I boksespråket heter det seg at hvis man senker guarden, så utsettes man for fare – og vel så det. Gard Nilssen tenkte nok neppe slik med sitt gigantiske Supersonic Orchestra, men han og de andre i bandet lot uansett alle dører, alle muligheter og alt annet være åpent slik at alt kunne skje. Og du verden som det gjorde det!

Jeg er blant de privilegerte her i verden som har hatt gleden av å følge Gard Nilssen og hans Supersonic Orchestra fra unnfangelsen under Moldejazz i 2019 og frem til i dag. Det var en voldsom opplevelse for vel to år siden og, tro det eller ei, så var det enda større denne gangen.

Årsakene er sikkert mange og sammensatte, men i løpet av disse to åra hadde musikken fått anledning til å vokse og dette gigantiske superlaget hadde kommet under huden på musikken og intensjonene bak det på et enda bedre vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nilssen hadde fått muligheten til å sette sammen sitt store drømmeband til Molde-residensen for to år siden. Bandet var så og si inntakt ved denne anledninga bortsette fra Håkon Mjåset Johansen som en av de tre trommeslagerne. Men når vikaren Veslemøy Narvesen framstår med en autoritet og modenhet som skulle tilsi at hun hadde tilbragt noen flere tiår her på Tellus enn hun har, så forsvant savnet fort. Sorry, Håkon!

Med kremen av norske musikere fra rundt 30 og oppover et stykke, samt tre svensker og en polakk som holder minst samme nivå, blei vi nok en gang tatt med på ei energibombe av en ekskursjon i et melodisk, men samtidig åpent og fritt landskap der både kollektivet og alle de fantastiske solistene fikk rom til å briljere og fortelle hvem de var.

Sju saksofonister, to trompetere, en trombonist, tre bassister og tre trommeslagere fikk alle de utfordringene de kunne ønske seg av Nilssens og André Rolighetens låter og arrangement. Dette usedvanlig voldsomme, men samtidig dynamiske universet finnes det ikke maken til noe sted på kloden er min friske påstand og inntil det motsatte bevist, så er jeg hellig overbevist om det.

Og hadde jeg sagt på fleip til Roald Helgheim, som nå sitter der oppe eller ute et sted og hører på himmelske storband, at dette var slappe greier, så hadde det smelt tilbake: du er ein idiot, Hammerø!

Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra

Oslo Jazz Festival, Sentralen – 20.8.21

Utsolgt

Tenorsaksofonisten, samplisten og elektronikeren Inge Weatherhead Breistein tar oss med til vakre, personlige og hittil uoppdagede steder.

Inge Weatherhead Breistein (38) fra Bergen har dukka opp blant annet sammen lydskulptøren Tortusa og med gitaristen Svein Rikard Mathisen tidligere. Nå møter vi han mutters aleine, som sitt eget orkester, og han har skapt et univers det er spennende å tre inn i.

Weatherhead Breistein trives åpenbart i eksperimentelle settinger. Her har han skapt sju komposisjoner eller lydcollager med utgangspunkt i materiale fra pianisten Norvald Dahls soloskive «Flying High».

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I et ambient-electronica landskap egna til å skjerpe sansene og til å skape herlige assosiasjoner med solide jazzimpulser sjølsagt, viser Weatherhead Breistein oss at han er en musikant med solide evner til å åpne nye dører og til å skape noe høyst personlig.

Ikke alt er like spennende eller livgivende eller har like sterk retning. Det som likevel er uomtvistelig er at Inge Weatherhead Breistein er en spennende og original musikant som fortjener mye oppmerksomhet.

Når sidemannen Massimo Biolcati skulle ta steget ut i rampelyset, så gjør han det for sikkerhets skyld med intet mindre enn tre band.

Den svensk-italienske og New York-bosatte bassisten Massimo Biolcati (48) møtte jeg første gang sammen med Berklee-kameratene Lionel Loueke og Ferenc Nemeth på ei lita scene under Moldejazz for mange år siden. Til tross for at Loueke har tatt steget opp til blant andre Herbie Hancock siden den gang, så har trioen med studievennene fortsatt å holde sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter hvert har også behovet for å vise fram andre sider ved seg sjøl vokst fram for Biolcati. Jobben som sidemann har ført til møter med en rekke musikanter opp gjennom åra og det førte igjen til at Biolcati ville samle tre forskjellige konstellasjoner til dette visittkortet. Tre band som skulle gå i studio med stort sett originalmateriale, og noen standardlåter, og med svært lite øvetid for å se hva som skjedde.

Her er det bilder av alle tre gruppene. Bortsett fra at Biolcati er den lengste på alle bildene, så får det bli dagens jazzquiz å finne ut hvem som er hvem. Det bli ananasbrus i premie til første riktige svar!!!

Kvarett nummer en, på fem av de ni spora, består av trompeteren Phil Dizack, pianisten Kevin Hays og trommeslageren Kendrick Scott. På kun ett spor møter vi Lex Korten (piano), Clarence Penn (trommer) og Jaleel Shaw (altsaksofon) og på de tre resterende tenorsaksofonist og bassklarinettist John Ellis, trommeslager Rodney Green og gitarist Mike Moreno.

Skeiv fordeling der altså, men det kommer et album til seinere med de samme bandene, men mer elektrisk og da blir sikkert skeivheten i fordelinga gjort noe med.

I tillegg til Sades “Love Is Stronger Than Pride”, “Along Came Betty”, “Estate” og “In the Wee Small Hours of the Morning”, så er det Biolcato-komposisjoner det dreier seg om.

Det er åpenbart at dette er et con amore-prosjekt for flere enn Biolcati. Vi får møte toppmusikanter fra New York fra mange generasjoner og at alle synes at disse ad hoc-treffene var moro, skinner tydelig gjennom. Her blir det ikke sprengt en eneste grense – bare spilt spontan, groovy og hardtswingende jazzmusikk. Det holder mer enn lenge det.

Gregory Porter har det seineste tiåret så definitivt overtatt den mannlige vokaltrona i jazzuniverset. Her forteller han oss hvorfor.

Gregory Porter (49) har en ganske uvanlig vei til toppen av jazzhierarkiet. Han jobba som kokk på flere New York-restauranter samtidig som han sang på en rekke mindre klubber for å få endene til å møtes. Smått om senn begynte stadig flere ører å bli oppmerksom på den helt unike stemma og ikke minst formidlingsevnen til til den tidligere fotballspilleren med den karakteristiske hodebekledninga.

i 2010 kom hans første plate, “Water”, og snøballen begynte for alvor å rulle for den da 38 år gamle Porter. Og den rulla etter hvert fort – allerede i 2014 vant han Grammy for beste jazzalbum for vokalister for “Liquid Spirit”. Verden hadde venta på en ny stor jazzvokalist og i Gregory Porter hadde de fått det og han inntok de største scenene over alt og mottakelsen var enorm – intet mindre.

Nå har Porter flytta tilbake til hjemstaten California og lever et stille og rolig familieliv – han har ikke behov for kokkejobber lenger. Med sin sjette utgivelse siden “Water” i 2010, bekrefter Porter hvilken framifrå formidler han er. Han er i stand til å fortelle historier på et vis han er helt aleine om med sin høyst personlige stemme og med en ro og inderlighet som er sjelden.

Han har skrevet det aller meste av materialet her sjøl og mye og mangt kunne ha vært trukket frem, men låter som “Mister Holland” og “You Can Join My Band” er både flotte med impulser fra en rekke kilder samtidig som det fortelles ekte historier om et levd liv. Herlig!

Gregory Porter har vært, er og kommer til å forbli min mannlige favorittsanger udi jazzen i lang, lang tid. “All Rise” er nok en bekreftelse på det.

Vi skulle alle hatt en fastlege det swingte av. De som har Runar Nørsett som sin utvalgte sådan, har så avgjort det.

Det finnes som kjent mange veier til Rom. Sikkert også til Kristiansand. Det er nemlig der pianisten, komponisten, bandlederen og fastlegen Runar Nørsett (48) kommer fra, er bosatt og virker – både som lege og som musiker. Og veien Nørsett har hatt frem til å lansere sin andre plateutgivelse har på ingen måte vært av den tradisjonelle. De seineste generasjoners jazzmusikanter her til lands har “alle” flere års utdannelse fra et av de etter hvert mange strålende “jazzuniversitet” rundt om i kongeriket. Slik er det altså ikke med Nørsett, sjøl om han har spilt piano siden han var 6 år gammel.

Omveien har gått via medisinstudiet og fast arbe som lege, men med beviset i hånd, og ikke minst i ørene og resten av sanseapparatet, så er det relativt mye som tyder på at Nørsett aldri har skulka en øvingstime ved brettet. Drømmen var å studere klassisk musikk og bli profesjonell pianist. Slik endte det altså ikke; det blei medisin og jazz i stedet. Nå aner jeg lite om Nørsetts standing som lege, men hvis den er i nærheten av hva han leverer ved brettet så er den av typen svært solid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med svenske Fredrik Sahlander på elbass og Tobias Øymo Solbakk fra Harstad på trommer, begge bosatt i Kristiansand, har Nørsett skapt en empatisk, groovy og melodisk liten kohort der den ofte sangbare melodien står i sentrum. Ahmad Jamal har vært nevnt som en inspirasjonskilde og jeg ser ingen grunn til å betvile at Nørsett har lytta en time eller to på legenden.

Dette er vakker, intim og inderlig jazzmusikk skapt av tre herrer som åpenbart liker hverandre og det de driver på med. Om det låter som noen som har musikken til fritidssyssel? Langt i fra – det er superproft på alle vis. Herlig forfriskende og overraskende.

Skulle jeg mot formodning sette kursen mot Kristiansand og dermed bli nød til å skifte fastelege, så vet jeg i alle fall hvem jeg ville gått for.

Noen timer før Oslo Jazzfestival blei åpna så forlot nestoren i norsk jazzjournalistikk, Roald Helgheim, tida. Det gjorde åpningskonserten med Ola Kvernberg og Oslo Jazzensemble til en vemodig, men samtidig flott seanse.

Ola Kvernberg – fole svert. Foto: Matija Pužar

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Roald Helgheim, eller Formann som vi gjerne kalte han og det hadde han ikke noe mot, ville sjølsagt vært på plass til denne åpningskonserten – og «alle» andre konserter som kommer på festivalen denne uka om ikke sjukdommen slukka lyset hans denne mandagen. Jeg mener jeg kjente han så godt at jeg veit han ville ha storkost seg.

Mesterspillemann Ola Kvernberg hadde fått i oppdrag å skrive delvis ny musikk for Oslo Jazzensemble – tidligere Denada – og i tillegg hadde Martin Myhre Olsen blitt hyra til å arrangere en del av Kvernbergs eksisterende katalog.

Sist jeg hørte Kvernberg, under årets Moldejazz, var det ikke fiolinisten som stod i sentrum. Det var hans store Steamdome-tog som rulla ut fra stasjonen og sjefen spilte minst like mye tangenter som fele.

Oslo Jazzensemble, sannsynligvis uten en eneste musikant fra Oslo i rekkene som min kohort for kvelden, Tom Olstad, slo fast etter et raskt overslag, er per i dag et band som hører hjemme på øverste hylle blant større ensembler. Det betyr at de fikser alt og gir liv til hva som enn blir kasta på dem. Musikken til Kvernberg er absolutt ikke blant den «enkleste», men du verden så under huden bandet hadde kommet på den.

Myhre Olsen skal ha all ære fort de heftige arrangementene han hadde skrevet og når det krydres med solister som Børge-Are Halvorsen, Jens Thoresen, Atle Nymo, Anders Aarum, Nilas Granseth, Kalle Moberg, Erik Nylander og Myhre Olsen – og ikke minst Kvernberg sjøl som nok en gang fikk fortalt oss hvilken enorm fiolinist han er, så blei dette en åpningskonsert som vil bli huska – lenge.

Ola Kvernberg imponerer og imponerer. Trekkspiller Kalle Moberg i bakgrunnen. Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Ola Kvernberg er enkelt og greit en gigant anno 2021. Denne kvelden fikk vi nok et prov på det. Når det hele blei avslutta med nydelige «Jag etter vind» så blei det, for meg i alle fall, et flott farvel med Roald Helgheim også – han hadde garantert storkost  seg for dette var nemlig fole svert som det heter der Kvernberg kommer fra – Hustadvika – ytterst mot havet. Med nærkontakt til himmelen.

Oslo jazzfestival

Sentralen, 160821

Utsolgt

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt, og tilstår at jeg aldri har hørt om pianisten Svetlana Marinchenko før. Det skal ikke gjenta seg – jeg lover.

Svetlana Marinchenko (32), opprinnelig fra St. Petersburg, men bosatt i München, er åpenbart en pianist, komponist og bandleder med et uomtvistelig og stort talent. Det har heldigvis den stadig letende og finnende Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, oppdaga og med utgivelsen av “Letters to My Little Girl” gitt meg og mange med meg muligheten til å bli kjent med hennes univers.

Noe forteller meg at Marinchenko har en solid dose klassisk musikk i sin bagasje før jazzen gjorde sitt inntog. Det er vel en relativt vanlig innfallsvinkel for mange russiske jazzmusikere og det betyr også at teknikken ofte er langt framskreden. Det er den så avgjort når det gjelder Marinchenko.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er jo godt kjent at Berlin er en kulturell smeltedigel. Noe forteller meg at München har noen av de samme kvalitetene. Der har nemlig Marinchenko bosatt seg og i trioen sin samarbeider hun med slovakiske Peter Cudek på bass og israelske Ofri Nehemya på trommer – kosmopolitisk nok for meg. I tillegg bidrar Mattheus von Schlippe med effekter og vokalistene Enji Erkhembayar og Fiona Grond på noen av spora.

Marinchenko inviterer oss inn i et vakkert og melodisk landskap med ingredienser av både melankoli og temperament involvert. Hennes klangverden har definitivt spor av en klassisk bakgrunn, men hun har så avgjort tilegna seg et moderne, hipt jazzuttrykk med spor tilbake til 60-tallets hardbopverden også.

Svetlana Marinchenko framstår som en musikalsk historieforteller med stort potensial. Hun er og har ei stemme det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Ingen bombe akkurat at det spirer og gror i norsk jazzliv. Det gjør det så avgjort i jazzfamilien Mathisen også.

Mange vet at brødrene Hans, Ole – som har vært bosatt i New York i mange tiår, og Per Mathisen, hører hjemme i den ypperste norske jazzelite. Det ikke alle vet er at det finnes en bror til, Nils, som også er musiker på høy hylle. Han har en sønn som derimot vil satse på musikken på full tid. Basert på Jørgen Krøger Mathisens debutalbum så er det i alle fall veldig å håpe.

Krøger Mathisen (26) er allerede en framifrå fiolinist, komponist og bandleder. Sammen med bandet Collett Collective, som i stor grad har oppstått som et resultat av et bokollektiv i Camilla Collettsgate i Oslo, viser den unge sjefen oss at han allerede er i besittelse av ei stemme som bærer bud om veldig spennende saker i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken til Krøger Mathisen henter impulser fra en rekke kilder som jazz, rock og klassisk musikk og blir satt sammen til et rytmisk, melodisk og harmonisk tonespråk som han er helt aleine om.

Kjernetroppen består av bassisten Alexander Hoholm, pianisten og tante Olga Konkova, trommeslagerne Raymond Lavik og Lars Takla og gitaristene Martin Nodeland og Arne Martin Nybo. Samt Krøger Mathisen må vite på fiolin og vokal på ett spor – sjøl om han er så beskjeden at han har unnlatt å nevne seg sjøl i lagoppstillinga på coveret. I tillegg dukker det også opp en rekke gjester av kollektivet underveis, blant andre Karoline Wallace på vokal – både på engelsk og i duett med sjefen på norsk, og den meget lovende trompeteren Lyder Øvreås Røed.

Krøger Mathisens heftige og transparente fiolinspill forteller oss at Ola Kvernberg allerede har fått en verdig etterkommer her hjemme – en etterkommer som absolutt kan vise seg å gjøre furore på den internasjonale scena også. Jørgen Krøger Mathisen er nemlig et stort talent på så mange områder og det første visittkortet er intet mindre enn imponerende.

Den danske pianisten, komponisten og bandlederen Nikolaj Hess tar oss med til vakre steder sammen med sin jazztrio og en herlig strykekvartett.

Nikolaj Hess (53) er en pianist jeg har støtt på med alt for ujevne mellomrom. Hvorfor det har blitt slik aner jeg ikke – “Spacelab & Strings” forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han på alle felt har svært mye å melde.

Hess jobber en hel del som filmkomponist i tillegg til sitt virke som jazzmusiker. Blant andre Lars von Trier har benytta seg av Hess sine kvaliteter og jeg innbiller meg at Hess også tenker i bilder i forbindelse med musikken han har skrevet til denne utgivelsen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har Hess nemlig skrevet for sin egen jazztrio bestående av bassisten Anders AC Christensen, som jeg gikk meg på på ei lita øy i Thailand for noen få år siden, og sin egen bror på trommer, Mikkel Hess, og en strålende strykekvartett med Cæcilie Balling og Christian Ellegaard på fioliner, Jakup Lützen på bratsj og Josefine Opsahl på cello. Det betyr to fleksible og dynamiske enheter som komponist Hess har spesielle kvaliteter til å skape noe unikt med.

Bortsett fra en komposisjon skrevet av Maurice Ravel, så står Hess ansvarlig for alle komposisjoner og arrangement og her er det ikke snakk om strykekvartett som elevert krydder – her spiller de to “bandene” likeverdige roller og utfyller og kler hverandre på et spennende vis.

Det er tydelig at Hess har solid bakgrunn fra både klassisk musikk og jazz. Han greier å utfordre både seg sjøl, de seks andre og oss andre med ører og andre skjerpde sanser på et inderlig og høyst personlig vis. Åpningssporet heter “ECM Country” og mer enn antyder hvor vi befinner oss sjanger- og uttrykksmessig. Det er en type søkende melankoli over universet til Hess – vi blir invitert inn i et vakkert, underfundig, nordisk univers med mange lag. Lag det er en sann fryd å gå på oppdagelsesferd i.

Det å få oppleve premieren på duosamarbeidet mellom Arild Andersen og Georg “Jojje” Wadenius er intet mindre enn et påfyll jeg kommer til å ta med meg – lenge. Svært lenge.

Bildene mine fra konserten yter ikke gigantene og veteranene Arild Andersen og Georg “Jojje” Wadenius rettferdighet. Det blei nemlig smilt og ledd mye på scena – og i salen – i løpet av de knapt 90 minuttene denne verdenspremieren varte. Verdenspremiere? Jovisst var det det og med slike herrer involvert, så er det på sin plass å føye til verden foran premiere.

De to har kjent hverandre siden 70-tallet og spilt sammen i flere settinger, men aldri på duo. Det er ikke hver gang en arrangørs initiativ til nye konstellasjoner er like vellykka, men i dette tilfellet skal Victoria-sjef Jan Ole Otnæs få åtgaum og vel så det: for et påfyll og for en inderlig opplevelse det var å få tilbringe en kveld i dette utsøkte selskapet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Endelig var det min tur, som Andersen uttrykte det. Wadenius har jo spilt med alt fra Blood Sweat & Tears til Aretha Franklin, Paul Simon og Steely Dan – av meget forståelige årsaker. Hans nydelige og klokkeklare tone og hans grep om hva det nå enn er av moderne musikkuttrykk, er nemlig usedvanlig sjelden vare.

For de fleste musikkinteresserte nordmenn er det absolutt ingen overraskelse at Andersen er i besittelse av noe av det mest utadvendte og virtuose bassuttrykk som finnes her på Tellus. Ofte tar vi han og musikken hans nesten for gitt, men denne kvelden tok jeg meg i å høre han på nytt i denne nye duoen. Han slutter enkelt og greit aldri å imponere med sin unike musikalske personlighet.

Med et repertoar der de to hadde hadde henta flere skjulte skatter fra sin enorme produksjon, blei vi invitert inn i svært gode venners samtaler og jeg kan love eder at “praten” gikk lett – svært lett. De overraska og gleda oss – og seg sjøl – på et herlig vis og de slutta nesten likt på alle låtene også!

Når så den intime festen blei avslutta med Andersens “Commander Schmuk´s Earflap Hat”, som jeg personlig har heftige minner med helt tilbake til Molde i 1982, og som finnes på “A Molde Concert”, og en nydelig versjon av Cornelis Vreeswijks klassiker “Somliga går med trasiga skor”, så var det godt å vandre ut i sensommerkvelden.

Du verden så godt det gjør med slike påfyll. Alle, hvor som helst på kloden, bør få oppleve denne duoen – på blå resept.

PS Vi fikk blant annet høre Wadenius´s vakre hyllest til sitt barnebarn – “Linnea Smiles”. Spørsmålet er da: når skal Andersen skrive “Line Smiles”?

Arild Andersen – Georg Wadenius

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 13.8.21