Tor Hammerø

I en tid der både våre svenske venner og alle andre trenger påfyll av lys og håp, kommer vokalisten Vivian Buczek og trompeteren Peter Asplund med akkurat det vi trenger.

Vivian Buczek og Peter Asplund har noe vakkert og melodiøst å formidle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikk kan være viktig på så mange vis. Den kan brukes som terapi, den kan brukes som rein forlystelse, den kan brukes som sorgbehandler – og mye annet. I disse tunge dager for oss alle etter det som skjedde i Stockholm, kan absolutt musikken til Vivian Buczek og Peter Asplund, med utmerket assistanse av veteranen Claes Cronas trio, med sjefen på piano og Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer, brukes til hva det enn måtte være.

Vivian Buczek er en 38 år ung vokalist fra Malmö med polske røtter. Hun har tydeligvis stålkontroll på det meste innen den moderne, melodiske jazztradisjonen – hun er en melodiker, en tekstformidler og en scatter av meget høy kvalitet. Det swinger av henne – enkelt og greit. Trompeter, flügelhornist – og vokalist og scatter av samme kvalitet som Buczek – Peter Asplund, passer Buczek som hånd i hanske.

De fem gir oss en god time med musikk der de både reflekterer over hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de er på vei. Det betyr musikk skrevet av Asplund og med tekster av Jim Leopardo – blant annet en flott hyllest av Claes Crona, "ukjente" låter av Fred Hersch og Bob Dorough og standardlåter som "It´s You or No One", "The Lady Is a Tramp" og "Just One of Those Things" og en hyggelig og varm overraskelse med João Boscos "Coisa Feita" – på portugisisk!

Vivian Buczek og Peter Asplund, med en varm og personlig tone i horna sine, gir oss musikk egna til både trøst og forlystelse. Det er vanskelig å forlange noe mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vivian Buczek & Peter Asplund

Songs of Our Lives

Crown Jevels/claescrona.com

Det norske plateselskapet AMP har nese for kvalitetsmusikk. Her serverer de oss musikk og ikke minst musikere vi sjelden hører.

Denne utmerkede kvartetten går ikke i forskjellige retninger sjøl om bildet kanskje tyder på det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva får man hvis man setter sammen en kvartett bestående av en italiensk bassist bosatt i New York, en italiensk pianist bosatt i Italia, en australsk trommeslager bosatt i Italia og en amerikansk trompeter/flügelhornist med italienske røtter bosatt i New York? Generelt er det ikke så lett å si, men i dette tilfellet har vi fått et strålende og tidløst jazzalbum med meget dyktige, men relativt ukjente musikanter for oss her oppe ved Nordpolen.

De fire har, til tross for stor avstand geografisk – Bari, New York og Roma, turnert mye sammen. Årsaken til at de har jobba mye sammen er åpenbar – her er det enormt med musikalsk empati ute og går og idealene, med akustisk musikk med røtter i et hardbop-uttrykk fra 60-tallet, er tydeligvis felles for alle fire.

Bassist Paolo Benedettini har studert med sjølvaste Ron Carter, trompeter og flügelhornist Joe Magnarelli har jobba tett med storheter som Harry Connick, Jr., Ray Barretto, Mulgrew Miller og i storbandene Carnegie Hall Orchestra og Lincoln Center Orchestra, mens unge Bruno Montrone framstår som en mer enn lovende pianist både som kompmann og solist. Trommeslager Adam Pache kjenner vi her hjemme fra samarbeid med blant Erlend Slettevoll og Bjørn Vidar Solli.

Med Magnarelli som den tydeligste solisten underveis her med sin flotte trompet- og flügelhorntone, blir dette ei reise i alt fra vakre ballader til mer heftige tempi. Vi får tre av Magnarellis låter, inkludert hyllesten til Miller – "Mulgrew the Great", samt Bill Evans´ sjeldent spilte "Show-Type Tune", "Nica´s Tempo" av Gigi Gryce, Frank Fosters "Simone" og standardlåta "Come Rain or Come Shine".

Vi blir servert tidløs, ekte og inderlig Jazz med stor J fra start til mål her. Her kommer det sånn sett ingen overraskelser – bare veldig bra jazzmusikk som det swinger og groover av. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Benedettini – Bruno Montrone – Adam Pache Featuring Joe Magnarelli

Near and How

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Aldri hørt Robert Randolph spille pedal steel gitar eller synge? Da har du mye hygge til gode – svært mye!

Det groooover noe vederstyggelig av Robert Randolph, bandet og gjestene hans.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Knapt 40-år unge Robert Randolph vokste mer eller mindre opp i kirka hjemme i Orange, New Jersey. Faren var prest og unge Robert fikk med seg masse musikalsk inspirasjon fra kirka der han spilte fra han var en liten pjokk. Etter hvert fikk han også ørene opp for musikk som blei spilt langt utenfor kirkeveggene og fra rundt 2000 har Randolph, ofte sammen med store deler av slekta, gitt oss flere bevis på at han er en mestermusikant i ymse grenseland.

Med sin unike sound på den relativt sjeldne pedal steel-gitaren har Randolph gjesta flere andre musikanter også, men jeg har virkelig fått ørene opp for han på skivene "Unclassified" og "Lickety Split" med The Family Band. På sistnevnte skive var det Trombone Shorty og Carlos Santana som var gjester – her er det vokalistene Anthony Hamilton og Darius Rucker og Snarky Puppy-organisten og vokalisten Cory Henry som stikker innom og det mer enn antyder i hvilke musikalske landskap vi befinner oss.

De tolv låtene, som Randolph i stor grad har hatt en finger eller to med å gjøre i tilblivelsen av også, hører alle hjemme i et slags soul/funk-landskap med spor av gospel, rock og jazz. Det er et trøkk og en heftighet i uttrykket til Randolph som få om noen matcher og gitarspillet hans er av typen virtuost for å si det mildt.

Om du er ute etter god musikk til påske – og resten av året – nesten uansett sjanger, anbefales "Got Soul" på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Robert Randolph & The Family Band

Got Soul

Dare Records/Sony Masterworks/Sony Music

Harry Holes, og Jo Nesbøs, tilhengerskare venter alltid i spenning på neste gang Harry våkner. Vil han være i samme form som sist? La det være klart med en gang: både Harry og Jo er fortsatt i kampform.

I Jo Nesbøs fantasiverden er det alltid like spennende å oppholde seg.

Jeg blir ikke overraska – jeg forventer nemlig at Nesbø og hans gode venn Harry leverer hver eneste gang. Likevel er jeg spent. Greier han å følge opp seg sjøl? Med "Tørst" er nummer elleve med Harry Hole i hovedrolla i boks og nivået er like høyt som alltid.

Jeg er blant dem som har latt meg imponere av finterepertoaret til Nesbø. Også denne gangen tar det bare noen få kapitler før jeg undres på om det er han eller hun som ligger dårlig an – Nesbø er en mester i å la leseren lure på hva som egentlig skjer. Det fører nok en gang til at det blir veeeeldig vanskelig å legge fra seg "Tørst".

Utgangspunktet for "Tørst" er datingmetoden Tinder der søkende sjeler leiter etter hverandre. Ikke alle har like hederlige motiv kan man trygt si. Dette utvikler og utbroderer Nesbø slik bare han kan og han bringer oss inn i djevelskapen fra første side – her blir ikke tida kasta bort på noen måte.

Vampyrisme er en viktig ingrediens i "Tørst" – det avslører vel egentlig allerede tittelen. Gjennom sitt gode språk som driver fortellinga framover på et framifrå vis, blir det likevel ikke mer blodig enn det må være – jeg opplever at Nesbø har roa ned grusomhetene en hel del fra da han var på sitt "verste".

Drapene kommer tett og Harry nærmer seg sakte, men sikkert på sitt uforlignelige vis. Der Nesbø alltid har vært best, er han det fortsatt: det er ikke mange sider igjen av den vel 500 sider lange romanen før vi skjønner hvordan det hele henger sammen. Det er opp til flere mulige drapsmenn igjen helt til slutt og jeg vet ikke om noen andre enn Nesbø som klarer å kamuflere løsninga på det viset, men med med Harry H på laget så løser det seg jo.

Og lurer du på hvordan det står til med Harry forresten? Han sliter må vite big time, men biter likevel godt fra seg og når han får restituert seg er han forhåpentligvis tilbake som tolvte mann. Han trengs fortsatt.

Jeg har tidligere hevda at Jo Nesbø er Nøisomhedsveiens klart beste forfatter. Nå strekker jeg meg faktisk til å mene at ingen i hele Molde øst kan måle seg med han. Såpass!

Jo Nesbø

Tørst

Aschehoug

Setter man sammen Ole Edvard Antonsen og Wolfgang Plagge er oddsen rimelig bra for at resultatet blir spenstig. Det har det da også blitt – på alle slags vis.

Wolfgang Plagge og Ole Edvard Antonsen i Sofienberg kirke. Englene hygga seg da.

Jeg må innrømme at jeg beveger meg på relativt tynn is her. Edvard Griegs "Holberg-Suite", Kosaku Yamadas "Songs", Dmitry Shostakovich´ "Three Fantastic Dances", Geirr Tveitts "Hardingtonar" og Carl Nielsens "Humoreske-Bagateller" er nemlig ikke dagligdags kost for meg. Derfor lener jeg meg mer eller mindre elegant på Duke Ellingtons utsagn at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Denne reisa sammen med den virtuose pianisten Wolfgang Plagge og ditto trompeter Ole Edvard Antonsen tilhører så avgjort kategori nummer en.

Herrene har jobba sammen i en årrekke hvis jeg har skjønt det riktig – slik låter det i alle fall. En av de store utfordringene de har hatt er at det finnes en relativt liten katalog med musikk skrevet for denne spesielle besetninga. Det har ført til at gutta har tatt for seg deler av sin favorittmusikk og arrangert, transkribert og parafrasert den slik at den skulle egne seg for klaver og trompet. Det de ikke har "tøysa" med er toneartene – de har blitt beholdt slik komponistene har ment at de skulle være.

Når de så har fått assistanse av lydguru og produsent Morten Lindberg og hans selskap 2L, har innspillingene fra Sofienberg og Jar kirker i 2012 og 2013 blitt akkurat så virtuose, spennende, humoristiske og personlige som det er mulig å håpe, men ikke nødvendigvis forvente av slike enere.

Antonsen og Plagge har reist verden rundt med dette repertoaret og det er ikke til å forundres over at de har begeistra publikum hvor de enn har kommet. Det gjør de nok en gang med denne innspillinga – dette er musikk spilt for alle med øre og andre sanser for god musikk uansett hvor man måtte høre hjemme i musikkverdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ole Edvard Antonsen – Wolfgang Plagge

Furatus

2L/Musikkoperatørene

Det blir lysere og lysere dag for dag nå. Med Hilde Heftes stille drømmer som følgesvenn kan mørket holde seg borte hele tida.

Inderlige Hilde Hefte er nesten aleine, men ikke ensom. Egil Kapstad er ikke langt unna.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For de fleste av oss kom vokalisten Hilde Hefte som et svært friskt og uventa pust da hun debuterte med "Round Chet´s Midnight" i 1999. Siden har det kommet fem nye skiver, blant annet med musikk av Bill Evans, der Hefte har fortalt oss på et svært så smakfullt vis at hun har et solid grep om jazzhistoria og samtidig har makta å sette sitt eget solide preg på musikken.

Hefte, som etter flere år i Oslo, for lengst har satt kursen tilbake til sin hjemby Kristiansand og tatt med seg sin ektemann, den framifrå pianisten Egil Kapstad, har med "Quiet Dreams" i mine ører gitt oss sitt aller mest personlige og inderlige visittkort noensinne. Det sier ikke så reint lite.

Bortsett fra en Abbey Lincoln-låt, "Throw It Away", og Kapstads "Liten stemning", en solopianofabulering som var en bursdagspresang til kona, har Hefte skrevet all musikk og alle tekster med et lite unntak for en familiekomposisjon, "Nu til hvile går" – en nydelig god natta-sang.

Kapstad bidrar også på to andre spor, mens sønnen Simen Hefte Endresen spiller perkusjon på ei låt. Ellers tar Hefte seg av alt annet – både når det gjelder det vokale og alle andre instrumenter. Det betyr både akustisk og elektrisk piano, mange typer perkusjon og en hel del annet. Fellesnevneren er hele tida at Hefte skaper unike og varierte stemninger som kler tekstene og budskapet hennes på et herlig vis.

Hefte benytter seg også av overdubbing på en smakfull og neddempa måte og gjennom denne forsiktige og inderlige ekskursjonen bekrefter hun at hun er en personlighet med en kapasitet som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hilde Hefte

Quiet Dreams

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Helt siden sin tid i kultbandet Henry Cow har gitaristen Fred Frith vært noe helt for seg sjøl. Det er han fortsatt – nå sammen med den sveitsiske saksofonisten og bassklarinettisten Hans Koch.

Hans Koch og Fred Frith under innspillinga i Sveits i fjor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er bare én ting som er sikkert når Fred Frith (68) melder seg til tjeneste – musikken blir garantert forskjellig fra sist han møtte opp. Siden han la lista med avantrockgruppene Henry Cow og Art Bears på 70-tallet, har Frith ufortrødent fortsatt sin vandring langs egne stier: han har aldri latt seg sette i bås og han har vært og er utstyrt med en ustoppelig nysgjerrighet som gjør det like spennende hver gang å åpne de musikalske pakkene han gir oss.

Frith har samarbeida med andre storheter som Robert Wyatt, Brian Eno, John Zorn og Bill Laswell og det eneste alle prosjektene har felles, slik jeg opplever det i alle fall, er at absolutt intet er avtalt på forhånd.

Frith, som vi har møtt både på Kongsberg- og Molde-festivalene, er professor ved Mills College i California, er stadig på reisefot og sjøl om han har gjort amerikaner av seg, er han mye i Europa på jobb. I april i fjor var han i Basel i Sveits og møtte sopran- og tenorsaksofonisten, bassklarinettiisten og spytteren (!) Hans Koch. Frith spilte, som vanlig, i tillegg til gitar på små ting (!) etter prinsippet man tager hva man haver eller finner.

De to sjelsfrendene har laga sju "låter" langt bortenfor all melodikk og rytmikk. Her er det bare å glemme alle konvensjoner og åpne alle sanser og sluser og la seg rive med. Dette er uroriginal musikk skapt av musikanter som ikke nekter seg noenting – de vil søke, finne og utfordre både seg sjøl og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Fred Frith – Hans Koch

You Are Here

Intakt Records/MusikkLosen

Det kommer mye god musikk fra Finland – nå også på norsk plateselskap.

Gutta i OK:KO kan gjerne være ryggraden i fremtiden til finsk jazz.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kvartetten OK:KO har ikke eksistert lenger enn siden 2015. Når vi kan fortelle at bandleder, trommeslager og komponist Okko Saastamoinen fortsatt kun er 22 år, så er ikke det merkelig. På den korte tida han har tilbrakt på Tellus, har han likevel makta en hel del og mitt første møte med Saastamoinen bekrefter umiddelbart at vi har med et spesielt talent å gjøre.

Saastamoinen har sine røtter i den finske folkemusikken, men etter at han begynte å studere ved det meget vel ansette Sibelius-akademiet, blei jazz en stadig viktigere del av uttrykket til Saastamoinen. For å finne fram til et fundament for å "fortelle" hvem han er, inviterte Saastamoinen med seg tre andre unge, særdeles lovende musikanter: pianisten Toomas Keski-Säntti, bassisten Mikael Saastamoinen og saksofonisten Jarno Tikka.

De som rekker opp handa rundt om i kongeriket og påstår at de kjenner godt til disse fire, har jeg faktisk mistenkt for å lyve. Om de ikke er debutanter, er det ikke langt unna, men de har allerede rukket å vinne Young Nordic Jazz Comets-konkurransen der de også sikra seg publikumsprisen. I fjor høst blei de også nominert til We Jazz Rising Star-utmerkelsen i Helsingfors.

Årsaken til oppmerksomheten er at OK:KO bringer til torgs frisk og original jazzmusikk anno 2016/17 med solide røtter tilbake til det "akustiske 60- og 70-tallet". Dette er på alle vis et band som tar for seg Saastamoinens fem låter med en gnist og virtuositet som forteller oss at finsk jazz´ sin framtid er i de tryggeste hender. Det er moderne, det er melodisk, det er livsbejaende, det er kompromissløst – det er enkelt og greit tøff og heftig jazzmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

OK:KO

Land E.

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

I Kristiansand finnes det en gitarist som heter Christer Fredriksen. Han skaper vakker musikk – veldig vakker musikk.

Livet blir lysere av å lytte til Christer Fredriksen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man er bosatt litt utenfor de "store" byene, er det ofte vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Det er vanskelig å bli hørt, enkelt og greit, i den store hauen av musikk som strømmer (sic) mot oss fra nesten hvor som helst. Det er dumt både for Christer Fredriksen (44) og ikke minst for dem av oss som synes om vakker, spennende og original musikk. Her kommer i alle fall ei utilslørt anbefaling av Fredriksens tredje CD-utgivelse og den første med gitaristen mutters aleine.

De som har fulgt godt med de seineste åra, har fått med seg Fredriksens åpenbare talent gjennom utgivelsene "Urban Country" og "Trademark". Det er bandinnspillinger med henholdsvis Bendik Hofseth og den spanske stjernesaksofonisten Perico Sambeat som gjester. Når Fredriksen nå har strippa det musikalske uttrykket helt ned til sin egen gitar, med aldri så lite perkusjon samples og litt tangentassistanse fra Kenneth Silden på et par spor, så betyr det at vi har kommet svært nær den musikalske sjela til Fredriksen.

I løpet av tre junidager i fjor tok Fredriksen med seg et knippe vakre låter, og ikke minst stemninger, i studio i hjembyen. Han visste tydeligvis eksakt hvor han ville og skulle: alt blei spilt inn på første take og uten noen form form for overdubbing etterpå.

Ved hjelp av ei loopmaskin og tre forskjellige forsterkere, og ikke minst sin gitar, har Fredriksen skapt en hel rekke forskjellige herlige, melodiske og rytmiske landskap. Det er masse rom og luft i Fredriksens uttrykk og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre som jazz, rock, country og gudene vet hva.

Fredriksen sier sjøl at han uttrykker mye bedre med toner enn med ord hva han vil si, og til meg forteller han i alle fall en rekke spennende historier gjennom "Vit".

Christer Fredriksen forteller meg tydeligere enn noen gang at han er i besittelse av ei spennende og original stemme – ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christer Fredriksen

Vit

Losen Records/MusikkLosen

Riktigere komponist enn greske Vangelis til å ta oss med på en musikalsk romferd finnes vel neppe.

Vangelis i sitt musikalske laboratorium.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at min kunnskap om Evangelos Odysseas Papathanassiou (74), som av relativt forståelige årsaker har benytta seg av kunstnernavnet Vangelis, er relativt begrensa. Jeg har jo skjønt at han, sammen med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, har vært blant ledestjernene innen elektronisk musikk og at han har vært og vel også er blant klodens viktigste filmmusikk-skapere. Soundtracket til blant andre Oscar-vinneren "Chariots of Fire", "1492: Conquest of Paradise" og "Blade Runner" er blant høydepunktene. Dessuten skrev han hymnen til fotball-VM i 2002. Siden 1972 har han også gitt ut flere titalls skiver med sine voldsomme arrangementer der synther, kor og orkester ofte har spilt viktige roller.

Nå avlegger han oss en ny visitt og det er ikke mindre storslått enn tidligere! Bakgrunnen for "Rosetta", som Vangelis har komponert, arrangert, produsert og spilt, var et møte med den nederlandske astronauten André Kuiipers i 2012. Før det hadde allerede Vangelis skrevet musikk til ære for NASA: "Mythodea – Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey". Det burde altså ikke komme som noen som helst overraskelse at Vangelis var godt over gjennomsnittet fascinert av det som finnes et stykke der ute.

Møtet med Kuipers førte til at den europeiske romfartsorganisasjonen ESA blei interessert i et samarbeid og for å gjøre ei lang historie kort, blei Vangelis spurt om han ville lage musikk til "ekspedisjonen" Rosetta som kom i mål i september i fjor.

Vangelis er av typen komponist som har evnen til å bergta en. Her tar han oss med ut til steder bokstavelig talt de aller færreste av har vært og neppe kommer til å komme heller. Han tar oss med på ei enorm drømmereise der han benytter alle virkemidlene i boka. Det er sfærisk, det er melodisk, det er voluminøst – det er Vangelis´ sin fantastiske musikalske visjon av hvordan verden der ute kan oppleves.

Vangelis tar oss enkelt og greit med på ei meditasjonsreise vi alle kan ha godt av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Vangelis

Rosetta

Decca/Universal Music