helt siden han var i ferd med å bli “popstjerne” på slutten av 60-tallet, har han leda stadig nye band og staket ut ny kurs en rekke ganger. Jeg har vært blodfan mesteparten av denne tida, men likevel synes jeg “Tone Poem” er noe av det flotteste og inderligste han noen gang har gjort – og konkurransen er knallhard.

Nok en gang har han med seg et gjeng som kler navnet, The Marvels, på et ypperlig vis. Bill Frisell på gitar, Eric Harland på trommer, Greg Leisz på steelgitar og Reuben Rogers på bass – man finner ikke bedre reisefølge til den prisen noe sted på kloden nå til dags. De er strålende hver for seg og de kler umiskjennelige Lloyd perfekt.

Med et repertoar bestående av de to Ornette Coleman-låtene “Peace” og “Ramblin´”, Leonard Cohens overnydelige “Anthem”, Monks “Monk´s Mood”, en live-versjon av “Ay Amor”, hans gamle kollega Gabor Szabos “Lady Gabor” samt tre egne låter, viser Lloyd og hans framifrå frender hvilken unik tilnærming de har til det å skape musikk.

Her er det impulser fra ganske så straight jazz, country, gospel, blues, moderne jazzikalske toneganger og mye mer og med fargeleggere som Frisell og Leisz – hvilken unik og herlig miks med gitar og steel gitar med to slike giganter – og med Lloyds tørre, inderlige og høyst personlige tone som sentrum i uttrykket hele tida, har dette blitt årgangs-Lloyd av aller beste merke.

Dette er, som tittelen mer enn antyder, så vakre, lyriske og inderlige tonedikt som vel bare Charles Lloyd av dagens veteranmusikanter er i stand til å skape. Nydelig er det!

Dr Bekken, som ofte reagerer hvis han blir kalt Tor Einar Bekken også, er både en usedvanlig produktiv og like stilsikker pianist som har bluesen solid planta i sitt DNA.

Tor Einar Bekken (57) er en musikant og pedagog som tar sitt kall djupt seriøst. Gjennom flere tiår har han formidla og spredd det gode budskap: blues , jazz, boogie og funk i sin opprinnelige form har han tatt vare på og gjort relevant for stadig nye generasjoner. Han er enkelt og greit en kulturarbeider av den ekte og viktige sorten og heldigvis er det slik at svært lite tyder på at han har tenkt å gi seg med det.

Sjøl om doktoren også synes om å leke seg med diverse strengeinstrumenter, så er det definitivt pianoet som er hans store kjærlighet. Jeg har mista tellinga på hvor mange utgivelser det har har kommet fra hans hode og hans hender de seineste åra, men å påstå at det er få vil være årets underdrivelse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I år har han gitt allmuen nytt påfyll gjennom to utgivelser, begge solopiano. Bekken gjør dette på enklest mulige måte: et piano, en mikrofon, ingen mix, mastering eller redigering: du får det som skjer der og da, det autentiske. Slik den opprinnelige musikken er som han videreformidler på et ekte vis. Han sier han forsøker å gjenskape årgangslyden og atmosfæren og det greier han på et inderlig vis.

Bekken har gått djupt ned i materien og blant annet gjenoppdaga flere av de “opprinnelige” blues- og boogiepianistene og latt seg inspirere av dem, spesielt på “Stone Blues, Vol. 3”. All musikken, bortsett fra ei tradlåt, har han skrevet sjøl og at han “er” denne tradisjonen hersker det ingen tvil om.

Dr Bekken er både en viktig kulturformidler og tradisjonsbærer – han er direkte verneverdig faktisk.

Den svenske saksofonisten Joakim Milder har hyllet noen av sine store favoritter: popbandet Prefab Sprout! Det er både overraskende og strålende.

Til tross for at Joakim Milder (55) vant Gyllene skivan, en av Sveriges største jazz-utmerkelser, allerede i 1990 og fullt fortjent har blitt oversvømt med andre priser siden, så har han av en eller uforståelig årsak aldri fått den oppmerksomheten han fortjener her på den andre sida av Kjølen. Nå har det heldigvis dukka opp nok en grunn til å løfte fram den strålende saksofonisten, bandlederen og jeg vil også føye til visjonæren.

Professoren ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm har nemlig for andre gang tatt for seg en for mange høyst uventa musikkskatt og gjort den til sin egen – på et helt unikt vis. Allerede i 2013 spilte han inn “Quoted Out of Context”, ei samling med låter fra det engelske 80- og 90-talls bandet Prefab Sprout. Den gikk meg dessverre hus forbi, men mannen bak universet til Prefab Sprout, Paddy McAloon, var blant dem som var over seg av begeistring. Noe forteller meg at verken han eller noen som helst andre vil bli besynderlig skuffa over oppfølgeren heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med bandet Milder PS, hva PS står for deles det ikke ut premier for, bestående av den danske perkusjonisten Lisbeth Diers, vår egen Nils-Olav Johansen på gitar og svenske Johannes Lundberg på bass, har Milder tatt for seg elleve nye Prefab Sprout-låter og garantert gitt dem nytt liv.

Jeg garanterer det sjøl om min kunnskap om det engelske bandet og musikken de skapte for noen tiår siden, står ikke noe, men mye tilbake å ønske. Jeg føler meg uansett overbevist om at dette låter ganske så annerledes og Mr. McAloon har da også uttalt at han synes at flere av tolkningene til Milder PS låter bedre enn hans egne.

Musikken er nydelig arrangert og med en sjelden fingerspitzgefühl – Milder har blant annet også inkorporert strykekvartett, brass og ekstra slagverk der musikken har spurt om det. Solistisk er det også på aller høyeste nivå med sjefen på enten tenor- eller sopransaksofon og så er det jo veldig hyggelig at Johansen, som mange vil huske fra Farmers Market, nok en gang får sjansen til å vise også et publikum utenfor Harald og Sonjas grenser hvor eventyrlig bra han er.

For meg er dette overraskende musikk, spilt av glitrende musikanter og som dermed har tatt meg og sikkert ganske mange andre også med til helt nye steder. Låtene, visstnok ikke blant de mest kjente fra Prefab Sprout-katalogen en gang, er uten unntak flotte, tolkningene er til dels nydelige og en halv og dermed blir blir “Singled Out by Fate” en av årets høydepunkt så langt. Noen må sørge for at dette bandet og denne musikken kommer på besøk til Nårje også så fort som mulig. Til det skjer er det mulig å finne god trøst i denne utgivelsen.

Britt Pernille Frøholm er ei mesterspilledame på både vanlig fele og hardingfele. Med “Fokhaugen” kommer det nok en bekreftelse på det.

Jeg har hatt gleden av å møte Britt Pernille Frøholm (42) sine toneganger ved flere anledninger og i en rekke konstellasjoner. Om det har vært i soloutgave, på duo med Jorun Marie Kvernberg eller med det unike FriEnsemblet til Mathilde Grooss Viddal, så har Frøholm fortalt oss om en enorm allsidighet og en frisinna tilnærming til musikk som vitner om et svært så åpent sinn.

Frøholm kommer fra Hornindal, men er bosatt i Berlin – en smeltedigel for all verdens kunst- og kulturuttrykk og det er lett å anta at Frøholm også har latt seg inspirere og påvirke av det som skjer rundt henne i den kosmopolitiske verdensbyen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her har hun derimot gått tilbake til både sine geografiske og musikalske røtter for å hylle slåttetradisjonen etter Ola og Ivar Kjelstad fra Sunnylven på Sunnmøre. Mange av disse 16 slåttene var i sin tid, for rundt 100 år siden, store schlägers rundt om og spelemennene Kjelstad var svært ettertrakta karer.

Her tar Frøholm oss med tilbake i tid samtidig som hun løfter fram musikken til å bli noe som definitivt har noe å fortelle og gi oss i dag også. Hun gjør det med en instrumentbeherskelse og et personlig uttrykk som forteller oss at dette er musikk som er viktig for henne og som hun heldigvis vil dele med oss. Det gjør hun på et vis som i retur forteller oss at Britt Pernille Frøholm er en viktig tradisjonsformidler. Viktig og godt påfyll.

Pianisten Andreas Ihlebæk møtte oss med kjente og egne nattasanger for et års tid siden. Det var vakkert og gjorde godt. Når gir han oss mer av det samme, men helt annerledes.

“I Will Build You a House” er tolv egenkomponerte låter – i stor grad unnfanga i løpet av dette merkelige året. Det har garantert prega Andreas Ihlebæk (43) og ikke minst prega musikken hans. Han inviterer oss inn i et vakkert og stemningsfullt landskap – et landskap som egner seg veldig for refleksjon.

Ihlebæk forteller oss at han har har gått gjennom tunge perioder der helsa hans ikke har tillatt han å spille piano. Han ante ikke om han ville bli i stand til å spille igjen eller å uttrykke seg gjennom musikk. Han benytta den tida til å dukke ned i skattekammeret som giganter som Duke Ellington, Jan Johansson, Erik Satie, Claude Debussy, Thelonious Monk og Bill Evans hadde åpna opp og etterlatt seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med slike fantastiske fundament har han skapt sitt eget univers og sine egne musikalske fortellinger. Ihlebæk er av typen som ikke har noe behov for å briljere med langt framskreden teknikk – han vil derimot ta oss med til inderlige steder med ekte og ærlige ekskursjoner.

Han fusjonerer klassisk musikk, jazz, folkemusikk og garantert mye annet også på et ytterst dempa, fintfølende og ettertenksomt vis. Han forteller oss hvor han har vært dette rare året og han hjelper oss andre å komme ut på den andre sida. Han byr oss rett og slett inn i en klangverden det gjør godt å oppholde seg i.

Vokalisten Siril Malmedal Hauge har det meste i seg til å bli en stjerne både på den norske og internasjonale stjernehimmelen. Sakte i overskriften henspeiler ikke på farten i hennes utvikling – kun på tittelen på hennes ferske visittkort: «Slowly Slowly».

En av Sulas store døtre – jeg regner med at konkurransen er beinhard – Siril Malmedal Hauge har rukket å bli 28 år. Hun har rukket veldig mye mer også. Med store steg har hun nærma seg sjøl og sin egen kjerne – det alle skapende og kreative musikere er på jakt etter og som de beste og mest talentfulle også oppnår.

I løpet av de fem siste åra har vi hatt gleden av å møte Malmedal Hauge i platesammenheng med pianisten Alf Hulbækmo, to ganger med gitaristen Jacob Young samt at i 2019 debuten kom under eget navn, med eget band og der hun stod for all tekst og musikk sjøl. «Uncharted Territory» blei den endelig bekreftelsen på at Siril Malmedal Hauge er ei flott og viktig stemme som vil sette sitt preg på både norsk og forhåpentligvis fremmedlandsk musikkliv i mange tiår fremover.

Nye modne steg

Med «Slowly Slowly» møter vi en stadig mer moden Malmedal Hauge, som fortsatt skriver alt sjøl, og som møter oss med en personlighet som skulle tilsi at hun har tilbragt ganske mye mer enn 28 år på Tellus. Både gjennom tekstene, der hun filosoferer over store spørsmål og blant annet tenker høyt om hvordan tida vil se ut etter det vi alle opplever nå, og ikke minst gjennom den reflekterende og inderlige måten hun løfter frem budskapet på,

Hun befinner seg i et jazzlandskap med impulser fra både singer/songwriter-tradisjonen og ispedd popkrydder. Det gjør at mange vil mene at det finnes inspirasjon fra storheter som Norah Jones og Joni Mitchell. Jeg tipper Malmedal Hauge ikke vil frasi seg slektskapet, men i all hovedsak har hun skapt sitt eget melodisk, vakre landskap allerede.

Ungt kremlag

Det er luft og rom i uttrykket hennes som gjør at vi som blir invitert inn får anledning til å synke ned i budskapene hennes og der er det substans. Når hun så har alliert seg med kremen av unge norske jazzmusikere, Henrik Lødøen trommer, Martin Morland bass, Kjetil Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Standal på gitar, så får hun akkurat det reisefølget både Malmedal Hauge og musikken hennes ber om.

Siril Malmedal Hauge fortsetter veksten på et flott, inderlig og djupt personlig vis.

Da Chick Corea blei spurt for 20 år siden om hvem han mente var verdens beste pianist, så trakk han frem tyrkiske Aydin Esen – og ingen andre. Nå har vi muligheten til å få opp ørene for han her hjemme også.

Av årsaker som ikke er så lett å forstå så har altså Aydin Esen (59) sine kvaliteter passert under de fleste radarer her hjemme. Det til tross for at han åpenbart har gjort mye på egen hånd i tillegg til å ha jobba med storheter som Gary Burton, Pat Metheny og Dave Liebman. Han har også medvirka som sidemann med Miroslav Vitous på hans ECM-utgivelse “Music of Weather Report” i 2016.

Jeg bryter, dog litt uvillig, sammen og tilstår at min kunnskap om Esen står noe tilbake å ønske. Dette møtet med tre unge, meget lovende karer fra Spania og Israel er indikasjon mer enn god nok på at Corea også på dette området hadde et godt poeng: Esen er en pianist og tangentist langt der fremme med et høyst personlig uttrykk.

De unge jazzstudentene Nadav Erlich fra Israel på bass og Vernau Mier på altsaksofon og Eric Valle på trommer, begge fra Spania, møttes i Basel i Sveits og det er tydelig at det er mulig å bli jazzmusiker på høyt nivå andre steder enn i Oslo og Trondheim også. Ingen bombe akkurat det, men en nyttig påminnelse kanskje.

De fire fant hverandre kjapt i løpet av et Esen-besøk til Sveits og bestemte seg like godt for å tilbringe en dag i studio i Basel. Med to komposisjoner av Mier og en av Valle. samt fem frie improvisasjoner – åpne, men samtidig ganske så melodiske av seg, blir vi servert det beste fra i alt sju timer med opptak gjort i løpet av én dag.

Det hevdes at inspirasjonskilder som fusion Miles, Corea og Weather Report ligger i musikken til Ayna Veer og det er det mulig å begripe. Det som likevel er det mest spennende er å høre det spenstige og ekspressive piano- og synthspillet til Esen og måten han og de tre meget kompetente og utadvendte unggutta kommuniserer på. Heftig!

Den svenske bassisten og bandlederen Han Backenroth sørger for at en viktig tradisjon holdes i live med denne hyllesten til Charlie Parker. Det er på ingen måte tilfeldig og du verden så godt det gjør med Jazz med stor J!

Hadde han fått leve så lenge ville Charlie Parker ha runda 100 år i fjor. Det var det lite, eller rettere sagt ingenting, som tyda på at han skulle rekke. For 70 år siden turnerte han også ei uke i Sverige med blant andre Arne Domnérus og Putte Wickman – to herrer Backenroth (55) seinere har spilt mye med. Det var med andre ord opp til flere grunner til å markere geniet Charlie Parker, som ikke blei mer enn 34 år, i fjor.

Backenroth er en av broderfolkets aller mest ettertrakta jazzmusikanter og har medvirka på et sted mellom 200 og 250 skiveinnspillinger med storheter fra inn- og utland. Som bandleder derimot er dette kun hans andre – “Bassic Instinct” fra 2009 med blant andre Tverlandets desidert hippeste trommeslager Roger Johansen om bord var den første. Det vil med andre ord være en aldri så liten overdrivelse å påstå at Backenroth løper ned dørstokkene i platestudio for egen del. Etter fjorårets turné med denne kvartetten syntes han heldigvis at det var på tide igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett, Karl-Henrik Ousbäck på trommer og Erik Söderlind på både akustisk og elektrisk gitar – alle fra den neste generasjonen og vel så det – tar Backenroth oss med til det tidløse landskapet Bird skapte og som snudde opp ned på jazzhistoria.

Backenroth ønska ikke å ta for seg de aller mest kjente Parker-låtene, men blant andre “Au Privave”, “My Little Suede Shoes”, “Cheryl” og “Segment” samt standardlåter som “Lover Man”, “Embraceable You” og “What Is This Thing Called Love”, alle i særdeles smakfulle arrangement, er linker mer enn gode nok til Bird.

Dette er altså Jazz med stor J spilt av folk med den største respekt og empati for denne musikken og for geniet Charlie Parker. Du verden så flott det er at Hans Backenroth, med den store og varme tonen i bassen sin, tar vare på denne tradisjonen og samtidig inviterer med seg den nye generasjonen til å videreføre den.

Bird Lives som det står på murvegger i New York. Det gjør så avgjort Hans Backenroth også.