Uansett hvor Jon Balke dukker opp så er han garantist for at det skjer noe spennende musikalsk. Her møter vi han i et nytt kollektiv med tildels ukjente stemmer – i alle fall her nord.

Jon Balke, til venstre, sammen med sine "nye" musikalske venner.

Hva får man hvis man setter sammen en argentinsk sopran- og barytonsaksofonist, en norsk pianist og elektroniker, en italiensk bassist og en fransk trommeslager og elektroniker? Svaret kan nok være sammensatt, men i dette tilfellet har det ført til flott, melodisk og rytmisk spennende musikk in alle fall.

Hvem som har tatt initiativet til denne kvartetten aner jeg faktisk ikke, men i praksis fungerer det uansett som en demokratisk organisme der alle bidrar i like stor grad på de fleste vis.

Javier Girotto, med den ganske sjeldne sopran- og barytonkomboen, kommer opprinnelig fra Argentina og har definitivt lytta på sin avdøde landsmann Gato Barbieri, men er bosatt i Italia. Der har han ganske sikkert jobba med bassveteranen Furio Di Castri. Patrice Héral kjenner vi godt her hjemme etter et mangeårig samarbeid med Arild Andersen og Carsten Dahl. For den musikkinteresserte nordmann trenger ikke Jon Balke noen nærmere introduksjon: vi har med en av denne verdensdelens aller mest kreative og særegne tangentister å gjøre – slik er det med den saken.

Tittelen "Unshot Movies" forteller oss at kollektivet har hatt som mulig ambisjon å skape musikk som kan gi oss assosiasjoner til filmer, bilder eller tanker som aldri har vært unnfanga, men som blir det når musikken tar bolig i oss. I veldig stor grad makter de det.

Alle fire har bidratt som komponister og det fører sjølsagt til fire forskjellige innfallsvinkler, men uten unntak er det melodiske, vakre og inderlige ekskursjoner de tar oss med på. Dette er musikk perfekt egna til å la tankene flyte – til å skape egne bilder og gode tanker.

Kollektivet låter flott og solistisk er det meget høyt nivå på det som blir servert, men med fare for å låte "norsk" må jeg likevel trekke fram Jon Balke. Han har altså en type luft, søken og åpenhet i uttrykket sitt som gjør han til en helt spesiell pianist – ei helt spesiell stemme.

"Unshot Movies" er den beste filmen jeg har hørt på svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javier Girotto Jon Balke Furio Di Castri Patrice Héral

Unshot Movies

CAMJazz/MusikkLosen

Det tyske plateselskapet ACT fyller 25 år og gjør det med brask og bram. Her gir de oss både høydepunktene fra en festkonsert i Berlin og ei samleskive som forteller oss hva de ellers har å by på i 2017. Det er ikke reint lite!

Ida Sand i spissen for stjernelaget i Berlin den 2. april i år – "We Are Family".

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da Konzerthaus Berlin blei åsted for jubileumskonserter til ACT den 2. april i år, var det omtrent på dagen 25 år etter at selskapet lanserte sin aller første produksjon. Siden har Siggi Lochs hjertebarn vært en suksesshistorie av de sjeldne innen jazzverdenen. Den tyske musikkbransjeveteranen Loch hadde en klar visjon da han starta opp ACT i 1992 og han har så definitivt makta å nå måla sine og vel så det.

ACT har vært basert på at de skal presentere musikk som har sine røtter i stort sett europeisk jazz og/eller verdensmusikk og de skal presentere både etablerte artister samtidig som de har hatt ønske og evne til å lansere helt ukjente, men lovende musikanter.

Suksessen har vært formidabel både kunstnerisk og kommersielt. Mange artister har fått sitt gjennombrudd via ACT – også norske artister som Marius Neset. Selskapets aller største selger er også norsk, nemlig Jens Christian Bugge Wesseltofts "It´s Snowing on My Piano".

Til konsertene i Berlin hadde Loch og ACT invitert et 30-talls musikanter fra "stallen" sin og det førte utvilsomt til stor hygge og mange spennende og tildels nye konstellasjoner. Vi får nok bare være med på deler av festen som begynner med Nils Landgren på trombone og vokal og den tyske pianostjerna Michael Wollny med "Send In the Clowns". Vi får også to andre utmerkede duoer, nemlig bassisten Lars Danielsson og Dieter Ilg og pianisten Joachim Kühn og saksofonisten Emilie Parisien – framifrå alle tre.

Ellers får vi hilse på kjente ACT-artister som gitaristen Nguyên Lê og fiolinisten Adam Baldych før kanskje den største ACT-stjerna, den djupt savna svenske pianisten Esbjörn Svensson, blir hylla med hitlåta "Dodge the Dodo" – med barna hans, Noa og Ruben Svensson på henholdsvis trommer og gitar, som hedersgjester med blant andre Iiro Rantala og Ulf Wakenius. Sterkt og flott!

Festen blir avslutta med "allsang" på "We Are Family" med Ida Sand som forsanger med Cæcilie Norby og Viktoria Tolstoy i koret!!! Denne kvelden og denne dokumentasjonen skulle være hyggelig og gjenspeile deler av det ACT har vært og betydd. Den har den blitt på alle mulige slags vis.

Noa og Ruben Svensson, sønnene til Esbjörn Svensson, sammen med Ulf Wakenius, spiller farens musikk.

ACT har tydeligvis ikke tenkt å ligge på latsida i tida som kommer heller. På det andre jubileumsalbumet får vi servert 13 låter fra ting som enten har kommet ut allerede i år eller som er på vei. Bortsett fra tre låter er alt tidligere uutgitt.

Nils Landgren, Viktoria Tolstoy med Esbjörn Svensson, Adam Baldych, far og sønn Wakenius, den sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah, Marius Neset, Michael Wollny og finske Iiro Rantala på duo, den franske trekkspilleren Vincent Peirani, den tyske trommeslageren Wolfgang Haffner på duo med Wollny før Esbjörn Svensson avslutter det heile solo, er innholdet på denne samlinga og teaseren av det som skal komme i løpet av året – det er mye å glede seg til.

ACT har gjort og gjør fortsatt en viktig jobb for moderne jazz i Europa og snart kommer det ny soloskive med Jens Christian Bugge Wesseltoft også. Det gledes og gratuleres!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ACT Family Band

The Jubilee Concerts

ACT/Musikkoperatørene

Diverse artister

Twentyfive Magic Years: The Jubilee Album

ACT/Musikkoperatørene

Tønsbergruppa Herrene i haven har eksistert siden 80-tallet – godt inne i det forrige årtusenet med andre ord. Her møter jeg dem for første gang og vi snakker om voksne karer som har levd ei stund og som har noe vesentlig å melde.

Herrene i haven har mye på hjertet og vet hvordan det skal formidles.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Gitaristen og trompeteren Terje Johannesen, bassisten Olaf "Knerten" Kamfjord, trommeslageren Jon Kirkebø Rosslund og vokalisten og gitaristen Reidar Vinje Stensvold har vært med på hele reisa – det vil si godt og vel 30 år. Tangentisten Rune Jensen har bare vært med et års tid og så er tekstforfatter Stein Erik Lunde mer enn et assosiert medlem av herreselskapet, hvis jeg har skjønt det rett – det burde han i alle fall være.

Har jeg skjønt det rett så er Herrene også verdensberømt i Tønsberg-området etter fire plateutgivelser og sikkert hundrevis av jobber opp gjennom åra. Som så mye annet så har også Herrene i haven gått meg hus forbi – inntil nå. Basert på det de har å melde på "Bare et pust" så har jeg gått glipp av mye god musikk og ikke minst mye livsvisdom.

Dette er altså karer som har levd godt og lenge og Stein Erik Lunde har på alle måter makta å sette ord på det – dette livet med stor L. Gutta har kommet dit i livet at de muligens – og kanskje vel så det – har gjort unna mer enn halvparten og dermed har fått med seg livserfaring og tanker som er verdt å dele. De har makta å skape et univers som det er godt å dukke ned i og som det er mulig å lære noe, faktisk mye, av. Lunde, med utmerka tekstassistanse av Erik Bye – "Vår beste dag" – og Gro Dahle, gir oss enkelt og greit viktig påfyll til ettertanke.

Når så Reidar Vinje Stensvold på et usminka og ekte vis formidler tekstuniverset og blir understøtta av toppmusikanter som Johannesen, Kamfjord og Kirkebø Rosslund, med masse jazzerfaring- og kunnskap i bagasjen, så er dette musikalsk sett et herlig landskap med flotte ingredienser fra folk, vise, pop, blues og jazz og sikkert mye annet.

Det tok altså si tid før Herrene i haven og mine veier skulle krysse hverandre. Nå har de gjort det og det er jeg takknemlig for. Anbefales!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så fort som mulig.

Herrene i haven

Bare et pust

Grappa/Musikkoperatørene

Sjøl om den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og bandet hans Catharsis har eksistert i mange år, har de fått lite oppmerksomhet her hjemme. Her får vi ei ny anledning til å rette opp i det.

Ryan Keberle i sentrum for Catharsis – de har mye viktig på gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

37 år unge Ryan Keberle har spilt med alle fra David Bowie via Maria Schneider, Wynton Marsalis, Alicia Keys til Sufjan Stevens og han har bidratt på fem Grammy-vinnende skiver. Likevel har det altså vært relativt stille rundt den ettertrakta trombonisten her nord i verden i alle fall.

Til tross for at han er etterspurt av så mange, så er det noe som forteller meg at han synes det er aller mest stas å jobbe med sin egen musikk og sitt eget band, Catharsis. Det skjønner jeg godt og etter å ha eksistert i seks år så låter det homogent og har ei helt klar og tydelig retning med musikken sin.

Dette er gruppas femte utgivelse og Keberle sier sjøl at etter det som har hendt i USA det siste året, så har tekstene – både på de egenkomponerte låtene – og coverlåtene, et klart politisk budskap. Han hevder at 60 millioner amerikanere valgte tilbakeskritt framfor det motsatte da de valgte Trump og ved hjelp av lyrikeren Mantsa Miro har Keberle & Co satt ord på hva de synes om dette.

På sanger av den uruguyanske låtskriveren Jorge Drexler, Dylans klassiker "The Times They Are A-Changin´" og Beatles-låta "The Fool on the Hill" og "I Am a Stranger" av indierock-gruppa The Welcome Wagon, som Sufjan Stevens introduserte Keberle for, er det den samme politiske tråden som går igjen.

Høres dette ut som ei pop/rockeskive? Det er det altså ikke, jo kanskje litt da, men i all hovedsak er dette moderne, tøff og melodisk jazz der Keberle, i tillegg til å spille trombone også spiller elpiano, melodica og synger, har med seg Eric Doob på trommer, Camila Meza på hovedvokal og gitar, Mike Rodriguez på trompet og Jorge Roeder på både akustisk og elektrisk bass – et meget godt lag med erfaring fra bandledere som John Scofield, Chick Corea og Gonzalo Rubalcaba.

Ryan Keberle & Catharsis er et band med stor B som betyr noe – som betyr mye.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle & Catharsis

Find the Common, Stine a Light

Greenleaf Music/ryankeberlecatharsis.bandcamp.com

Dag Arnesen har ved tre anledninger vist oss med sin trio at både Griegs toneskatt og andre norske folkemelodier egner seg utmerket i jazzdrakt. Nå gjør han det samme med storband.

Bergen Big Band – i med- og motvind, i sol og regn – det swinger uansett.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I Bergen er det nok slik at Edvard Grieg er minst like hellig som Brann. For pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Dag Arnesen er det i alle fall slik: ja takk, begge deler. Siden 2006 har det ført til tre strålende trioinnspillinger av Grieg-komposisjoner, norske folketoner og egenkomponerte Arnesen-melodier. Uten "mistenkelige" straffespark, som jo Brann får mot seg hele tida, så har Arnesens flotte Grieg-inspirerte prosjekt ført til stor suksess både hjemme og ute – utlendingene synes tydeligvis dette er både vakkert og fascinerende og det er ikke vanskelig å si seg enig i det.

Da Bergen Big Band, som den hjemvendte bergenser Arnesen har vært medlem av i en årrekke nå, spurte om han kunne tenke seg å videreføre prosjektet for storbandbesetning, var han slettes ikke vanskelig å be. Han var faktisk både glad og stolt da BBB spurte om han kunne skrive arrangement på noe av materialet han hadde jobba med det siste tiåret.

Etter at Arnesen hadde spilt med BBB og vært med og tolka arrangement som storheter som Maria Schneider, John Surman og Joe Henderson hadde bragt til finværsbyen, visste sjølsagt Arnesen at BBB var i stand til å ta på seg det som var av utfordringer. Det viser seg med en eneste gang at BBB er et storband av meget solid kaliber og de stortrives tydeligvis i både Griegs og Arnesens univers.

Her får vi alt fra "Gangar" via "Mellom bakkar og berg", "Våren", Astrid mi Astrid" og "Ved Rondane" til Arnesens egne låter og med solister som saksofonistene Kjetil Møster, Ole Jacob Hystad og ikke minst det nye stjerneskuddet Elisabeth Lid Trøen – for et uttrykk og for et trøkk! – og sjølsagt Arnesen sjøl, så har dette blitt glitrende storbandmusikk både kollektivt og solistisk.

Trioen til Arnesen blei en eksportvare av solid klasse – det bør BBB og denne musikken bli også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergen Big Band & Dag Arnesen

Norwegian Songs IV

Odin Records/Grappa/Musikkoperatørene

Dette er aller første gang jeg har kommet over bassisten og bandlederen Max Johnson og hans musikk. Det var på høy tid.

Unge Max Johnson har allerede mye på hjertet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

27 år unge Max Johnson er nok den eneste musikanten som har spilt med jazzlegender som Anthony Braxton, John Zorn, Muhal Richard Abrams og William Parker, bluegrasstorheter som Sam Bush og David Grisman og rockestjerner som Adrian Belew, Vernon Reid og Butthole Surfers. I tillegg har han seks album under eget navn på samvittigheten. Likevel har han altså passert under min radar, men som det jo heter: med det sjuende skal det skje!

Med en slik enormt allsidig bakgrunn inviterer han oss med på ei musikalsk reise som har med seg ingredienser fra alt dette og mye mer også. Med en kvartett bestående av pedal steel-gitaristen Susan Alcorn, pianisten Kris Davis og trommeslageren Mike Pride – alle med tilsvarende allsidig tilnærming til det å skape musikk – skaper Johnson et spennende og personlig univers basert på tre egne komposisjoner og et tøft arrangement på Ennio Morricones udødelige "Once Upon a Time in the West".

I løpet av dette møtet blir vi servert musikk basert på alt fra country til frijazz og punk og det forteller oss hvorfor Max Johnson, bosatt i New York, er så ettertrakta som han er. Her er hele spekteret fra det vakre og vare til det åpne, frie og utfordrende på plass og har ikke Max Johnson vært her oppe i steinrøysa allerede, er det bare for oppegående arrangører å invitere han så raskt som mulig. Han har nemlig noe helt eget å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Max Johnson

In the West

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Det kommer mye flott fra Sunnmøre. Strengekunstneren Stig Ulv er nok et framifrå eksempel på det.

Stig Ulv i selskap med ett av sine mange strengeinstrumenter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Stig Ulvestad, som har droppa stad i forbindelse med musikkutøvelsen sin slik som Ane Brunvoll fra litt lenger nord i fylket har droppa voll, har gitt ut fire plater før "Akustikar" så dagens lys. Alle har gått meg hus forbi, men heldigvis kom den femte med postmannen og det har vært en sann fryd å tilbringe en stille lørdag sammen med 37-åringen fra Ørsta og musikken hans.

Jeg vet ikke noe om Stig Ulv fra før og ofte er jo det et godt utgangspunkt – blanke ark og alt det der. Det han forteller meg med en eneste gang er at han er nok et bevis på det rundt omkring på knatter og knøs – og langt unna de store byene – finnes talenter som har masse å by på og som dessverre ikke har blitt hørt av så altfor mange.

Det Stig Ulv gir oss med disse ti nydelige, nesten sakrale låtene er stemninger så vakre og ettertenksomme at de som sitter igjen uberørt etter et møte med dem, bør vurdere å oppsøke profesjonell hjelp. Noen av låtene roper etter tekster, men du verden så godt de klarer seg uten også – her kan man for eksempel skape sitt eget univers sammen med Stig Ulv.

Med et arsenal av akustiske strengeinstrumenter, inkludert banjo, makter Stig Ulv, som er mutters aleine her, å skape forskjellige slags stemninger i landskap som henter hemningsløst fra både folk, pop, vise, jazz og andre herligheter.

Det tok si tid før Stig Ulv og mine veier fant det for godt å krysse hverandre, men nå har det heldigvis skjedd og da er det bare å håpe at mange får den samme muligheten som meg. De har i tilfelle mye å glede seg til – så vakkert, så vart og så til ettertanke er nemlig Stig Ulvs musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stig Ulv

Akustikar

Stig Ulv Records/[email protected]

Chick Corea har vært, er og kommer for all fremtid til å bli værende en av musikkens aller største. Her får vi være med på mesterens 70-års feiring og det med et viktig og flott norsk bidrag!

For en mann – for en musikant – Chick Corea!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Armando Antonio Zacone Corea (75), definitivt bedre kjent som Chick Corea, er enkelt og greit en levende legende. Han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han. Av den gode grunn at mannen er et musikalsk geni, et energikraftverk og en usedvanlig hyggelig fyr. Absolutt ingen dårlig kombo det der. I fjor høst feira Corea sin 75-års dag med en måned med konserter sammen med utvalgte samarbeidspartnere gjennom hele livet – fire av konsertene var med Trondheim Jazzorkester!!!!! Det sier en hel del om hvilken anseelse TJO har oppnådd – Corea kan nemlig velge og vrake blant alle toppmusikantene på kloden.

Inspirasjonen Corea hadde for å markere sin store dag i fjor, var sikkert at han gjorde mer eller mindre det samme høsten 2011 på den legendariske klubben Blue Note i New York. Det er den festen vi får være med på her og hvilken fest det må ha vært!

I løpet av tre CD-er på rundt 70 minutter hver får vi møte Return to Forever unplugged med Frank Gambale i stedet for Al DiMeola på gitar, trio med Brian Blade og Gary Peacock, Five Peace Band med John McLaughlin, Kenny Garrett, John Patitucci og Blade, duo med Bobby McFerrin, Marcus Roberts og Herbie Hancock, Elektric Band med Dave Weckl, Patutucci, Eric Marienthal og Gambale, duo med Gary Burton sammen med Harlem String Quartet, From Miles med Wallace Roney, Gary Bartz, Eddie Gomez og Jack DeJohnette og Flamenco Heart med Concha Buika, Carles Benavent, Jorge Pardo, Niño Josele og Jeff Ballard – wow! I tillegg bidrar også Coreas kone, sangeren Gayle Moran Corea, som sang med han på plater helt tilbake på 70-tallet.

Her har Corea & Co plukka ut det beste av det beste og alt er strålende – intet mindre. Det forteller oss alt, i alle fall mye, om geniet og mennesket Chick Corea og som en ekstra bonus på får vi også komme nærmere mennesket og kunstneren på de luxe-utgava av "The Musician".

Den norske filmkunstneren og musikkentusiasten Arne B. Rostad har nemlig kommet nær ikonet de seineste åra og har fått muligheten til å følge han på svært nært hold. Det har ført til en 96 minutter lang film, som er utgitt på Blu-ray, som er en del pakka og Rostad har laga et mesterverk av et portrett der han har fått alle som spiller med Corea – og sjefen sjøl må vite – i tale og han har kommet tett på alle sammen. Framifrå og en film NRK bør skaffe seg prompte. Boksen, med flotte bilder av alle konstellasjonene, står i samme stil som musikken og Rostads film.

Så er det bare å håpe at Corea & Co gjør det samme fra hans 75 års dag – så får vi også oppleve Trondheim Jazzorkester i den samme ligaen. Det er lov å håpe!

Miles looked down and said: Good! Sier Wallace Roney om denne opplevelsen. Noe forteller meg at han kanskje har rett!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea

The Musician

Concord Jazz/Stretch Records/Border Music Norway

Leonard Bernstein og Stephen Sondheims "West Side Story" fra 1957 er viktigere enn noen gang. Det forteller den norske kvartetten Crazy Moon oss med all ønskelig tydelighet.

Håkon Storm-Mathisen, Guro Gravem Johansen, Torgrim Sollid og Sebastian Haugen-Markussen – Crazy Moon – har noe viktig på hjertet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kvartetten Crazy Moon har eksistert i snart 20 år. Både vokalist Guro Gravem Johansen, trompeter Torgrim Sollid, bassist Sebastian Haugen-Markussen og gitarist Håkon Storm-Mathisen har sin bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole og at denne utdanningsinstitusjonen er en smeltedigel og et fantastisk møtepunkt for utvikling av nye relasjoner og "ny musikk" er denne plata og dette bandet et godt eksempel på.

Gravem Johansen kan huske "West Side Story" fra sin barndom. Hun så deler av den dramatiske musikalen på TV sammen med bestemor, men sovna underveis. Etter at hun våkna mot slutten og opplevde dramaet, har hun aldri greid å bli ferdig med budskapet Bernstein og Sondheim gjorde udødelig og tidløst.

Budskapet, som dreier seg om migrasjon, etniske spenninger, fattigdom, identitet, ære, verdighet og kjærlighet – altså i stor grad det samme som opptar oss i dag 60 år seinere, er med andre ord like viktig – om ikke viktigere – nå enn den gang. Det makter Gravem Johansen med sin inderlige, ekte og ujålete tolkning av teksten å formidle på et ypperlig vis.

Når så Sollid, Haugen-Markussen og Storm-Mathisen, som kommer fra tre forskjellige generasjoner, på et empatisk og personlig vis greier å gjøre denne udødelige musikken til sin egen, så har de fortalt oss at "West Side Story", som jo er et mesterverk i seg sjøl, skal og må lyttes til og tas lærdom av også i 2017 – dessverre.

Life can be bright in America…..Det kan sikkert være det, sjøl om det siste året har fått meg til å tvile. Jeg får håpe jeg tar feil – nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Crazy Moon

West Side Story

Curling Legs/Musikkoperatørene

I en verden så støyende og i stadig større grad full av ulyd fra alle verdens kanter, er det en sann lise å bli invitert inn i Niels Fredrik Dahls unike diktverden.

Niels Fredrik Dahl har noe helt eget og viktig å by på.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

La det være klart med en eneste gang: jeg er ikke noen stor diktleser – det er svært sjelden jeg tar frem ei diktsamling for å fordype meg i den. Når diktsamlinga "Dette er et stille sted" av Niels Fredrik Dahl, som jeg har vært fascinert av i åresvis, dumpa ned i postkassa, bestemte jeg meg likevel for å gjøre et nytt "forsøk" og det angrer jeg avgjort ikke på.

Dahl (60) er en forfatter og dramatiker som har vært der/her hele tida og som har skrevet alt fra manus til "Hotel Cæsar" til tunge romaner som han har vunnet Brageprisen for – "På vei til en venn" – samt en rekke diktsamlinger. Han har også jobba som journalist og han har skrevet tekster for jazzbandet Søyr.

Dahl debuterte med diktsamlinga "I fjor var litt av en natt" i 1988. Her møter vi han med hans tre seineste samlinger: "Antecedentia" fra 1995, "Min tredje muskel" fra 1999 og "Vi har aldri vært her før" som kom ut i 2011. Det har blitt en spennende og annerledes opplevelse sjøl om jeg lett innrømmer at det ikke er alt jeg henger med på. Det skal på ingen måte Dahl lastes for!

I mine øyne, og mitt sanseapparat ellers, er det en voldsom utvikling i Dahls forfatterskap fra den første til den siste samlinga. Han tar meg med inn i et univers der opplevelser, følelser, politikk og mye annet blir satt ord på som får meg til å tenke på nytt over det mellommenneskelige han setter lys på.

Når han kommer frem til den seineste samlinga så er det kjærligheten, det nære og intime som har fått en mye viktigere plass enn der Dahl var på 90-tallet. Det er sterkt, varmt og gjenkjennelig for oss som har levd ei stund i alle fall.

Som en ekstra bonus avsluttes denne samlinga med et helt nytt dikt også.

Lyriker- og forfatterkollega Rune Christiansen har skrevet et godt og klokt etterord som setter Dahls samlinger inn i en større sammenheng og som forteller oss som ikke kjenner lyrikkens irrganger alt for godt, hvordan vi kan møte lyrikeren Niels Fredrik Dahl. Kanskje burde det vært et forord i stedet?

Det har uansett vært fint å tilbringe tid i Niels Fredrik Dahls kloke og unike univers.

Niels Fredrik Dahl

Dette er et stille sted

Forlaget Oktober