Tor Hammerø

Etter litt vandring og leiting har Silje Nergaard funnet frem til der hun hører hjemme.

Silje Nergaard er på et sted i livet og i musikken som passer henne utmerket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt gleden av å følge Silje Nergaards karriere helt siden hun var tenåring. Det har vært ei spennende, men noe ujevn reise for å si det slik. Med det mener jeg at for meg har det vært langt fra alt jeg har vært like begeistra for – spesielt i den perioden hun ønska å gå lengst mulig mot et poputtrykk. Ikke det at jeg har noe mot popmusikk, men jeg fant ikke den ekte Silje Nergaard der.

De seinere åra og med de seineste skivene hennes synes jeg hun i stadig større grad har kommet nærmere hjem og med «For You a Thousand Times» så er Nergaard der hun skal være – i et landskap med elementer av soul, funk, pop, r´n´b og jazz og sikkert mye annet også, men her er det tydelige Nergaard-bumerket til stede og det merkes at hun trives.

I for stor grad har det vært for mye Brelett over musikken til Nergaard for min smak, hvis du skjønner. Her har Audun Erlien fått, og tatt, produsentansvaret og han skal ha mye av æren for å styre Nergaard rett vei. Han har på ingen måte tatt bort særpreget til Silje – han har forsterka det og gjort det sammen med et kremlag bestående av blant andre Andreas Ulvo, Wetle Holte, Håkon Aase, Mathias Eick, Ståle Storløkken, Håkon Kornstad, Sidiki Camara og seg sjøl må vite. Det jeg føler han har gjort er å strippe staffasjen; når er det inn til beinet, smakfullt og der Siljes stemme eller uttrykk av og til har vært noe maniert, er det nå så ekte og lite påtatt som det skal være.

Nok en gang har låtskriver Silje samarbeida med den Bømlo-bosatte engelskmannen Mike McGurk som tekstforfatter. De har utvilsomt funnet hverandre og McGurk er en historieforteller som Nergaard igjen greier å løfte fram på et uhyre melodiøst og varmt vis.

De som forventer de store utfordringene, må nok en gang søke helt andre steder. De som derimot vil ha en solid og god dose Silje Nergaard på sitt beste og mest ekte, trenger ikke leite videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard

For You a Thousand Times

OKeh Records/Sony Music

Musikk byr veldig ofte på overraskelser – noen mer overraskende enn andre. Denne er av det slaget. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke så ei pop-plate med den eminente klassiske trompeteren Tine Thing Helseth komme. Som låtskriver og vokalist!

Tine Thing Helseth har flere talenter enn vi ante.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jazztrompeter Mathias Eick fikk henvendelse om han ville produsere ny plate med trompetkollega Tine Thing Helseth (30), så han for seg at det var ei klassisk plate det var snakk om. Neida, Tine Thing Helseth hadde noe helt annet på hjertet: hun hadde nemlig skrevet et par poplåter og hun ville gjerne synge sjøl. Eick, i likhet med de flest av oss vil jeg tro, hadde absolutt ingen anelse om at Thing Helseth hadde noe slikt på lur!

Etter å ha slått gjennom med et brak som et klassisk trompettalent i internasjonal toppklasse som tenåring og jobba mer eller mindre kontinuerlig i en tiårs periode, fikk Thing Helseth mer enn nok. Hun møtte enkelt og greit veggen.

For å komme seg videre begynte Thing Helseth å skrive seg ut av problemene. Eick ba henne skrive mer og plutselig hadde hun materiale til et helt album med egenkomponert materiale. Alle tekstene her, på engelsk, handler om det samme temaet – de samme følelsene, fargene, tankene, beskrivelsene som hun sier. Likevel har ikke dette blitt enstonig på noe slags vis – Thing Helseth har nemlig skrevet låter til tekstene som gir dem ni forskjellige univers og Eick har gjennom sin utmerkede smakssans tilsatt krydder som gjør «Never Going Back» til et popalbum mange bør gå inn i ofte – og bli der værende.

Når så Thing Helseth omgir seg med et a-lag bestående av Eick – både han og sjefen spiller litt trompet må vite – samt at Eick også synger, spiller mellotron, orgel og elpiano, Gunnar Flagstad på piano, Aksel Jensen på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Jarle G. Storløkken på gitarer pluss at Jan Martin Smørdal har skrevet nydelige strykearr for Oslo Strings, så har det blitt et sofistikert og flott poplandskap Thing Helseth flytter inn i.

Kan hun synge da? Noe forteller meg at Tine Thing Helseth er utstyrt med en så sterk kritisk sans at hadde hun eller noen i hennes nærhet vært i tvil om det, så hadde ikke dette blitt noe av. I forbindelse med skiva har hun også fått vokaltrening av Martin Hagfors og hun kommer gjennom på et overbevisende og sterkt vis.

Det er garantert mye god helse og god terapi i god musikk. Tine Thing Helseth har gitt oss akkurat det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tine Thing Helseth

Never Going Back

Grappa/Musikkoperatørene

Bernt Rosengren har vært, er og kommer til å forbli en av denne verdensdelens aller største saksofonister.

Bernt Rosengren Quartet i sitt rette element – på jazzklubb.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På julaften runder tenorsaksofonisten Bernt Rosengren 80. Helt siden slutten av 50-tallet har han vært en viktig del av både svensk og europeisk jazzliv – det det vil si i rundt 60 år. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Rosengren fortsatt er i storform sammen med kvartetten han har jobba med de seineste 15 åra.

Rosengren kommer fra bebopskolen som blei unnfanga på 40-tallet. Derfra har han tatt med seg hele arven og utvikla den videre gjennom uttrykket som vokste fram først i USA i tiåra som fulgte og som ofte gikk under betegnelsen hardbop. Den tradisjonen har Rosengren vært tro mot siden og han framstår nå som en av de aller største nålevende med dette uttrykket.

Sammen med sine utmerkede landsmenn Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, tar Rosengren oss med på en rundtur i biter av repertoaret han kan bedre enn de fleste. Han er av typen som sjelden glemmer ei låt han har hørt eller spilt og det fører til at her får vi servert 13 låter fra ukjente «If I´m Lucky» via to Horace Parlan-låter til kjente melodier som «Solar», «Tenderly» og «The Things We Did Last Summer». Det meste foregår i ballade- eller mediumtempo og det er altså en ekthet og troverdighet i det Rosengren & Co foretar seg som er sjelden i våre dager. På to av låtene hviler Rosengren – trioen får virkelig vist seg frem på Freddie Hubbards «Up Jumped Spring» mens Backenroth briljerer med tøft og stilsikkert buespill på Paul Chambers´ «Tale of the Fingers».

«Songs» er et ekte og uforfalska vitnesbyrd om hvem Bernt Rosengren har vært og fortsatt er – en av de aller største på sitt felt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren Quartet

Songs

pb7/MusikkLosen

Tom Egeland er i mine øyne en historieforteller av det aller ypperste slaget. Det sjuende møtet med hans spesielle helt Bjørn Beltø er nok en bekreftelse.

Tom Egeland skaper spenning på et helt eget vis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historieforteller er noe av det gjeveste betegnelse jeg kan tenke meg uansett kunstuttrykk. Om det dreier seg om billedkunst, musikk eller litteratur – eller journalistikk for den sakens skyld – så blir jeg alltid tiltrukket av de beste historiefortellerne. Tom Egeland hører hjemme i Champions League-sjiktet som historieforteller.

Egeland er blant de forfatterne som jeg alltid ser frem mot å lese og jeg «vet» at det kommer til å bli en stor opplevelse. Forutinntatt med positivt fortegn? Mulig det, men i løpet av hans etterhvert store produksjon så har han ikke makta å skuffe meg en eneste gang og det skjer heller ikke denne gangen.

Med sin enestående evne til å researche både religiøse og historiske fakta, tar Egeland og Beltø oss med på ei enestående, spennende, sannsynlig/usannsynlig, lærerik og fengende reise som er vanskelig å legge fra seg.

Beltø blir hyra til å finne «De dødes bok». Det er ei bok som «alle» har vært på leiting etter i et par tusen år og kanskje enda lenger. Både kommersielle og religiøse interesser er sjølsagt svært nysgjerrige på denne jakta og arkeolog Beltø blir trigga som aldri før.

Jovisst er «Lasaruseffekten» en kriminalroman, men her det ikke slik at drapene kommer på rekke og rad – heller tvert i mot. Egeland inviterer leseren inn i en sfære der hva som er sant og hva som er dikt og forbanna løgn er vanskelig å finne ut av – heldigvis. Etter at punktum er satt for Beltøs leiting etter den sagnomsuste boka som kanskje kan forandre vårt syn på livet etter livet, gir Egeland oss mulighet til å få vite hva som er sant og vice versa. Det er sjølsagt opp til enhver å lese akkurat det – jeg har ikke ønska det fordi jeg fortsatt ønsker å befinne meg i den sfæren der jeg fortsatt vil lure på det.

Egeland er nemlig en mester til å gjøre det sannsynlige usannsynlig og vice versa og denne gangen har han makta det i større grad enn noensinne – slik det er med de store historiefortellerne.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Lasaruseffekten

Aschehoug

Strengekunstneren Stein Urheim har gjennom flere skiver og samarbeid med Mari Kvien Brunvoll vist oss et unikt talent. Gjennom bestillingsverket «Utopian Tales» tar han nok et nytt megasteg.

Stein Urheim skuer både vidt og bredt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt siden Stein Urheim (38) plate-debuterte med «Three Sets of Music» i 2009 og fikk Vossajazz-prisen året etter, har han fortalt alle med åpne ører og andre mottakelige sanser at han er en musikant med noe helt spesielt på hjertet. Han har jobba med Gabriel Fliflet og han har bidratt på The Last Hurrahs debut-skive. Thea Hjelmeland og Erlend Apneseth er andre originale musikanter fra Vestlandet bergenseren Urheim har jobba med, men aller mest har han fått fortalt oss hvem han er sammen med sin studiekamerat fra Grieg-akademiet, Mari Kvien Brunvoll. Tre skiver har de skapt som duo – den ene mer spennende og original enn den andre.

I fjor fikk Urheim i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Vossajazz og det er i stor grad det vi får gleden av å hygge oss med her på «Utopian Tales». Utgangspunktene er definitivt derfra, men deler av materialet har Urheim bearbeida videre samt plussa på noen soloekskursjoner i tillegg.

Med sitt håndplukka kremlag, The Natural Cosmolodic Orchestra, med Mari Kvien Brunvoll på vokal, sampling og elektronikk, Per Jørgensen på trompet og vokal, Kjetil Møster på saksofon, bassklarinett og elektronikk, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Jørgen Træen på synth og effekter, Ole Morten Vågan på bass samt seg sjøl på gitarer, vokal, tamboura, tanbur, bass, sampling og elektronikk, så har Urheim skapt et musikk i et landskap han og de er helt aleine om.

Mikrotonalitet er en inspirasjonskilde for Urheim, men misforstå ikke: dette er ikke vanskelig tilgjengelig musikk, heller tvertimot. Her er det elementer fra americana spesielt gjennom Urheims tøffe slidegitar-spill, ambiente akustisk landskap blir vi også tatt med til og blues, funk og moderne jazz hører så avgjort med i gumboen også. Alt i alt noe helt eget med andre ord og du verden så vakkert, stemningsfullt og søkende det låter. Stein Urheim tar seg med «Utopian Tales» umiddelbart inn i tetsjiktet blant norske og europeiske musikanter som ønsker å skape noe unikt basert på inspirasjon fra en rekke kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Natural Cosmolodic Orchestra.

Stein Urheim

Utopian Tales

HUBRO/Musikkoperatørene

Tro det eller ei, men det er altså 25 år siden Miloud – alle har lov å være på fornavn med han – starta Cosmopolite. Det markeres i disse dager med en heidundrende fest i både Miloud og Cosmopolites ånd.

Parti Austin hyller Ella Fitzgerald.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fusionsjefene Mike Stern og Dave Weckl setter hverandre stevne.

Det cubanske fyrverkeriet Alfred Rodriguez kommer med sin trio.

Arild Andersen med Paolo Vinaccia og Tommy Smith er nok i seg sjøl.

Men med den japanske pianogiganten kan det bli noe helt spesielt.

Nok en fusionhelt, Simon Phillips, stikker også innom.

José James er en av de nye vokalstjernene over there.

I løpet av ei ukes tid kommer alle disse artistene, og flere andre også, til å innta scena på Soria Moria i Oslo. De som ønsker seg noe mer i musikkgodteposen må nesten være så bortskjemt at de ikke bør tildeles stemmerett.

Dette blir garantert en fest i Milouds ånd og ganske mye forteller meg at denne uka kommer til å gå over i historia som en Cosmopolite-festival som vil bli huska. Be there!

Den utmerkede danske saksofonisten Christina Dahl gir oss beintøff akustisk jazzmusikk som er veldig langt fra barnslig.

Christina Dahl har et helt spesielt uttrykk.

Sjøl om det ikke er veldig langt til Danmark, så har jeg ikke hørt Christina Dahl (52) siden hennes «Heartbeats» i 2003. Det tar ikke lang tid å skjønne at jeg har gått glipp av mye i løpet av disse årene basert på hvor Dahl befinner seg i 2017. Hennes seineste tilstandsrapport forteller oss nemlig at her har vi med en særdeles spennende og original saksofonist, komponist og bandleder å gjøre.

Det eneste som er barnslig, eller barnlig, med dette visittkortet er tittelen og illustrasjonene som Dahls datter Philippa Cathrine Dahl har ansvaret for. Dattera er forøvrig et felles barn med hennes tidligere ektemann, pianisten Carsten Dahl.

Med sin meget empatiske kvartett bestående av gitaristen Niclas Knudsen, som vi kjenner fra trioen Ibrahim Electric, den relativt unge trommeslageren Esben Laub von Lillienskjold og en av basslandet Danmarks store helter i kjølvannet av Niels-Henning Ørsted Pedersen, Jesper Lundgaard på både akustisk og elektrisk firestrenger, skaper Dahl et musikalsk landskap med elementer fra en rekke kilder.

Dahl, som besitter en sterk og tydelig tone i hornet, er utvilsomt en melodiker med betydelig kapasitet. Musikken utvikler seg organisk – her er det ikke snakk om solist med komp akkurat – her er det fire lyttere av sjeldent merke som setter hverandre stevne. Noen ganger er musikken åpen og fri, mens andre ganger er den rytmisk sterk og groovete. Tilsammen blir det et landskap som Christina Dahl Quartet er ganske aleine om.

Det tok alt for lang tid før bekjentskapet med Christina Dahl blei gjennopfriska – jeg garanterer at jeg ikke skal la sjansene går fra meg i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina Dahl Quartet

Childish

Storyville Records/MusikkLosen

Vokalist, komponist, lyriker, synthesist – og egentlig saksofonist – Espen Reinertsen er som oss alle et helt spesielt menneske. Her viser han oss det i et underlig og vakkert popunivers.

Espen Reinertsen har noe helt spesielt å melde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Espen Reinertsen (38) fra Gran på Hadeland har helt siden et større publikum blei oppmerksom på han via studiene på jazzlinja i Trondheim, fortalt oss at han befinner seg så langt unna den musikalske a-4 tenkinga som vel mulig. Vi har støtt på han i enn rekke sammenhenger som duoen Streifenjunko med hans sjelsfrende Eivind Lønning på trompet, i Christian Wallumrød Ensemble, sammen med Sidsel Endresen og i Trondheim Jazzorkester – alltid like søkende og unik.

Om det er på sida av eller i nært slektskap med hans utforskende jazzkarriere er jeg ikke helt sikker på, men de seineste åra har Reinertsen i en slags hemmelighet også jobba med ei alternativ popkarriere. I 2013 slapp han ei «hemmelig» skive under navnet «Forgaflingspop» og et par år seinere videreforedla han dette prosjektet med Trondheim Jazzorkester som JazZtipendiat under Moldejazz. Begge deler av det unike og spennende slaget for å si det mildt.

Nå har Reinertsen tatt nok et nytt, uhyre personlig steg på den samme veien. Med «Nattsyntese» gir han oss åtte låter med med titler som «Betenkningstid med trommesolo», «Gjensyn med enkelte rim», «Alene med arvestoffet» og «Sammen mot deltasøvnen» der han har skrevet all musikk og alle tekster, på norsk må vite, og synger på et herlig, inderlig, annerledes og unikt vis.

Sammen med sine blodsbrødre Eivind Lønning på trompet, elektronikk og kirke orgel – og litt til – og Erik Nylander på trommer og diverse annet samt Martin Taxt på tuba på to spor, har Reinertsen skapt et landskap som er ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å rase til topps på hitlister eller andre popularitetsbarometre, men det er pop som har alle mulige slags kvaliteter i seg til å leve svært lenge i landet. Espen Reinertsen forteller oss nok en gang hvilken usedvanlig original og spennende sjel han er – uansett sjanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Reinertsen

Nattsyntese

SusannaSonata/Musikkoperatørene

Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra fra jazzfolk. Sveitseren Hans Hassler er blant dem som kan gjøre noe med det.

Hans Hassler har noe helt eget å fare med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Francesca Pfeffer

Mange har sikkert hørt definisjonen på en gentleman: en som kan spille trekkspill, men som ikke gjør det! Sjølsagt er det mye fleip i det utsagnet, men hos jazzfolket har det sittet langt inne å godta «flenga» som et fullverdig medlem av instrumentfamilien. De seinere åra har Stian Carstensen virkelig gjort noe med det her hjemme og nå er Daniela Reyes Holmsen på god vei som etterkommer.

Andre steder på kloden, og kanskje spesielt utenfor jazzmenigheta, har trekkspillet en helt annen status – heldigvis. I Mellom-Europa og Sør-Amerika har instrumentet nesten status som nasjonalinstrument i flere land og jeg tror neppe Hans Hassler (72) har fått mye pes i Sveits for sin omgang med trekkspillet. Det er da heller ingen grunn til.

Via det sveitsiske selskapet Intakt Records har jeg hatt gleden av å følge Hassler det seineste tiåret. Først gjennom soloinnspillinga «Sehr Schnee – Sehr Wald, sehr» i 2008 og deretter med «Hassler» i 2013 – ei kvartettskive med bassklarinett, klarinett og perkusjon. De som får en anelse om at dette låter sært har forsåvidt litt rett, men når Hassler nå nok en gang melder seg med et solo-visittkort, så bekrefter han uansett at han er en musikant med noe helt eget på agendaen.

Etter å ha lagt trekkspillet på hylla ei stund – piano og klarinett blei foretrukket – og dixieland- og folkemusikk stod på repertoaret, så «møtte» Hassler den danske trekkspillinnovatøren Mogens Ellegaard på begynnelsen av 80-tallet. Hassler skjønte da at instrumentet kunne brukes på en annen måte enn det han hadde trodd tidligere og fra da av har han aldri sett seg tilbake.

Her gir han oss en ny påminnelse om det og den knappe timen med de 15 Hassler-komposisjonene er ei spennende reise i et impro/samtidsmusikk-landskap de færreste har besøkt tidligere vil jeg tro. Det er djupt personlig, det er virtuost og det er utfordrende. Denne hilsenen fra Hans Hassler er også nok en påminnelse om at trekkspillet absolutt ikke fortjener noe mer tyn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Hassler

Wie die Zeit Hinter Mir Her

Intakt Records/Naxos Norge

Fra det store intet dukker bandet The Tronosonic Experience opp og gir oss beintøff instrumental rock med solide jazzelementer.

The Tronosonic Experience har absolutt ingen grunn til å se så alvorlig på framtida.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med Ole Jørgen Bardal fra Verdal på saksofoner, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal på trommer, Øyvind Nypan fra Trondheim på gitarer og Per Harald Ottesen fra Valen ved Husnes i Kvinnherad på bass, så melder The Tronosonic Experience seg på som noe av det tøffeste i grenselandet mellom beintøff rock og løssluppen impro på lang, lang tid.

Det er vel på ta vel hardt i å påstå at disse herrene, bortsett fra Nypan, kommer fra steder der jazzen har hatt sterke og gode vekstvilkår. Derfor er debutalbumet til The Tronosonic Experience en solid og flott påminnelse om at det kommer talenter og musikk fra de «underligste» steder.

Denne kvartetten er ganske så fersk, men de fire har kjent hverandre lenge og spilt i andre sammenhenger. Tre av de fire har også studert sammen på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

Nå var altså tida moden for et nytt møte og med musikk i all hovedsak skrevet av Ottesen og arrangert i fellesskap, tok de turen ut til havgapet på Giske på Sunnmøre og Ocean Sound Recordings like før jul i fjor. De som husker band som engelske Colosseum, King Crimson og andre i samme gate, vil finne svært mye å glede seg over her.

De sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er i stor grad tøffe melodiøse tempolåter med et voldsomt trøkk i seg, men de fire viser også at de er i stand til å ta´n ned – nesten i alle fall.

Jeg kjenner Loe Bjørnstad fra Hedvig Mollestad Trio og Nypan fra flere soloprosjekter tidligere, mens Bardal og Ottesen er nye og hyggelige bekjentskaper. Tilsammen har de skapt noe tøft og ganske så unorsk med The Tronosonic Experience – velkommen skal de være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience

The Tronosonic Experience

Losen Records/MusikkLosen