Hvis han er like flink til å legge gulv som til å skrive låter og synge dem, så er Mats Petrus Dahlberg en jævel på å legge gulv.
Mats Petrus Dahlberg har ingen grunn til å skjule seg lenger.
Musikkens veier er uransakelige – noen mer enn andre. Mats Petrus Dahlberg (52) sin vei har nok vært ganske så forskjellig fra de fleste andres, men etter oppvekst i den lille bygda Fränsta i Sverige, svensk mester på vannski som 14-åring, skinnjakkedesigner for Harley Davidson i USA, dørvakt på en av New Yorks hippe nattklubber, vert i Chippendales, så blei han gulvlegger i Oslo – noe han har vært de seineste 20 åra. Samtidig har han blitt en strålende visesnekrer og sanger!
Jeg vil tippe at jeg er langt i fra den eneste som ikke har hørt om Dahlberg – på begge sider av Kjølen. Når han så først melder seg på, det skal dog sies at han debuterte med «Skrot och Korn» i 2005 og gjorde en duett med Mari Boine i 2009, «Ballade om Fritz Moen», så har han nok passert under de flestes radar. Det bør alle med kvalitetsfilteret på plass gjøre noe med så snart som mulig.
Her gir sangeren, låtskriveren og komponisten Dahlberg oss ti bevis på at han er en historieforteller med veldig mye på lager. Han snakker ut fra et levd liv og han gjør det på et inderlig ekte vis som gjør at det er verdt å låne både hjerte og hode til han. Han befinner seg i et visepop-landskap der tekstene får lov til å leve lengst fremme i lydbildet og der har de så avgjort noe å gjøre.
Med seg på skiva, som er spilt inn i Oslo, har han et langt framskredent lag med blant andre Børge Petersen-Øverleir på gitar, Frode Østang-Mangen på tangenter, Peter Asplund på trompet og ikke minst Svein Schultz på bass og som fremragende produsent. Det har ført til et tonalt reisefølge som holder på alle slags vis.
Da er det bare å slå fast at det å få møte Mats Petrus Dahlberg har vært hyggelig på alle mulige vis. Måtte han gjerne fortsette å legge gulv, men han må definitivt ikke slutte å fortelle oss ekte og gode historier på sitt eget vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bortsett fra et tøft møte sammen med saksofonisten Denys Baptiste på hans debut på Edition Records, så er dette første gang jeg får gleden av tilbringe tid sammen med Nikki Yeoh (44) – med engelsk mor og kinesisk/malayisk far og oppvokst på fotballøya. For sikkerhets skyld er det også som solopianist – altså uten noe som helst å skjule seg bak. Det har hun så definitivt heller ingen grunn til.
Yeoh har jobba med storheter på øya som Neneh Cherry og Courtney Pine og det mer enn antyder mye om Yeohs allsidighet. Her presenterer hun oss for åtte låter på til sammen bortimot 45 minutter. Når Yeoh forteller oss at giganter som John Cage, Sergej Rachmaninov og Hermeto Pascoal har betydd mye for henne, så skjønner vi raskt at hun begir seg ut på musikalske farvann som er høyst personlige.
I tillegg til de tre henter Yeoh også fordomsfritt fra kilder som jazz, soul, verdensmusikk og gospel og, med et anslag som fra tid til annen faktisk kan minne om sjølvaste McCoy Tyner – vi snakker kraftfullt pianospill her med andre ord, men med dynamikk innebygd på et ekte vis – så framstår hun som ei solostemme som det skal bli veldig interessant å følge i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sammen med to glitrende jazzmusikanter tar Åselill Sæthre for seg et knippe av Chat Noirs legendariske repertoar og forteller oss at dette materialet er tidløst.
Åselill Sæthre gjør en viktig jobb med et udødelig materiale.
Åselill Sæthre (33) fra Siljan i Telemark er en sanger, tekstforfatter og komponist av det spesielle slaget. For to år siden fikk hun nemlig Statens kunstnerstipends diversestipend for nyutdannede kunstnere. Bakgrunnen var at hun skulle kunne arbeide videre med å formidle den norske kulturskatten i kabaret- og revymusikken. Vi kan vel lett slå fast at det er det ikke så mange som jobber med!
Sæthre har altså satt seg fore å gå inn i dette stoffet som mange, i alle fall de godt oppe i åra, har et nært og godt forhold til. For yngre generasjoner derimot, er nok dette helt ukjent stoff. Derfor er det så flott at Sæthre tar tak i det og løfter det fram igjen – på sitt vis.
Sammen med sin kjære, den framifrå pianisten Eyolf Dale, og saksofonisten André Kassen, har hun stupt ned i låter som «Å blei det av deg?», «Sorte Øyne», «Livet og lykken», «Ei hel ei, ei halv ei», «Det hender så mangt på Hovedøen», «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og «Norge i rødt, hvitt og blått» og gitt dem ei helt ny innpakning, men med full respekt for de tidløse utgangspunktene.
Sæthre har jobba med dette materialet i sine masterstudier og snakka med mange som har førstehånds kjennskap til stoffet som Kari Svendsen og Andreas Diesen. Hun har så avgjort kommet under huden på stoffet, gjort det til sitt eget og tatt det videre. Dette møtet i visejazzland er både viktig og flott.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Cosmopolite feirer 25 års jubileum og Miloud Guiderk blir tildelt Kulturrådets Ærespris – bedre måte å feire det på enn med Arild Andersen Trio med Makoto Ozone som gjest er nesten ikke mulig å tenke seg.
Makoto Ozone, Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia – pur magi.
Arild Andersen Trio, med sjefen på bass, skotske Tommy Smith på tenorsaksofon og den japanske fløyta shakuhachi og Paolo Vinaccia på trommer, har vært et av mine absolutte favorittband i en årrekke. Trioen har aldri slutta å utvikle seg – den har hele tida blitt tilført ny energi gjennom den helt spesielle kjemien som finnes mellom de tre.
Dessverre har Vinaccia vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, noe som har ført til at han ikke har vært i stand til å spille med trioen på ei stund. Nå var han på plass igjen, med ny frisyre, ny livskraft og med musikalske bidrag bare han kan gi musikken, resten av bandet og oss. I løpet av en USA-turné i fjor møtte de den japanske mesterpianisten Makoto Ozone, som Smith kjente godt fra samarbeid med Gary Burton på 80-tallet, de spilte sammen én gang og «visste» med en gang at dette måtte gjentas.
Til tross for at Ozone denne måneden er Artist in Residence med ingen ringere enn New York Philharmonic, han er en like strålende klassisk pianist som jazzutøver, så hadde han lagt inn to fridager så han kunne komme til Oslo for å gjøre denne konserten. Jeg skjønner godt at han ville, jeg skjønner godt at alle ville – for et møte dette blei!
Med et repertoar bestående i stor grad av Andersen-komposjoner, men med enkelte låter av Smith – ikke minst hans nyskrevne «Paolo» – pluss Pat Methenys «This Belongs to You», som Andersen lærte av sjefen sjøl i Molde i sommer, og ei nydelig avslutning med Keith Jarretts «In Your Quiet Place», som Jon Christensen satt og nikka gjenkjennende til, blei dette en konsert for minnebøkene – ferdig snakka.
Klangmesteren og den teknisk briljante Ozone glei så elegant inn i denne etablerte trioen at man skulle tro de hadde spilt sammen i åresvis. Smith, som i mine ører er en av verdens mest uttrykksfulle saksofonister i dag, er utstyrt med en kraft i begge ender av skalaen som skjærer gjennom akkurat når det passer – hele tida. Arild Andersen er en av de mest livsbejaende musikantene jeg vet om – han utstråler at det å stå på scena sammen med noen av sine beste venner er noe av det flotteste han veit, om det er breibent i låter med full fyr eller nedpå i «Mira» der han benytter sin unike loopteknikk til fulle. Og så er det Paolo Vinaccia da! Etter en beintøff kamp mot kreften, fortalte han oss alle hvilken fighter han er – denne konserten måtte og ville han spille og du verden som gjorde det. For en gnist, for en lytter, for en musikalsk maler. Bedre medisin enn det han ga – og fikk – i løpet av disse to timene, er ikke mulig å få på blå resept – garantert.
Cosmopolite-sjefen Miloud Guiderk fikk sin velfortjente ærespris og han og vi fikk den beste presangen vi kunne tenke oss. En magisk opplevelse – intet mindre. Måtte mange andre få muligheten til å oppleve denne kvartetten en eller annen gang i framtida. Hører du Arild!!!!
Arild Andersen – Maestro.
Paolo Vinaccia og Tommy Smith – endelig sammen igjen.
Ikke minst gjennom det glitrende engelske plateselskapet Edition Records, har vi de seineste åra fått stadig mye bedre innsikt i at det skjer veldig mye spennende på den unge jazzscena der borte på fotballøya. Det ferskeste eksemplet er den 23 år unge gitaristen og komponisten Rob Luft fra London.
Dette er Lufts debutalbum under eget navn. Han har fram til nå ikke sett på seg sjøl som noen stor komponist – han har prioritert å spille rundt på Londons klubbscener i stedet for å sitte hjemme og skrive musikk.
Noe har han uansett fått laga og det forteller oss om en melodisk sprudlende og utadvendt komponist og gitarist der det er mulig å finne spor i alt fra afrikansk highlife, via rock til mye moderne, hardtswingende jazz.
Det at Luft har vunnet den høythengende Kenny Wheeler-prisen og blitt nummer to i Montreux Jazz Guitar Competition i fjor, sier en hel del om hvor stor anseelse han nyter både på hjemmebane og internasjonalt allerede. Når han så omgir seg med store deler av kremen på den yngre engelske scena som Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på bass, Joe Webb på orgel, piano og harmonium og Joe Wright på tenorsaksofon, så har «Riser» blitt et tett og fint banduttrykk også.
Rob Luft er i besittelse av ei vakker, inderlig og sterk stemme allerede nå. Det skal bli veldig spennende å følge han videre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Høsten og førjula er tida for så mangt – ikke minst sportsbøker. Her følger et knippe – alle av høy kvalitet og ikke minst veldig forskjellige i både tematikk og fremstilling.
Det går nesten ikke en dag uten at et eller annet oppslag slår mot en angående John Arne Riise. Sånn var det mens hans karriere var i full blomst og sånn har det nesten vært etter at skoa har blitt tatt av også. Vil vi egentlig vite mer om Riise og hans gjøren og laden? Mjaa, jeg er svært usikker må jeg innrømme.
Så blir jeg trigga likevel – ikke nødvendigvis av Riise, men faktisk av forfatteren i minst like stor grad. Jens M. Johansson har i en årrekke framstått som en meget dyktig og original journalist i Dagens Næringsliv og etterhvert også som en framifrå forfatter. Hva kunne han få ut av John Arne Riise? Med den strålende tittelen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise» har han skrevet Riises versjon av sitt liv og levnet på en usminka og interessant måte der ingenting blir gjemt bort. Avtalen har åpenbart vært tydelig: skal historia fortelles, så skal hele historia fortelles, men det er Riises versjon vi hele tida får.
Johansson skriver knakende godt – han gjenforteller godt uten å legge til eller trekke fra noe som helst – og sjølsagt måtte punktum settes et sted. Etter at boka gikk i trykken har det sjølsagt skjedd mye – krangel med eksen om barn, besøk og bidrag og ny agentkarriere – og noe forteller meg at det kommer til å skje mer også.
Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil vite mer, men vil man ha et subjektivt, usminka og godt skrevet innblikk i ei unik karriere og et spesielt liv, er dette en sportsbiografi av det svært gode slaget.
Jens M. Johansson
Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise
Pilar
Humor er en viktig del av de fleste miljø. Presse-, sport- og musikkmiljøene, som jeg kjenner spesielt godt, er så avgjort ikke noe unntak.
Presseveteranene Finn H. Andreassen og Arne Hole, med fartstid fra blant annet NRK, TV 2 og Aftenposten, har slått sine putler sammen og laget boka «Det reporteren ikke fortalte». Spesielt Hole har et beviselig godt grep om historier og humoristiske feil begått i spaltene eller på lufta, som han fortsatt forlyster oss med hver lørdag i Aftenposten under headingen «Hole in One».
Her har de to, ved hjelp av en rekke kolleger fra pressemiljøet, samla hundrevis av historier fra både sporten- og andre deler av medieverdenen.
Noen er veldig morsomme og samtidig til ettertanke, som da Mjøndalens gambiske spiss Saihou Sarr, løp bort til sin trener Ivar Hoff etter å ha blitt skjelt av sistnevnte og kom med de bevingede ord: «Ivar, alle kan ha en hvit dag, vet du».
Og fra Fotballforbundets legendariske sjef Nicolai Johansen, som hadde et spesielt forhold til demokrati, står sitatene i kø:
-Denne saken er for viktig til å legges frem for styret
-Jeg liker å være alene når jeg trekker cupen
-Cupen trekker jeg til det passer
-Det er lettere å trekke cupen i radio enn på TV
Og som han sa på fotballtinget: Dere kan bestemme hva dere vil, men det blir som jeg ønsker!
For folk i mediene er det veldig mye å hygge seg med og humre til her, men jeg er ikke like sikker på om publikum som ikke har noe nært forhold til miljøet vil ha like stort utbytte av den.
Finn H. Andreassen – Arne Hole
Det reporteren ikke fortalte
Kolofon
Noen av de pennene jeg setter aller mest pris på i kongeriket, hører hjemme i Dagens Næringsliv. Jens M. Johansson er allerede omtalt her – Eskil Engdal, som hater å skrive, er en annen som befinner seg i det aller, aller øverste sjiktet. På pallen hører så avgjort også Lars Backe Madsen hjemme – både som journalist og forfatter.
Med «Gullracet», med undertittelen «Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn», kommer han med nok en bekreftelse på det. På knappe 500 sider beskriver han alt og alle i og rundt den norske nasjonalidretten – en av dem i alle fall – så veldokumentert, så innsiktsfullt og så spennende faktisk at det nærmer seg en spenningsroman, men her virker det som om alt er så gjennomsjekka at fakta ikke har blitt bestridt en eneste gang såvidt jeg har fått med meg.
Backe Madsens «fortelling» tar utgangspunkt i OL i 1988 i Calgary hvorfra våre utøvere kom hjem uten en eneste gullmedalje – det hadde aldri skjedd før når det gjelder vinterleker. På veien fram til der vi er i dag har det dukka opp masse medaljer, konkurser, søksmål, doping og et selvmord – og veldig mye mer. Alt, inkludert den store TV 2-skandalen Gerhard Helskog stod bak der store deler av den norske langrennstroppen på Lillehammer i 1994 blei beskyldt for å ha bestilt dopingmidler, har Backe Madsen henta fram igjen og satt inn i en sammenheng som gjør dette både spennende, interessant og nesten som en åpenbaring både for de som kan mye om dette fra før og for alle andre sjølsagt.
Journalisten og forfatteren Lars Backer Madsen har satt hverandre stevne her og «Gullracet» har blitt et fantastisk møte.
Lars Backe Madsen
Gullracet
Gyldendal
Thor Gotaas har gjennom bøker som «Femmila», «Birken» og «Mitt liv som middels langrennsløper» fortalt oss at han er «professor» i langrenn – bortoverski. De som har vært så heldige å oppleve oppslagsverket, folkeminnegranskeren, forfatteren og foredragsholderen Gotaas i levende live, glemmer det neppe – han er enkelt og greit et overflødighetshorn.
Men kan han noe annet enn alt om bortoverski? Det var han i tvil om sjøl også, men etter å ha vært tilstede under lanseringa av denne boka der han, sammen med Roger Ruud, Viggo Sandvik og Bjørn Wirkola, ga publikum en uforglemmelig time med historier og anekdoter, er det ikke mye tvil om at han kan mye om hoppski også.
I «Før og etter Wirkola», med undertittelen «Norsk hoppsport fra 1940 til 1990», forteller han historia til nok en nasjonalidrett og han gjør det med en innsikt, et skråblikk og en fortellerglede som gjør at dette umiddelbart har blitt et standardverk for alle som er glad i hoppsporten. Her finnes alt som trengs av historiske fakta, et vell av morsomme historier, et flott bildemateriale – enkelt og greit ei bok for både nåtid og fremtid for både hoppelskere og mange andre med sansen for idrett, kultur og humor!
Thor Gotaas
Før og etter Wirkola
Gyldendal
Uansett hvor stort vi synes langrenn og hoppsport er her til lands, så er det sjølsagt liten tvil om at de er miniputter i sammenlikning med fotball – verdens største og mest populære idrett. Det har vært skrevet og det kommer til å bli skrevet stadig nye bøker om de grønne matters sjakk som fotball også har blitt kalt.
Engelskmannen Keir Radnedge, født i 1948, har jobba med fotball i rundt 50 år og har skrevet 33 bøker om verdens vakreste idrett. Han har også vært redaktør for magasinet World Soccer. Med en tittel somn «Alt om fotball» legges lista sjølsagt høyt, men denne norske oversettelsen på bortimot 300 sider har faktisk det meste.
Boka, som er strålende illustrert med et unikt bildemateriale og statistikk, inneholder godt og innsiktsfullt skrevet materiale om alt fra spillets historie, de store mesterskapene både for lands- og klubblag, biografier om de største profilene og de største klubbene – og mye mer.
«Alt om fotball» er ikke typen bok man leser fra perm til perm nødvendigvis, men som er et ypperlig oppslagsverk både nå og i åra som kommer. Og mangler du quizspørsmål, så er definitivt det problemet nå!
Med disse seks sportsbøkene er høsten, vinteren og ikke minst jula redda på så mange vis.
Keir Radnedge
Alt om fotball
Gyldendal
Sportsboken så dagens lys for første gang i 1953 i regi av Schibsted forlag. For svært mange har den blitt et samleobjekt på linje med Hvem Hva Hvor – året er liksom ikke i mål før de to bøkene har inntatt heimen.
Nok en gang har VGs Egil Svendsby, sammen med sin kollegaer Tore Ulabrand Johansen, Ole Kristian Strøm og Knut Espen Svegaarden, tatt for seg «alt» som har skjedd i norsk og delvis internasjonal idrett på et godt og innsiktsfullt vis og, illustrert slik bare VG-folk kan det, har det nok en gang blitt Sportsboken slik vi ihuga vil ha den med en resultatservice av det formidable slaget. Karsten Warholm of Sykkel-VM i Bergen har sjølsagt fått godt med spalteplass.
Problemet til Sportsboken i vår tidsalder er at det er ei bok som har avslutta redaksjonen 17. september har på mange vis vanskelig for å konkurrere i vår digitale tidsalder – alt av fakta ligger jo bare et tastetrykk unna, men så spørs det da om de som er ihuga er mange nok til at Sportsboken også har livets rett også i åra som kommer. Kvaliteten står det i alle fall ikke på i 2017 heller.
Sportsboken 2017
Vigmostad & Bjørke
NB Jeg har ikke rukket å lese bøkene fra perm til perm, men har etter beste evne prøvd å sette meg inn i det vesentligste likevel.
Hver gang det dukker opp ei innspilling fra det framifrå selskapet 2L, så grugleder jeg meg. Jeg gleder meg fordi jeg «vet» at kvaliteten, på alle mulige vis, på det Morten Lindberg i 2L leverer fra seg alltid er på øverste hylle. Og så gruer jeg meg litt fordi jeg også vet at mye av det 2L produserer ligger et stykke utenfor min komfortsone.
Slik er det også med den 27 år unge Bergenspianisten Christian Grøvlens debut-cd. Han har jeg aldri hørt om tidligere, men Johann Sebastian Bach (1685-1750) har faktisk kommet min vei – i alle fall store deler av musikken til geniet – med ujevne mellomrom opp gjennom livet.
Grøvlen, som har studier bak seg både i Oslo, Wien og København, har her kasta seg over Bachs «Chromatic Fantasia and Fugue in D minor», «Sinfonias», «French Suite No. 3» og «Partita No. 5» med et stort ønske om å oppleve Bachs verden «innenfra», både emosjonelt og klanglig.
Som når Jan Erik Kongshaug er involvert, så er det likedan med Morten Lindberg: lyden, klangen og personligheten til musikerne blir løfta fram på et unikt vis. I løpet av disse knappe 78 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo, blir vi servert tidløs og genial musikk av en livsbejaende, søkende og teknisk langt framskreden pianist som garantert vil nå langt i åra som kommer.
Nå gruer jeg meg ikke lenger – nå bare gleder jeg meg sammen med Christian Grøvlen på innsida i hans Bach-verden.
NB Denne innspillinga foreligger kun digitalt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Via det meget oppegående sveitsiske plateselskapet Intakt Records har jeg fått stifte bekjentskap med den 44 år gamle alt-, sopran- og tenorsaksofonisten Jürg Wickihalder ved to tidligere anledninger. Først var det i en kvartettsetting med to blås, bass og trommer og den andre i en duo med pianisten Chris Wiesendanger. Nå er det i nok en ny konstellasjon: med bassisten Barry Guy og trommeslageren Lucas Niggli.
Wickihalder, som har skrevet sju av de ni låtene, fortalte meg allerede ved de to første møtene at han er en saksofonist vel verdt å låne både ett og to ører til. Det er bortimot ti år siden de forrige møtene og her bekrefter han at han har fortsatt utviklinga fram mot noe svært særprega.
De som mener de kan finne spor etter salige Steve Lacy her, er absolutt inne på noe. Lacy bodde vel i deler av sitt liv i Sveits og det er fullt forståelig at unge musikanter henta mye fra den originale sopransaksofonisten. Likevel har Wickihalder tatt inspirasjonen med seg til sitt eget sted.
Sammen med Guy, som jeg knapt har hørt i en så tilnærma straight setting før, og Niggli, tar Wickihalder oss med på ei melodisk, men samtidig åpen og fri reise der alle tre får mer enn nok rom og plass til å vise hvem de er både individuelt og kollektivt. Her føres det samtaler på høyt nivå og det er lyttere av det langt framskredne slaget vi får hilse på. «Beyond» er tøff, annerledes og kompromissløs musikk skapt av tre musikanter vi altfor sjeldent får anledning til å høre her hjemme. Her er i alle fall en mulighet nysgjerrige sjeler bør benytte seg av.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Saksofonist Bendik Hofseth, trommeslager Paolo Vinaccia og gitarist, og banjoist, Jacob Young er gode venner. Det er lett å høre på denne originale trioinnspillinga. Det er jo ikke hver dag en slik bassløs trio dukker opp, i farten er det vel bare Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano som «likner», men det er bare i besetning.
Det «våre» gutter har skapt er nemlig basert på deres unike vennskap, både musikalsk og personlig, og musikken har også blitt deretter. Etter en tilfeldig jobb for noen år siden, blei ideen om å gjøre noe mer ut av det unnfanga. For to år siden gikk de i studio med tre låter skrevet av Hofseth og tre av Young pluss at ei låt «komponert» der og da av alle tre.
Det har ført til et vakkert, nesten kammeraktig møte der tre langt framskredne musikanter, som ikke har noe som helst å bevise, møter opp med svært så nedsenkede skuldre og med kun et formål: å skape vakker og meningsfull musikk sammen.
Det har de tre stemmene på alle slags vis makta, Young ofte på akustisk gitar forteller hvilket leie vi befinner oss i, og de tre tar i bruk alle de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon og det er ikke få.
Felleslåta heter «The Man, The Myth & The Legend». Det får være opp til hver enkelt å bestemme hvem som er hvem av de tre – musikken derimot er mye enklere å finne ut av og ikke minst hygge seg med.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Paolo Vinaccia – Jacob Young – Bendik Hofseth
Rathkes gate 12:21:58
Oslo Session Recordings/oslosessionrecordings.com/bigdipper.no/barejazz.no
Jeg har hatt gleden av å følge Mike Sterns karriere helt siden midten av 80-tallet da han inntok Idrettens Hus i Molde sammen med ikoniske Jaco Pastorius. Gjennom ei etterhvert lang karriere både i Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis har Stern (64) stått fram som en av den moderne gitarismens mest særprega utøvere og slik er det fortsatt den dag i dag.
I store deler av si karriere har han også delt scene med en annen av jazzrockens mest sentrale herrer, trommeslageren Dave Weckl (57). Er det slik at Stern har sin egen stemme, så har så avgjort Weckl det også og de to funker fortsatt utmerket sammen – vi snakker musikalske brødre på alle slags vis.
Sounden i gitaren til Stern har vært den samme åpne, varme og inviterende hele tida. Slik er det også med Weckl – det tar liksom et hundredel å skjønne at det er han som er i gang. Det er han som er oppe der sammen med Vinnie Colaiuta og gudfar Steve Gadd og man kan ikke annet enn la seg imponere, sjøl om han ikke alltid berører meg av den grunn. Det gjør faktisk Stern i større grad – han utstråler fortsatt en spilleglede og en livsbejaenhet som er sjelden, kanskje fordi han er tilbake og gjør det han elsker aller mest etter ei stygg ulykke for et par år siden der han brakk begge hendene.
Med seg hadde de elbassisten Tom Kennedy og tenorsaksofonisten Bob Malach som jeg hørte for første gang live. Kennedy er intet mindre enn et groovemonster, mens Malach framstår som den beskjedne lillebroren til Michael Brecker – veldig bra, men et stykke bak «storebror».
Stern-Weckl Group kom til sine egne og de blei tatt svært godt i mot. Repertoaret inneholdt alt fra urheftige opptempolåter til elegante ballader med Stern på ordløs vokal a la Richard Bona. Når så det heile blei avslutta med Weckls «The Chicken» og Jimi Hendrix´ «Red House», igjen med Stern på vokal, pluss nok ei låt før publikum ga seg, så var det helt greit å begi seg ut i den kalde novembernatta. Det var ikke så kaldt der ute likevel liksom.
Mike Stern er heldigvis frisk og rask igjen.
Foto: Tore Sætre
Mike Stern – Dave Weckl Group – det er fusionbandet sitt det.
Foto: Tore Sætre
Mike Stern låter slik han alltid har gjort og ser ut som han alltid har gjort – bare litt eldre…..
Foto: Tore Sætre
Bob Malach – en beskjeden slektning av Michael Brecker.
Foto: Tore Sætre
Tom Kennedy – «BI-professoren» som er en fryktelig elbassist.
