Tor Hammerø

Den danske veteranen Alex Riel har vært min trommehelt siden jazz blei en viktig del av mitt liv. Jeg har til og med slått et slag eller to for han!

Den 82 år unge Alex Riel har i rundt 60 av disse årene vært en av Europas ledende trommeslagere innen en rekke sjangre faktisk, men at det har vært jazzen som har ligget hans hjerte nærmest, hersker det svært liten tvil om. Her får vi stifte nytt bekjentskap med to av hans mange, mange høydepunkt.

Disse to innspillingene, gjort i New York i 1997 og 1999, har begge vært utgitt tidligere som «UnRiel» og «Rielatin´», men her kommer de som ei full pakke og som en tidløs bekreftelse på Alex Riels storhet sammen med giganter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og Mike Stern.

Danskekompet blei Kenny Drew, Alex Riel og Niels-Henning Ørsted Pedersen kalt da de inntok kjempers fødeland på 60-tallet og spilte med alt og alle på festivaler og klubber. Hjemme i København, og rundt om ellers i Europa, var de det foretrukne kompet for det som var av omreisende verdensstjerner spesielt fra Sambandsstatene.

På slutten av 90-tallet blei det snudd på flisa. Riel satte seg ved minst to anledninger på flyet fra Kastrup i retning The Big Apple og resultatet blei to strålende visittkort som fortalte alle med åpne ører at Riel hørte hjemme i den ypperste verdenseliten.

Riel, med det evige og varme smilet på på plass, har altså noe som må være en medfødt egenskap til å få det til å swinge i alle slags tempi og i alle slags settinger. Vi snakker om en egenskap som ikke er mulig å lære seg – enten har man den eller så har man den ikke.

På innspillinga fra 1997 er det den kruttsterke tenorsaksofonduoen Jerry Bergonzi og Michael Brecker som stiller til start sammen med Eddie Gomez på bass, Niels Lan Doky på piano og Mike Stern på gitar. Det er mulig det kan gå galt med et slikt stjernelag, men det gjorde det så avgjort ikke her i et repertoar bestående av låter fra John Coltrane, Bergonzi, Stern, Gomez og Lan Doky.

For de fleste involverte frista møtet veldig til nok et treff i Sound on Sound-studioet i New York og vel to år seinere blei det en realitet. Bergonzi, Brecker og Stern var av forståelige årsaker lette å be og denne gangen var Chris Minh Doky med på flyet fra Danmark med sin bass og Kenny Werner tok seg av det pianistiske.

Litt annerledes besetning, men akkurat like bra og nå var det låter blant annet av stilskapere som Ben Webster, Charlie Parker og John Coltrane som var fundamentene for de heftige ekskursjonene. Riels soloutflukt, «In My Own «Sweets» Way», er nok et strålende eksempel på hvilken enorm musikalitet og smakssans Riel er i besittelse av.

Her er det ingenting nytt – kun store mengder tidløs musikk fra noen av denne epokens aller fremste representanter og med uforliknelige Alex Riel i førersetet. Jeg forlanger faktisk ikke så mye mer.

PS Hvilket slag jeg har slått for Alex Riel? I 1974 spilte han sammen med blant andre Al Cohn og Joe Newman på klubb på Molde-festivalen. Jeg var festivalens bandansvarlige og da basstromma til Riel stadig flytta seg fremover på scena i Alexandrakjelleren, fant jeg en tjukk spiker, en hammer og en treklosse som jeg hamra i gulvet foran basstromma. Om jeg blei kompa? Noe så veldig! Av sjølvaste Alex Riel!

Vokalisten Åshild Bergill Hagen har jeg så vidt støtt på tidligere i det spennende vokalprosjektet Oslo 14. Nå melder hun sin ankomst som singer-songwriter under navnet Bergill og hun forteller oss umiddelbart at hun har noe personlig og inderlig å melde.

Bergill har, til tross for at hun bare er 31 år ung, absolutt et levd liv å fortelle om, skrive om, lage musikk om og synge om. Det gjør hun på et vis som gjør at jeg tror på henne – noe som gjør at ryggmargsrefleksen min responderer. For meg er troverdighet alfa og omega for en artist og Bergill oppfyller definitivt dette kriteriet.

Bergill er bosatt i Oschlo, men synger på urforfalska Eiker-dialekt hvor hun er født og oppvokst. Det gjør det enda mer ekte og personlig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har med en artist å gjøre som tør å by på seg sjøl. Singellivet kan hun noe om. Hun legger ikke skjul på at hun kan være eller er nevrotisk også, men aller mest skinner hennes betraktninger om hverdagslivet gjennom. Bergill er enkelt og greit en flott historieforteller.

Det er en type visepop med solide jazzovertoner Bergill inviterer oss til å bli en del av. Med seg har hun Håvard Nordberg Funderud på gitar, vokal, orgel og piano og Torstein Slåen på gitar og vokal og til sammen skaper de et flott lite univers.

Er du blant dem som har latt deg fascinere av Daniela Reyes – jeg hører til blant dem – og artister i den gata, så vil du få mye å glede med og av Bergill. Hun har absolutt noe å si.

Jeg har aldri hørt om Christina Sandsengen før. Jeg har heller ikke hørt mye solo akustisk klassisk og original gitarmusikk. Nå har jeg fått begge deler på en gang og du verden for ei gavepakke det har vært.

Jeg har tillatt meg å sitere Duke Ellington noen ganger når jeg har begitt meg ut på ekskursjoner i musikalske landskap der jeg ikke har kjent meg veldig hjemme. The Duke sa nemlig – på engelsk vel å merke – at det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Her snakker vi typen god musikk.

36 år unge Sandsengen, med solid klassisk utdannelse fra både Norges Musikkhøgskole og fra Spania, er utvilsomt en teknisk dyktig og ikke minst særdeles uttrykksfull gitarist. Hun har gitt ut ei plate tidligere, men denne gangen er det kun hennes egne komposisjoner som står i fokus og dermed forteller hun oss også at hun er langt fremskreden i det faget også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Solace» betyr trøst og med den tittelen i bakhodet er det mye av det slaget å finne underveis her. Noe er mørkt og dramatisk, mens noe er betydelig lysere og lettere. Alt er usedvanlig stemningsfullt og egna til sjelefred og ettertanke og produsent Fredrik Falks smakfulle bidrag på piano og ymse lydeffekter fra tid til annen skader heller ikke.

Er det en forutsetning å være glad i eller ha kunnskap om klassisk musikk for å kunne å ta seg en tur inn i dette universet? Langt i fra – det er dog en stor fordel å like god kvalitetsmusikk. Det er nemlig der «Solace» og Christina Sandsengen hører hjemme.

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Harald Lassens karriere. Både som instrumentalist, komponist og bandleder har Lassen tatt voldsomme skritt i retning seg sjøl. «Balans» er nok et glitrende eksempel på det.

Harald Lassen har rukket veldig mye mer enn å bli 36 år ung. Han har markert seg kraftig i band som Pixel. Mopti og No 4, men aller tydeligst har han stått frem med sine egne band, med sin egen musikk og på sine fire skiver under eget navn.

Nå er det rundt tre år siden «Human samling» fortalte oss hvor Lassen var i pandemitida. Den bekrefta at han var en kunstner og musikant med et solid særpreg og med et bumerke på uttrykket sitt som skilte han tydelig ut.

Dette inntrykket befester seg ytterligere med «Balans». Lassen er en musikalsk stemningsskaper som gjennom tenorsaksofon, piano, fløyte, synth, perkusjon, vokal, glockenspiel og feltopptak skaper musikalske univers han er totalt aleine om.

Disse landskapene er vakre, sterke, melodiske, groovete, søkende, åpne, høyst personlige og med en klangbunn som gjør at sanseapparatet blir skjerpa på et vis som gjør at man ikke går glipp av noen detaljer – og de er det mange av.

Med seg til å fargelegge disse unike landskapene har Lassen Stian Andersen på elbass, Tore Flatjord på trommer og perkusjon, Sander Eriksen Nordahl på gitarer og Solveig Wang på synther og klarinett samt den belgiske pianisten Bram De Looze på ett spor. Her oser det musikalsk empati hele veien fra åpninga med «Liturgi/Leave Me Be» til avslutninga med «Impromptu Wonder».

Harald Lassen er ei stemme med mange fasetter som blir stadig mer spennende å følge.

Blant de mange tinga jeg kan svært lite om er kvinnelige finske bassister i New York om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt oppe på lista. Det kommer heldigvis Kaisa Mäensivu og hennes Kaisás Machine til å gjøre noe med.

Etter studier på hjemmebane på Sibelius-akademiet, satte Kaisa Mäensivu (født 1990) kursen for New York og masterstudier på Manhattan School of Music i 2016. Der har hun trivdes så godt, og New York med henne, at hun har blitt bufast i The Big Apple.

Hjemme i Finland nyter Mäensivu stor aktelse og er støtt og stadig på besøk på store festivaler som Pori. Hun platedebuterte med sitt band Kaisa ́s Machine i 2017 etter at bandet hadde eksistert i to år. Nå er det altså klart for oppfølgeren med ny besetning og på selskapet til Dave Douglas, Greenleaf Music – et kvalitetsstempel i seg sjøl.

Mäensivu, med en stor og varm tone i bassen sin, har skrevet all musikken. Hun sier hun ankom New York som en ganske så straight bassist, men at hun har blitt solid prega av jazzhovedstadens heftige puls og atmosfære. Både som komponist og bassist er hun inspirert av trøkket og intensiteten som gjennomsyrer byen 24 timer i døgnet.

Sammen med sin Machine bestående av Sasha Berliner på vibrafon, Eden Ladin på piano, Max Light på gitar, Tivon Pennicott på tenorsaksofon og Joe Peri på trommer – i stor grad nye navn for meg – tar Mäensivu oss med på en høykompetent, hardtswingende, melodisk og dynamisk NY-ekskursjon som forteller oss at det ikke bare er engelskmenn som lykkes i New York. Det kan så avgjort en finsk bassist, komponist og bandleder også gjøre sammen med noen av jazzhovedstadens aller mest lovende neste-generasjons jazzmusikere.

Påfyllet av nye jazztalenter på aller øverste hylle med Norge som utskytingsrampe virker som det ikke har noen ende. Det er jo svært hyggelig og den foreløpig siste bekreftelsen kommer med trioen til islandske Benjamin Gísli Einarsson.

Det er jo ingen hemmelighet at jazzlinja i Trondheim tiltrekker seg talenter fra en rekke land etter hvert. Mange håpefulle islandske talenter har også funnet veien til den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd opp gjennom og den 27 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Benjamin Gísli Einarsson, som i bandsammenheng kun benytter seg av fornavna sine, er den foreløpig siste i rekka.

Sammen med trommeslageren, og sagisten, Veslemøy Narvesen fra Kristiansand og bassisten Andreas Solheim fra Oslo, har Benjamin Gísli funnet frem til et triouttrykk som virker både modent og livsbejaende.

Narvesen er et av de store talentene i norsk jazz uansett instrument og hennes lette, lyttende og distinkte Jon Christensen-inspirerte beat, løfter dette, som alle andre konstellasjoner hun dukker opp i, til et helt eget sted.

Andreas Solheim er et nytt bekjentskap for meg, men åpenbart ei flott stemme som passer utmerka inn i triosammenheng – han vet når han kan ta plass og han vet når han skal gi plass.

Benjamin Gísli er en melodisk og lyrisk pianist i tradisjonen etter Bill Evans og ikke minst Esbjörn Svensson. At han som komponist også har latt seg inspirere av Carla Bley forteller han både med låta «For Carla» og den eneste coveren, Bleys «Ida Lupino», den som er tonefølget til «Break of Day in Molde» forresten.

Trioen har utvikla et vakkert, lett, lyrisk, søkende og friskt kollektivt uttrykk som skulle tilsi at de har mange flere år på baken enn de vitterlig har. Lovende og vel så det!

Med de to nye utgivelsene til Nils Økland/Sigbjørn Apeland og Sinikka Langeland, bekrefter storselskapet ECM sin nære tilknytning til Norge og norske musikkrøtter.

Helt siden siden starten i 1969 har ECM og den ideologiske føreren Manfred Eicher hatt et nært og godt forhold til norske musikere og uttrykket veldig mange har skapt opp gjennom åra. Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal har vært med fra den spede begynnelse og etter hvert har det kommet til mange nye musikere og mye ny og spennende musikk fra kjempers fødeland.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hardingfelespilleren og fiolinisten Nils Økland er blant dem som har kommet til de seineste åra. Med sitt åpenbare fundament i den norske folkemusikken har han vært en annerledes tilvekst til ECM-familien og uttrykket. Samtidig har hans utgivelser vært en bekreftelse på Eichers åpenhet når det gjelder musikk fra andre sfærer enn det som mange tradisjonelt har forbundet med ECM.

På «Glimmer» møtes de to gamle vennene Økland og Sigbjørn Apeland. De har samarbeida i rundt 30 år og de to har besøkt en rekke sjangre. Apeland på sitt harmonium og Økland på forskjellige feler har denne gangen henta musikk og inspirasjon fra området rundt Haugalandet og Sunnhordland der de kommer fra.

Om det er salmer, folketoner eller noen egne melodier som er utgangspunktet, så skaper herrene Økland og Apeland uten stans gjennom vakre, såre, melankolske og inderlige samtaler noe høyst personlig som forteller mye om hvem de to er: to fantastiske musikere.

Sinikka Langeland kommer fra en helt annen kant av landet: fra Finnskogen. I tillegg har hun solide finske røtter. Alt dette skinner gjennom i hennes måte å unnfange musikk på, måte å synge på og hvordan hun trakterer det finske nasjonalinstrumentet kantele – i flere versjoner – og hennes munnharpe-fargelegging.

Denne gangen – dette er Langelands sjuende ECM-innspilling – tolker hun dikt av sjølvaste Jon Fosse som hun har tonesatt sjøl med «hjelp» av Geirr Tveit ved ett tilfelle. Titlene er oversatt til engelsk på tekstheftet, men Langeland synger på urforfalska norsk. Som når det gjelder for eksempel Mari Boine, så vil jeg tro at alle «skjønner» hva Langeland synger og formidler.

Når hun så har satt sammen et nytt band med utelukkende ECM-bandledere, så kan dette nesten ikke gå galt og det har det da heller ikke gjort. Trompeter Mathias Eick, bassist Mats Eilertsen, saksofonist Trygve Seim og trommeslager Thomas Strønen har alle skjønt hva og hvor Langeland vil og bidrar på sine unike vis til å ta musikken til steder neppe Langeland heller hadde hørt for seg.

Noe er løst, sakteflytende og reflekterende mens noe er veldig blidt og nesten groovete – foten går! Uansett er alt nok en stadfestelse av at Sinikka Langeland er ei unik stemme og for et band hun har kalt inn til tjeneste!

Begge utgivelsene forteller oss at slektskapet mellom ECM, norske toppmusikere og norsk musikktradisjon er like sterkt som det alltid har vært.

PS Så er det rart å se at det står Guido Gorna og ikke Manfred Eicher som produsent på Langeland si plate.

Også innen folkemusikken og tilliggende herligheter så er det mange som står på skuldrene til de som har gått opp løypa. Hvis vokalist Dionisia Fjelldalen og bandet MÍO forteller oss at de har lytta både på Kirsten Bråten Berg og Valkyrien i sin ferd frem mot debutplata si, så vil jeg ikke bli et sekund overraska.

Det er så fint å kunne slå fast at det spirer og gror på de fleste områder innen norsk musikk. Sjangre er ikke så viktig – bare er det er gjort med hjertet og låter bra. MÍO oppfyller disse kriteriene fullt ut.

Bandet hadde en trang start under pandemien, men da lufta blei lettere å puste i våren 2022, fikk de muligheten til å møte et publikum som digga det de fikk høre. Årsaken er sikkert at de fikk møte et univers der folkemusikk med solide røtter blei løfta inn i vår tid med elementer av rock, pønk, prog og jazz i seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken er skrevet av bandets egne innbyggere der Fjelldalen og bassist Marianne Friisberg Larssen har ansvaret for de fleste tekstene og låtene. De unnslår seg heller ikke å flytte tradlåta «Kråkevisa» – den med mannen han gjekk seg i vedaskog, du vet – inn i vår tid og den egner seg i utmerka i det nye landskapet.

Jeg har full forståelse for at bandet har fått en bra fanskare etter å ha gjort mange livejobber. Her er det nemlig mye trøkk og masse energi som garantert snakker til et publikum godt på tvers av sjangergrenser.

MÍO, med ei besetning bestående av vokal, fele, bass, tangenter, trekkspill, nøkkelharpe, fløyte, sitar, gitar, trommer og perkusjon pluss litt trompet og saksofon som krydder, tar vare på ei viktig arv og tar den videre inn i vår tid. Viktig og heftig.

Jeg har vært fascinert av den sveitsiske perkusjonisten Lucas Niggli i en rekke kombinasjoner fra solo og oppover de seineste åra. Med sin Sound of Serendipity Tentet åpner han opp enda flere dører.

Tentetten består av Joana Maria Aderi på stemme og elektronikk, Silke Strahl på tenorsaksofon, Marina Tantanozi på fløyte og elektronikk, Helena Winkelman på fiolin, Tizia Zimmermann på trekkspill, Dominik Blum på orgel, Marc Unternährer på tuba, Christian Weber på bass, Peter Conradin Zumthor på trommer og celesta pluss Niggli på trommer, melodika og som ansvarlig for all musikken.

Dette er stort helt ukjente størrelser for meg, men bare ved å lese gjennom besetninga og instrumenteringa så er det mulig å ane at det er en helt spesiell utflukt vi blir invitert med på. Og det har det da også blitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har jeg skjønt dette rett, så er denne ekskursjonen, som består av åtte satser som varer mellom knappe minuttet og cirka elleve og et halvt minutt, en utfordring for alle involverte. Jovisst har musikerne noter, men satsene blir ledet av åtte forskjellige dirigenter – som alle hører hjemme i bandet.

Dirigentene har fått utdelt kort med indikasjoner, men har fri lue til å styre musikken dit de vil – hvis jeg nok en gang har skjønt det riktig. De visste heller ikke før de fikk utdelt korta hvilken sats de skulle lede. Det har uansett ført til at de åtte satsene låter veldig forskjellig fra hverandre, fra groovete vokalbaserte strekk til frie, kollektive utflukter – og med masse annet mellom disse ytterpunktene.

«Play!» er en tøff, annerledes og spennende utgave av Lucas Niggli og hans musikalske visjoner og bekrefter at Niggli er ei helt spesiell stemme.

Det er ikke hver dag jeg hører på tango verken i den ene eller den andre forma. Men for fire år siden møtte jeg den norsk-argentinske truppen El Muro Tango og nå har også oppfølgeren inntatt heimen. Jeg er minst like fascinert som sist.

Jeg er en smule forvirra over hvem som er kjernegruppen til El Muro Tango, men at fiolinist Karl Espegard er en slags ideologisk fører føler jeg meg rimelig sikker på. Og det er han på et fremragende vis også.

På «Nostálgico», som debutplata het, hadde El Muro Tango med seg sangeren Juan Villareal – en kjent størrelse i hjemlandet Argentina. Denne gangen er det ei annen svært sterk og uttrykksfull stemme, Omar Mollo, som visstnok nyter samme anerkjennelse på hjemmebane som Villareal som sørger for den vokale pasjonen – og her blir det ikke spart på noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er det både mye melankoli og store og svulstige utbrudd – musikalske vulkaner nesten. Med ei kjernebestning, i tillegg til Espegard og Mollo, bestående av piano, bandoneon og bass pluss perkusjon, gitar, to ekstra fioliner, bratsj og cello på noen av spora, blir det et stort, ja mektig lydbilde som både kler Mollos stemme og som samtidig står fjellstøtt på egne bein.

Mollo sier at albumet handler om drømmer som har blitt til virkelighet. Det har også blitt nok en bekreftelse på at musikk ikke kjenner noen grenser – dette norsk-argentinske pasjonsprosjektet lever i aller beste velgående.