Nels Cline er i mine ører en av de aller mest spennende og allsidige gitaristene som finnes – på Tellus i alle fall.

Nels Cline (63) har vært en sentral skikkelse i amerikansk musikk helt siden 80-tallet. Likevel har han aldri fått den anerkjennelsen som samtidige som for eksempel Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield. I mi bok hører han hjemme i den samme ligaen og her kommer det to bekreftelser på det.

Cline trives i de fleste musikalske konstellasjoner og vi har møtt han som straight jazzgitarist, sammen med norske «frihetssøkere» som bandet Huntsville og som rocker i bandet Wilco der han fortsatt tjenestegjør.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

The Nels Cline 4 består av bassisten Scott Colley, gitaristen Julian Lage og trommeslageren Tom Rainey. Det betyr ei herlig blanding av særs erfarne herrer i både straight og mer frilynt jazz med Colley og Rainey, samt ungt pågangsmot representert med Lage.

Med et repertoar med egne låter, samt Carla Bleys «Temporarily», tar de fire oss med på eleverte samtaler der de to ganske så forskjellige gitarstemmene både utfordrer og utfyller hverandre på et spennende vis. Her snakker vi moderne, melodisk jazz med frie flater innimellom som alle trives med å flyte inn og ut av. Møtet mellom Cline og Lage er også et gitaristisk høydepunkt av sjelden kvalitet.

Blant de mange platene som har blitt liggende i marinade lenge her i heimen, er Clines «Lovers». Dette er i alle fall ei fin anledning til å plukke den fram og den har tålt marinaden på strålende vis. Dette er nemlig tidløs musikk.

I 25 år har Cline hatt en drøm om å spille inn standardlåter samt eget materiale i samme gate med stort orkester. Han hadde også som ambisjon å skrive arrangementene sjøl, men skjønte raskt at det blei for mye å gape over. Trompeteren Michael Leonhart var mer enn villig til å ta på seg den oppgava og han har gjort en kjempejobb og skrevet virkelig originale arrangement.

Med låter som «Glad to Be Unhappy», «Beautiful Love», «Secret Love», «I Have Dreamed», «Why Was I Born?» og «Invitation», har Cline, Leonhart og produsent David Breskin gitt oss 18 låter over to cder som viser oss hvilken tradisjonsbærer Nels Cline også er.

Dette var ei plate Cline veldig gjerne ville at han store forbilde Jim Hall skulle få høre. Skjebnen ville det slik at Hall forlot tida dagen før innspillinga var ferdig, så den får heller bli en forlengelse og en hyllest av legenden Hall.

Nels Cline er definitivt en av klodens aller mest allsidige, smakfulle og interessante gitarister – bevisene står i kø på disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Man bør vel ikke bli overraska lenger, men til en viss grad blir jeg det likevel: LRK Trio bekrefter at det kommer virtuos og spennende jazz også fra Russland.

For to år siden kom LRK Trios første skive på Losen Records: «If You Have a Dream». Om den ikke slo ned som ei bombe, så var den i alle fall egna til å bli djupt imponert over og begeistra for. Vi blei nemlig presentert for en trio med ferdigheter i ultraklassen – som vi for så vidt er vant med fra russiske kunstnere, men ikke veldig ofte på jazzfronten.

LRK Trio, der LRK er initialene til tangentisten Evgeny Lebedev, bassist og vokalist Anton Revnyuk og trommeslager Ignat Kravtsov, blir regna for å være det hotteste som finnes på jazzfronten i hjemlandet. Trioen har eksistert siden 2015 og har spilt over store deler av kloden.

Dette er altså det andre albumet Odd Gjelsnes og Losen Records gir ut med trioen og nok en gang skal han ha skryt for å åpne dørene og ørene våre for musikk vi ikke ante fantes.

Denne skiva er spilt inn etter en turné i Japan der inspirasjon fra en ny kultur førte til påfyll og en rekke nye låter der alle tre har bidratt på skrivesida. Ballet blir avslutta med ei tolkning av en kjent japansk sang.

Sammen med en rekke gjesteartister, blant annet på steelgitar, cello, plystring (!) og vokal – inkludert amerikanske JD Walter på ett spor – blir vi tatt med på ei melodisk og rytmisk reise av det virtuose og imponerende slaget.

De tre herrene, som blir å finne på Moldejazz til sommeren, hører teknisk sett hjemme på det aller øverste nivået. De er også så samspilte som vel tenkelig. Likevel er det slik at jeg befinner meg et sted mellom begeistra og imponert: at LRK Trio er veldig flinke hersker det overhodet ingen tvil om, men i hvor stor grad de berører meg er jeg usikker på. Jeg skal så definitivt gi dem en ny sjanse i Molde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingar Zach er en framifrå og totalt unik perkusjonist som med disse to utgivelsene tar nye steg.

Ingar Zach (47) har, helt siden vi hørte han for første gang på begynnelsen av 90-tallet, staka ut sin helt personlige kurs. Han har ikke kompromissa med noe eller noen og hver gang han gir oss et livstegn fra sitt sjølpålagte eksil i Spania, så veit vi at det blir noe ganske for seg sjøl. Slik er det også med disse to utgivelsene.

De to stykkene på «floating layer cake» er henholdsvis et samarbeid mellom Zach, den canadiske strykekvartetten Quatuor Bozzini, vokalkunstneren og resitatøren Caroline Bergvall og gitaristen Kim Myhr samt et solo-perkusjonsstykke opprinnelig skrevet for det australske perkusjonsensemblet Speak Percussion.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Her skapes det lyder, landskap og stemninger som får anledning til å utvikle seg organisk og sakte på et vis som jeg ikke skjønner noen andre har vært i nærheten av. Det er tøft, det er annerledes, det er vart og det er vakkert – og det er for de som gjerne vil la seg utfordre og ta sjansen på å oppleve noe helt nytt.

»Before Nightfall One» er et samarbeid mellom Zach og den australske perkusjonsduoen Speak Percussion bestående av Matthias Schack-Arnott og Eugene Ughetti. Vi snakker da om et ledende samtidsensemble som har store deler av verden som si leikegrind.  

Hjemme i Melbourne satte Speak Percussion i gang et stort og spennende prosjekt de kalte Before Nightfall der de inviterte åtte gjesteartister som i løpet av en dag skulle eksperimentere seg fram via lyd, improvisasjon og komposisjon, til noe som skulle framføres på kvelden i et nøye utvalgt lokale.

Zach var den første av de åtte som tok turen til Australia og den 18. januar 2017 var dagen for møtet. Alt som skjedde, fra øvelse til konsertslutt, blei tatt opp. Etterpå blei det miksa og mastra og det er det ferdige resultatet vi får bli med på her.

Vi snakker om en lang stillferdig samtale på knappe 35 minutter der klanger, lyder og stemninger flyter sammen på et unikt vis. Dette er musikk som egner seg til ettertanke, konsentrasjon og til at den store ro kan senke seg. Den er nok et eksempel på Ingar Zachs unike talent.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Mikkel Nordsø har hatt to store musikalske helter siden før han blei tenåring: John Coltrane og Jimi Hendrix. Det er det fortsatt mulig å høre.

Mikkel Nordsø (63) har vært sentral i dansk musikkliv i mange tiår og blir rangert helt på topp av gitarlista hos veldig mange musikktilhengere. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med «Out There» er det så avgjort mulig å skjønne det.

Sjøl om det bare er en svipptur med dans(k)ebåten over til København, så er det dessverre mye dansk kvalitetsmusikk vi går glipp av. Mikkel Nordsø befinner seg dessverre i den kategorien for min del: den eneste av hans skiver som har funnet veien til meg er «Goal» fra 2000. Nå er det definitivt på sin plass å rette opp i dette avsindige misforholdet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nordsø oppdaga altså Coltranes som 9-åring (!!) og Hendrix som 12-13-åring. Vi kan vel slå fast at Nordsø var tidlig ute for å si det forsiktig. Siden har Coltrane og Hendrix vært med han på hans musikalske ferd i større eller mindre grad og da han «fant» trommeslageren Alvin Queen skjønte han at det perfekte fundamentet for å kombinere impulsene fra sine to store helter var på plass.

Når så tangentmaestro Ben Besiakov, som vi kjenner her hjemme fra relativt straighte akustiske sammenhenger med norske musikanter, bassist i sedvanlig dansk ultraklasse Anders Christensen (som jeg gikk meg på på ei lita thailandsk øy for noen år siden) og tenorsaksofonist Tomas Franck – med sin Coltrane veldig under vesten – er hjertelig tilstede og vel så det, så har «Out There» blitt en herlig ekskursjon i et heftig Coltrane/Hendrix-landskap med kun Nordsøs komposisjoner.

Nordsø har skjønt budskapet og intensjonene i begges musikalske univers og samtidig makta å legge til noe helt eget både i låtene og i spillet sitt. «Out There» er tøft, moderne, rocka, ettertenksom og, som  både Coltrane og Hendrix´musikk, totalt tidløs. Mikkel Nordsø og jeg har hatt ei ufrivillig lang pause. Det er det absolutt ingen grunn til å fortsette med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Egeland er så avgjort en av våre aller beste kriminalforfattere. Nå har han latt sin største helt, Bjørn Beltø, hvile, men det er absolutt ingen grunn til å fortvile av den grunn. TV-personligheten Kristin Bye er nemlig tilbake.

Med «Falken» har Tom Egeland lagt historia så nær oss, i alle fall for min del, som vel tenkelig. Dramaet utspiller seg nemlig når 19-trikken blir kapra i Oslo sentrum klokka 16.05 en mandags ettermiddag. I løpet av de påfølgende knappe fire timene blir vi tatt med på ei reise som er både spennende som thriller og som samtidig utspiller seg med et bakteppe som er dels realistisk og dels skremmende.

Med sin elegante penn og sin enorme research – begge deler  har vi blitt vant til å forvente – tar Egeland tak i oss fra første side og slipper oss ikke før dramaet er over. Nok en gang unngår Egeland de blodige, grusomme og ofte unødvendige drapshandlingene – det som skjer i og rundt trikken er det bokstavelig talt mer enn nok temperatur i uansett.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Egeland benytter seg av sin lange erfaring som journalist og vaktsjef og spesielt tv-mediets måte å dekke en slik hendelse på, spiller ei sentral rolle. Der han i Beltø-universet skuer tilbake noen tusen år for å etablere bakteppet, er det denne gangen mye nærmere oss i tid – så nært at mange av oss husker grusomhetene veldig godt. Og, som Egeland slår fast, så vil nok enkelte aldri bli ferdig med det heller.

»Falken» utvikler seg minutt for minutt der kaprere, gisler, politikere og politi spiller sentrale roller. Egeland benytter seg av en summarisk måte å bringe historia videre på og det fører til at vi får en slags tv-seer følelse underveis – en type breaking news som blant andre CNN og TV 2 Nyhetskanalen har stått langt fremme i køa for å utvikle. Den verdenen kjenner Tom Egeland svært godt og det skinner også tydelig gjennom.

Som alltid makter Tom Egeland å skape stor og elegant spenning i sine romaner. Han gjør det igjen med et realistisk og skremmende bakteppe og vi skjønner raskt at det ikke er impulsive amatører vi har med å gjøre – vi snakker om proffer. Her jeg bor på Nordstrand kan jeg både høre smellene og kjenne røyklukta fra «Falken» – nok en stor Tom Egeland-roman.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke og vi møtes fortsatt fra tid til annen på Matkroken.

Vijay Iyer og Craig Taborn er to av nåtidsjazzens aller største pianister. Her får vi nok et bevis på det – de to sammen live.

Vijay Iyer (47) og Craig Taborn (49) har i løpet av de seineste tiåra tatt steget opp på den øverste hylla når det gjelder pianister i den moderne jazzklassen – nærmere bestemt i skolen som henter impulser fra de fleste sjangre for så sette det sammen til noe helt eget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det har de gjort med egne band, men også sammen med andre. Blant annet var begge to viktige elementer i Art Ensemble of Chicago- legenden Roscoe Mitchells Note Factory tidlig på 2000-tallet. Der fant de to ut at de gjerne ville utforske noe sammen på et eller annet tidspunkt og her får vi være med på noen av funnene.

Jeg hadde gleden av å høre de to i Molde for noen år siden – en stor opplevelse der de mer eller mindre fritt utforska nye territorier og der de bytta pianoer underveis.

Her vi treffe på dem i levende live nok en gang – på Liszt-akademiet i Budapest, Ungarn den 12. mars i fjor. Med den nylige bortgangen til inspirasjonskilder og pianostorheter som Muhal Richard Abrams, Geri Allen og Cecil Taylor friskt i minne, hylles de tre med kollektive komposisjoner av de to samt Allens «When Kabuya Dances». Billedkunstneren Jack Whitten blir også tilegna ei låt og hele veien er det samtaler mellom to likeverdige partnere der det å lytte og å utfordre hverandre på et vis der egoene får plass, men aldri overskygger den andre er svært sentralt.

Vi snakker om to virtuoser som benytter hele det dynamiske spekteret og som henter fra hele hele jazztradisjonen og vel så det til å skape noe helt unikt. Sterkt, vakkert og uhyre personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er lett å båssette artister som Hanne Sørvaag. Her gir hun oss en ny mulighet til å komme nærmere hvem hun egentlig er – når hun synger på rogalandsk.

Mange har vel en følelse at vi vet hvem Hanne Sørvaag (39) er etter å ha støtt på henne som låtskriver, artist og etter et oppslag eller to litt bak i avisene – og sikkert i den kulørte pressen også. Med sin debut på norsk, og på dialekt for sikkerhets skyld, kommer vi kanskje nærmere den egentlige Hanne Sørvaag enn noen gang før.

Etter å har skrevet låter for «alle» i store deler av sin karriere, har hun etter hvert konkludert med at hun vil stå på egne bein – hun vil ikke bare fore andre med godbitene.

Det viktigste steget i forbindelse med «Som om me hørte samen» er at hun har skrevet og synger på dialekt. Det er absolutt ingen tvil om at det fører til en mye større nærhet både med artisten Hanne Sørvaag og med budskapet hennes.

Det er en ærlig og ekte Sørvaag vi møter her. Hun forteller oss om viktige hendelser i livet som foreldrenes skilsmisse, om egen kjærlighet som ikke akkurat gikk veien og hennes stadige søken etter akkurat: kjærligheten.

Hun er en flink historieforteller og en flink formidler. Stor litteratur blir vi ikke møtt med og av og til er det riktig så banalt. Det som er det fine med Sørvaag er at hun ikke gir seg ute for å være noen annen enn den hun er: her er det ikke pretensiøse forsøk på å bevege seg i sfærer både tekstmessig og musikalsk som hun ikke er en del av.

Den fine stemma hennes kler disse tekstene og den musikalske innpakninga som befinner seg i reinhekla poplandskap med enkelte countryovertoner. Jeg tror på Hanne Sørvaag sjøl om vi neppe kommer til å bli musikalske bestevenner noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svensk-danske Josefine Cronholm har vært med lenge, men avlegger oss alt for sjelden besøk. Her slår hun fast at hun hører hjemme i det vokale toppsjiktet her nord.

I mi platehylla finnes det kun et album med Josefine Cronholm (48) fra før: hennes debut under eget navn, «Wild Garden» fra 2002. I mellomtida har jeg truffet på henne sammen med blant andre Django Bates og Marilyn Mazur og hver gang har jeg lurt på hvorfor hun ikke har gitt oss mer under eget navn.

Nå har det heldigvis skjedd igjen; «Ember» er hennes fjerde soloutgivelse og det er en vakker manifestasjon på hvor særprega hun er og på hvilket unikt uttrykk hun er i besittelse av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med et repertoar bestående av eget materiale både når det gjelder tekst og musikk, bortsett fra Beatles-klassikeren «Blackbird», tar Cronholm oss med på en ekskursjon i et melodisk jazzlandskap der impulser fra ikoner som Joni Mitchell også har sin naturlige plass.

Med sin usedvanlige vakre og transparente stemme er Cronholm miksa akkurat så langt fremme som hun skal og med akkurat så store mengder luft rundt seg som gjør at vi kan få oppleve alle nyanser i foredraget hennes.

Når hun så har med seg et empatisk og langt fremskredent lag bestående av bassisten Thommy Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Lisbeth Diers – begge var også med i 2002 -, pianisten Makiko Hirabayashi og våre egen, men også Danmark-bosatte, saksofonist, klarinettist og trompetist Torben Snekkestad, så har dette blitt et vakkert, djupt personlig og ikke minst inderlig visittkort fra Josefine Cronholm.

PS Dessuten synes jeg Trump bær avsettes så snart som mulig.