Tor Hammerø

Den argentinsk-amerikanske vokalisten Roxana Amed har imponert meg med sine to forrige utgivelser. Nå tar hun nok et steg videre sammen med pianisten og komponisten Frank Carlberg.

Amerikanske Carlberg og Amed møttes for første gnag i 2010 på jazzfestival i Buenos Aires. Amed blei umiddelbart begeistra for pianouttrykket til Carlberg. Det skulle raskt også vise seg at de to hadde en felles fascinasjon for den argentinske poeten Alejandra Pizarnik (1936-1972) og allerede i 2013 manifesterte det seg i utgivelsen «La Sombra de su Sombra» basert på Pizarniks lyrikk. Det skulle heldigvis ikke stoppe der.

De to ville gå videre med mer av Pizarniks lyrikk og det har ført til at Carlberg har tonsatt den 11-sangers syklusen «Los Trabajos y Las Noches». Jeg iler til og melder at min kunnskap om Pizarniks lyrikk og om det spanske språket står en smule, eller mer riktig et helt brød som Øystein Sunde ville ha sagt det, tilbake å ønske. Når det er sagt så er Ameds inderlighet og uttrykk mer enn nok til å bli innlemma i Pizarniks univers uansett. Jeg skjønner jo ikke et ord av hva Mari Boine synger heller, men du verden som jeg forstår det uansett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Carlbergs åpne og luftige musikk kler lyrikken og alt-stemma til Amed perfekt. Her er det mye luft som gir stemma og ordene det rommet den trenger og tonefølget, som i tillegg til Carlberg består av Adam Kolker på klarinetter og tenorsaksofon, Michael Sarin på trommer og Simón Willson på bass, har skjønt både Pizarnik og Carlbergs intensjoner fullt ut.

Dette er altså mitt tredje møte med Roxana Amed. Det er minst like bra og inderlig som de to første.

Sommeren er den stilleste tida når det gjelder plateslipp. Det betyr at anledninga byr seg til å dukke ned i den store bunka med utgivelser som har ligget i marinade ei stund. Der befant den fine singer-songwriteren Inger Nordvik seg.

Nordvik fra Harstad har rukket både å komme seg opp i midten av 30-åra, har studert klassisk sang på Barratt Due musikkinstitutt og har vært bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Når hun så er oppvokst med nordnorske folketoner, så er det ganske enkelt å legge sammen at miksen av hvem hun er musikalsk blir ganske sammensatt.

«Hibernation», som kan oversettes til dvaletilstand, er Nordvika andre visittkort. Debuten «Time» kom i 2020, men gikk meg dessverre hus forbi. Dette er med andre ord mitt første møte med hennes musikk.

Hvis noen kommer på å kalle dette kammer-pop med jazzimpulser, så reagerer i alle fall ikke jeg nevneverdig negativt på det. Det finnes sikkert en rekke inspirasjonskilder til hennes musikalske univers, som i stor grad blei unnfanga under pandemien, men at hun har hørt en halvtime eller to på giganter som Kate Bush og Joni Mitchell tror jeg ikke hun vil benekte.

Det er en type melankoli over tekstuniverset til Nordvik. Kvinnekamp, likestilling og den lilles kamp mot den store opptar Nordvik som med sin vakre, lyse stemme løfter budskapet frem på et flott og troverdig vis.

Hun skriver fine, nedpå låter og når hun med sine akustiske og elektriske tangenter kler dem på et personlig vis, så har dette blitt et møte med ei stemme jeg vil høre mer fra.

Det at hun har med seg framifrå representanter for den oppvoksende jazzslekt som gitaristen Torstein Slåen, bassisten Bárður Reinert Poulsen, trommeslageren Ola Øverby og flygelhornisten Lyder Øvreås Røed, er en solid garanti for at tonefølget både er av det flotte og spennende slaget.

Inger Nordvik fortjener godt med oppmerksomhet både med en gang og i tida som kommer.

Det er 37 år siden souljazz-organisten Ronnie Foster ga ut si forrige soloskive. Da gjør det lite at den har blitt liggende til marinering ei god stund her i heimen.

Ronnie Foster (73) var et stort navn både på egen kjøl og som sidemann. Vi snakker om mannen som spilte både på Stevie Wonders «Songs in the Key of Life» og på George Bensons «Breezin ́». Når det kan nevnes at han også har bidratt på innspillinger med så forskjellige artister som Chet Atkins, The Jacksons, Grant Green og Stanley Turrentine, så sier det det meste om hvor ettertrakta han har vært. Blir ikke så mye hippere enn akkurat den CV-en. Foster fikk også kultstatus for en del år siden da acidjazzen så dagens lys.

Siden hans forrige cd på 80-tallet, så har det blitt mye Las Vegas-show på Foster. Han er også bosatt i Vegas, men heldigvis blei lysta til å spille orgel igjen i en souljazz-setting for stor og Blue Note-sjef Don Was var lutter øre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med et repertoar Foster står for sjøl, pluss sin gamle sjefs ikoniske «Isn ́t She Lovely», blir vi tatt med på en ganske så forutsigbar ekskursjon, men som likevel grooover noe vederstyggelig. Med seg har han blant andre Bensons rytmegitarist Michael O ́Neill og sin egen sønn Chris Foster på trommer.

Noe av musikken rinner det herlig svette av, mens noe – blant annet to solo-utflukter på henholdsvis orgel og piano – er helt nedpå og egna til ettertanke.

Ronnie Foster har holdt seg unna den store scena alt for lenge. Nå er han heldigvis på plass igjen og noe – ganske mye faktisk – forteller meg at det hadde vært veldig show å møte han live også. Inntil det skjer er «Reboot» en fin ventestasjon.

Arne Garborgs diktfortelling «Haugtussa» har fascinert stadig nye generasjoner. Det er det mange grunner til og heldigvis fikk Øyonn Groven Myhren i oppdrag å skrive ny musikk til dette tidløse universet. For en åpenbaring det har blitt.

I 2019 fikk sangeren og kvederen Øyonn Groven Myhren ei bestilling fra Folkemusikkveka på Ål i Hallingdal. De ville ha nye musikk til sjølvaste «Haugtussa». Hun visste umiddelbart at hun ville kvede fortellinga siden Garborg sjøl benytta ord som kvad og song om storverket sitt.

Utgangspunktet var at det skulle være et solo vokal-prosjekt, men etter hvert som musikken vokste fram så «hørte» Groven Myhren både seljefløyte, fele og slagverk. Når så langeleikeren, munnharpisten, hardingfele- og andre feleristen Rasmus Kjorstad og hakkebrettisten, klokkespelisten, vibrafonisten og blåhauginstrumentisten – hva nå enn det måtte være – Tomas Nilsson var lette å be, så fikk Groven Myhren, som i tillegg til å synge og kvede på et inderlig og flott vis også spiller seljefløyte, kraviklyrer og basslangeleik, akkurat det musikalske reisefølget hun kunne ønske seg og som har vært med å gi «Haugtussa» et nytt liv for nye generasjoner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi får følge tenåringsjenta Veslemøy gjennom kjærlighet og svik og hennes kamp mellom lys og mørke i et spenn som strekker seg over to og et halvt år. Garborg skrev tolv kapitler, mens Groven Myhren har valgt ut ni av disse. Skiftet mellom årstidene spiller ei viktig rolle og komponisten har derfor valgt å dele det opp i tre tidsbolker: vinter, vår og sommer og høst og vinter.

Dette har ført til tre CD-er og det er en sann fryd å følge reisa som Leiv Solberg har produsert og som Olav Torget har gjort opptak av og miksa. Alt på et usedvanlig framifrå vis.

Foreløpig er bare del en å finne digitalt – de to andre skal følge etter hvert. Det er nok en grunn til å sikre seg den fysiske praktugava med et strålende teksthefte med alle tekstene og med Øyonn Groven Myhrens egne betraktninger om hvordan dette store verket blei til.

Sjøl om det meste er komponert og har sterke røtter i den norske folkemusikktradisjonen, så er det også åpninger for improvisasjon underveis – noe Groven Myhren, Kjorstad og Nilsson vet å gripe begjærlig.

«Haugtussa» i Øyonn Groven Myhrens tolkning har blitt et tidløst storverk – intet mindre.

Jeg har en liten mistanke om at jeg kanskje ikke er den eneste som ikke har hørt om denne sveitsiske låtskriveren og vokalisten Gabriela Martina tidligere. Jeg kan uansett melde at hun og i alle fall musikken hennes er det verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Gabriela Martina (39) er født og oppvokst på gård. Sveitsisk tradisjonsmusikk og jodling var dagligdags musikk i heimen og den skatten har hun tatt med seg videre også. Men jazzens kraft lot seg ikke stoppe på den sveitsiske landsbygda heller og Gabriela Martina stakk, etter studier på hjemmebane, over til Berklee og etter hvert New England Conservatory i Boston hvor hun blei værende i 13 år. Siden 2021 har hun vært bosatt i Amsterdam.

På «Homage to Grämlis» har hun i stor grad ønska å hylle sine røtter – både musikalske og menneskelige. Hun skriver og synger fint, med ei stor og omfangsrik stemme med stort spenn, om hvor hun kommer fra og dermed hvem hun er. Hun tar med seg jodletradisjonen, og kubjellene, og flytter den inn en nesten scat-liknende versjon og mikser den med en moderne, melodisk jazztradisjon – og inkorporer det med med blant annet Duke Ellingtons «Heaven».

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hele begynner med kulokking – på sveitsisk må vite – men ellers synger Gabriela Martina, som har etternavnet Heer i passet sitt, stort sett på engelsk, men også litt på sveitsertysk, om ikke språkøret svikter meg helt.

Med seg har Gabriela Martina et utmerket band bestående av trommeslageren Vancil Cooper, den ukrainske pianisten Maxim Lubarsky, bassisten Kyle Miles, den finske gitaristen Jussi Reijonen og trekkspilleren Ben Rosenblum. De kler musikken og budskapet til Gabriela Martina på et strålende vis.

Møtet med Gabriela Martina har vært både overraskende, friskt, spennende og annerledes. Herlig!

Synne Sanden har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Møtet med hennes seineste tilstandsrapport «Unfold» forteller meg at det er på høy tid at det blir en orden på det.

Det er mange forskjellige faktorer som gjør at jeg blir tiltrukket av «nye» artister. Noen er ganske så udefinerbare, andre mer tydelige. Det at Lars Horntveth har produsentansvaret for eksempel er et sikkert kvalitetsstempel som gjør fristelsen nesten uunngåelig. De som får en anelse om at Horntveth er produsent på «Unfold», har faktisk helt rett.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke tror Horntveth takker ja hvis han ikke ser et stort potensial i både artisten og materialet han blir presentert for. Nå hadde Synne Sanden (33) fire utgivelser fra før på samvittigheten, så Horntveth mer enn ante hva slags potensiale som fantes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For meg har dette møtet blitt en slags åpenbaring. Jeg skjønte raskt at min kjennskap til Sandens univers var for begrensa til å mene noe om hvem og hva hun er som artist. Det tok meg derimot kun kort tid sammen med disse ti flotte låtene og hennes høyst unike og klokkeklare stemme å skjønne at her har vi med en helt spesiell stemme å gjøre.

Tekstuniverset hennes dreier seg om å tørre. Tørre å se på seg sjøl, tørre å ta et oppgjør med en seksualitet som ikke har vært positiv på mange måter. Tørre å åpne dører, tørre å se fremover. Det er både modig og tøft gjort.

Når så det eksperimentelle popuniverset med spor av elektronika, jazz og andre herligheter kler Sandens budskap og stemme nærmest perfekt, så har «Unfold» blitt en musikalsk og personlig statusrapport fra Synne Sanden som bør åpne ørene og flere andre sanser hos veldig mange.

Sterkt, flott, skjørt og modig er det.

Ryktet har gått ei god stund: i Bergen finnes det en norsk-brasiliansk vokalist med noe helt spesielt å melde. Debutplata til Gabriela Garrubo bekrefter alt og vel så det.

Med det urnorske Lie som mellomnavn, hersker det liten tvil om at Gabriela Garrubo (31) har røtter flere steder. Etter å ha tilbragt flere runder med musikken og tekstene hennes, som hun er ansvarlig for sjøl, er det uomtvistelig at hun har tilegna seg det beste fra de fleste kilder hun har hatt kontakt med opp gjennom livet sitt.

I løpet av knappe 32 minutter og på ti låter, tre på engelsk og resten på portugisisk, forteller Garrubo oss hvilken unik stemme hun bokstavelig talt er og har. Her dreier det seg om å finne seg sjøl og å finne styrke i en urolig verden. Og det gjør hun. Med sin lyse og uttrykksfulle stemme makter hun å formidle tankene og følelsene sine på en overbevisende og høyst personlig måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Garrubo har fiksa å fusjonere impulser fra brasiliansk 80-talls musikk, bossa nova og tilsatt det akkurat passe store doser nordisk jazz anno vår tid. Produsent Vetle Junker, som også har jobba mye med Aurora, har sørga for at ideene til Garrubo har fått et strålende liv og når hun så omgir seg med kremen av unge jazzmusikanter fra Bergen og dalstrøka rundt, så har «Rodando» blitt en debut som kommer til å bli huska – lenge.

Gabriela Garrubo – husk navnet og stemma. Ikke kom å si at du ikke blei varsla!

Det virker ikke som det er noen ende på de nye stemmene som dukker opp innen improvisert musikk her til lands. Ole Fredrik Norbye har jeg så vidt stifta bekjentskap med tidligere, men ikke som solopianist. Her melder han seg for sikkerhets skyld i dobbel utgave.

Pianisten og komponisten Ole Fredrik Norbye (37) kommer fra Lavangen i Troms. Han har bodd i hovedstaden i godt og vel et tiår etter studier ved jazzlinja på Griegakademiet i Bergen. I tillegg til private studier med topp-pedagoger innen både jazz og klassisk musikk her hjemme, har han også vært i New York og tatt timer med giganter som Jason Moran, Vijay Iver og Marilyns Crispell.

Det er med andre en velstudert herre vi har med å gjøre og det skinner da også tydelig gjennom. I løpet av noen få måneder har altså Norbye altså gitt ut to solovisittkort på to forskjellige selskap – den ene fysisk og den andre kun digitalt. Der viser han uten stans hvilken melodiker, melankoliker og klangsøker- og finner han er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mye er totalt improvisert, men virker likevel som det er skrevet og fra start til mål makter Norbye å skape stemninger – ofte basert på naturopplevelser – som uten unntak er vakre og livsbejaende.

Hvorfor Norbye og plateselskapene har valgt å gi ut to relativt like soloplater i løpet av så kort tid, skjønner jeg ikke helt. Men det er vel noe som heter at det aldri kan bli for mye av noe godt – og begge statusrapporten er gode.

Den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren og den danske trommeslageren, og litt til, Emil de Waal, har samarbeida i over 20 år. Den unike empatien og kjemien de har opparbeida skinner tydelig gjennom på duoens tredje tilstandsrapport.

Sjangre har mange heldigvis blitt stadig mindre opptatt av. Det fører alltid til muligheter for større åpninger i musikken – både for de som utøver den og for de som tar i mot den. Jeg hører hjemme blant dem heier på den typen tilnærming til musikk. Derfor treffer også «Stockholm København» meg veldig hjemme.

Kohorten Ljunggren og de Waal har åpenbart en felles tilnærming til til sin musikkanskuelse. Jovisst er de særdeles dyktige instrumentalister, men på sett og vis så bryr de seg ikke seg veldig om akkurat det. De er aller mest opptatt av å skape flotte stemninger gjennom musikalske samtaler og det lykkes de veldig med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her finner vi impulser fra jazz, americana, filmmusikk og electronica – og sikkert mye annet også – og når Ljunggren via sitt elpiano, sine synther, gitarer, bass og programmering og de Waal med hjelp av sine akustiske og elektroniske trommer og perkusjon, elektronikk og programmering, skaper lydlandskap få om noen av oss har stifta bekjentskap med tidligere, så har dette blitt ei stemningsreise av de sjeldent spennende.

Alt, bortsett fra avslutningssporet «Pirates» som er henta fra en konsert i Belgia, er gjort i studio med alle de mulighetene det byr på. Det har ført nydelige betraktninger som får tid til å utvikle seg og der melodien ikke er det viktigste.

Odin, som også reagerer hvis etternavnet Staveland blir nevnt, viser stadig nye sider av seg sjøl. Alle er like tøffe og det skader på ingen måte at han samarbeider med Bjørn Berge heller.

Om det er med Vamp, med Buicken eller andre musikalske konstellasjoner han setter sitt bumerke på, så vokser Odin stadig i retning seg sjøl. Han framstår med andre ord i stadig større grad som ei unik stemme. «Hoohahs and Cat Calls» er nok en bekreftelse på det.

Noe forteller meg at sjangre ikke er noe som opptar Odin i særlig grad. Han er enkelt og greit opptatt av å skape unik og spennende musikk og så får folk kalle det hva de vil.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det Odin og bluesgitarist i samme divisjon som FKH, Bjørn Berge, har skapt her er noe som kan minne om noe som kan kalles animert klubb blues. De to har skrevet musikken sammen, mens Odin har skrevet tekstene.

Her er det henta impulser fra gud hjelpe meg hva som helst av moderne, hip musikk og til sammen har det altså blitt en gumbo som de to er mutters aleine om.

Odin synger, trakterer synther og trommer, arrangerer og produserer, mens Berge i tillegg til å spille gitar også korer og spiller dobro. Dessuten har de to henta inn særdeles kvalifisert assistanse fra elbassisten Kjetil Dalland og gitaristen Amund Maarud på noen av spora – det skader heller ikke.

Odin synger på et særegent vis som får deg til å lytte til tekster om mislykka kjærlighet, klimaendringer, sex og ensomhet. Og jeg tror på han – det er den egentlige lakmustesten for meg når det gjelder det som leveres fra en artist.

Odin og Bjørn Berge har så definitivt truffet hverandre midtskips og har skapt et musikalsk univers ingen andre er i nærheten av. Et tøft, annerledes og veldig spennende musikalsk forskningsprosjekt.