Tor Hammerø

Karl Seglem er en musiker, komponist og visjonær jeg har den største respekt for. Med “Mytevegar” har han skapt sitt største verk – et verk som vil bli stående lenge. Svært lenge.

Jeg har hatt gleden av å følge Karl Seglem (62) i store deler av hans karriere. Uten stans har han fortalt og vis oss hvilken kompromissløs, søkende og originale artist og kunstner han er. Som alle karrierer så har det vært variasjon i hva vi har blitt servert, men nå har altså Seglem nådd sitt absolutt høydepunkt.

Konseptalbum

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mulig konseptalbum er et forslitt uttrykk, men uansett er det sjelden det har passa bedre enn i forbindelse med utgivelsen av dobbeltalbumet “Mytevegar” – myth, path, hope på fremmedlandsk.

Seglem forteller oss både gjennom ord og toner at han er en kunstner som bryr seg – dette er ikke noe som er påtatt, detter er EKTE. Jovisst er det ei tydelig videreføring av hva Seglem har drevet på med gjennom hele si karriere, men her fullender han prosjektet på mange vis.

Naturen og folkemusikken

Dikta Seglem skriv, og i stor grad resiterer sjøl, handler nok en gang om hans redsel for naturen og for miljøet vi er i ferd med å ødelegge. Verken Seglem eller jeg er så naiv at vi tror våre ord kan redde verden, men det er uansett lov å håpe at alle bidrag hjelper og noe forteller meg at Seglem ikke har noen som helst intensjon om å gi seg med dette korstoget.

Seglems unike jazzmusikk med røtter i norsk og annen folkemusikk, er stadig mer fascinerende. Her har han samla et herlig kremlag far en rekke deler av sin mangslungne ferd gjennom musikkens kronglete jungel, og sammen skaper de et lydlandlandskap og et univers ulikt alt annet.

Det er enkelt og greit ingen og ingenting som likner på det Karl Seglem har å bringe til torgs anno “Mytevegar”. Det er ikke så veldig mange som har slikt på cv-en sin.

Musikkens Jon Fosse – ja, de er gode venner – fortjener også en stor pris.

Vokalisten og låtskriveren Hannah Svensson viser seg skikkelig frem for undertegnede med “The Other Way Around”. Det var på høy tid.

Bortsett fra fjorårets juleplate “Snowflakes in December”, er dette mitt første møte med Hannah Svensson (37) og hennes musikalske univers. Med sin sin mjuke og varme stemme smyger hun seg innpå deg og smører øregangene på et herlig vis.

Jazzfamilie

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svensson har jeg en sterk mistanke om at falt i jazzgryta usedvanlig tidlig. Faren hennes, den fremragende gitaristen Ewan Svensson, har sikkert introdusert sin datter for mangt og mye i oppveksten og han gjør også en strålende jobb på denne skiva. Her er det ikke plagsomt med generasjonsmotsetninger, for å si det sånn.

Når Hannah så er gift med den langt framskredne pianisten Jan Lundgren, som også bidrar på et flott vis sjølsagt, så sier det sjøl at mye har handla og handler om jazz i Svenssons liv.

Trommeslageren Zoltan Csörsz og bassisten Matz Nilsson sørger for at det swinger på et fint vis sammen med “familien” Svensson.

Tøffe tak

Svensson som har skrevet alle tekstene og all musikken, bortsett fra Bob Dylans “It´s All Over Now Baby Blue”, legger ikke skjul på at mye av tekstmaterialet er unnfanga i en periode av livet hennes som ikke var så enkel. Det gjør at vi kommer ganske så nært innpå henne og hun har greid å se lyset i stadig større grad. Dessuten er låtene i veldig stor grad varme, lette, melodiske og livsbejaende.

Triumviratet

I Norge har vi Silje Nergaard i dette landskapet. Danmark har Cæcilie Norby og nå har Sverige fått Hannah Svensson. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det å finne sin egen stemme er det improviserende musikere er på jakt etter hele livet. Perkusjonisten Ingar Zach har så avgjort funnet sin.

Jeg har hatt gleden av å være med på mange deler av Ingar Zach (52) si karriere. Den har uten unntak vært spennende, annerledes og totalt unik. Vi snakker enkelt og greit om en kompromissløs kunstner – en voldsom hedersbetegnelse i mi bok.

For seg sjøl

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt fornøyelsen av å møte Zach i band som Dans les Arbres og Huntsville, men etter at han flytta til Spania for en del år siden – hvor jeg tror han fortsatt har base – så er det mye som soloartist han har stilt til start.

Unikt oppsett

Med det spanske “nasjonalinstrumentet” gran cassa – spilt på liggende – kassa altså – med vibrerende høyttalere, skarptromme og timpani, skaper Zach nok en gang totalt unike lydunivers.

Noe er rytmisk spennende og heftig så det holder, noe er impulser som leder til puls. Noe bygges opp til noe meningsfullt, for så å oppløses – av og til organisk, av og til plutselig.

Hvordan det er og ikke er, så er det Ingar Zachs unike bumerke på dette visittkortet fra han nok en gang så tydelig og høyst personlig som vi er blitt vant med at han frister oss med – hver gang.

Den sør-koreanske vokalisten Sunny Kim, den armenske pianisten Vardan Ovsepian og den amerikanske gitaristen Ben Monder tar oss med til hittil ukjente steder.

Uansett hvor vi spør i jazzverdenen så er det vel neppe så mange som kjenner til Sunny Kim eller Vardan Ovsepian. Ben Monder derimot har fortalt oss ved en rekke anledninger hvilken gitaristisk gigant han er og han fikk ekstra stor oppmerksomhet da han bidro på David Bowies siste album, “Blackstar”.

Tilfeldigheter

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikkens veier er som kjent uransakelige, men de tre har av forskjellige årsaker møtt hverandre i ymse settinger. Kim studerte i Boston, men Ovsepian er bosatt i Los Angeles og Monder er født, oppvokst og bosatt i New York. Nå har Kim, etter å ha bodd i New York og spilt med Monder der, bosatt seg i Melbourne, Australia.

Der møtte hun også Ovsepian i forbindelse med undervisningsjobbing og ideen om denne trioen blei raskt unnfanga.

Betydning av stillhet

Utgangspunktet for musikken er hva stillheten kan føre til. I dette tilfellet er det ti unike komposisjoner der alle i større eller mindre grad er involvert på skrivesida. Ordløs vokal, en Rumi-tekst og et William Blake-dikt er tonesatt på et høyst personlig og annerledes vis.

De tre framstår som usedvanlige lyttere som vil hverandre, tekstene, musikken og oss vel. Det har de lykkes med på et usedvanlig vis.

For vel to år siden møtte jeg det unge norske bandet Laupsa Lokomotiv for første gang. Jeg lot meg fascinere den gangen og det fortsetter jeg med på oppfølgeren også.

Bassist, komponist, sanger, plystrer – tror jeg – og bandleder Vetle Aakre Laupsa fra Fredrikstad har altså rukket veldig mye mer enn å bli anstendige 27 år.

Etter å ha lagt bak seg solid jazzutdanning fra både universitetet i Stavanger og på Musikkhøgskolen i Oslo, er han nå engasjert på det sistnevnte stedet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Andrerunden

Noe, eller ganske mye faktisk, sier meg at uansett hva unge Laupsa holder på med, så har bandet hans, Laupsa Lokomotiv, en solid førsteplass på prioriteringslista.

Debuten “Reach”, som altså hørte og så dagens lys i 2021, fortalte meg umiddelbart at her hadde vi med en musikant og et band å gjøre med retning og bekreftelsen har altså ikke latt vente for lenge på seg.

Stabil besetning

Med Olav Andreas Abildgaard på trommer, Joscha Anders Ernst på saksofon, Kristian Enkerud Lien på gitar, Øyvind Mathisen på trompet og Reidun Ottersen på trombone og vokal, så er det kun sistnevnte som er ny siden debuten. Ottersen viser seg forresten svært fordelaktig frem ved flere anledninger – også som scatter.

Inspirasjonskilder

Når Laupsa nevner Charles Mingus, Brian Blade´s Fellowship og Hanna Paulsberg Concept som forbilder, så er det mulig å skjønne i hvilken lei dette bærer.

Vi snakker melodisk, hardtswingende musikk det groover av og som er av den tidløse sorten, men som har i det i seg at den kan ta seg og oss ned også. Når så Laupsa avslutter med en bass/vokal-versjon av “Danny Boy”, visstnok ei låt som har fulgt han hele livet, så får vi en morsom overraskelse til slutt også – sjøl om Laupsa neppe har noe i verken Stjernekamp eller The Voice å gjøre.

Jeg gleder meg allerede til den vanskelige tredjerunden.

Jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde den framifrå tangentøren Daniel Formo, men har nå skjønt at jeg må revidere oppfatninga mi kraftig. Ingenting er hyggeligere enn det.

Jeg har hatt gleden av å følge Daniel Formo (45) de seineste par tiåra i settinger som Ola Kvernbergs Steamdome, i orgeltrioen Sold! og sammen med sin partner in crime på de fleste områder, Heidi Skjerve. Nå møter han opp mutters aleine – en sannhet med flere slags modifikasjoner – med et doktorgradsprosjekt som er så annerledes enn det meste eders sinn har blitt utsatt for tidligere, at det bare er å åpne opp alle sanser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tale og musikk

Formo har samarbeida med en rekke musikere, inkludert vokalister som Sidsel Endresen. Denne delen av Formo, som altså har ført til et doktorgradsprosjekt ved NTNU, har vært basert på dialoger og her har han tatt det et steg, eller rettere sagt mange steg, videre. Improvisert samspill og samtale har ført til en djupere erkjennelse og utforskning av de musikalske sidene ved talespråket – og her finnes det uante antall varianter. Det kan være den sinte, den humoristiske, den høytidelige, det kan være babyspråket – og mye, mye annet.

Opptak av tale

Alle komposisjonene er basert på en eller annen form for tale. Det har ført til et lydbilde ingen av oss har opplevd tidligere. Til å skape dette lyduniverset har Formo utvikla en egen programvare som er kobla til et omfangsrikt elektro-akustisk oppsett av dippedutter og instrumenter som kan analysere og orkestrere ut tale til musikk i sanntid.

Jeg er absolutt ikke sikker på hvordan dette skjer, men jeg er hundre prosent sikker på at det fascinerer meg voldsomt og ført til at jeg sitter ytterst på stolsetet her på hytta på andre sida av Tellus for å få med meg alle detaljene. Om noen tror dette er lett tilgjengelig musikk, så tar de grundig feil. Om noen vil gi seg sjøl ei utfordring eller ti, så har de kommet helt rett.

PS Hva mine thai-naboer mener om denne musikken, har jeg ikke tenkt å finne ut!

Av og til er det slik at kropp, sjel og sinn har godt av påfyll av en type det nesten ingen visste noe om. Komponist Henrik Ødegaard og det estiske koret Vox Clamantis byr oss på alt dette.

Henrik Ødegaard og VOX Clamantis sørger for sjelefred.

Det er veldig mye jeg kan veldig lite om. Gregoriansk sang og musikk hører hjemme i den kategorien. Møtene med The Hilliard Ensemble og Trio Mediæval har så avgjort gjort sitt for å bøte på dette store, svarte hullet i min dannelse og samtidig sørga for en stor fascinasjon for dette mangfoldige uttrykket. Nå sørger altså Henrik Ødegaard, som tilhører den strålende 1955-generasjonen, og det framifrå ca 15 manns/kvinners koret Vox Clamantis for nytt og herlig påfyll.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

ECM New Series

En av de viktigste årsakene til at jeg har blitt tiltrukket av Ødegaard/Vox Clamantis er at utgivelsen befinner seg på ECM New Series – underlabelen som har klassisk- og samtidsmusikk på menyen. Jeg “vet” at det er solid kvalitet på det som slipper gjennom nåløyet der nede i München og denne utgivelsen er så avgjort ikke noe unntak.

Ukjente størrelser

Jeg bryter sammen om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og innrømmer at både komponist Ødegaard og koret Vox Clamantis er nye bekjentskaper for meg.

Ødegaard har skrevet denne urvakre musikken med et sterkt religiøst tekstmessig fundament gjennom flere år og for flere kor – både norske og altså som her, Vox Clamatis fra Estland.

Hovedverket “Meditations over St. Mary Magdalene´s Feast in Nidaros” blei skrevet i 2017 for det norske kvinnekoret Schola Sanctæ Sunnivæ og det estiske blandakoret Vox Clamantis. Her er det altså det estiske koret som tolker verket som består av åtte satser, samt en rekke andre komposisjoner, på et så vakkert og inderlig vis at den store ro får alle muligheter til å innfinne seg.

Innspillinga er gjort i St. Nicholas domen i den estiske byen Haapsalu og akustikken er av det guddommelige (sic….) slaget. Det er mulig dette kan karakteriseres som religiøs musikk, men jeg er altså et levende bevis på at den går noe så voldsomt hjem hos ateister også.

Henrik Ødegaard og Vox Clamantis har enkelt og greit bydd meg på musikalsk sjelefred.

For tre år siden stifta jeg for første gang bekjentskap med trioen Østerlide. Da sjøsatte de musikk med si debutplate der de med den største respekt videreførte mange hundre år gammel tradisjonsmusikk på et herlig vis. Det fortsetter de med på oppfølgeren.

Østerlide består fortsatt av Andreas Haddeland på gitarer og rubab – hva nå enn det er, Ulrik Ibsen Thorsrud på perkusjon og Liv Ulvik på vokal. Som bildet av trioen forteller oss så er det en fargerik kohort vi har med å gjøre og slik låter da også musikken.

Tradisjon og nåtid
Ulvik er en folkesanger som åpenbart har hele middelaldertradisjonen innabords. Via den målbærer hun bloddryppende historier, fortellinger om gjenferd og kjærleik og himmellengsel. Det gjør hun på et ekte, inderlig og troverdig vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når hun så på disse sju låtene har fått reisefølge av Haddeland og Ibsen Thorsrud, begge med solid jazzbakgrunn, men samtidig med stor respekt for tradisjonen Ulvik bringer til torgs, så har “Kilden” blitt en flott fusjon mellom musikk som har utvikla seg gjennom flere hundre år og impulser fra blues, jazz og verdensmusikk.

Noe for seg sjøl
Lydbildet Østerlide har fortsatt å utvikle er av det originale og fascinerende slaget. Jeg vet ikke om noe eller noen som låter slik de gjør og “Kilden” har blitt en flott forlengelse av debuten for tre år siden.

Saksofonisten, komponisten og orkesterlederen Marius Neset gir oss her nok en bekreftelse på at han befinner seg helt der oppe i alle de tre nevnte posisjonene.

Marius Neset sammen med London Sinfonietta – makeløst.

Det begynner å nærme seg 15 år siden jeg introduserte Marius Neset (38) for Arild Andersen i Alexandraparken i Molde. Jeg mente bestemt at Andersen burde sjekke ut det sjeldne talentet fra Os ved Bergen og at de måtte spille sammen en dag. Det har heldigvis skjedd og sjølsagt med bortimot magisk resultat i Andersens seineste kvartett med Håkon Mjåset Johansen og Helge Lien.

Steg for steg

Neset, som tok den noe uvanlige utdanningsveien og stakk til København rett etter videregående, var av den grunn ganske ukjent her hjemme til for godt og vel ti år siden. Så begynte ting å skje i ganske så rask rekkefølge og det med god grunn. Han flytta hjem til Norge og ikke minst gjennom bestillingsverket “Lion” som han gjorde sammen med Trondheim Jazzorkester i Molde i 2012, begynte den musikalske snøballen virkelig å rulle. Stadig flere verden rundt fikk ørene opp for hvem han var og hva Marius Neset stod for. Det er ikke småtterier.

Bestillingsoppdragene har stått i kø både her hjemme og utenlands og “Geyser” er hans tredje verk som involverer ingen ringere enn London Sinfonietta. Dette 19 manns/kvinners store ensemblet regnes for å være blant verdens ledende klassiske symfoniske “band” og det å få tre henvendelser derfra, sier faktisk det aller meste om hvilken anseelse Neset nyter.

Sjølvaste BBC Proms og sjølvaste Royal Albert Hall

BBC Proms blir av mange sett på som en av verdens mest velrenommerte klassiske festivaler og det å delta der og i ærverdige Royal Albert Hall, ja da har du klatra høyt opp på pallen.

Her får vi bli med på premieren den 3. september i fjor og verket, som varer i godt og vel en time, er en så solid bekreftelse på nivået Neset befinner seg på som vel tenkelig. Han har skrevet et svært krevende verk både melodisk og ikke minst rytmisk – et verk som skulle være kun lyst og optimistisk etter pandemien mange hadde kommet seg gjennom. Russlands invasjon av Ukraina gjorde at Neset følte at han måtte skrive om deler av verket, men lyset og håpet er så avgjort fortsatt til stede.

To band

Sammen med London Sinfonietta er også Nesets jazzmedsammensvorne: svensk/dansk/norske Anton Eger på trommer og perkusjon, og engelskmennene Conor Chaplin på bass, Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano. Et killer band, som det heter der borte på balløya. Neset trakterer sjøl både tenor- og sopransaksofon og perkusjon. Og for en saksofonist han har utvikla seg til å bli! Lovende-tilstanden er tilbakelagt for ei god stund siden. Nå befinner han seg der oppe i det aller øverste sjiktet på verdensbasis – han er enkelt og greit en retningsgiver.

Marius Neset legger lista høyere for hver gang han stiller til start. Med “Geyser” befinner den seg på rekordhøyde.

Om det var mulig å se det i stjernene vet jeg ikke, men at det skulle bli et duosamarbeid mellom Mari Boine og Jens Christian Bugge Wesseltoft hørtes bare så riktig ut. For en opplevelse det har blitt.

Da Boine og Bugge Wesseltoft stod sammen på scena sammen for første gang sammen med Jan Garbarek i Molde i 1990 på den legendariske “Molde Canticle”-konserten, så skal jeg ikke påstå at jeg “visste” at de to hadde stemmer som var skapt for hverandre – at de måtte møtes igjen. Det tror jeg neppe de visste sjøl heller, men etter hvert har det heldigvis vokst frem en erkjennelse av at det måtte skje.

Møte av unik karakter

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi vet jo hvilke unike kvaliteter de to er i besittelse av hver for seg. Siden vakre dagen i like vakre Molde har de to vokst og vokst og etter hvert fremstått som viktige og unike stemmer på verdensscena. Det har de gjort i utallige konstellasjoner og men dybde og inderlighet i uttrykkene sine som besøker det innerste i oss.

Sammen for musikken

Mari Boine har på musikkens vegne, aldri vært av den beskjedne typen. Slik oppstod blant annet kontakten med Garbarek – “jeg bare ringte til han og lurte på om han ville høre på musikken min” og slik var det også denne gangen, sjøl om hun og Bugge Wesseltoft kjente hverandre en del bedre enn da Boine slo på tråden til Garbarek på slutten av 80-tallet. Jens Christian var i alle fall ikke vanskelig å be og med fasiten i høyttalerne er det veldig lett å forstå hvorfor.

Ekte og inderlig

Med ei blanding av egne og andres tekster, som er oversatt til engelsk i tekstheftet, og en låt på engelsk, forteller en trygg Boine på et skjørt, ekte og gjennomsiktig vis oss om kjærlighet, skjørhet, urettferdighet, kamp, stolthet og verdighet.

Mesteparten av musikken har hun også unnfanga og Bugges – jeg vet faktisk at han blir kalt det – måte å omfavne og fargelegge stemma og uttrykket hennes ved hjelp av piano, elektronikk og perkusjon, er intet et mesterstykke i lyttende og følsom musisering.

“Amame”, som betyr så ikke vi to, er et møte mellom to fantastiske og lyttende stemmer som kler hverandre bortimot til perfeksjon. Dette er musikk så flott, unik og så tidløs som vel tenkelig.

PS Hvorfor Jens Christian Bugge Wesseltoft ikke har fått være med å pryde coveret, synes jeg er en smule underlig.