Tor Hammerø

Om det var mulig å se det i stjernene vet jeg ikke, men at det skulle bli et duosamarbeid mellom Mari Boine og Jens Christian Bugge Wesseltoft hørtes bare så riktig ut. For en opplevelse det har blitt.

Da Boine og Bugge Wesseltoft stod sammen på scena sammen for første gang sammen med Jan Garbarek i Molde i 1990 på den legendariske “Molde Canticle”-konserten, så skal jeg ikke påstå at jeg “visste” at de to hadde stemmer som var skapt for hverandre – at de måtte møtes igjen. Det tror jeg neppe de visste sjøl heller, men etter hvert har det heldigvis vokst frem en erkjennelse av at det måtte skje.

Møte av unik karakter

Vi vet jo hvilke unike kvaliteter de to er i besittelse av hver for seg. Siden vakre dagen i like vakre Molde har de to vokst og vokst og etter hvert fremstått som viktige og unike stemmer på verdensscena. Det har de gjort i utallige konstellasjoner og men dybde og inderlighet i uttrykkene sine som besøker det innerste i oss.

Sammen for musikken

Mari Boine har på musikkens vegne, aldri vært av den beskjedne typen. Slik oppstod blant annet kontakten med Garbarek – “jeg bare ringte til han og lurte på om han ville høre på musikken min” og slik var det også denne gangen, sjøl om hun og Bugge Wesseltoft kjente hverandre en del bedre enn da Boine slo på tråden til Garbarek på slutten av 80-tallet. Jens Christian var i alle fall ikke vanskelig å be og med fasiten i høyttalerne er det veldig lett å forstå hvorfor.

Ekte og inderlig

Med ei blanding av egne og andres tekster, som er oversatt til engelsk i tekstheftet, og en låt på engelsk, forteller en trygg Boine på et skjørt, ekte og gjennomsiktig vis oss om kjærlighet, skjørhet, urettferdighet, kamp, stolthet og verdighet.

Mesteparten av musikken har hun også unnfanga og Bugges – jeg vet faktisk at han blir kalt det – måte å omfavne og fargelegge stemma og uttrykket hennes ved hjelp av piano, elektronikk og perkusjon, er intet et mesterstykke i lyttende og følsom musisering.

“Amame”, som betyr så ikke vi to, er et møte mellom to fantastiske og lyttende stemmer som kler hverandre bortimot til perfeksjon. Dette er musikk så flott, unik og så tidløs som vel tenkelig.

PS Hvorfor Jens Christian Bugge Wesseltoft ikke har fått være med å pryde coveret, synes jeg er en smule underlig.

Den brasilianske låtskriveren og vokalisten Ivan Lins har vært mitt på mi favorittliste i mange, mange år. Dette møtet med Lins, gjester, lite band og symfoniorkester er nok en bekreftelse på hvorfor.

Allerede på 70-tallet blei Ivan Lins (78) løfta fram som den neste store etter Antonio Carlos Jobim i Brasil. Nå, 600 sanger og et 50-talls album seinere, er det ikke mye tvil om at han er den store forlengeren av det Jobim mer eller mindre starta.

Først Brasil

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sjølsagt var det på hjemmebane at Lins blei et stort navn først. Som med en hel del andre så oppdaga Q, bedre kjent som Quincy Jones, talentet og potensialet rundt 1980 og fra da av har store deler av Tellus også oppdaga Lins´ storhet. Han skriver altså så usedvanlig vakre melodier med røtter i samba, andre brasilianske herligheter og jazz og alltid med sitt helt spesielle særpreg, og når han så tolker stort sett andres tekster med sin milde, følsomme stemme slik bare han kan, så blir det alltid høytid i heimen når Lins melder seg.

Ny dimensjon

Lins er altså ei superstjerne som absolutt ikke har begynt å trappe ned. Han bor halve året i Rio og halve året i Lisboa og turnerer en hel del. Da tilbudet kom fra sjefen for det mer enn oppegående plateselskapet Resonance Records, George Klabin, om å gjøre ei innspilling som involverte symfoniorkester, så var det ikke nei i Lins´munn.

De to blei enige om elleve mer eller mindre kjente Lins-låter – han har jo en del å velge blant – og først blei kompet, bestående av gitaristen Leo Amuedo fra Uruguay, sjefen Josh Nelson på piano, den cubanske bassisten Carlitos del Puerto og den brasilianske trommeslageren Mauricio Zottarelli spilt inn i Los Angeles, så blei vokalen lagt på seinere. Stort sett er det altså Lins som synger, men gjestene Dianne Reeves, Jane Monheit, det nye talentet Tawanda på vokal og trompeter Randy Brecker på ett spor hver, sørger for ytterligere vakkert krydder.

Når så arrangementene til tysk-amerikanske Kuno Schmid blir tatt vare på på aller beste vis av Tblisi Symphony Orchestra i Georgia og alt sammen miksa med empati av Klabin, så har dette blitt nok et møte av det minneverdige slaget med en av mine store favoritter, Ivan Lins.

Den norske improduoen kÖök har invitert med seg tre langt framskredne gjester til å markere at det er ti år siden de platedebuterte. Det har det blitt en herlig improfest av.

Album nummer fem på ti år fortjener virkelig en festmarkering fra gitarduoen Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Stian Larsen. De har kompromissløst kjørt løpet mer eller mindre fra da de møtte hverandre i 2011 og raskt skjønte at de hadde noe å si hverandre – og oss. Noe unikt noe.

Duo i stor grad

Etter at de begynte ferden fram mot hvem de skulle bli, så var det først som kvartett sammen med to trommeslagere. Raskt fant de ut at både kunstnerisk og praktisk så var duoformatet det de ville fortsette forskningsferden i og med. Det har ført til flere spennende visittkort både gjort live og i studio. Formatet har de absolutt ikke gitt slipp på og heller ikke viljen og evnen til å forske i frie og åpne landskap med et lydunivers til disposisjon som de er fullstendig aleine om.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gjester

Når de så har invitert med seg den mer enn lovende trompeteren og elektronikeren Marius Gjersø og de to “veteranene” Per Oddvar Johansen på trommer og Morten Qvenild på piano og synther, og det viser seg at de tre er på samme kreative bølgelengde som kÖök-gutta – köök betyr forresten kjøkken på estisk, men det vet vel alle, så har disse vel 43 minuttene blitt en spenningsreise som det er intet mindre enn herlig å bli med på.

To ekskursjoner

Lp-en byr på to utflukter som begge er på vel 20 minutter. Det betyr at alle får godt med rom og plass samtidig som kollektivet også får utfolde seg. Til sammen har det blitt en solid bekreftelse på at kÖök anno 2023 er et laboratorium det er veldig spennende å oppholde seg i og oppholde seg sammen med.

Den italiensk-portugisiske trioen HIIT byr på spennende toneganger og lydlandskap som setter tankene i gang.

Jeg har en mistanke om at det ikke er plagsomt mange hender som går i været hvis spørsmålet er om man kjenner til de to italienerne Simone Quatrana (piano) og Andrea Grossi (bass) og den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves. Den ene hånda mi blei også værende igjen i lavere luftlag.

Tiltro

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med stor tiltro til det portugisiske plateseslkapet Clean Feed Records, et kvalitet- og kvantitetsselskap som også gir ut en rekke norske artister og band, “vet” jeg at det som kommer i postkassa fra Lisboa-traktene nesten uten unntak er av det spennende slaget. Denne trioen er så avgjort ikke noe unntak.

Sjef?

Noe forteller meg at her er det demokratiske spilleregler som gjelder. Det vil si at alle tre har like stor innvirkning på hvordan musikken skal låte og hvilken vei den skal ta. De 14 “låtene” er fritt improviserte strekk med masse dynamikk, energi, lyrikk, og frie rammer, men også masse melodikk i seg.

Vi har med tre meget dyktige instrumentalister å gjøre som har hele den europeiske frijazztradisjonen innabords. Den skuer både bakover og er samtidig veldig inne i hvor denne tradisjonen har bevegd seg i dag.

Samtaler

Her føres det flotte og inderlige samtaler der lytteegenskapene er helt avgjørende. Det er enkelt og greit veldig givende å bli invitert inn i disse landskapene og la tankene få flyte fritt.

Den dansk/sør-koreanske pianisten Jakob Park har alliert med seg særdeles langt framskredne medsammensvorne for at vi skal vi få ei musikalsk hyggestund. Det har vi da også fått.

Sjøl om Park har fire album på samvittigheten fra før, så skulle det altså det norsk-japanske selskapet Arc Recordings til for at jeg skulle få ørene opp for hvem og hva Jakob Park står for.

Japansk marked

Musikken, som er ti låter som Park har komponert, er på sett og vis retta inn mot det japanske jazzmarkedet. Det er et marked som både er veldig begeistra fort et melodisk uttrykk gjerne ispedd en dose eller to med skandinavisk melankoli. Begge deler sørger Park & Co for at japanerne, men også vi i denne delen av Tellus kan glede oss over både når høstmørket senker seg og gjerne andre deler av året også.

Kompet sitt

Når den utmerkede melodikeren Park har invitert med bassisten Jesper Bodilsen og trommeslageren Morten Lund – to av Margrethes aller beste menn i faget -, så vet vi at det vil swinge og groove fra start til mål. De store utfordringene blir vi spart for – her er det uforfalska musikalsk hygge som som står på menyen.

Fine gjester

Park har også å tilsette triomåltidet litt ekstra krydder og saksofonisten Nicolai Schultz og vokalisten Clara Vuust sørger for akkurat det på noen av låtene.

Dette er vakker og tidløs musikk som ikke er egna til å provosere på noe som helst slags vis. Her skal det hygges og spres musikalsk varme og det gjør Jakob Park & Co på et inderlig vis.

Den unge svenske trompeteren Karl Wallmyr har jeg truffet en gang tidligere – da som sidemann. Her fremstår han som leder og han gir oss noe som varmer på kalde høstkvelder.

Mitt første møte med Karl Wallmyr (31) var på en flott utgivelse med den danske saksofonisten Johannes Gammelgaard. Den lå vagt lagra i minnebanken da Wallmyrs andre skive under eget navn ankom grannelandet og jeg kjente på forventningene før første runde. De har så absolutt blitt innfridd.

Vet hvor han kommer fra

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wallmyr er en musikant som har solid respekt for den musikkarva han har vokst opp med og av. Gjennom de ti komposisjonene som han har unnfanga til dette visittkortet, så henter han hemningsløst fra sin oppvekst med klassisk musikk der vår egen Edvard Grieg spilte ei viktig rolle, via svensk folkemusikk inkludert Lars Gullins tidløse univers. Det har Wallmyr laga en nydelig gumbo av som altså skuer både bakover og fremover.

Lyriker og estetiker

Både som komponist og som trompeter så forteller Wallmyr at han er en skjønnhetssøker. Det er en egenskap som vi bør sette større pris på mer enn noen gang akkurat nå. Det er enkelt og greit trøst og det gjør godt.

Empatikere

Når han så har invitert med seg brødrene Mauritz og Max Agnas på henholdsvis bass og piano, og Nils Berg og sin egen bror Per Wallmyr på treblås, så framstår dette trommeløse samfunnet som akkurat det jeg trengte nå når kuldegradene nærmer seg med stormskritt og snøen har inntatt min del av kongeriket i alle fall.

Dette er vakker og empatisk musikk skapt av empatikere. Takk for medisinen!

Pianisten, komponisten og improvisatoren Espen Berg har imponert meg i en rekke konstellasjoner – aller mest som solopianist.

I godt og vel et tiår har jeg hatt gleden av å følge Espen Berg (40) sitt solopianoprosjekt. De to første platene i dette formatet inneholdt skrevne komposisjoner som Berg med sin langt framskredne teknikk og ditto fantasi kunne leike seg med. De siste par åra har han vist oss ei annen side av seg sjøl gjennom “The Trondheim Concert” og “The Nidaros Concert”, nemlig der det handler om å kaste seg ut på 70000 favners djup uten flytevest: den fritt improviserende utgava av seg sjøl,

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med “The Hamar Concert”, spilt inn i Kirsten Flagstad-salen i hans fødeby Hamar, legger han den vanskelige tredjerunden bak seg i skøytebyen ved Mjøsas bredd på et fantastisk flott, sterkt og virtuost vis.

Prosjektet til Berg er enkelt og greit å sette seg ned ved flygelet og la det som vil skje få styre den neste timen og vel så det. Enkelt er det sjølsagt ikke – her ligger det flere tiår med forberedelser til grunn både pianistisk, teoretisk og mentalt. Dette er en musikalsk manndomsprøve av det særdeles krevende slaget og skal man komme ut på den andre sida med noe meningsfullt, så fordrer det en sjølinnsikt og kritisk evne som de færreste er i besittelse av.

Under to år

I løpet av 2022 og 2023 har altså Berg gjort noe så vidt jeg vet kun Keith Jarrett har gjort før han – gitt ut tre solopianokonserter på knappe to år. Jeg er forresten ikke sikker på om Jarrett en gang holdt den frekvensen. Det er ikke småtterier bare å bli nevnt i samme åndedrag som Jarrett, men lyrikeren, dramatikeren og den musikalske poeten Espen Berg beveger seg faktisk i bortimot det samme skylaget som mesteren.

Dynamikk

Det er en dynamikk og ei impulsiv tankerekke i Bergs melodiske univers som gjør han unik og som sørger for at det er både godt, inspirerende og livsbejaende å oppholde seg der sammen med han og tankene og musikken hans.

PS Keith Jarrett har høyst sannsynlig lagt ned pianolokket for godt. I say no more…..

Roberta Joan Anderson, muligens bedre kjent som Joni Mitchell, fyller 80 i begynnelsen av november. Det skal markeres noe voldsomt.

I 2015 trodde en hel musikkverden at en av de største stemmene i moderne populærmusikk hadde stilna for godt etter at en utposning på hjernen førte til at Joni Mitchell mista evnen til både å snakke og gå. Slik endte det heldigvis ikke. Mitchell, med solide røtter både i Modalen utenfor Bergen og på Sømna på Helgelandskysten, ville det heldigvis annerledes og ved god hjelp av både ei stålvilje, dyktig helsepersonell og gode og empatiske venner, begynte det sakte, men sikkert å dukke opp et lys langt fremme i tunellen.

Gleden og inspirasjonen av musikken førte blant annet til at det etter ei stund blei invitert til små, intime og private jam sessions hjemme i stua til Mitchell. Relativt ukjente musikanter i Los Angeles var ofte på plass og mer navngjetne venner som Elton John, Paul McCartney og Herbie Hancock stakk også innom, men Mitchell var lenge ikke i stand til verken å synge eller spille.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mirakelet

Miraklenes tid var heldigvis ikke forbi og først fikk Mitchell talens gave tilbake. Så greide hun smått om senn å synge igjen også og ved hjelp av å se på seg sjøl spille gitar på youtube, så lærte hun seg den kunsten på nytt igjen også!

The Joni Jam

Brandi Carlile var en av dem som var avgjørende for å få i gang jammene i stua til Mitchell og den ene ideen tok den andre etter hvert som sjefen blei i stadig bedre form. Det kulminerte i en “hemmelig” Joni Jam på Newport Folk Festival den 24. juni i fjor. “Ingen” visste at sjølvaste skulle dukke opp, for første gang på Newport siden 1969 og foran et publikum igjen siden 2015. Om de tok godt i mot henne? Noe så vederstyggelig og her får vi være med på hele happeningen også.

Mitchell synger på mange av sine største hits og i tillegg gjør hun også en versjon av “Summertime” som vil bli huska – lenge. Den “nyfødte” gitaristen gir oss også en inderlig instrumentalversjon av “Just Like This Train” som er egna til å finne frem lommetørkleet – hver gang den spilles.

Som før?

Om Mitchell låter som da hun var på høyden? Sjølsagt ikke, men bare opplevelsen av å få møte henne igjen er verdt oppmøtet og vel så det. Dette har vært både en stor, vakker og vemodig opplevelse sammen med en av de aller, aller største. Det siste vi hører fra henne er so fun – her er det bare å istemme!

Full kontroll

Om dette er alt fra Joni Mitchell i denne omgang? Så langt, langt derifra. Hun er en av de artistene her på Tellus som har tatt full kontroll over musikken sin. Hun har sikra seg alle rettigheter og får å komme bootlegger i forkjøpet har hun sørga for at “alt” har kommet ut på nytt i nydelige innpakninger.

Det betyr at i en nydelig boks bestående av 5 cder og ei bok av samme kvalitet både når det gjelder bilder og tekst, får vi “The Asylum Years (1972-1975)”. Veldig mye nytt livemateriale, noen demoer og alternative versjoner og Mitchell i storslag hele veien. Dette er den tredje kremboksen fra Mitchell og intet mindre enn et must for ihuga Joni-fans kloden rundt.

Dett var dett? Langt i fra

Med mastering-mester Bernie Grundman ved spakene har nemlig Mitchell & Co remastra og gitt ut intet mindre enn sju av de største utgivelsene hennes på 180 grams vinyl. I kronologisk rekkefølge serveres “Song to a Seagull”, “Clouds”, “Ladies of the Canyon”, “For the Roses”, “Court and Spark”, “Miles of Aisles”, og “The Hissing of Summer Lawns”.

Om ikke dette hver for seg og ikke minst til sammen fører til tidlig julaften og vel så det for generasjoner av Joni Mitchell-fans, så vet ikke jeg. Dette er intet mindre enn reint gull på så mange plan og nok en bekreftelse på hvilken gigant Joni Mitchell både har vært og er.

Gratuler med de første 80, Joni Mitchell!

Marte Eberson har vært med å prege mangt og mye på den øverste hylla i norsk musikkliv det siste tiåret. Med «Free» forteller hun oss tydeligere og bedre hvem hun er enn noen gang.

Uansett hvor Marte Eberson (35) har dukka opp, det være seg i Highasakite, med far Jon Arild i Eberson, i LÖV, med Hedvig Mollestad eller Ane Brun eller som en del av husbandet til Beat for Beat, så har hun satt tydelige spor etter seg. Hun har fortalt oss at hun har et solid fundament basert på røtter i både pop, rock, soul, jazz og andre herligheter, som gjør at hun alltid setter sitt egenarta bumerke på musikken.

Fri

Med alt dette i bagasjen, har Eberson nå laga et soloalbum som med tittelen «Free» forteller oss at hun på mange vis har søkt frihet for å finne inn til sin egen kjerne. Og du verden som hun har makta å fortelle oss hvilken enormt fin stemme hun er og har.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eberson har utvikla et uttrykk som på alle vis er henne sjøl med dette usedvanlig tiltalende og svært sofistikerte popalbumet der hun både skuer bakover til både 70- og 80-tallet, men samtidig plasserer seg og musikken sin veldig i 2023.

Det er tydelig gjennom både tekst og melodi at Eberson har behov for å føle seg fri på alle mulige slags vis for å kunne ta de kreative og kunstneriske stegene hun har tatt denne gangen. Det er en egen «tone» i disse ti låtene som forteller oss at Marte Eberson både som låtskriver, vokalist og tangentør nå er nærmere seg sjøl enn noen gang. Der er det tydeligvis godt å være akkurat nå.

Medsammensvorne

Når hun så omgir seg med strålende musikanter som Audun Erlien, Endre Hallre Hareide, Stian Larsen og Marius Simonsen og Jonas Kroon står for miks og produksjon, så er det så god garanti som vel mulig for at det musikalske resultatet skal bli akkurat slik Eberson ville ha det og som mitt mottakerapparat også synes veldig om.

Marte Eberson har levert et flott og høyst personlig popvisittkort av typen svært høy kvalitet hele veien som vil bli stående i lang, lang tid fremover. Herlig!

Det dukker støtt og stadig opp nye varianter og retninger innen moderne jazz. Jazztolkninger av den østerrikske avantgardisten og stilskaperen Arnold Schoenbergs musikk, var ikke blant dem jeg så komme.

Arnold Schoenberg (1874-1951) og hans elev Anton Webern eksperimenterte med atonal musikk, tolvtonemusikk og såkalt sprechgesang. Det har skapt skole i både samtid og i våre dager. Den amerikanske saksofonisten, fløytisten og klarinettisten – han spiller kun de to sistnevnte horna her – Jeff Lederer har hatt en spesiell tilknytning til Schoenberg og det har ført til denne spesielle og spennende utgivelsen.

Schoenberg emigrerte til USA og California på 1930-tallet da jødeforfølgelsen til Hitler blei åpenbar og farlig. Der fortsatte han å utvikle musikken sin og Lederer, født i 1962, fikk Schoenbergs sønn som mattelærer i California. Etter hvert skjønte Lederer hvem lærerens far var og interessen for hans kunstnerskap blei vakt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har Lederer tatt for seg noen av Schoenberg og Weberns tidlige komposisjoner og laget høyst originale og spennende arrangementer på, ved og rundt dem. Det har det blitt unik musikk ut av.

Med sin partner Mary LaRose på vokal, både sang og snakkesang, Patricia Brennan på vibrafon og elektronikk, Michael Formanek på bass, Hank Roberts på cello, Matt Wilson på trommer og perkusjon pluss elektronikeren ArkturEyE som flott og annerledes krydder på enkelte av spora og Marty Ehrlich på bassklarinett på et av spora, har Lederer skapt noe helt eget.

Hvor Schoenberg og Weberns musikk “stopper” og hvor Lederers “starter” er ikke lett å peke på og viktig er det heller ikke. Det viktige og flotte her er at de involverte både har skjønt Schoenberg og Weberns musikk og Lederers intensjoner til fulle. Det har ført til noe helt spesielt – et godt stykke bortenfor a4 og egna til å utfordre mange sanser. Arnold Schoenberg var ei viktig stemme – det er også Jeff Lederer.