Tor Hammerø

Det er mye man ikke får med seg når man er bosatt i Oslo-bygda. Blant annet har Bergensbandet med det herlige navnet Whatever Happens Don´t Be Yourself tatt seg den frihet å passere under min radar i årevis. Det har det blitt en permanent orden på nå.

Når jeg ser meg i speilet og bandleder og trommeslager Nils Are Drønen, med god hjelp av postmannen, har fora meg med bandets tre utgivelser fra 2016 og frem til i dag, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av mye spennende i en rekke av jazzens grenseland.

Tidligere i år dukka altså oktettens tredje visittkort opp. «Ignorance and Bad Decisions» der all musikken, med ett unntak, nok en gang er skrevet av Drønen er en livsbejaende og utfordrende ekskursjon der fine og melodiske, nesten popaktige låter med vokal, møter herlige, men ofte strukturerte – hvis du skjønner hva jeg mener – ganske så frie landskap der de åtte storkoser seg både kollektivt og hver for seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når Drønen har alliert seg med gitaristen Mads Berven, perkusjonisten Snorre Bjerck, vokalisten Nelly Moar, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed, bassisten Nils Henrik Sagvåg, pianisten Isach Skeidsvoll og trompeteren Audun Waage – det vil si noen av de aller beste og mest uforutsigbare jazzistene Republikken Bergen har å by på – så sier det oss uvitende på den andre sida av fjellet at det finnes masse talent der vest som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del. Det at «bråkmaker» Lasse Marhaug har blitt invitert som gjest er bare med å gi dette universet ekstra krydder.

Jeg lover å bruke tida godt for å sjekke ut de to første kapitlene i historia om det alt for hemmelige bandet Whatever Happens Don´t Be Yourself. «Ignorance and Bad Decisions» har nemlig avdekka hull i allmenndannelsen som det sjølsagt er flaut å innrømme, men som det absolutt er mulig å gjøre noe med. Dette er nemlig intet mindre enn veldig bra!

Med valthorn som en sentral del av lydbildet byr den svenske veteranen Håkan Nyqvist på vakker og usedvanlig melodisk jazzmusikk av høy kvalitet.

Håkan Nyqvist (78) har vært med på mangt og mye i svensk jazz helt siden slutten av 60-tallet. Han har spilt i og gjort plater med Swedish Radio Jazz Group med bidragsytere som Thad Jones, Mel Lewis, Gil Evans og Kenny Wheeler. Svenske giganter som Lars Gullin, Monica Zetterlund og Bernt Rosengren har Nyqvist også jobba med – han har med andre ord vært en ettertrakta musikant i mange tiår.

Årsakene til det er sikkert mange, men at Nyqvist blant annet spiller det sjeldent brukte instrumentet, i alle fall i jazzsammenheng, valthorn, er garantert en av dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har Nyqvist med sitt band Horncraft – presseskrivet hevder det er tre valthorn involvert, men på cd-omslaget virker det som det bare er to – vist frem både sin egen musikk og sine egne glitrende arrangørferdigheter. Bandet består ellers av tre andre blås – saksofon, trombone og trompet – pluss et tradisjonelt komp.

Kjente svenske jazzstemmer som saksofonisten Örjan Hultén, trombonisten Sven Berggren, pianisten Torbjörn Gulz og bassisten Filip Augustson er blant de flotte stemmene og i tillegg til Nyqvists låter får vi også John Coltranes klassiker “Naima” og Lars Gullins “I´ve Seen”.

Musikken låter uten unntak ekte og dypfølt. Valthornene sørger for en egen sound og uten at det skjer noe voldsomt overaskende ellers her, så har “Inside Looking Out” blitt et visittkort fra Håkan Nyqvist som har evnen til å glede både ofte og lenge.

SKRUK har ei lang og ærerik historie når det gjelder å samarbeide med spennende artister. Når de nå har slått seg sammen med Frode Fjellheim og Åsbjørg Ryeng, så føyer de et nytt flott kapittel til den historia.

SKRUK, eller Sunnmøre kristelige ungdomskor, har eksistert i 50 svært så kreative år. Per Oddvar “Prots” Hildre har styrt troppene med naturlig autoritet og heftig skjeggpryd fra første dag og hvis han der oppe vil det slik så fortsetter han sikkert i 50 år til også.

Initiativet til dette samarbeidet blei tatt av SKRUK allerede for et par år siden, men en viss pandemi sørga for at både plateinnspilling og premiere under Olavsfest blei utsatt til i år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frode Fjellheim, en usedvanlig tradisjonsbærer og fornyer av den samiske musikktradisjonen, har brakt med seg både joik og synther – regner med at han slapp å be om synthenes forlatelse både under innspillinga i Volda kyrkje og under urframførelsen i sjølvaste Nidarosdomen – har skrevet musikken og han ville også ha med seg den mer enn lovende bandoneonisten Åsbjørg Ryeng i miksen.

Det har ført til at dette høyst unike verket har blitt en salig og herlig miks av samisk musikktradisjon, salmer, kirkemusikk og argentinsk tango. Om det har blitt for mye av det gode oppe i denne musikalske gumboen? Jeg synes ikke det.

Jeg synes derimot at de har greid å skape et høyst unikt møte mellom tradisjoner – et møte som forteller at sjøl om det er masse som er høyst spesielt for de forskjellige bidragsyterne, så er det mye som knytter dem sammen også. Fjellheim, Ryeng, Hildre og SKRUK har enkelt og greit skapt et høyst unikt verk – et verk som bare vokser for hver gjennomlytting.

Dessuten skal perkusjonist Snorre Bjerck og lydmaestro Alf Christian Hvidsteen ha mye skryt for sine bidrag til at dette har blitt så vellykka.

I forbindelse med Record Store Day har det glitrende selskapet Elemental Music gjenutgitt to Criss Cross-utgivelser på vinyl for første gang i begrensa opplag. Både Bill Charlap og Kurt Rosenwinkel fra slutten av 90-tallet er vel verdt en ny visitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Record Store Day blei etablert i 2007. 1400 uavhengige platebutikker kloden rundt gikk sammen for å øke oppmerksomheten rundt og ta vare på tradisjonen som den truede arten platebutikker opplevde og definitivt fortsatt opplever. Det blei en umiddelbar suksess og blant annet førte det til en rekke nyutgivelser – på vinyl, må vite – av mer eller mindre glemte perler. Her kommer to av årets perler.

Disse platene blei spilt inn i henholdsvis 1997 og 1998 og det var den nederlandske entusiasten Gerry Teekens, enedrifteren av Criss Cross Jazz, som helt frem til sin bortgang i 2019 som på en av sine mange turer til New York gjorde opptakene og ga ut musikken året etter opptak.

Ut fra hva slags kriterier man velger ut skiver som skal gjenutgis, vet jeg ikke. Basert på det jeg har hørt tidligere og årets to utgivelser, så slår jeg enkelt og greit fast at det er kvalitetskriteriet som blir lagt til grunn.

Pianisten Bill Charlap, sammen med trommeslageren Kenny Washington og bassisten Peter Washington – ikke i slekt forresten, har helt siden 90-tallet og uavbrutt frem til i dag fremstått som den mest smakfulle og stilsikre pianotrioen på denne sida av ekvator og dalstrøka bortenfor. Slik har det vært, slik er det og absolutt alt taler for at slik kommer det å forbli lenge ennå.

Med ni mer eller mindre kjente standardlåter – ofte mindre faktisk – som “Roundabout”, “It´s So Peaceful in the Country” og “Pure Imagination”, tar de tre oss med på en så groovy, hardtswingende og tidløs utflukt som man bare kan ønske seg. Framifrå!

Den amerikanske gitaristen Kurt Rosenwinkel (52), en av Eric Claptons store favoritter forresten, har de par seineste tiåra stått fram som en av jazzens aller mest spennende og innovative gitarister. Han har nå bosatt seg i smeltedigelen Berlin og jobber i stor grad med eget og originalt materiale.

Men Rosenwinkel har ei solid standardjazzbakgrunn han også. På denne innspillinga viser den 28 år unge Rosenwinkel oss at han hadde solid grep om et repertoar som bestod av blant annet “How Deep Is the Ocean”, “Dewey Square” og “Summertime”. På denne utgivelsen, som spenner over to lp-er, møter vi han i kvartettformat sammen med pianisten Michael Kanan, bassisten Joe Martin og trommeslageren Tim Pleasant, og de som i sin villfarelse tvilte på at Rosenwinkel kunne sin musikalske barnetro, får her vite at det gjorde han ikke. Framifrå dette også.

Elemental Music har enkelt og greit løfta fram nok en en glemt skatt for nye generasjoner jazzelskere. 180 grams vinyl i begrensa opplag – noe for feinschmeckerne der ute altså.

Elektronikeren John Derek Bishop fra Stavanger har fascinert meg i en rekke sammenhenger. Det fortsetter han med sammen med vokalsekstetten Vok Ens.

Vok Ens, med seks kvinnestemmer, er et nytt bekjentskap for meg. De som har vært med Trondheim Voices på utflukt, får en liten idé om hva Vok Ens også bedriver, men likevel med et helt eget uttrykk.

Jeg har en viss fornemmelse av at de kommer fra Stavanger, som Bishop, og opptakene til dette samarbeidet er også gjort på tre steder i oljebyen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her fremstår de seks, stort sett ordløst, som en improviserende enhet som tør å kaste seg ut på de store dyp uten noen form for redningsvest og det gir lydmanipulatoren Bishop en rekke muligheter til å livesample stemmene slik at de fremstår som noe helt annet enn det de i utgangspunktet gjorde.

De 38 minuttene, med 11 “låter”, byr på masse utfordringer både for de involverte og for oss på mottakersida og for de de med åpne ører og andre nysgjerrige sanser, blir denne utflukten med Vok Ens og John Derek Bishop noe ganske for seg sjøl.

Trioen GoGo Penguin fra Manchester har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Nå har den populære kohorten gjort sin første store forandring i lagoppstillinga siden de så dagens lys for over ti år siden, men tøft låter det definitivt fortsatt.

GoGo Penguin, som nå består av Nick Blacka på både akustisk og elektrisk bass og synth, Chris Illingworth på piano og synther og den nye trommeslageren Jon Scott, som har erstatta det opprinnelige medlemmet Rob Turner som har forlatt bandet visstnok på grunn av uenighet om musikalsk retning, har oppnådd voldsom popularitet – relativt sett sjølsagt – både på fotballøya og rundt om i Europa.

Tittelen «Everything Is Going to Be OK», som er bandets niende tilstandsrapport, skal etter sigende henspeile på byttet av trommeslager. Det var spekulasjoner om at GoGo Penguin ville si takk for seg da Turner forlot skuta, men slik gikk det heldigvis ikke: det låter nemlig like hipt av den «nye» trioen som tidligere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den gjennomsiktige vinylen som har funnet veien til meg er akkompagnert av en ekstra 7-tommer – gjennomsiktig den også – med to eksklusive låter som ikke finnes verken på LP-en eller på strømmetjenester. Fem av de forrige skivene, mellom 2016 og 2021, kom ut på sjølvaste Blue Note og sørga for stor oppmerksomhet Tellus rundt.

Musikken er som vanlig kollektivt unnfanga og følger i stor grad den samme malen som tidligere. Det betyr spor av break-beats, minimalistiske melodier, heftige basslinjer og tøffe riff. De som mener at Esbjörn Svensson Trio, Rymden, Aphex Twin, Massive Attack og Brian Eno er mer eller mindre klare referanser til hva GoGo Penguin bedriver, har både ett og to poeng.

GoGo Penguin er fortsatt et tøft og annerledes band. Det snakker til et publikum på tvers av en rekke sjangre og inntil de står på ei norsk scene, så er «Everything Is Going to Be OK» ei god erstatning.

Det overrasker på ingen måte lenger at Susanna overrasker og tar oss med til nye steder. Her forflytter hun seg og oss videre inn i Baudelaires univers sammen med KORK. Det har blitt et nytt høydepunkt i hennes karriere.

Susanna, med det musikalske etternavnet Wallumrød, har med stadig nye steg beveget seg mot sitt eget univers. Det er et univers som byr på noe høyst unikt og ikke minst totalt kompromissløst.

Det betyr at hver gang hun byr på ei ny løypemelding, så er det med vidåpne ører og alle andre sanser på alerten, jeg melder meg. Hun har aldri hatt evnen til å skuffe meg og gjør det så definitivt ikke denne gangen heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må likevel innrømme at jeg blei en smule, kanskje et helt brød, overraska da Susanna i 2020 kom med albumet «Baudelaire & Piano» der hun tolka den ikoniske franske lyrikeren Charles Baudelaire – i engelsk oversettelse. Jeg så enkelt og greit ikke den komme, men ingenting er vel hyggeligere enn å bli overraska på det viset?

Nå har hun tatt materialet nok et steg videre og samarbeidet med KORK, under ledelse av Christian Eggen, er av det magiske slaget. Musikken er skrevet av Susanna – bortsett fra tre små «kommentarer» av Stina Stjern som bidrar med cassette tapes og recorders – i mangel av bedre norske ord – og vokal. Arrangementene er smakfullt og nydelig gjort av Jarle G. Storløkken og Jan Martin Smørdal og kler både låtene og ikke minst Susannas usedvanlig vakre stemme på et inderlig vis. Nok en spennende vokalist, Anita Kaasbøll, bidrar også til å gjøre dette møtet til noe helt spesielt.

KORK løfter alle møter de stiller opp til – dette som er unnfanga i Bærum Kulturhus er så avgjort ikke noe unntak. Susanna bekrefter med dette møtet at hun er en kunstner som hører hjemme blant de viktige stemmene hvor vi enn søker på Tellus.

Da flamencogiganten Paco de Lucia forlot tida var en stilskaper borte. Heldigvis finnes det flere rundt om på Tellus som kan videreføre arva etter han. Danske Flamenco Passion ligger svært langt fremme i løypa.

Paco de Lucia (1947-2014) bragte mer eller mindre egenhendig flamencomusikken langt utenfor Spanias grenser. Både med egne band og sammen med John McLaughlin og Al Di Meola åpna han tusenvis av ører og sinn for dette temperamentsfulle, inderlige og sterke uttrykket. Hans virtuositet og personlighet som gitarist var bortimot uovertruffen, men blir heldigvis ikke noe hinder for at andre kan ta tradisjonen videre.

Den danske gruppa Flamenco Passion blei unnfanga allerede i 2000 og noe, eller faktisk en hel del, forteller meg at Paco de Lucia var en stor inspirasjonskilde helt fra starten. Bandet består av Poul Jacek Knudsen på gitar og klapping – en viktig ingrediens i flamencoen -, Nicolai Land på bass og Anders Pedersen på cajon og perkusjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I forbindelse med 2016-utgava av Copenhagen Jazz Festival ville man hylle de Lucia og flere gjester blei invitert med på festen. Suksessen var umiddelbar og en turné fulgte året etter. På grunn av en viss pandemi og andre gjøremål blei planene om plateinnspilling skjøvet på, men nå har den blitt en realitet og du verden for en hyllest det har blitt.

Sammen med seg har Flamenco Passion gitaristen Mikkel Nordsø, fiolinisten Bjarke Falgren og munnspilleren Mathias Heise – et dansk jazz a-hold – samt spanske Juan Murube på vokal, dans (jaleo) og klapping. Det har blitt et superlag på alle vis der slektskapet mellom flamenco og jazz kommer tydelig frem.

Repertoaret består av originallåter av Knudsen og Nordsø samt de Lucias «Palenque» og fra ballade- til tempo gigante, så imponerer Flamenco Passion & Co med en ekthet, virtuositet og inderlighet som ville gjort også sjølvaste Paco de Lucia stolt. Heftig!

Trommeslageren og komponisten Knut Kvifte Nesheim fra Oslo har sterke familiære bånd til Voss. Det skinner tydelig gjennom både tittelen på hans verk for «storbandet» OJKOS – «Graosido» – eller gråsida på «norsk», i låttitlene og i musikken han har skapt.

Knut Kvifte Nesheim (31) sin bakgrunn har ført til at han har henta hemningsløst fra både folkemusikk og jazz – og ganske sikkert mye annet også – i sin søken etter å finne frem til si egen stemme. Jeg har hatt gleden av å høre Kvifte Nesheim et par ganger de seineste månedene sammen med Sigurd Hole i hans unike verk «Roraima» og han forteller meg umiddelbart at han har kommet svært langt i sin søken etter et eget uttrykk.

I rundt fem år har Kvifte Nesheim vært en del av det spennende OJKOS-kollektivet. Forkortelsen står for Orkesteret for jazzkomponister i Oslo og der er ideen at komponistansvaret skal gå på rundgang blant medlemmene. Det fører til at hver gang de stiller til start så låter de og musikken totalt annerledes enn ved forrige oppmøte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I løpet av de fem åra bandet har eksistert har det kommet flere visittkort som bekrefter akkurat det og «Graosido» er så avgjort ikke noe unntak. Bandet, som her består av Henriette Eilertsen på fløyte, Camilla Hole og Tina Lægreid Olsen på klarinetter og saksofoner, Richard Köster, Lyder Øvreås Røed og Tancred Heyerdahl Husø på trompeter, Magnus Murphy Joelson og Johannes Fosse Solvang på tromboner, Martin Taxt på tuba, Mike McCormick og Arne Martin Nybo på gitar og elektronikk, Clément Merienne på piano og Alexander Hoholm på bass pluss sjefen sjøl på trommer, har åpenbart skjønt Kvifte Nesheims ønsker og intensjoner fullt ut og skapt et verk bestående av sju låter som varer i vel 36 minutter og som er både spennende, utfordrende og annerledes både rytmisk og melodisk.

Knut Kvifte Nesheim har både evner, ideer og ambisjoner til å gå sine egne veier. Han er på god vei allerede og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hva er det med Odd Gjelsnes, Losen Records og Italia? Ikke vet jeg, men ganske mye forteller meg at det er et nært og inderlig forhold i alle fall når det gjelder musikk. Innspillingene med de to pianistene Emiliano D´Auria og Lorenzo De Finti er en strålende bekreftelse på det.

Dette er ikke første gang D´Auria eller De Finti er å finne på usedvanlig produktive Losen Records. De er heller ikke de eneste italienerne Gjelsnes har kasta sine ører på og nok en gang stiller han høye kvalitetskrav.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Emiliano D´Auria (49) er den vi kjenner minst til av de to her hjemme. På hans andre Losen-utgivelse har han også tatt turen Giske på Sunnmøre og til Ocean Sound. Det har åpenbart gitt han, musikken hans og bandet hans en solid dose med ekstra inspirasjon og i løpet av tre dager i overgangen februar til mars i år blei «First Rain» en realitet.

Sammen med bandet sitt bestående av gitaristen Giacomo Ancillotto, trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino, trommeslageren Ermanno Baron og bassisten Dario Miranda – høykvalitetsfolk rund baut, gir D´Auria oss melodisk og groovy musikk anno 2023 som det er herlig å oppholde seg sammen med – både lenge og ofte.

Siden «Lullabies from an Unknown Time» er Lorenzo De Fintis fjerde Losen-utgivelse siden 2016, så overrasker det ikke et sekund at lyrikeren og melodikeren De Finti hører hjemme på samme hylle som landsmannen Enrico Pieranunzi – helt der oppe med andre ord.

De Finti har skrevet fem av de ni sangene og ellers bidrar blant andre Igor Stravinsky med «Andante» og Chick Corea med «Crystal Silence» i den nydelige samlinga med ballader og vuggesanger.

Tre av låtene spiller De Finti solo på, mens resten er på duo med den framifrå trompeteren Fabrizio Bosso. Og for noen samtaler de to fører! Helt nedpå, men samtidig virtuost fremstår de to som lyttere og instrumentalister av verdensklasse – intet mindre.

Emiliano D´Auria, Lorenzo De Finti og Losen Records er en glitrende match nok en gang. Jeg har stor forståelse for smaken til Losensjef Odd Gjelsnes.