Tor Hammerø

Hvor fan har du vært siden 1999 Elling? Det får vi kanskje aldri vite, men du verden så fint og rart det er å ha han her igjen.

Det er altså 20 år siden Ingvar Ambjørnsen lot oss få hilse på Elling forrige gang. Tusener har venta og lurt på om det kom til å skje igjen og heldigvis fant Ambjørnsen han frem igjen.

Jeg er av typen sakteleser. Kanskje ikke noe sjakktrekk når man skal omtale bøker, men slik er det nå en gang. Dessuten innbiller jeg meg at det henger litt sammen med det å få tilbringe så mye tid som mulig med ei bok – hvis den er bra da. Jeg hygger meg enkelt og greit med boka hvis den hører hjemme i den kategorien. Jeg gleder meg til neste møte når jeg legger den fra meg om kvelden og vil egentlig ikke at den skal ta slutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Der hører så avgjort «Ekko av en venn» hjemme. Elling har sjølsagt blitt 20 år eldre og Kjell Bjarne har gått ut av tida. Vi snakker om to av de mest markante figurene i norsk litteratur i moderne tid – intet mindre.

Elling lever derimot i «beste» velgående – nå i ei sokkelleilighet på Grefsen i Oslo dit han har ankommet litt forsinka på grunn av buss for tog må vite.

Det å bli invitert inn i dette universet igjen var med en slags skrekkblanda fryd. På sett og vis er det nesten som å prøve å sette sammen Beatles eller Belonging-kvartetten til Keith Jarrett og Jan Garbarek igjen. Kan det bli noe annet enn en nedtur?

De to nevnte musikalske konstellasjonene kommer aldri til å gjenoppstå, så det får vi ikke noe svar på. Ambjørnsen tok heldigvis sjansen til slutt og du verden som han har lykkes.

I dette forunderlige hodet – både Elling sitt og Ambjørnsen sitt – foregår det fortsatt veldig mye spennende, unikt og morsomt. Sjølsagt føler en med Elling som fortsatt ikke lykkes med alt kan man si, men måten Ambjørnsen tar oss med inn i Ellings sinn og hverdag på er fortsatt noe av det flotteste jeg vet om i moderne norsk litteratur.

Det er fortsatt bøtter av underfundig humor i Ambjørnsens språk og fortelling om Elling: «Her er iskaldt, men den som har frakk er jo jeg». Heldigvis er slutten slik at den på ingen måte lukker døra for at det kan komme en oppfølger til. Elling har åpenbart mye mer på lager. La det ikke gå 20 år til neste møte.

Sammen med sitt norske band har den australske tenorsaksofonisten Michael Wallace nok en gang fortalt oss hvilket grenseløst språk jazz er.

Michael Wallace, som er med på å prege jazzscena hjemme i Melbourne, Australia, bodde i Norge – eller rettere sagt Bergen – mellom 2013 og 2015. Der spilte han med «alle» og satte også sammen en kvartett med Petter Asbjørnsen på bass, Thomas T. Dahl på gitar og Øyvind Skarbø på trommer.

Etter en turné på Vestlandet i 2016 gikk de fire i studio i St. Jakob Kirke i Bergen og nå foreligger resultatet på vinyl og ymse strømmetjenester.

All musikken er skrevet av Wallace og det er tydelig å høre at bandet er godt samspilt etter turnéperioden. Dette er på ingen måte noen solist pluss komp-konstellasjon. Her spiller alle fire ei like viktig rolle – alle får den plassen og det rommet de trenger for å fortelle oss hvem de er.

Musikken til Wallace er melodiøs, varm og søkende og med store deler av den moderne jazzhistoria i seg. Det er åpenbart at Wallace har bodd i Europa og latt seg inspirere av den europeiske og nordiske jazztradisjonen – ECM-estetikken er ikke langt unna. I mi bok skader det på ingen måte.

Wallace er en fin saksofonist og i Asbjørnsen, Dahl og Skarbø får han et både empatisk og stilriktig reisefølge. Thomas T. Dahl er en gitarist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå og her følger nok et bevis på det.

»Hinterland» er både grenseløs og tidløs musikk som heldigvis har dukka opp fra et ganske uventa hold.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske bassisten, komponisten og utforskeren Lasse Mørck har gått andre veier enn de fleste av oss. Her tar han oss med til aztecerne og Mexico.

Verden blir heldigvis stadig mindre sjøl om noen mektige mennesker prøver sitt «beste» for å ødelegge for det. Lasse Mørck (30) ville utvide horisonten sin og oppsøke et sted og en kultur som lå langt unna hans danske røtter og dermed gjøre sitt for at det skulle skje. Landet og kulturen han «fant» var Mexico.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Oppholdet og inspirasjonen han fant i Mexico har ført til at Mørck har gått ganske så djupt inn i den fantastiske aztechistoria- og kulturen. Han studerte i landet noen år og fikk stadig ny kunnskap om både den historiske Aztec-kulturen og musikken som begge har betydd mye for landet.

Mørck fikk også mye hjelp fra en lokal sosialantropolog til å forstå Aztec-kulturen og som følge til musikken er det også ei bok eller rettere sagt et hefte som beskriver fenomenene som låtene har fått titler etter.

Sammen med landsmennene – og dansk-norske Snorre Kirk på trommer – Jesper Løvdal på saksofoner og klarinett og Jakob Sørensen på trompet, og brasilianske Raphael Gimenes på gitar og cubanske Yohanier Ramón på perkusjon, har Mørck laga sterk, melodisk flott og genuin musikk med mye jazz i seg samt masse impulser sjølsagt fra den mexicanske Aztec-kulturen.

Hvor kommer vi fra? Hvor går vi hen? Kanskje får vi ikke svar på noen av de store spørsmåla, men vi blir i alle fall inspirert til å tenke en gang til. Lasse Mørck skal ha all mulig slags ære for det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den unge saksofonisten og bandlederen Camilla Hole gir oss en flott stund med sin personlige fusjon av folkemusikk og jazz.

Sopransaksofonisten Camilla Hole (30) frå Breim i Sogn og Fjordane har sammen med sin trio fortalt oss på et empatisk vis at folkemusikken tilhører framtida. Sjølsagt har den sine røtter tilbake i tid, men med unge folks åpne sinn og visjoner så forteller hun og den oss at den har mye å gi oss både nå i generasjoner framover.

Sammen med bassisten Fredrik Luhr Dietrichson fra Haugesund og trommeslageren og vibrafonisten Knut Kvifte Nesheim fra Oslo, har Hole, som kun spiller sopran her i alle fall, tatt for seg ti tradisjonslåter fra sine hjemtrakter, kledd dem opp med høyst personlige ingredienser med mye jazzimpulser som viktig krydder og på det viset skapt et eget lite musikalsk univers som det er veldig lett å trives i.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De tre har altså med sine ikke-folkemusikkinstrumenter, i stor grad i aller fall, gitt tradisjonsmusikk etter Kroka-Lars, etter Samuline Kvila, etter Samuline Seljeset og flere andre, ei heilt nye innpakning.

De har behandla musikken med den aller største respekt, men samtidig tatt den med seg inn i vår tid og vist alle med åpne ører at dette er tidløs musikk som det er viktig å bevare og fornye for all evighet.

Camilla Hole er besjela med en nydelig tone i sopranen sin. Hun vil neppe slå seg helt vrang hvis det blir hevda at hun har hørt en time eller to på Tore Brunborg og Jan Garbarek og det kan vel menes at det er verre sopransaksofonister å ha som «mentorer».

»Halvemål» har blitt ei vakker og viktig plate som både viser hvor vi kommer fra og hvor vi med fordel kan gå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For knappe tre år siden inntok den italienske pianisten, komponisten og bandlederen Lorenzo De Finti høytalerne i heimen for første gang. Nå er det heldigvis klart for et gjenhør.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes og hans norske plateselskap Losen Records ha all mulig slags ære for å løfte frem flott musikk som vi ellers neppe ville fått muligheten til å stifte bekjentskap med. Han bryr seg ikke nevneverdig om hvor mange skiver det kommer til å selge – han tenker i all hovedsak på om musikken har noe å melde og i dette tilfellet har den så absolutt det.

Med eksakt det samme mannskapet som da «We Live Here» blei lansert i 2016, det vil i tillegg til sjefen på piano si Marco Castiglioni på trommer, Stefano Dall´Ora på bass og Gendrickson Mena på trompet og flygelhorn, blir kammerjazzen vi servert på «Love Unknown» en nydelig oppfølger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De Finti har skrevet all musikken sammen med Dall´Ora og vi befinner oss i et svalt, vakkert og melodisk landskap der vi mer enn aner sydlig temperament. Kvartetten beveger seg fra nydelige ballader til mer heftige luftlag der rocka impulser også har funnet sin naturlige plass.

Solistisk holder kvartetten, som har sin base i Milano, høyt nivå. De Finti er en svært uttrykksfull pianist, cubanske Mena holder den trompetstandarden vi har blitt bortskjemt med fra cubanske musikanter, Dall´Ora imponerer med sin effektbruk og Castiglioni groover det av i alle slags tempi.

Lorenzo De Finti Qrt hører hjemme på ei svært høy hylle og med norsk hjelp kommer de forhåpentligvis til å nå langt utenfor Milano grenser også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stemma og tromma er vel mer eller mindre urinstrumentene. Her møter vi den amerikanske duoen Voicehandler med et slikt utgangspunkt.

Fra tid til annen er det en sann befrielse å kaste seg ut på 70.000 favners dyp, la seg utfordre og oppleve musikk man ikke ante fantes og ikke ante at man hadde «behov» for. Voicehandler hører hjemme i den kategorien.

Heule har vi møtt her hjemme tidligere i bandet Sult sammen med Guro Moe og Håvard Skaset. De som har hatt gleden av å møte Sult-universet vet at vi snakker om musikk et godt stykke bortenfor de mest opptråkkede stiene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slik er det også med Voicehandler. Sammen med kona Danishta Rivero tar den California-baserte duoen oss med på en utflukt basert på tre liveopptak fra 2017 som enkelt og greit har fått opptaksdatoene som titler. Det er for så vidt helt greit – dette er tilstandsrapporter fra noe som skjedde akkurat der og da.

Heule benytter et ganske tradisjonelt trommesett, men på et unikt vis. Sammen med Riveros stemme- og elektronikkbruk – tenk gjerne i retning Maja S.K. Ratkje – så blir det ei lydreise ulikt det aller meste annet som har kommet eders vei.

»Light from Another Light» er noe helt for seg sjøl, langt bortenfor tradisjonell melodikk, rytmikk og harmonikk. Er du der at du trenger ei ny musikalsk eller intellektuell utfordring, så skal du ikke se bort fra at Voicehandler kan være noe for deg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Er du blant dem med et relativt begrensa utvalg når det gjelder vokal og kirkeorgelduetter? Det har heldigvis Ruth Wilhelmine Meyer og Nils Henrik Asheim gjort noe for å bøte på. På et forbilledlig vis.

Jeg er av typen som liker å bli overraska og utfordra av musikk og andre kulturopplevelser. Det kan i de heldigste tilfeller føre til at nye dører åpnes og at jeg får et aldri så lite nytt perspektiv på hva det enn måtte være. Slik er det med «Vox Humana».

Den unike sangeren eller stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer (58), med røtter fra Telemark og med folkemusikk, opera, strupesang, samtidsmusikk og improvisasjon i verktøykassa, har altså funnet sammen med organisten Nils Henrik Asheim (59) fra Stavanger. Bare de seineste åra har han blitt tildelt Nordisk Råds Musikkpris og blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Vi snakker med andre ord som et møte mellom to unike kunstnere fra øverste hylle og det bærer da også «Vox Humana» preg av.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De to har hatt et ønske om å treffes et sted der klanglige møtepunkter – både uventa og uhørte – kunne oppstå. De ville helt sikkert utfordre og overraske både seg sjøl og oss og du verden som de har makta det.

Med utgangspunkt i salmer og tradisjonsmusikk med røtter i Armenia, Lesja, en folketone etter Agnes Buen Garnås, Korsika, Telemark, Færøyene, Lofoten, Tyskland samt et par egne saker, tar de to oss med på ekskursjoner som får oss til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Her føres det nemlig samtaler på et høyt musikalsk og empatisk nivå.

Det hele skjedde i Paslek i Polen for et lite år siden. I Bartolomeus-kirka i den nord-polske byen finnes det nemlig et unikt orgel fra tidlig 1700-tall og spenninga som oppstår mellom Asheim, som i tillegg til alt annet også er en framifrå improvisator, og Meyers mangefasetterte stemme er noe de færreste av oss har hatt gleden av å oppleve tidligere.

»Vox Humana» er et visittkort og en tilstandsrapport som både er unik, vakker, overraskende, utfordrende og totalt personlig. Et herlig påfyll med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er neppe så mange her hjemme som har hørt om det franske paret Séréna Fisseau og Vincent Peirani. De som har et ønske om at den store ro skal senke seg, bør stifte bekjentskap med dem så raskt som mulig.

Vokalisten Fisseau og trekkspilleren Peirani bor sammen og har også to barn som begge er under ti år. Både sammen med barna, sammen med venner og for seg sjøl har de skapt et lite musikalsk univers som sørger for at den store ro kan innta rommet. Nå har de heldigvis bestemt seg for å dele universet med oss andre også.

Peirani, som vi har møtt i flere sammenhenger tidligere, spiler i tillegg til trekkspill også piano og en rekke andre mer eller mindre tradisjonelle instrumenter, for eksempel plastikkpose. Uansett hva denne virtuosen trakterer så kler det stemma til fruen på et herlig vis.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fisseau har jobba mye med musikk for barn i karriera si. Den estetikken tar hun med seg hit også, men «So Quiet» er så avgjort musikk for godt voksne mennesker – også.

Fisseau synger på engelsk, portugisisk samt fransk og indonesisk – de to sistnevnte språkene er hennes morsmål. Alt gjør hun med like stor ekthet og inderlighet og at det er store doser empati ute og går her er ikke vanskelig å gjennomskue.

Her får vi alt fra «What a Wonderful World» via Burt Bacharachs «Close to You» til Tom Jobims «Luiza», Beatles-låta «And I Love Her» og «Over the Rainbow» til en rekke ukjente – for meg i alle fall – franske sanger.

Fellesnevneren for alle er at det er nydelige sanger, framført på et originalt og inderlig vis. Nok et fellestrekk er at alt er nedpå og sørger for at roa senker seg hvor du enn måtte befinne deg.

Séréna Fisseau og Vincent Peirani har funnet både hverandre og en felles og usedvanlig vakker musikalsk kjerne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når Arild Andersen uoppfordra sier at denne gjengen er det heftigste han har spilt med, så er det all grunn til å lytte til både mesteren og bandet.

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt muligheten til å følge Arild Andersens karriere helst siden han presenterte oss for den «nye» generasjonen med Jon Balke og Pål Thowsen på første halvdel av 70-tallet. Siden fulgte stadig nye konstellasjoner der Andersen henta frem nye, unge talenter som Frode Alnæs, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Andersen har enkelt og greit vært en foregangsmann når det gjelder å gi unge musikanter sjansen.

Med sin «nye» gruppe med Helge Lien på tangenter, Marius Neset – velkommen som Oslo- og Norgeboer forresten etter 16 år i utlendighet – på tenor- og sopransaksofon og Gard Nilssen på trommer – jeg kunne jo vært faren til alle disse, som Andersen sa, så presenterte han oss for det ferskeste skuddet på stammen når det gjelder å presentere yngre musikanter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Yngre og yngre fru Blom – alle disse tre gutta er jo vel etablerte med sine egne karrierer for lenge siden. Det Andersen skal ha æren for nå er å sette dem sammen til et band – og for et band dette er! Dette topper det meste, som Andersen sjøl sa.

Med et repertoar som var henta fra mye av Andersens karriere ga de tre «unge» herrene og mester Andersen oss en energiboost av de sjeldne. Det er så lett å merke når musikanter av dette kaliberet virkelig treffer og inspirerer hverandre til noe et godt stykke bortenfor det vi vanligvis får oppleve. Denne konserten var av det slaget – en opplevelse vi håpte aldri skulle ta slutt.

Konserten var også en verdig avslutning på jazzkonserter på det nåværende Munchmuseet. Disse konsertene går helt tilbake til 60-tallet, noe Lars Mørch Finborud tok publikum gjennom før konsertstart, og med Arild Andersen hjertelig tilstede gjennom store deler av historia. Nå fortsetter denne historia forhåpentligvis i det nye museet – veldig gjerne med Arild Andersen Group som første band ut når den dagen kommer.

Saksofonisten Jørgen Mathisen er intet mindre enn veldig bra. Det har han vist ved flere anledninger, men aldri i den grad han gjør det med sitt nye band Instant Light. Continue reading “Har sett lyset”