Den norske bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre og den islandske tangentisten og trommeslageren Ólafur Björn Ólafsson tar oss med til steder vi aldri har vært før.

Jo Berger Myhre og Ólafur Björn Ólafsson funderer på hva de har skapt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jo Berger Myhre fra Sandefjord kjenner vi fra bandet Splashgirl og ikke minst fra samarbeid med Susanna og som fast medlem av bandet til Nils Petter Molvær de seineste åra. Ólafur Björn Ólafsson er et nytt bekjentskap for meg, men med fartstid fra band og artister som Sigur Rós og Jonsi, så mer enn antyder det at han er en musikant vel verdt å låne øre til.

Her har de to truffet hverandre så til de grader i et Ólafssons studio i et nedlagt lagerlokale i utkanten av Reykjavik. I løpet av noen vårdager i fjor kom de sammen rundt masse instrumenter og noen gammeldagse opptaksmaskiner. Der gikk de til verket for å skape noe helt eget som har fått betegnelsen ambient-gotiske improvisasjoner….Jeg er langt fra sikker på om jeg vet hva det betyr, men jeg er sikker på at det er fascinerende og suggererende musikk. En av de fire låtene er komponert, resten er unnfanga underveis.

Det de to har makta å skape er stemninger blant annet basert på naturen ved havet rundt studioet – det er goldt, det er varmt, det er vilt, det er flott, det er søkende, det er luftig. Dette er to musikanter som lar seg utfordre, som lytter og som videreformidler det som kommer opp på et unikt og kreativt vis.

Lytteren blir anbefalt å høre musikken på vinyl i riktig rekklefølge – side A før side B. Siden jeg kun har blitt utstyrt med en cd uten noen form for informasjon – jeg vet ikke navnet på låtene en gang – så kan jeg ikke annet enn tro på det som predikes. Uansett så låter det magisk og helt spesielt på den lille runde også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo Berger Myhre & Ólafur Björn Ólafsson

The Third Script

HUBRO/Musikkoperatørene

Sjøl om vi fortsatt skriver august, så kan det godt være at årets beste krimroman har sett dagens lys. Og ja, jeg har lest Jo Nesbøs "Tørst". Vi snakker om Aslak Nores "Ulvefellen".

Aslak Nore har skrevet en krimroman med stort internasjonalt potensial.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Aslak Nore (39) er i stand til å skrive god litteratur. Både som journalist og forfatter har han tidligere bevist at han holder et meget høyt nivå, men for meg blir likevel "Ulvefellen" hans endelig steg opp i eliten.

Nore er med "Ulvefellen" helt der oppe i tetsjiktet blant norske krimforfattere og det er jo ensbetydende med ei plassering helt der oppe også internasjonalt. Dessuten er utgangspunktet og tematikken i "Ulvefellen" av typen som gjør at historia Nore forteller også kan – og bør – gå rett hjem hvor som helst på Tellus i alle fall.

Nore har gjort research på linje med det beste fra bygdene nå til dags for å heve historia opp dit den har landa. Vi blir tatt med tilbake til krigsårene 1941 til 1944 og den dramatiske historia utspiller seg hovedsakelig i Tyskland, men også Norge, Sverige og England er involvert. Agenter, dobbeltagenter, nazister, jøssinger og desertører spiller alle viktige roller og Nore har makta å gi hele persongalleriet en enorm troverdighet. Ikke bare blir vi invitert inn i ei spennende og dramatisk historie som er troverdig fra ende til annen, vi blir også tatt med på en historietime egna til lærdom som vel er like viktig nå, om ikke viktigere, enn noensinne siden 1945.

Nore greier å dra oss med gjennom historia slik at vi lurer på om dette er ei fortelling fra virkeligheten. Han gjør det med en temperatur, et driv i språket og en sans for detaljer som er sjelden og som forteller mye om hvilket forarbeid som ligger bak romanen.

Nore overdriver ikke bruken av virkemidler eller blodige drapsscener mer enn nødvendig – det var slik det foregikk har han greid å overbevise meg om.

Aslak Nore har inntatt en plass på pallen med "Ulvefellen" – både ute og hjemme.

Aslak Nore

Ulvefellen

Aschehoug

Endless Field er en spennende amerikansk duo som har invitert høyprofilerte gjester som Ingrid Jensen og Donny McCaslin.

Ike Sturm og Jesse Lewis – Endless Field – trives i naturen og naturen trives med dem.

Jeg er så privilegert at jeg får tilsendt musikk fra ymse himmelstrøk, blant annet fra Sambandsstatene. Mye av det har jeg aldri hørt før og heller ikke hørt om musikantene. Duoen Endless Field hører med i den kategorien. Det er herrene Jesse Lewis som trakterer diverse akustiske og elektriske gitarer og synger og Ike Sturm som spiller akustiske og elektriske basser, synger og spiller elpiano. Etter å ha blitt fascinert av musikken deres, har jeg lest meg opp på hva og hvem de to er og jeg fant til og med ut de hadde spilt i Norge i slutten av mai – av alle steder på Eidsvoll og på Modum!!!!!

Etter å ha jobba sammen mer enn ti år i New York, fant de ut at de ville skape et lite kollektiv sammen. De hadde jobba med mangt og mye før Endless Field så dagens lys og flere av dem er med som gjester på noen spor her, blant andre den strålende pianisten Fabian Almazan, den Oslo-aktuelle Ingrid Jensen på trompet og Donny McCaslin, tenorsaksofonisten som samarbeida med David Bowie på hans siste skive, "Black Star".

Endless Field og musikken de har skapt er sterkt inspirert av naturen de tydeligvis er spesielt tiltrukket og benytter seg mye av. De har makta å skape en egen sound med finger-style linjer, improvisasjon og ambiente teksturer. Folkmusikk ligger også hjertene deres nær og tilsammen har det altså blitt noe helt eget. Uttrykket er åpent, luftig, vakkert og på alle måter forlokkende og når så spesielt Jensen og McCaslin setter sine helt spesielle bumerker på toppen av det hele, så blir det ekstra herlig å forsvinne i dette nye universet.

Endless Field gir ut musikken sin på det spesielle selskapet Biophilia Records og det sier det det meste om hva og hvem de er og hvor bevisste de er. Dette selskapet gitt nemlig ut cd-cover på resirkulerbar papp, men uten cd! Her finnes det kun en kode som man kan laste ned og høre musikken så mye man vil og i den kvaliteten man ønsker.

Både musikken og tanken bak hele produksjonen er altså flott – nå kan altså alle, ikke bare folk på Eidsvoll og Modum, få oppleve dette flotte universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Endless Field

Endless Field

Biophilia Records/endlessfield.bandcamp.com

Tom Harrell, Dagfinn Nordbø og Tonbruket. Tre helt forskjellige uttrykk – like bra på hvert sitt vis.

Tom Harrell, Ugonna Okegwo, Mark Turner og Adam Cruz – en meget bra kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen under Oslo Jazzfestival blei nesten som å forsyne seg fra et koldtbord – et varmt sådant. Det heile starta med den glitrende amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell og hans band Trip.

Harrell har slitt med en alvorlig psykisk lidelse i flere tiår og har vært og er tungt medisinert. Det er tydelig å se når han inntar scena og når han står bortimot uten noen form for bevegelse når han ikke spiller. Når han spiller, derimot, er det som han er i en annen verden.

Med sitt utmerkede band Trip, bestående av Adam Cruz på trommer, Ugonna Okegwo på bass og Mark Turner på tenorsaksofon, tar Harrell med sin inderlige, vakre og varme tone og sitt helt spesielle uttrykk, oss med på ei kammermusikalsk jazzreise uten noe fjas og tull. Her er det musikken som snakker – ikke noe eller noen andre.

Vi har med fire strålende solister å gjøre og akkordinstrumentet savnes ikke et eneste sekund. Turner, en av USAs mest interessante saksofonister de seineste åra, har mye av ideverdenen til coolideologen Warne Marsh i seg og kler Harrell perfekt. Bedre reisefølge enn Cruz, hvilken musikalsk trommeslager, og Okegwo er heller ikke mulig å oppdrive. En perfekt start på tirsdagskvelden.

Vigleik og Gaute Storaas og Dagfinn Nordbø – en egen sjanger.

Foto: Tor Hammerø

Neste stopp blei aldri så lite mer utadvendt kan man trygt si. Satirikeren og humoristen Dagfinn Nordbø har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin jazztilhørighet og avhengighet og sammen med brødrene Gaute på bass og Vigleik Storaas på piano – et perfekt tonefølge, hadde han laga ei godt og vel times lang forestilling de hadde kalt "Sier det som det var".

Nordbø er en av de morsomste, skarpeste, mest observante, sjølironiske og tøffeste pennene og stemmene jeg vet om, og denne settingen passer han bortimot perfekt. I løpet av minutter, nei forresten sekunder, hadde han publikum i sine hule hender med sine underfundige og skape betraktninger til både sinnets forlystelse og ikke minst til ettertanke.

Her blei introdusert for alt fra en monogam fugleart på Borneo, Nordbøs tro på Coltrane og ikke noe annet, hans tilbakeblikk på sin ikke spesielt vellykka ungdomsskoletid, grekerne som var født gamle, Judas – hvis onkel gjorde det bra i myrrabransjen – og som har vært bad guy i flere tusen år, på guttetur med Tor Jonsson , "renessansemennesket" Petter Pilgaard, alt om Luther på fem minutter, om det å være levemann, en alternativ salme som utrolig nok blei refusert i et slags "Kristen-Grand Prix" – "Stol på Satan – han er best i storm og blest".

Jeg stoler på Dagfinn Nordbø – han er best både i storm og blest – og garantert til fest!

Tonbruket – noe av det beste broderfolket har å by på.

Maratonkvelden blei avslutta med en time sammen med det svenske superlaget Tonbruket. Vi snakker forresten om stort sett de samme musikantene som Ane Brun har satt sammen som sitt band og hun har definitivt valgt på øverste hylle. Med Dan Berglund på bass, Martin Hederos på tangenter og fele, Johan Lindström på gitarer og Andreas Werliin på trommer blei vi presentert for et helt unikt lydbilde med Hederos´utrolige lydarsenal og Lindströms pedal steel-gitar som viktige premissleverandører.

Dette er musikanter som kommer fra alle typer bakgrunn og de tar med seg ingredienser fra rock, folk, prog, jazz og gudene vet hva til noe som har blitt unikt Tonbruket. En perfekt avslutning på en flott kveld. Ute regna, men det gjorde ingenting!

Oslo Jazzfestival

Nasjonal Jazzscene Victoria og Chat Noir

15. august 2017

Det er ikke hver dag jeg kaster meg ut i den klassiske musikkens utrolige verden. Når det først skjer, så er det for sikkerhets skyld med dobbel dose.

Tor Espen Aspaas og Ragnhild Hemsing – en nydelig klangverden.

Jeg er enig med Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk – god og dårlig. Sjøl om min hovedpreferanse er jazz og improvisert musikk, så får jeg i stadig større grad sans for alt annet også – bare det er bra!

Det norske plateselskapet 2L er intet mindre enn en garantist for god musikk – uansett sjanger. Når det så dukker opp to innspillinger fra 2L, så er jeg altså ikke veldig vanskelig å be.

Fiolinisten Ragnhild Hemsing og pianisten Tor Espen Aspaas har jobba sammen siden 2010 i forbindelse med Hemsings debut-cd, "Yr". Nå var tida inne for nok et kapittel og med verker av de nordiske gigantene Edvard Grieg, Carl Nielsen og Jean Sibelius, tar de oss med inn i en inderlig, vakker og sterk klangverden.

De to kler hverandre på alle mulige slags vis og de frambringer rikdommen i denne toneskatten slik at de som sitter igjen uberørt etter dette møtet bør søke profesjonell hjelp.

For de av oss som ikke er så bevandra innen denne musikalske sfæren, så er den informative coverteksten til flott hjelp også.

Gunnar Flagstad og Bård Monsen fører nydelige musikalske samtaler.

Pianisten Gunnar Flagstad og fiolinisten Bård Monsen møttes, som Hemsing og Aspaas, også i Sofienberg kirke i Oslo der lydguruen Morten Lindberg nok en gang hadde stålkontroll.

Her er det verker av Fartein Valen, Igor Stravinsky og Witold Lutoslawski som står på programmet og på sett og vis blir det en slags forlengelse av musikken til de nordiske gigantene. Samarbeidet mellom Flagstad og Monsen går tilbake helt til 1999 og at det er to musikanter som kjenner hverandre og "kan" hverandre på alle slags vis, er det liten tvil om.

Det er store ører involvert her og dynamikken i uttrykket er formidabelt og nok en gang blir man berørt av samtalene som blir ført av disse framifrå musikantene.

I tillegg til den tradisjonelle cd-skiva så er som alltid 2L-utgivelsene utstyrt med en Blu-ray disc og en helt spesiell cd-boks – her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Morten Lindberg vet hva han holder på med og han gjør det på aller øverste nivå – det er derfor han blir Grammy-nominert gang etter gang også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ragnhild Hemsing & Tor Espen Aspaas

Northern Timbre

2L/Musikkoperatørene

Bård Monsen – Gunnar Flagstad

Interactions

2L/Musikkoperatørene

Trompeteren og komponisten Ingrid Jensen kommer fra Canada, men kler på alle slags vis å være i Norge.

Ingrid Jensen med sin "norske" ektemann Jon Wikan på trommer.

Foto: Nuno Pissara/Oslo Jazzfestival

Ingrid Jensen, fra British Columbia i Canada, men med solide danske røtter, har det siste tiåret i stadig større grad markert seg som en av de aller mest oppegående og kreative trompeterne her på Tellus. Om det er med egne band, i kollektiv som supergruppa Woman to Woman som vi hørte i Molde eller med storband, så viser Jensen alltid at hun har noe spesielt å melde med sin mjuke og varme tone som til tider kan minne om hennes landsmann, Kenny Wheeler.

Hans Mathisen og Mats Eilertsen gjorde på ingen måte skam på kongeriket.

Foto: Nuno Pissara/Oslo Jazzfestival

Denne gangen skulle vi for første gang her i Norge, tror jeg, få høre Jensen sammen med sin søster, saksofonisten Christine Jensen. På grunn av dødsfall i nær familie måtte Christine dra tilbake til Canada der hun fortsatt er bosatt. Leit på mange vis sjølsagt, men med utmerka reisefølge i Mats Eilertsen på bass, Hans Mathisen på gitar og sin trommespillende ektemann Jon Wikan, amerikaner med svært så norske røtter, så fikk vi uansett bortimot 90 minutter sammen med et overfylt Herr Nilsen av meget solid kvalitet.

Ingrid Jensen og hennes "spontane" kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Materialet bestod av låter skrevet av Jensen og hennes søster og, sjøl om det hele tida var snakk om musikk av det melodiske laget, så var det ikke akkurat av typen A4. Det var så avgjort ambisiøs og utfordrende musikk og med lite øvetid, går jeg ut fra, måtte spesielt Eilertsen og Mathisen lese blekker så det holdt. Utstyrt med noe over gjennomsnittet store doser musikalitet og erfaring fiksa de sjølsagt det som om de hadde spilt dette stoffet en rekke ganger tidligere og de kledde Jensen og Wikan på et framifrå vis.

Ingrid Jensen er en trompetsolist i toppklasse og viste oss flere eksempler på det med et originalt og ekspressivt uttrykk. Omgitt av empatiske og "riktige" medmusikanter blei det en flott mandagskveld under Oslo Jazzfestival. Neste gang får vi håpe at søster Christine Jensen også er klar for innsats.

Ingrid Jensen Quartet

Herr Nilsen, Oslo Jazzfestival

14. august 2017

Nei, her snakkes det ikke om friidrettsklanen Ingebrigtsen, men musikkfamilien Cohen. Klarinettist Anat og sopransaksofonist Yuval er nemlig søster og bror til trompeteren Avishai og her møter vi sistnevnte på hans andre ECM-innspilling.

Trompeteren Avishai Cohen har noe djupt personlig på hjertet.

Noen av oss hadde den utsøkte glede å oppleve Anat Cohen i Molde i sommer i det framifrå bandet Woman to Woman. Der mer enn bekrefta hun at de musikalske genene i familien Cohen fra Tel Aviv i Israel er av det utsøkte slaget. Det har hun også gjort i en rekke andre sammenhenger, blant annet i familiebandet 3 Cohens der også Avishai og Yuval er like viktige ingredienser.

Anat har enn så lenge fått mest oppmerksomhet av de tre søsknene. Hun er da også en fantastisk klarinettist – og saksofonist – men 39 år unge Avishai, som debuterte i et lokalt storband ti år ung, har gjennom fire førsteplasser i kritikeravstemninger i DownBeat mer enn antyda at han er klar for "å ta opp kampen" med lillesøster.

Etter studier ved Berklee i Boston, gikk turen til New York – den samme reiseruta har også Anat tatt. Der etablerte Avishai seg raskt som en av de mest spennende og mest interessante trompeterne i tradisjonen etter sin store helt, Miles Davis. I tillegg til å lede sine egne band, har Cohen vært en sentral bidragsyter i det prestisjetunge SF Jazz Collective i seks år og første gang vi møtte han i ECM-sammenheng var som sidemann med tenorsaksofonisten Mark Turner på hans "Lathe of Heaven" i 2014.

Der fikk nok ECM-sjef Manfred Eicher virkelig opp ørene for Cohen og i fjor debuterte han for selskapet med "Into the Silence" der landsmannen Yonathan Avishai spilte piano og Nasheet Waits trakterte trommene, noe de også gjør her. Bassansvaret er overlatt til nok en New York-basert israeler, Barak Mori.

Det er ikke akkurat hvert år Eicher gir ut plater to år på rad med den samme bandlederen, men Cohen har åpenbart fått ei solid stjerne hos sjefen og det er det all grunn til. Her er det bandet, kollektivet, som står i sentrum sjøl om alle fire får godt med tid til å vise seg fram. Han hevder sjøl at dette er hans drømmelag og det er mulig å skjønne det.

Det er perfekt balanse i bandet og det er masse luft og rom til å hygge seg med. Cohen er sjøl utstyrt med en klokkeklar og tydelig tone som, til tross for at han har lytta mye på Miles, er hans helt personlige. De fem låtene, som varierer fra knappe fire til vel tolv minutter, er alle sterke, melodiske og rytmisk interessante og alle er ført i pennen av Cohen.

For mange av oss her i steinrøysa er Avishai Cohen, som ikke må forveksles med landsmannen og bassisten med samme navn som spilte med Chick Corea for noen år siden, et relativt ferskt bekjentskap. Det er avgjort på tide at vi får opp ørene med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Avishai Cohen

Cross My Palm With Silver

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Maria Kannegaard har vært, er og kommer til å forbli en av kongerikets aller mest spennende komponister, pianister og bandledere.

Maria Kannegaard med to liveopptak – vi snakker klasse super.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Maria Kannegaard (46) er født i Danmark, men vokste opp i Bærum og vi nøler ikke med å kalle henne norsk – vi har nemlig all mulig grunn til å være stolt av henne både som pianist, komponist, bandleder og ikke minst som menneske. Hun har også all mulig grunn til å være stolt av seg sjøl!

Av personlige årsaker – Kannegaard har ikke lagt skjul på sine psykiske lidelser – har det fra tid til annen gått alt for lenge mellom hver gang vi har hørt fra henne. Nå har heldigvis både hun og folka bak Jazzland Recordings gått sammen om en strålende dobbelt-cd med musikk spilt inn live på to forskjellige festivaler i henholdsvis 2011 og 2013.

Først ut er bestillingsverket "Tomorrow and the Porch" fra Kongsberg sommeren 2011. Sammen med sin faste våpendragere Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass og "gjestene" Siri Gjære på vokal og Ola Kvernberg på fiolin, kvitterte Kannegaard for festivalprisen hun blei tildelt året før med ei vakker reise med nydelige melodier nydelig drapert rundt Gjæres tekster. Det er altså så herlig å dukke ned i Kannegaards unike verden igjen og Kongsbergkonserten er et utmerket eksempel på det.

To år seinere var et nytt verk klart i Kannegaards nåværende hjemby Trondheim. Kvernberg, Strønen og Vågan er fortsatt hjertelig tilstede mens Per Jørgensen på trompet, vokal og perkusjon og Ståle Storløkken på synther ikke akkurat svekker lagoppstillinga. "Før eller siden er det nå" er navnet på verket og denne gangen uten tekster, men med Jørgensens uforliknelige stemme. Som Jan Garbarek en gang sa om sin "nye" musikk: Det låter likt, men helt forskjellig.

Sånn er det med Kannegaards musikk også – likt, men helt forskjellig. Hun tar oss stadig med til vakre, spennende og fascinerende musikalske utsiktspunkt og med dette kremlaget til å videreutvikle ideene hennes, så blir det en utflukt vi endelig får anledning til å være med på vi også som ikke var i Trondheim denne maidagen i 2013.

Det er så inderlig flott med slike nydelige musikalske livstegn fra Maria Kannegaard. Nå ønsker jeg meg bare mer – hører du Maria????

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Kannegaard

Kongsberg Jazzfestival 2011 – Trondheim Jazzfestival 2013

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Etter at Dronning Sonja hadde åpna årets utgave av Oslo Jazzfestival, tok supertrommeslager Manu Katché med alle sine norske venner over. Det blei akkurat så bra som man kunne håpe på.

Et superlag under ledelse av Manu Katché på åpningsdagen av Oslo Jazzfestival.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Den franske topptrommeslageren Manu Katché, som har stått høyest på ringelista til artister som Peter Gabriel, Sting og Joni Mitchell, har gjennom flere tiår hatt et helt spesielt forhold til norske musikere. Han mener våre gutter og jenter har en helt spesiell tone i horna sine – noe helt spesielt å melde. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Derfor var det ekstra hyggelig at Oslo Jazzfestival hadde greid å samle nesten alle hans norske samarbeidspartnere til en manifestasjon av denne herlige linken på den flotte scena i Operaen.

Manu Katché er en groovemester av de sjeldne.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Med ei saksofonrekke med Tore Brunborg, Trygve Seim og Petter Wettre, Mathias Eick på trompet, Jacob Young på gitar, Ellen Andrea Wang på bass og vokal og Jens Christian Bugge Wesseltoft på tangenter, så kunne enkelt og greit dette ikke gå gæernt. Hadde Jan Garbarek og Nils Petter Molvær vært tilstede, så hadde Katchés norske relasjonsrekke vært komplett, men det holdt mer enn lenge med de som hadde sjekka inn.

Det som var ekstra hyggelig i forbindelse med denne konserten var at alle, bortsett fra Bugge, var representert med sine egne låter. I Katchés band var det i all hovedsak bare hans musikk som blei spilt, noe som kunne fortone seg noe enstonig fra tid til annen. Slik blei det altså ikke denne gangen og jeg kunne gjerne nevnt alles bidrag: her har vi nemlig med noen av denne verdensdelens aller beste komponister å gjøre.

Høydepunktene stod i kø, men Trygve Seims nydelige "Beginning and Ending" og blåsearret på Petter Wettres låt tåler nok litt ekstra oppmerksomhet – framifrå!

Ei blåserekke med Trygve Seim, Petter Wettre, Tore Brunborg og Mathias Eick og med Jacob Young på gitar er klart innafor.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Manu Katché var så avgjort representert som komponist også, men som solist venta han lenge før trommesoloen kom. Egentlig var det like greit – for meg er det nemlig groovemesteren og elegantieren Katché, det ser så forbanna enkelt ut når han spiller, som tiltaler meg mest og som snakker til meg.

Tonen til Tore Brunborg, den guddommelige, uttrykket til Mathias Eick, trøkket til Ellen Andrea Wang og klangen til Jens Christian Bugge Wesseltoft – jeg kunne holdt på i en evighet – alt var her denne kvelden og Oslo Jazzfestival skal ha all mulig slags ære for å ha fått til dette unike møtet.

Dronning Sonja holdt en forbilledlig åpningstale.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det er ikke hver dag jeg bruker bokstaver på en åpningstale, men i dette tilfellet er det betimelig med et unntak. Dronning Sonja la nemlig lista for slike taler i fremtida svært høyt med en personlig, innsiktsfull og akkurat kort/lang nok tale til at stemninga for konserten og festivalen var satt. Slik skal det gjøres!

Bjørn Stendahl fikk høyst fortjent Ella-prisen. Her med festivalsjef Edvard Askeland og styreleder Ellen Horn på hver sin side.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Altsaksofonisten Sigurður Flosason har overbevist meg: Island står på ønskelista.

Sigurður Flosason, nummer to fra venstre, sammen med utmerkede Lars Jansson Trio.

Nå har det seg slik at rundt om i verden finnes det mange utmerkede jazzmusikanter og, sjøl om jeg følger med etter ringe evne, så er det mange jeg aldri har hørt om. Det faktisk til tross for at de befinner seg nesten i min "umiddelbare nærhet". Altsaksofonisten, komponisten, pedagogen og bandlederen Sigurður Flosason (54) fra Island befinner seg i den kategorien eller, får jeg heldigvis si, befant seg der. Nå har nemlig hans danske plateselskap Storyville Records, som han har gitt ut fire skiver på tidligere, utstyrt meg med hans seineste og jeg har åpenbart gått glipp av mye.

Med sin vakre, mjuke nesten sopranliknende tone i altsaksofonen tar Flosason, som har studert i USA, men som siden cirka 1990 har været svært sentral i sagaøyas jazzliv, oss med på en musikalsk ekskursjon til sitt hjemland. Han både ønsker og makter å beskrive den spesielle skjønnheten i det ville og ofte golde landskapet og de sterke og røffe kontrastene det har å by på. Den grønne mosen, den svarte lavasanda, skjønnheten i været som kan forandre seg på et øyeblikk, stillheten i stormen, regner som ofte ankommer vannrett og fargene på himmelen som ikke kan oppleves noe annet sted og månen som alltid er tilstede ved verdens ende, som Flosason beskriver det.

Alt dette gir han oss gjennom elleve vakre, melodiske, inderlige og personlige låter innspilt i Göteborg i løpet av to aprildager i år. Når han så har alliert seg med en av mine absolutte favorittpianister, Lars Jansson, og hans trio bestående av den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og Janssons sønn, Paul Svanberg, på trommer, så er reisefølget det aller, aller beste og empatien ligger tjukt utenpå alle involverte.

Sigurður Flosason har jobba mye i Danmark de seineste åra. Nå er det på høyt tid at noen sørger for at han legger turen innom våre grenser også – det er jo høyst sannsynlig her han har sine røtter, må vite!

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Sigurður Flosason & Lars Jansson Trio

Green Moss Black Sand

Storyville Records/MusikkLosen