Tor Hammerø

Duoen Streifenjunko har eksistert siden 2005. Fra starten til dags dato har de operert på sin helt egen planet. Nå med en ny vri på det hele.

Trompeteren Eivind Lønning fra Ski og saksofonisten Espen Reinertsen fra Gran på Hadeland traff hverandre på jazzlinja i Trondheim tidlig på 2000-tallet. De fant heldigvis fort ut at de hadde noe spesielt å si hverandre – og oss. Det har ført til en rekke samarbeidsprosjekt blant annet i Trondheim Jazzorkester og i Christian Wallumrød Ensemble.

Aller mest sentralt i de tos høyst spesielle utforskertrang har likevel duoen Streifenjunko stått. De har tidligere gitt oss albumene «No Longer Burning» i 2009 og «Sval Torv» i 2012 og de har spilt mer enn 200 konserter verden rundt i dette unike formatet – både besetningsmessig og musikalsk.

Tidligere har de to tøyd grensene for hva som er mulig å skape med bruk kun av instrumentene trompet og saksofon. Det har ført til universer så annerledes at sanseapparatene måtte skjerpes maksimalt for å kunne følge med på ferden.

Slik er det fortsatt, men nå har de to utvida paletten med både perkusjon, recorder og ikke minst elektronikk. Det har ført til uendelig mange flere uttrykksmuligheter og musikken – de tre «låtene» er nesten sjølsagt spontant unnfanga av de to i fellesskap – vokser saaaakte fram slik at alle ideene som unnfanges får den tida den trenger til å utvikle seg.

Tålmodigheten har sjølsagt kommet av at de to kjenner hverandre usedvanlig godt både personlig og musikalsk etter bortimot 20 års samvær. Akkurat det kan ikke erstattes på noe som helst slags vis.

De som er på leiting etter eneren eller andre kjente landemerker, må nok leite helt andre steder. De som er ute etter noe høyst personlig og utfordrende derimot har kommet fram til rett adresse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Et nytt norsk heavyband har forlatt startgropa og stort mye heftigere enn det Red Kite bringer til torgs er det ikke mulig å få det.

Elbassisten Trond Frønes, gitaristen Even Helte Hermansen, trommeslageren Torstein Lofthus og tangentisten Bernt André Moen hadde kjent hverandre fra band som Shining og Grand General. Dessuten var alle mer enn familiære med hva de andre drev på med i band som Elephant9 og Bushman´s Revenge. Vi snakker her om noen av de aller tøffeste gutta i klassen.

Når så Frønes for noen år siden flytta fra Trondheim til Oslo, så var Helte Hermansen og Lofthus kjappe med å få med seg kameraten i jamsammenhenger og de tre skjønte raskt at dette måtte de gå videre med.

For at ikke Red Kite skulle låte i nærheten av de tidligere nevnte banda, fant de tre ut at de ville ha med seg ei fjerde stemme også og valget var lett: Helte Hermansen og Lofthus hadde spilt med Bernt André Moen i Shining og de skjønte instinktivt at han ville passe inn i grooven de tre allerede hadde etablert.

Bortsett fra Alice Coltranes «Ptah, The El Daoud», som åpner ballet, så har Helte Hermansen skrevet all musikken. De som tror at dette har blitt en urheftig gumbo med ingredienser som psychedlia, heavy- og progrock samt frijazzeksursjoner, de har faktisk helt rett. Og du verden for et trøkk det er som blir servert!

De som kjenner disse fire herrene fra før blir ikke et gram overraska over at dette er så tøft og grooooovete som vel tenkelig og de har samtidig lykkes med å skape noe helt annet enn de andre banda de er en del av. Samtidig som musikken er beintøff, så er det også mye dynamikk i det de bringer til torgs – Red Kite er enkelt og greit et nytt heavyband som blir å regne med i tida som kommer. Spill høyt og fest setebeltene!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten Kåre Kolve er det mange som kjenner til fra en rekke sammenhenger – blant annet sammen med en Åge Aleksandersen og i Lava. Broren Ivar derimot har fått alt for lite oppmerksomhet. Her hører vi hvorfor.

Både den ene og den andre Kolve kommer opprinnelig fra vakre Voss. Kåre (55) er storebror og har blitt bofast i Trondheim etter sine år jazzlinja. Ivar, som er tre år yngre, har valgt å bli boende i Bergen etter at han studerte musikk ved konservatoriet i vestlandets hovedstad.

Det tar likevel ikke lang tid å skjønne at de to fortsatt har god kontakt. Da Ivar, som trakterer både vibrafon og marimba, fikk i oppdrag å skrive et bestillingsverk til hjembygdas stolte festival Vossajazz i 2014, ser jeg ikke bort fra at Kåre var den første han kontakta. Den musikalske kjemien mellom de to er i alle fall av det framifrå slaget.

Ofte er det slik med bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, med spesialsammensatte band at de blir spilt der og da til stor jubel for så å bli glemt. Alle de involverte har vanligvis så mye å holde på med i sitt daglige virke. Slik er det også med brødrene Kolve og deres tre medsammensvorne: Torstein Lofthus på trommer, Ole Marius Sandberg på basser og Jørn Øien på tangenter. Under urframføringa var det Jarle Vespestad som spilte trommer og Ellen Andrea Wang som trakterte bassen. Heldigvis fant de fleste tid etter Vossajazz til å dra på turné og vi får være med på opptak fra konserter gjort både i Øystese, hjembygda til trommeslager Lofthus, og Bømlo og jeg nekter å tro at kvaliteten har blitt noe dårligere av at Lofthus og Sandberg har tatt over – sikkert bare annerledes.

Ivar Kolve har skrevet et verk som består av ni låter. Kolve sier sjøl at det er repetitive mønster og rytmiske, melodiske og harmoniske strukturer med en tydelig melodi på toppen som preger verket. Det er ikke vanskelig å være enig med Kolve i det. Musikken er enkelt og greit usedvanlig vakker og sjøl om den glir lett inn i øret og mottakerapparatet ellers, så er den på ingen måte lettvint.

Her kommuniseres det på et høyt nivå og det er rydda mye plass for at alle skal få si det de har på hjertet og måten det lyttes på og måten det soloeres på forteller oss om at store doser empati er involvert.

Ivar Kolve har servert oss nok et eksempel på at han både som komponist og instrumentalist fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del enn så lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Mats Eilertsen en instrumentalist, komponist og visjonær som hører hjemme helt der oppe. Her kommer det to nye bevis på det.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen (44) har i stadig større grad de seineste tiåra etablert seg på skyhøyt internasjonalt nivå. Bare for noen måneder siden ga han oss sitt foreløpig siste visittkort på ECM, «And Then Comes the Night», med trioen sin. Strålende – intet mindre.

Men Eilertsen har mye annet å by på også, noe samarbeidet med selskapet HUBRO gjennom ti år har vist oss. Med «Reveries and Revelations» tar Eilertsen oss med på ei annerledes reise enn vi har blitt invitert med på tidligere. På mange vis er dette et soloalbum, men likevel ikke. Her har han spilt inn en rekke låter/ideer aleine med sine basser, gitar, harmonium og tangenter for så å ta ut det han likte best og kjørt cut and paste-metoden på musikken.

Deretter har han invitert med seg noen av sine bedre musikalske venner, Arve Henriksen, Per Oddvar Johansen, Thomas Strønen, Geir Sundstøl og Eivind Aarset, til å «ekspertkommentere» musikken på noen av låtene. Noe er nemlig Eilertsen mutters aleine – ofte i flere lag.

Det sier seg nesten sjøl at dette har blitt dagdrømmer og åpenbaringer på et høyt nivå. Sjøl om musikantene aldri var samla da musikken blei unnfanga, så føres det her samtaler som er så inderlige, djupe og personlige at «Reveries and Revelations» har blitt nok et høydepunkt – et annerledes – i Mats Eilertsens karriere.

Eilertsen er en aktiv herre i flere konstellasjoner utenom sine egne også. Vi møter han blant annet sammen med Håkon Kornstad og Trygve Seim og ikke minst sammen med den finske pianisten Alexi Tuomarila og hans trio med trommeslageren Olavi Louhivuori. Bandet har holdt sammen i 15 år og med sin fjerde utgivelse, den første kom på norske Jazzaway Records og de to neste på det engelske kvalitetsselskapet Edition, framstår de nå som noe av det meste samspilte, spennende og homogene som finnes av pianotrioer.

Tuomarila er altså sjefen i trioen, men både Eilertsen og Louhivuori bidrar med låter i like stor grad som sjefen. Det forteller oss at dette er en demokratisk enhet der det på alle vis virker som om alle tre har like mye å si.

Slik låter da også musikken som, samtidig som den har med seg en dose finsk melankoli, er utadvendt, frisk, intuitiv og livgivende. Det at trompeteren Verneri Pohjola dukker opp som gjest med sitt enorme talent på tre av låtene, er også med å løfte «Sphere» til et album som bli levende – lenge.

Musikken er både melodisk og rytmisk sterk og tar oss med til et personlig univers som har fått lov til å utvikle seg i 15 år – Alexi Tuomarila Trio er enkelt og greit noe av det aller beste som finnes av pianotrioer å til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svenske Anders Jormin er en av de mest særpregede og uttrykksfulle bassistene som finnes – hvor som helst. Her møter vi han både som leder for et storverk og som en viktig medspiller.

»Poems for Orchestra» er et bestillingsverk som Jormin skrev for Bohuslän Big Band, fiolinisten og vokalisten Lena Willemark og Karin Nakagawa på det tradisjonelle japanske strengeinstrumentet koto.

Det betyr at Jormin, som vi også har møtt sammen med norske musikere en rekke ganger, har fått frie hender til å skape et verk som henter hemningsløst fra storbandtradisjonen, svensk folkemusikk og japanske toneganger.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det har ført til et unikt verk der både Willemarks fantastiske stemme, ofte på hennes Älvdal-dialekt, og fiolinspill, som møtes i grenseland mellom svensk folkemusikk og jazz, og Nakagawas koto-spill, tar oss med til steder vi sjelden eller aldri har besøkt tidligere.

Willemark synger både egne tekster og dikt av ikoner som Pär Lagerkvist og Tomas Tranströmer samt danske Søren Ulrik Thomsen. Alt dette har Jormin kledd opp på et høyst personlig vis og Bohuslän Big Band – et av Nordens aller beste storband – gjør sjølsagt en storslagen innsats. Nydelig, sterk og personlig musikk fra en ener både som bassist, komponist og arrangør.

Jormin, som også er professor ved universitet i Göteborg, er også en svært ettertrakta sidemann. Den estiske gitaristen, komponisten og bandlederen Merje Kägu, som har studert både i Oslo og Göteborg, har vært så heldig å få med seg bass-bautaen i septetten sin som ellers består av musikere fra Sverige, Argentina/Belgia, Finland, Spania og Brasil, men alle med relasjoner til Göteborg.

Kägu har skrevet vakker musikk som befinner seg i et inderlig grenseland mellom klassisk musikk og jazz. Hun beskriver sjøl musikken som ei intim reise – ei reise som har henta inspirasjon fra erfaringer og samtaler med henne sjøl og andre.

Besetninga med gitar, bass, trommer, fiolin, stemme, cello, fløyte, obo og horn er ikke av typen vi møter på hver dag og Kägu har funnet fram til et tonespråk som passer besetninga på et fint vis. Alle låtene er ikke like minneverdige – de befinner seg i et ganske likt stemningsleie hele veien, et kammeraktig tonespråk som egner seg til refleksjon og til at den store ro kan senke seg.

Anders Jormins stemme løfter sjølsagt denne innspillinga også – dette har vært to fine møter med mester Anders med den uforliknelige tonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske trommeslageren Kresten Osgood er en sprudlende og kompromissløs musikant som med bandet sitt og musikken sin gir oss uforfalska, ekte og tidløs jazzmusikk.

Sammen med en kvintett bestående av Mads Egetoft på saksofon, norske, men Danmark-bosatte Erik Kimestad på trompet, Matthias Petri på bass og Jeppe Zeeberg på piano, alle unge og mer enn lovende instrumentalister, har Osgood (42) invitert oss med på en ekskursjon i et tidløst og herlig jazzunivers. Og her snakker vi altså Jazz med stor J.

Kresten Osgood er en usedvanlig allsidig musikant som også har ei fortid og delvis nåtid som rapper, vokalist, saksofonist og trompeter. Det er likevel liten tvil om at det er trommeslageren, komponisten og bandlederen Osgood som har spilt de viktigste rollene så langt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det kommer det en flott bekreftelse på her med denne dobbelt cden/lpen der vi får høre originale og friske tolkninger av låter av storheter som Eric Dolphy, Randy Weston, Elmo Hope, Thelonious Monk – som jeg mistenker er Osgoods største favoritt, Duke Ellington, Miles Davis og Charles Mingus. I tillegg har Osgood skrevet en del låter sjøl også.

Osgoods medsammensvorne, blant andre Mandals store trompetsønn Erik Kimestad, har så definitivt mesteparten av si karriere foran seg, men til tross for relativt få år på Tellus så har de tilegna seg store deler av jazzhistoria og tatt gode steg i retning seg sjøl.

Dette er straight jazzmusikk med røtter i det amerikanske 60-tallet som Osgood & Co har tatt videre inn i vår tid. De forteller oss at denne musikken har uante muligheter og at den er totalt tidløs. Du verden så tøft det er og du verden for noen bumerker de fem setter underveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For mange tusen er ikke sommeren skikkelig i gang før de har fått seg en ny dose med Evert Taube-musikk og et herlig show med Nissa Nyberget, Lars Klevstrand, Hege Elisabeth Klevås Johannessen, Hermund Nygård og Rino Johannessen. I går skjedde det for 22. året på rad og akkurat nå oppleves det som den aller beste utgava. Det gjør det forresten nesten hvert år!

Du verden som disse fem har kommet under huden på Evert Taubes univers – hvis det er mulig. Foto: Tor Hammerø

Stedet er som det har vært siden 1998 idylliske Engelsviken ved Fredrikstad. I første etasje på Brygga finner man en utmerket fiskerestaurant og noen trinn lenger opp en intim og maritim sal der knapt 100 mennesker gjerne må være gode venner: her sitter man nemlig svært tett, men ikke plagsomt. Og er man ikke gode venner ved ankomst årets Taube-hyllest, er alle forutsetninger til stede for at man kan bli det underveis. For å si det på en annen måte: har man ikke blitt venn med naboen før kvelden er over, så bør man oppsøke profesjonell hjelp.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Maestro Nissa Nyberget tilbringer store deler av året i varmere strøk enn våre her nord og der bobler ideene til neste sesongs Taube-forestilling nesten ustanselig. Om det var varmen som første til at store deler av tematikken denne gangen kom til å handle om Sør-Amerika og at Taubes musikk dermed har fått en tydelig latinsk teint vites ikke, men det «stemte» i alle fall noe så voldsomt.

I løpet av de nesten to timene, inkludert pustepause, var Lars Klevstrand en slags reiseleder og at han kan Sør-Amerika etter en rekke turer til verdensdelen som Taube jo elska over alt på jord, var hans sjarmerende autoritet et best mulig prov på.

Vi blei tatt med med til en rekke land i verdensdelen: Chile, Cuba, Panama og Argentina. Guatemala – eller Gattemala som Klevstrand mente det heter på finnmarksk – var vi også innom. Klevstrand er jo en ordspiller av rang og når det Lars seg gjøre så unnslår han seg ikke ei blødme eller to. Slikt dreier seg om timing og du verden som han har det.

Veldig mange av de 20 sangene – mange «nye» fra den enorme skatten til Taube – men sjølsagt også klassikere som «Pepita dansar tamborito i Panama», «Rosa på bal», «Sjøsalavår» og «Så länge skutan kan gå», var denne gangen å finne i tilnærma cha cha cha-tapning. Det flotteste reint musikalsk denne gangen var at dynamikken var på plass i større grad enn noensinne. Det førte til at både balladene og de fyrrige låtene kom tydeligere frem enn ved enkelte tidligere anledninger.

De fem på scena snakker noe så voldsomt sammen – her er det tydeligvis både empati og respekt ute og går. Det er absolutt ingen bombe at alle fem holder særs høyt nivå – både individuelt og som ensemble og spesielt hyggelig var det å høre at trommeslager Hermund Nygård også er en flink musiker – han spilte piano på ei låt.

I tillegg til Taubes tekster og musikk fikk vi også for første gang både en tekst og en melodi skrevet an Nyberget: «Mester Evert». Jeg er sikker på at mesteren ville ha takket og bukket for den fine hyllesten – noe han ville ha gjort til hele forestillinga «¡Caballeiro!». Sommeren er offisielt åpna. Det skjedde på Engelsviken Brygge den 26. juni og den vil garantert vare til minst 10. august.

Oslo Domkor i samarbeid med tangentmestrene Tord Gustavsen og Kåre Nordstoga – det kan vel ikke gå feil vel? Det gjorde det da heller ikke. Tvert i mot.

Jeg skal på ingen måte påberope meg noen voldsom korkunnskap. Det jeg derimot vet noe om er når mitt mottakerapparat reagerer med glede og noe som likner på høystemthet. Dette møtet hører hjemme i den kategorien.

Her har altså Oslo Domkor med sin relativt ferske dirigent Vivianne Sydnes invitert jazzpianogigant Tord Gustavsen til et møte av det sjeldne slaget og at domorganist i ultraklassen, Kåre Nordstoga, også spiller ei sentral rolle, har sjølsagt vært med å løfte denne unike konstellasjonen til noe helt eget.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gustavsen og Nordstoga har arrangert og kommenterer musikken rundt et dusin mer eller mindre kjente – for meg i alle fall – salmer som «Overmåte fullt av nåde», «Eg veit i i Himmerik ei borg», «Velt alle dine veie» og «Den store hvite flokk».

Gustavsen kommer fra en oppvekst med nær tilknytning til kirka og salmeskatten og det høres at det faller han naturlig å gå inn i dette materialet. Det gjør han med stor respekt og med sin særegne klangtilnærming. For Nordstogas del gjelder mye av det samme og han tilfører også noe helt unikt fra orgelkrakken.

Lengsel etter trøst, fred, forsoning og himmel er nøkkelord for disse salmene. Oslo Domkors inderlige og flotte tilnærming til skatten gjør at man på ingen måte trenger å være troende for å finne fred med hjelp av denne musikken. Den står noe så voldsomt på egne bein med strålende hjelp fra Tord Gustavsen og Kåre Nordstoga.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det legendariske svenske poprockbandet Kent forsvant ut av tiden i 2016 med albumet «Då som nu för alltid». Her om dagen kom det til overflata i heimen og jeg fikk lyst å skrive om det. Derfor.

Det oppleves kanskje en smule merkelig at jeg tar for meg et album som kom ut for nesten tre år siden og det med et band som ikke finnes lenger. Forklaringa er så enkel at jeg alltid har likt bandet og musikken og at jeg derfor – endelig – ville tilbringe tid med gruppas svanesang.

Jeg har langt i fra vært med på hele ferden til Kent som starta i 1990 i Eskilstuna. Fra tid til annen har jeg fått med meg noen låter herfra og derfra og så «møttes» vi skikkelig rundt albumet «Jag är inte redd för mörkret» som kom i 2012. Inntrykket, som tok bolig med en gang og som bare har blitt sterkere og sterkere, er at Kent alltid var en flott representant for svensk kvalitetspoprock.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik var det også hele veien til låtskriver og vokalist Joakim Berg & Co syntes at det var nok Kent i 2016 – etter 26 år. Det gjorde de altså med «Då som nu för alltid» – høres nesten ut som et slagord Ingebrigt Steen Jensen har kommet opp med for Stabæk – og som nesten alltid foregår alt på svensk.

Berg er en historieforteller et godt stykke forbi gjennomsnittet av låtskrivere både her og der. Dessuten har han ei stemme med særpreg som gjør at du gjerne vil lytte til det han har å melde. Hans tre medsammensvorne – på gitar, bass og trommer – trakterer alle ymse tangenter, noe som gjør at det blir et ganske kompakt lydbilde av det. Likevel blir det aldri overlessa og Bergs vokal får hele tida den framtredende plassen den fortjener.

Det Kent leverte helt til til de ga seg er tidløs kvalitetspoprock som har noe å gjøre både i 2019 og i mange år fremover. Tøft, flott og personlig. «Den siste sången jag ger dig» er det siste Jocke Berg synger. Slik blei det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Line Falkenberg er en saksofonist bosatt på Nesodden som har passert under min radar alt for lenge. Her følger det to bevis på det.

Line Falkenberg blei uteksaminert som klassisk saksofonist ved Musikkhøgskolen i Oslo allerede i 1989. Siden før den tid har hun visst at hun ville uttrykke seg innenfor en rekke andre sjangre og smått om senn tok hun tak i drømmene sine som skulle føre henne fra klassisk musikk til jazz.

Det skjedde via diverse jazzkurs og masse øving og etterhvert blei hun oppfordra til å begynne å skrive egen musikk også. Oppmuntra av fremgangen vokste det også frem et ønske om å lage eget band som kunne tolke hennes egne komposisjoner.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Som sagt så gjort og sammen med tre utmerkede herrer, alle bosatt på Nesodden som Falkenberg, har nå debutalbumet til Line & The Lions sett dagens lys. Finn Guttormsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, med solid fartstid blant annet fra Farmers Market og Tord Gustavsen, og Andreas Haddeland på gitarer, pluss Hayden Powell, som i alle fall vurderte å flytte til Nesodden, som gjest på trompet, sørger for utmerket reisefølge for Falkenberg som spiller både alt- og sopransaksofon.

Musikken henter inspirasjon fra en rekke melodiske kilder som straight jazz, reggae, ymse verdensmusikk-utgangspunkt og spor etter «A Love Supreme» er også mulig å kjenne igjen. Til sammen har det blitt et fint visittkort fra Line Falkenberg og løvene hennes – det skjer tydeligvis masse spennende på Nesodden, bare en liten båttur fra hovedstaden.

Line Falkenberg gir seg ikke med det. Sammen med den tyske pianisten og organisten Ulf Krupka, som tjener til livets opphold som kantor i Ski utenfor Oslo, og bassisten Tine Asmundsen, gir hun oss det andre volumet av salmer arrangert av Krupka.

Det første møtet med trioen kom for fem år siden og de trives åpenbart sammen. Her får vi salmer som «Lei, milde ljos» og «Med Jesus vil eg fara» til mer ukjente saker – for slike som meg i alle fall.

Krupkas arrangement tar alle salmene med seg inn i ei moderne språkdrakt og det swinger, men med solid respekt for utgangspunktene. Innspillinga er gjort i Slemmestad kirke og Krupka spiller både piano og orgel.

Dette er nok et fint møte med en inderlig trio som forteller oss at de har en stor og bred palett å hente fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.