Tor Hammerø

Vijay Iyer og Craig Taborn er to av nåtidsjazzens aller største pianister. Her får vi nok et bevis på det – de to sammen live.

Vijay Iyer (47) og Craig Taborn (49) har i løpet av de seineste tiåra tatt steget opp på den øverste hylla når det gjelder pianister i den moderne jazzklassen – nærmere bestemt i skolen som henter impulser fra de fleste sjangre for så sette det sammen til noe helt eget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har de gjort med egne band, men også sammen med andre. Blant annet var begge to viktige elementer i Art Ensemble of Chicago- legenden Roscoe Mitchells Note Factory tidlig på 2000-tallet. Der fant de to ut at de gjerne ville utforske noe sammen på et eller annet tidspunkt og her får vi være med på noen av funnene.

Jeg hadde gleden av å høre de to i Molde for noen år siden – en stor opplevelse der de mer eller mindre fritt utforska nye territorier og der de bytta pianoer underveis.

Her vi treffe på dem i levende live nok en gang – på Liszt-akademiet i Budapest, Ungarn den 12. mars i fjor. Med den nylige bortgangen til inspirasjonskilder og pianostorheter som Muhal Richard Abrams, Geri Allen og Cecil Taylor friskt i minne, hylles de tre med kollektive komposisjoner av de to samt Allens «When Kabuya Dances». Billedkunstneren Jack Whitten blir også tilegna ei låt og hele veien er det samtaler mellom to likeverdige partnere der det å lytte og å utfordre hverandre på et vis der egoene får plass, men aldri overskygger den andre er svært sentralt.

Vi snakker om to virtuoser som benytter hele det dynamiske spekteret og som henter fra hele hele jazztradisjonen og vel så det til å skape noe helt unikt. Sterkt, vakkert og uhyre personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er lett å båssette artister som Hanne Sørvaag. Her gir hun oss en ny mulighet til å komme nærmere hvem hun egentlig er – når hun synger på rogalandsk.

Mange har vel en følelse at vi vet hvem Hanne Sørvaag (39) er etter å ha støtt på henne som låtskriver, artist og etter et oppslag eller to litt bak i avisene – og sikkert i den kulørte pressen også. Med sin debut på norsk, og på dialekt for sikkerhets skyld, kommer vi kanskje nærmere den egentlige Hanne Sørvaag enn noen gang før.

Etter å har skrevet låter for «alle» i store deler av sin karriere, har hun etter hvert konkludert med at hun vil stå på egne bein – hun vil ikke bare fore andre med godbitene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det viktigste steget i forbindelse med «Som om me hørte samen» er at hun har skrevet og synger på dialekt. Det er absolutt ingen tvil om at det fører til en mye større nærhet både med artisten Hanne Sørvaag og med budskapet hennes.

Det er en ærlig og ekte Sørvaag vi møter her. Hun forteller oss om viktige hendelser i livet som foreldrenes skilsmisse, om egen kjærlighet som ikke akkurat gikk veien og hennes stadige søken etter akkurat: kjærligheten.

Hun er en flink historieforteller og en flink formidler. Stor litteratur blir vi ikke møtt med og av og til er det riktig så banalt. Det som er det fine med Sørvaag er at hun ikke gir seg ute for å være noen annen enn den hun er: her er det ikke pretensiøse forsøk på å bevege seg i sfærer både tekstmessig og musikalsk som hun ikke er en del av.

Den fine stemma hennes kler disse tekstene og den musikalske innpakninga som befinner seg i reinhekla poplandskap med enkelte countryovertoner. Jeg tror på Hanne Sørvaag sjøl om vi neppe kommer til å bli musikalske bestevenner noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svensk-danske Josefine Cronholm har vært med lenge, men avlegger oss alt for sjelden besøk. Her slår hun fast at hun hører hjemme i det vokale toppsjiktet her nord.

I mi platehylla finnes det kun et album med Josefine Cronholm (48) fra før: hennes debut under eget navn, «Wild Garden» fra 2002. I mellomtida har jeg truffet på henne sammen med blant andre Django Bates og Marilyn Mazur og hver gang har jeg lurt på hvorfor hun ikke har gitt oss mer under eget navn.

Nå har det heldigvis skjedd igjen; «Ember» er hennes fjerde soloutgivelse og det er en vakker manifestasjon på hvor særprega hun er og på hvilket unikt uttrykk hun er i besittelse av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et repertoar bestående av eget materiale både når det gjelder tekst og musikk, bortsett fra Beatles-klassikeren «Blackbird», tar Cronholm oss med på en ekskursjon i et melodisk jazzlandskap der impulser fra ikoner som Joni Mitchell også har sin naturlige plass.

Med sin usedvanlige vakre og transparente stemme er Cronholm miksa akkurat så langt fremme som hun skal og med akkurat så store mengder luft rundt seg som gjør at vi kan få oppleve alle nyanser i foredraget hennes.

Når hun så har med seg et empatisk og langt fremskredent lag bestående av bassisten Thommy Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Lisbeth Diers – begge var også med i 2002 -, pianisten Makiko Hirabayashi og våre egen, men også Danmark-bosatte, saksofonist, klarinettist og trompetist Torben Snekkestad, så har dette blitt et vakkert, djupt personlig og ikke minst inderlig visittkort fra Josefine Cronholm.

PS Dessuten synes jeg Trump bær avsettes så snart som mulig.

Kollektivet Wako er befolka av fire av de mest spennende musikantene i norsk jazz. Her følger det tredje beviset på det.

De som har lånt et øre og litt til i forbindelse med det som har kommet ut av ung, norsk jazz de seineste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til og bli begeistra for både kvartetten Wako og innbyggerne i dette musikalske samfunnet i andre konstellasjoner også. Det vil si trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, pianisten Kjetil André Mulelid, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og bassisten Bárður Reinert Poulsen. Sistnevnte kommer opprinnelig fra Færøyene, men har som de tre andre også gått gjennom den ustoppelig kreative jazzlinja i Trondheim.

Bandets første skive – og her skal vi huske på at ingen av de fire har rukket å bli 30 år ennå – blei spilt inn i 2014 og blei fulgt opp to år seinere. Der var Oslo Strings særdeles bidragsytende gjester i Myhre Olsens låter og strykearrangement. Nå er de altså inne i det som på skøytespråket blir kalt den vanskelig tredjerunden og, for å holde oss i terminologien, så kan det slås fast at de har gått rundetida ned.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her er det Mulelid og Myhre Olsen som hver for seg har skrevet cirka halvparten av repertoaret, mens resten er kollektivt unnfanga. Det betyr at vi blir servert musikk som er delvis ganske så strengt strukturert og som er usedvanlig vakker. Vi snakker musikk som faktisk får tankene til å gå i retning Belonging-kvartetten, sjøl om det låter helt annerledes.

Spennet i uttrykket til Wako er på mange vis voldsomt – fra det vakre, strukturerte og inderlige til det frie, åpne og søkende – men det forteller oss samtidig om fire herrer om ikke med urolige, så med åpne sinn som både vil og kan utforske stadig nye territorier.

Både hver for seg og kollektivt er Wako helt der oppe allerede. For å si det sånn: det var ikke tilfeldig at Martin Myhre Olsen fikk forespørsel fra en Chick Corea i fjor sommer om å være solist med han under en større konsert i Praha.

Wako er et band for akkurat nå og for lang tid framover og disse fire herrene vil være med å sette preg på både norsk og internasjonal jazz i flere tiår – garantert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kvinner har kommet for å bli – også i jazzen. Med fem medsøstre sammen med seg, ga Cæcilie Norby oss intet mindre enn en herlig aften.

Etter å ha tilbragt tid sammen med sekstettens debut-cd, «Sisters in Jazz», var det absolutt ingen overraskelse at møtet med den danske vokaldronningen, som denne kvelden viste oss store deler av sin store bredde og høyst personlige uttrykk som vokalformidler, sveitsiske Nicole Johänntgen på altsaksofon, italienske Rita Marcotulli på piano, polske Dorota Piotrowska på trommer, tyske Lisa Wulff på bass og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, blei av både det hyggelige og ikke minst inderlige slaget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående av noe eget stoff, som Norbys «First Conversation» – en herlig «filosofisk» teskt om hvor våre barn kommer fra, og en rekke låter skrevet av sterke kvinner, blei dette en manifestasjon av kvinnelige styrke på så mange måter.

Om det var Rickie Lee Jones´ – «Easy Money», Ann Ronells – «Willow Weep for Me», Betty Carters – «Droppin´ Things», Joni Mitchells – «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi» eller Carole King/Gerry Goffins – «Will You Still Love Me Tomorrow», som blei tolka, så blei det jo gjort med en ekthet og livsbejaenhet som er sjelden å oppleve fra ei scene.

Om det var spesielt å oppleve seks kvinner sammen på ei scene? På mange måter var det det. Både fordi det er uhyre sjeldent, men også fordi empatien de utstrålte både seg i mellom og overfor oss i salen, var av slaget vi aldri – ALDRI – opplever med kun menn på scena.

Kvinner kan, kvinner vil – også som jazzmusikere. Dette bandet hadde vært en umulighet av så mange årsaker for bare noen få år siden. Så fantastisk flott at verden har gått videre – i alle fall på noen områder.

Cæcilie Norby Sisters in Jazz

Victoria Nasjonal Jazzscene, 29. mars 2019

Continue reading “Sammen er de sterke!”

Svenskene Lars Danielsson og Nils Landgren og tyskerne Wolfgang Haffner og Michael Wollny er hver for seg blant de ypperste i europeisk jazz. Her møter vi de sammen.

Her snakker vi om fire bandledere som har vært med å prege europeisk jazz de seineste tiåra. Det betyr sjølsagt ikke at de vil lykkes  sammen – kanskje egoene vil komme i veien? Det gjør de heldigvis på ingen måte: de fire stortrives åpenbart sammen og har overhodet ikke noe behov for å stjele noe oppmerksomhet framfor noen av de andre.

Bassist og cellist Lars Danielsson, trommeslager Wolfgang Haffner, trombonist og vokalist Nils Landgren og pianist Michael Wollny har gjort dette unike møtet så demokratisk at alle har bidratt med ei låt hver i tillegg til at de har har plukka fram noen av sine favoritt pop/rock-låter og gjort herlige versjoner av dem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det betyr Phil Collins´ «Another Day in Paradise», Beatles-klassikeren «Lady Madonna», Stings «Shadow in the Rain» og «If You Love Somebody Set Them Free», Paul McCartneys «Maybe I´m Amazed», Billy Joels «She´s Always a Woman» samt Genesis-låta «That´s All». Denne kvartetten  er langt i fra den første som har tatt for seg kjent pop/rock-materiale, men som de langt framskredne herrene de er så gir de likevel dette materialet noe nytt og personlig.

Dette er pent og vakkert. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein og de store sjansene blir ikke tatt – det blir kun skapt god og livsbejaende musikk og det holder lenge og vel det. «4 Wheel Drive» er en indikasjon på at alle hjula er like viktige og slik er det her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske supergitaristen Georg Wadenius er kjent for så mye – blant annet sine barnesanger under tittelen «Goda´ Goda´». I Oslo bød han på en særdeles god kveld.

Wadenius (73) har vært med på det aller meste innen jazz/pop/rock/blues – you name it – på begge sider av Atlanteren. Made in Sweden, Blood Sweat & Tears, Aretha Franklin, Steely Dan, Blues Brothers, Saturday Night Live, Simon & Garfunkel – og da skraper vi bare på overflata.

Det alt for få vet, er at Wadenius har bodd midt blant oss her i Oslo de seineste åra – han er enkelt og greit en skatt vi har tatt alt for dårlig vare på. Nok et bevis på det fikk vi på Herr Nilsen denne torsdagskvelden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med to av Danmarks aller hippeste elbass/tromme-konstellasjoner med Lars «Larry» Danielsson – må altså ikke forveksles med svenskenes Lars Danielsson som jo også er en utmerka bassist – og Morten Lund, fikk vi møte en trio som stod sammen på ei scene for første gang.

Etter noen timers øvelse tidligere på dagen, ga de oss to sett med et repertoar bestående av alt fra Wadenius-låter via Cornelis-klassikeren «Somliga går med trasige skor» – som man skulle være svært skjerpa for å kjenne igjen -, Beatles-låta «A Day in the Life», folkemelodien «Ut i vår hage», McCoy Tyners «Atlantis», en original blues og ikke minst Rob Mounseys – mannen som arrangerte musikken til Terje Nilsens avskjedskonsert – «Joe Cool».

Det sier en hel del om Wadenius & Cos enorme allsidighet og ditto dyktighet. Det låt nemlig som om trioen hadde jobba sammen «alltid», og gleden over å stå sammen på ei scene skinte gjennom både via tolkningene og smilene de tre viste oss både visuelt og musikalsk.

Intet mindre enn en herlig musikalsk kveld på Herr Nilsen, men hvor var vordende og ambisiøse norske musikanter som i alt for stor grad glimra med sitt fravær. Her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid – og det var det for få som gjorde denne torsdagen. Vi hadde nemlig med tre av de aller hippeste musikantene fra vår del av verden å gjøre – noe de fikk rom og plass til å vise oss alle tre. En riktig go´ kveld var det.

Georg Wadenius Trio

Herr Nilsen, Oslo

28. mars 2019

Pianisten og komponisten Håkon Skogstad har med sine to hender og ikke minst sitt kreative hode gitt oss noe så sjeldent som et soloalbum med ti flotte tangotolkninger.

Håkon Skogstad (29) er et nytt bekjentskap for meg. Han er utdanna klassisk pianist ved NTNU i Trondheim der han nå er ansatt. Han har spilt konserter over store deler av kloden der han har vist seg frem som kammermusiker, akkompagnatør, lærer, arrangør og komponist – i tillegg og, ikke minst, som tangoelsker og tolker som vi møter han som her.

Skogstad kommer fra Trondheim og forteller oss med det at man ikke trenger å komme fra sydligere strøk for å komme inn under huden på dette heftige og temperamentsfulle uttrykket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Innspillinga er gjort i New York med den anerkjente tangomusikeren Pablo Aslan som produsent. Skogstad blei introdusert for tangomusikk hjemme i Norge i 2005 og at han har brukt cirka den andre halvparten av sitt liv til å utforske dette universet, det skinner tidlig gjennom.

Med et repertoar bestående av ti låter han enten har skrevet sjøl eller henta fra kjente tangostørrelser som Astor Piazzolla, tar Skogstad med sin eminente teknikk oss gjennom hele følelsesspekteret tangouttrykket byr på.

Skogstad har vært og er veldig begeistra for trekkspillet som er forbundet med tangoen, nemlig bandoneón. Han har med hell prøvd å ta med seg noen av teknikkene som dette instrumentet er kjent for over til pianoet og dermed utvide tolkningsområdet for instrumentet sitt.

»Two Hands to Tango» har blitt har blitt et heftig, sensuelt, spennende og ikke minst temperamentsfullt møte med den framifrå pianisten Håkon Skogstad som åpenbart har lytta en hel del på langt framskredne jazzpianister også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de mange tinga jeg kan ganske lite om, er kinesiske jazzvokalister blant de mest fremtredende. Annie Chen er i ferd med å rette opp i det.

Annie Chen begynte som så mange med klassisk pianoundervisning i hjembyen Beijing. Dørene hadde uansett begynt å åpne seg i det tidligere så lukka Kina og far Chen kom etterhvert hjem med plater med blant andre Sarah Vaughan etter jobbturer til USA. Da skjønte raskt Annie at det var der hun hørte hjemme – det var dette hun ville utforske.

Etter flere studieturer til New York, så slo hun seg ned i The Big Apple i 2013 og med «Secret Treetop» får vi møte henne med hennes andre cd-utgivelse. Det er ikke bare vokalisten vi får møte – Chen har skrevet alt av tekster og melodier også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Chen har på ingen måte glemt hvor hun kommer fra. Sin kinesiske arv har hun absolutt tatt vare på og hun synger både på kinesisk og engelsk. Om det går an å synge jazz på kinesisk? Absolutt og hvorfor ikke? Hun har også henta masse inspirasjon fra venner hun har møtt i smeltedigelen New York. De kommer blant annet fra Tyrkia og Polen og Chen har også lytta mye på musikk fra Bulgaria, Tsjekkia og Kroatia. 

Når så bandet hennes, som består av gitar, fiolin, trompet, altsaksofon/fløyte samt piano, bass og trommer, er musikanter fra Polen, Japan og Canada samt fire amerikanere – alle mer enn kompetente, men ukjente navn for meg – så er det nok en bekreftelse på hvilken metropol New York er. Det kosmopolittiske har Chen benytta på et framifrå vis og alle har fått satt sine bumerker på musikken hennes.

Annie Chen er en spennende vokalist som nesten sjølsagt har noe helt unikt på hjertet. Hun er i ferd med å åpne opp nye dører – sikkert både for seg sjøl og for publikum over hele verden – ikke minst både i Kina og i USA.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hayden Powell, norsk god som noen, men med engelske foreldre, har gått en helt spesiell vei med denne utgivelsen. Og lykkes!

Dette er den fjerde skiva trompeter, komponist og bandleder Hayden Powell fra Molde gjør sammen med sine utmerkede triovenner Eyolf Dale på piano og Jo Skaansar på bass. På de forrige har de laga musikken sjøl, men denne gangen ønska Powell noe helt annet – sikkert både for sin egen, for trioens og for publikums del.

Ideen var å invitere seks av guttas favorittkomponister til å spesialskrive musikk for trioen – en relativt sjelden måte å gå frem på. Det førte til at Powell tok kontakt med Mats Eilertsen, Per «Texas» Johansson, Espen Reinertsen, Natacha Atlas og Samy Bishai, Iro Haarla og Erlend Skomsvoll – de fleste musikanter Powell har jobba med eller som han har beundra kraftig.

Alle takk ja til utfordringa og krydra med tre kollektive improvisasjoner av trioen, har dette blitt et herlig og ganske så annerledes visittkort fra trioen. Bumerkene til alle de seks komponistene er tydelige – deres kompositoriske nerve er åpenbart på plass sjøl om vi hører musikken tolka av andre enn dem sjøl for en gangs skyld.

Powell, Dale og Skaansar framstår som en usedvanlig samspilt og empatisk enhet etter mange år sammen. De har helt tydelig fått et nytt kick og ny utfordring gjennom disse låtene og i veldig stor grad blir vi tatt med på ei lyrisk reise der de musikalske resultatene er veldig forskjellige, men uten at de spriker.

»Six Commissions» har blitt et stykke kammerjazz som det er godt, spennende og utfordrende å tilbringe kvalitetstid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.