Pianisten, komponisten og pedagogen Olav G. Kallhovd kommer opprinnelig fra Arendal, men har vært en sentral brikke i Musikk i Nord-Trøndelag siden 1993. I 2005 og 2007 kom han først med ei trioskive og så med musikk for et større ensemble. Likevel har han greid å passere under den store radaren i nasjonal sammenheng. Nå gir han oss en ny mulighet og Kallhovd er så absolutt en musikant som har mye personlig og vakkert på hjertet.
Sammen med de danske toppmusikantene Nils Bo Davidsen på bass og Lisbeth Diers på trommer og perkusjon samt Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn – alle synger også på avslutningssporet – gir de fire oss seks Kallhovd-komposisjoner, pluss en av Diers og Øiseth, som uten unntak er vakre, melodiske og egnet for ettertanke.
Kallhovd er en bra pianist med en touch av Jarrett og Gustavsens estetikk over seg, sjøl om han ikke er i besittelse av den samme teknikken. Sammen med de tre empatiske medmusikantene, som absolutt ikke har noe behov for å tilrane seg for mye rampelys, har “Synosia” blitt ei vakker lita perle som forteller oss at musikk av høy byrd kan komme fra langt utenfor Oslo 3.
Den engelske gitaristen Fred Frith er blant de mest grensesprengende innen faget. Her kommer to utmerkede eksempler på det.
Med Fred Frith involvert er ikke en gitar bare en gitar lenger.
Lotte Anker er danskenes frijazzapostel.
Fred Frith er en etterhvert 65 år ung innovatør som helt siden 70-tallet, i grensesprengende rockegrupper som Henry Cow og Art Bears, har vært en kompromissløs musikant. Frith la ganske raskt fotballøya bak seg og satte kursen for USA og nye utfordringer og, i tillegg til å bidra i en rekke musikalske konstellasjoner, så jobber han også som professor ved Mills College i Oakland, California.
Denne doble dosen med Frith åpner med et av mange møter han har hatt med dronninga av dansk frijazz, saksofonisten Lotte Anker. De to hadde spilt sammen under Copenhagen Jazz Festival sommeren 2010 og benytta samtidig anledninga til å sette av noen timer i studio.
De gir oss åtte musikalske landskapsmalerier som uten unntak er unnfanga der og da – slik de nesten alltid er når Anker og Frith er involvert. Her skapes det spenninger, teksturer og samtaler som ingen andre på kloden kunne ha skapt. Lydarsenalet de to – spesielt Frith – har tilgang til er intet mindre enn voldsomt og unikt og de to forteller oss at de er utstyrt med en kjemi og empati som har ført til enda mer styggvakker musikk.
Barry Guy og Fred Frith – brothers in arms.
Bassisten Barry Guy og Frith kommer fra den samme øya og jobba sammen såvidt det var for rundt 40 år siden – uten at Guy kan huske det! For Frith blei det en inspirerende opplevelse og noe han hadde ønska å gjenta. I 2007 dukka muligheten opp – i Guys nye hjemland Sveits – og her foreligger resultatet. Lydlandskapene blir helt annerledes enn i møtet mellom Anker og Frith, men det musikkfilosofiske utgangspunktet er mye det samme: det som skjer det skjer.
Både bassen og gitaren blir utnytta på høyst personlige vis og samtalene blir deretter. Dette er heller ikke musikk som er låtbasert i tradisjonell forstand – her er det store lerett som blir spent opp og der mange farger blir benytta.
Barry Guy og Fred Frith venta lenge med gjenforeninga. Det var kanskje grunnen til at de hadde ekstra mye på hjertet.
Den amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm dukker opp i usedvanlig mange frijazzrelaterte konstellasjoner. Årsaken er sjølsagt at han har mye originalt på lager.
Et av bandene vi har møtt han i med norske relasjoner er kvartetten VCDC med treblåseren Frode Gjerstad, stemmekunstneren Stine Janvin Motland og trommeslageren Ståle Liavik Solberg – alle med røtter i frijazzhovedstaden Stavanger.
Derfra har også duoen Party Knüllers – for et navn!!! – med Liavik Solberg oppstått.
“Gold” er herrenes andre cd – “Party Knüllers” kom for et års tid siden – men den første som har kommet min vei. Liavik Solberg, som er en av ildsjelene bak konsertserien Blow Out! i Oslo, sørga for at det blei gjort opptak på Café Mir i Oslo i desember 2013 og de to “låtene” som møtte folket der, er nå tilgjengelig for den frilynte allmuen verden rundt.
Lonberg-Holms cellosound, med heftig bruk av elektronikk, likner nesten på en beintøff elektrisk gitar. Samtidig kan ha ta´n helt ned og låte som – akkurat – en cello.
På de to låtene, med de selvfølgelige titlene “Mein Mädchen Mag Um Party Die Ganze Zeit” og “Ich Liebe Gefunden Auf In Zwei Richtungen”, møter han en trommeslager og perkusjonist med et like fritt sinn og vilje og evne til å skape motstand, samtaler og utvikling.
Jovisst er dette krevende, utfordrende og langt i fra vakkert og lett å komme under huden på hele tida. Det er uansett spennende, unikt og kompromissløst og forteller oss om to musikanter som både kan og vil gå egne veier.
Party Knüllers har også gitt ut nok ei skive, men kun på vinyl. Sammen med den analoge synthmannen Jim Baker dukker “Four Images of Wank” opp, men siden jeg befinner på den andre sida av kloden uten platespiller, så har jeg ikke fått hørt den.
Om frijazz og sex har noe med hverandre å gjøre? Tror jeg lar det spørsmålet – og ikke minst svaret – bli opp til hver enkelt.
Historia om 33 åringen fra Oslo er både god, spennende og nesten utrolig. Etter å ha fullført sivilingeniørstudier i Trondheim og gjort klar dressen for straight jobb i den virkelige verden, så var han på konsert med Tord Gustavsen Trio. Underveis i den konserten skjønte han at det var musikk han skulle drive med – ikke dressrelaterte saker. Likevel tok det noen uker før han sa opp jobben, søkte opp Gustavsen på Gule sider og ba om – og fikk – pianotimer og samtaler om både dette og hint.
Nå var ikke Andreas Loven noen nykommer til pianoet – han hadde spilt siden han var 6 år, men det var altså først i 2005, som 23-åring, han innså “alvoret”. Derfra gikk turen etterhvert til, av alle steder, Sør-Afrika og jazzstudier. Grunnen var hovedsakelig at Loven også er en ihuga surfer og han og kona fant ut at det var det optimale stedet for å kombinere de to lidenskapene.
Loven og Wells i aksjon i Sør-Afrika.
Av mer eller mindre forståelige årsaker har derfor Andreas Loven passert godt under radaren her hjemme, men med debutalbumet “Nangijala” forteller han oss at han har tatt med seg mye av seg sjøl og norske musikalske impulser til Sør-Afrika og mye av Afrika tilbake til oss.
Loven er en stor lyriker og har så definitivt lært mye av Gustavsen, men han har samtidig skapt seg sitt eget uttrykk. Bortsett fra Bent Fabricius Bjerres “Flåklypa” – et originalt valg kan man trygt si – så har Loven skrevet all musikken og her er det mye inderlighet, søken, personlighet og vakker kulturell miks.
Med seg har han den meget langt framskredne sør-afrikanske tenor- og sopransaksofonisten Buddy Wells – en musikant med et stort navn på hjemmebane og det er til å fatte.
De to har så til de grader truffet hverandre og her føres det vakre, gode og underfundige samtaler egnet til å skape glede, undring og til å bli klokere av. På to av spora er også vokalisten Spha Mdlalose med og gir musikken ytterligere krydder.
“Nangijala” er spilt inn i Cape Town i fjor sommer. Den egner seg der sør, den egner seg i nord og den egner seg i Thailand der disse linjene er forfatta. Den egner seg garantert ellers rundt om på kloden også.
Andreas Loven foretok et modig valg. Basert på “Nangijala” var det et helt korrekt valg også.
Ben Sidran har i løpet av sine vel 71 år på Tellus rukket å lage rundt 35 skiver under eget navn. Dessuten har han jobba med alt fra studiekameratene Steve Miller og Boz Scaggs til å være sessionmusikant for blant andre Rolling Stones og Eric Clapton. Det skjedde i forlengelsen av Sidrans studietid i Brighton i England. Seinere har også andre storheter som Mose Allison, Van Morrison, Diana Ross og Rickie Lee Jones slått på tråden for å benytte seg av Sidrans tjenester både som tangentmann og vokalist.
Sidran har blitt karakterisert som en eksistensiell jazzrapper som elegant benytter humor i sine tekster der han observerer og kommenterer både dette og hint. Slik er det også på “Blue Camus” der Sidran har skrevet det meste av tekst og musikk sammen med sine medmusikanter, bassisten Billy og organisten Ricky Peterson og sønnen Leo Sidran på trommer.
Tekstene er inspirert av store forfattere som Albert Camus, George Orwell og Federico Garcia Lorca og sier mye om på hvilket nivå Sidran befinner seg.
Musikken er groovete og har impulser i seg fra både rhythm and blues, jazz, soul og rock og ett av spora er spilt inn live i Paris der også Bob Rockwell, bosatt mange år i Danmark, bidar på tenorsaksofon.
Ben Sidran har veldig mye å fare med og følger elegant opp i en tradisjon som Mose Allison, Bob Dorough og Dave Frishberg etablerte der hip musikk kombinert med hippe tekster og ditto humor blir føyd elegant sammen. Dette er sløyt som det het i de hippe kretsene for noen tiår siden.
Det er ingen over eller ingen ved siden. Vi snakker om Karin Krog.
Karin Krog er vokaldronninga vår.
Helt siden slutten av 50-tallet har hun vært der – i toppsjiktet blant Europas jazzvokalister. Når hun nå, 77 år ung, nok en gang forteller oss at hun fortsatt er på toppen så er det ingen overraskelse, men en usedvanlig hyggelig bekreftelse.
Karin Krog har gjort “alt” innen improvisert musikk. Det vil si at hun har bevegd seg i ytterkantene av jazz-uttrykket med trad-, ragtime- og swingmusikk i den ene enden og helt ytterst i den frie, eksperimentelle enden med personlig bruk av elektronikk på den andre sida. Det har alltid vært like spennende å møte henne og slik er det også i hennes nye treff med hennes gode venn gjennom nesten 50 år, den amerikanske pianisten Steve Kuhn.
Krog og Kuhn traff hverandre på slutten av 60-tallet da han var bosatt i Stockholm og både jobba og var gift med den svenske vokaldronninga, salige Monica Zetterlund. Siden har de to holdt kontakten og jobba sammen med ujevne mellomrom.
I forbindelse med en jobb Krog blei hyra til i den norske sjømannskirka i New York høsten 2013, var Kuhn et opplagt tonefølgevalg og heldigvis var han enig i det.
Steve Kuhn – en strålende pianist og en god venn av Karin Krog siden 60-tallet.
Krog og Kuhn fant heldigvis også ut at det ville være en utmerket mulighet til å lage ei ny skive når de først møttes igjen. Studio blei booka, repertoar blei avtalt og i tillegg blei også to gjester invitert: Tenorsaksofonisten Eric Alexander gjør en strålende innsats på tre spor, mens trompeteren Lew Soloff, som dukka opp som publikummer i sjømannskirka, gjør det samme på tre andre låter.
Kjente standardlåter som “I´m Old Fashioned”, “The Folks Who Live on the Hill”, “How Do You Keep the Music Playing”, “The Way You Look Tonight” og “Everytime We Say Goodbye”, sammen med Krogs egne tekster til Carla Bleys “Ida Lupino”, den legendariske “Break of Day in Molde”, og hennes hyllest til John Coltrane, “Trane”, til Tadd Damerons melodi, danner ryggraden i dette herlige møtet mellom de to storhetene Karin Krog og Steve Kuhn. Her er det snakk om musikalsk kjemi og empati på et plan som ikke kan læres på noen skole – enten er den der eller så er den ikke der. De to snakker det samme språket og skjønner hvor den andre vil intuitivt.
Som en liten ekstra bonus så bare “måtte” John Surman hekte seg på med sin barytonsaksofon da han hørte blues-shouteren Jimmy Witherspoons “Time´s Getting Tougher than Tough” – det gjør ingenting det heller!
Karin Krog er enkelt og greit en av de største sangformidlerne og tolkerne der ute – “Break of Day” er nok et bevis på det.
Helge Lien er en av våre beste og mest allsidige pianister og komponister. Her “møter” han to av våre største lyrikere – Alf Prøysen og Jon Fosse.
Lyden av Prøysen – ei historisk oppsetning.
Foto: Musikk i Hedmark
Vi har akkurat lagt bak oss det store Prøysen-året. Vår nasjonalskald ville ha runda 100 år i fjor og blei behørig markert store deler av året. Det skulle da også bare mangle. Av ymse årsaker rakk ikke jeg å omtale “Lyden av Prøysen” før 2014 takka for seg, men egentlig gjør ikke det noen verdens ting – for mange av oss er det nemlig Prøysen-år hvert eneste år.
Helge Lien og bassist Sigurd Hole, begge fra Hedmark og sistnevnte med´n sjølveste Alf som grandonkel, fikk i oppdrag av stiftelsen Musikk i Hedmark å skrive bestillingsverket “Lyden av Prøysen” og de var neppe vanskelige å be. Det førte til at de skrev ny instrumentalmusikk, nye melodier til Prøysen-tekster og nye arrangementer til eksisterende melodier – 15 sanger i alt.
Vi får være med på urframføringa i Hamar kulturhus i august i fjor og å påstå at de kom til sine egne og blei tatt godt i mot, er ingen overdrivelse. Sammen med et kremlag med vokalistene Kim André Rysstad, Jørn Simen Øverli og Frida Ånnevik, gitaristen Hallgrim Bratberg, bassklarinettisten Håvard Lund, perkusjonisten Birger Mistereggen, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, slagverkeren Knut Aalefjær og en strykekvartett bestående av Ida Kristine Hansen, Bjarne Magnus Jensen, Anders Nilsson og Audun Sandvik, har Hole og Lien skapt ei ramme som gir tildels udødelige Prøysen-låter nytt liv.
Vi blir servert alt fra “Å, den som var en løvetann” og “Kjæm du i kveld” til “Steinrøysa neri bakken”, “Visa om løgna” og “Du ska få en dag i mårå”. Uansett om det er svært kjente viser eller mer perifere har Hole og Lien greid å løfte fram det usagte – det som sier så mye, det som gjør Prøysen så stor, tidløs og udødelig. De sier sjøl at de prøver å uttrykke en tanke som streifer sinnet, en morsom assosiasjon eller en dyp fortvilelse. Og du verden som de har greid det!
Dette er så storslagent som vel tenkelig, men likevel så nedpå som Prøysens univers alltid ber om. Publikum i Hamar kulturhus var tydelig begeistra og det hadde de all grunn til. Dette er nemlig en hyllest til den største som vil bli stående i nye 100 år.
Helge Lien, Anne Marit Jacobsen og Ruth Wilhelmine Meyer går inn i Jon Fosses verden.
Foto: CF Wesenberg
Hver gang sangeren Ruth Wilhelmine Meyer leser Jon Fosse, kanskje den største norske forfatteren og lyrikeren hvor som helst i verden nå, så får hun små, nye glimt av innsikt. Det førte etterhvert til ønsket om å lage musikk av/med/til noen av hans dikt. Sammen med skuespilleren Anne Marit Jacobsen og pianisten og komponisten Helge Lien, har stemmekunstneren Meyer laga “Stein til stein” – en flott og annerledes hyllest av og til Jon Fosse.
Alle de tre kunstnerne er sidestillt – noen ganger er det resitatøren som ligger lengst fremme, andre ganger pianisten og andre ganger igjen sangeren. Uansett så har de som mål å løfte fram de spesielle, djupe og underlige tankene til Fosse – og av og til kan det hende at også noen andre enn Meyer får små glimt av innsikt….
Jon Fosses verden er ikke den enkleste å ta seg inn i – har jeg skjønt. Anne Marit Jacobsen, Helge Lien og Ruth Wilhelmine Meyer gjør en flott og inderlig jobb med å åpne den opp og ta oss med inn i den.
Alf Prøysens lyrikk vil aldri gå av moten.
Alf Prøysen (1914-1970), født Alf Olafsen, på Rudshøgda i Ringsaker blei allerede i sin egen levetid en nasjonalskald og et levende ikon. Han var på alle vis folkets mann og hans tidløse viser og lyrikk har evighetens stempel på seg.
Jon Fosse er kanskje på vei til å få samme status som Henrik Ibsen i den store verden.
Jon Fosse (1959) er født i Haugesund og bor nå i Statens æresbolig Grotten ved Slottet i Oslo. Fosse nyter stor respekt og beundring både som skuespillforfatter, lyriker og romanforfatter og blir ofte nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. I musikalske sammenhenger har han tidligere jobba mye sammen med saksofonisten Karl Seglem.
Helge Lien – Sigurd Hole
Lyden av Prøysen
Grappa/Musikkoperatørene
Jon Fosse – Anne Marit Jacobsen – Helge Lien – Ruth Wilhelmine Meyer
