Katie Melua kom som et stjerneskudd på singer/songwriter/jazzhimmelen for en hel del år siden. Her viser hun at hun har beholdt grepet, men heller ikke så mye mer.

Alle har sjølsagt sin helt personlige karrierevei fram til der de er per nuh. Katie Melua (36) sin er likevel noe mer spesiell enn de aller fleste si rute. Født i den tidligere sovjetiske republikken Georgia, flytta hun med sin familie først til Nord-Irland som ni-åring og seinere til England. Allerede som tenåring, i 2003, platedebuterte hun og slo gjennom med et brak året etter da hun sang duett med Jamie Cullum på Brit Awards.

Siden har det gått slag i slag og, tro det eller ei, så er “Album No. 8” hennes åttende visittkort. Helt fra starten har Melua blitt sammenlikna med Eva Cassidy og andre jazzpopvokalister som Madeleine Peyroux og Melody Gardot er heller ikke langt unna. Jeg vil likevel hevde at Melua har skapt sin egen stemme i den etter hvert ganske så omfattende karriera – ei karriere som blant annet har ført henne til en installasjon vel 300 meter under havets overflate der hun holdt konsert i det ene beinet på Troll A-plattformen i Nordsjøen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med ti egenkomponerte og nye låter møter Melua oss på et spesielt sted i livet. Musikken og ikke minst tekstene er skrevet i det hun og hennes ektemann gjennom mange år var i ferd med å forlate hverandre og sjølsagt preger det sluttresultatet. Det er en melankolsk, men likevel alltid en vakker og optimistisk tone over de knappe 40 minuttene hun serverer oss.

For meg blir det likevel slik at jeg synes Melua i for stor grad går i sine egne fotspor. Jovisst er hun bra, veldig bra også, men jeg får bare en følelse av at dette har jeg hørt før. Sjølsagt har jeg ikke det, men det låter altså slik der hun sammen med et knippe svært dyktige engelske musikere samt symfoniorkester og kor fra hennes opprinnelige hjemland, Georgia, på noen av spora, gir oss Melua-musikk og uttrykk slik vi har blitt vant til det.

De som har Katie Melua øverst på favorittlista si, vil garantert få en nok ei høytidsstund med “Album No. 8”. For alle andre er ikke dette kapitlet noen nødvendighet.

Det finnes en del legender i norsk jazz. Calle Neumann er definitivt en av dem og her får vi møte to utgaver av han – med 47 års mellomrom.

Calle, eller Carl Magnus som det sår i dåpsattesten, Neumann har nådd den anstendige alder av 76. Da han slo gjennom på 60-tallet var altsaksofonisten sett på som et talent i samme klasse som Jan Garbarek og det aller meste så usedvanlig lovende og lyst ut for Neumann.

Nå ville det seg ikke akkurat slik for Neumann. Livet har ikke alltid tatt like godt vare på han – og vice versa. Heldigvis har han den ustoppelige ildsjela Paal Nilssen-Love, og flere med han, aldri glemt Calle og med ujevne mellomrom henta han frem igjen. Først skjedde det med The Quintet sammen med en annen legende, bassisten Bjørnar Andresen, og de seineste åra har en ny konstellasjon også sett dagens lys.

På en konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene i fjor sommer møttes Neuman, bassist Ingebrigt Håker Flaten, gitarist Ketil Gutvik og trommeslager Nilssen-Love og heldigvis var opptaskutyret slått på. Meininga var at de skulle gjøre studioinnspilling i etterkant, men alle var så fornøyd med det som skjedde på konserten at det blei droppa.

Med Neumanns umiskjennelige og høyst personlige saksofontone som et slags fokus, blir vi tatt med på vel en time i öppna landskap. Fire “låter”, alle unnfanga der og da, forteller oss om unik kommunikasjon og lytteegenskaper av sjeldent kaliber.

Det er en framdrift i musikken og en interaksjon mellom de fire som er av slaget unik og tidløs. Her blir det ikke kompromissa med noe eller noen og hvis betegnelsen tidvis melodiøs frijazz gir mening, så er den å finne her. De tre “ungkalvene”, som sjølsagt holder skyhøyt nivå, får likevel ha meg unnskyldt aldri så lite denne gangen: det er nemlig så stas å høre Calle Neumann i fri og full utfoldelse igjen at det blir den aller største beholdninga for meg ved dette møtet.

Samarbeidet mellom Neumann og pianist/komponist Christian Reim var viktig og sentralt i norsk jazzliv i store deler av 70-tallet. Kvartetten de hadde sammen bød på veldig mye spennende og original musikk.

Her møter vi de to i et spesialskrevet verk for Molde-festivalen i 1973 – et verk som, hvis jeg har skjønt det riktig, aldri blei spilt seinere. “Mona Lisa” er en suite bestående av seks deler og varer i rundt 40 minutter.

Musikken er skrevet av Reim og er av det vakre og melodiske slaget der bebopimpulser møter mer moderne toneganger. Reim har inkorporert sine impulser, inkludert rhythm and blues og karibiske toneganger samt en liten hilsen til “Tenderly” om jeg ikke tar feil, til et originalt hele og hans Monkske tankegang skinner også gjennom både i komposisjonene og i pianospillet.

Når han så fikk anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av Ditlef Eckhoff på trompet, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Espen Rud på trommer og Terje Venaas på bass, i tillegg til Neumann på alt- og sopransaksofon, så var forutsetningene veldig tilstede for at dette kunne bli veldig bra.

Det blei det da også og det er veldig hyggelig å høre musikken nå nesten 50 år seinere og kunne slå fast at den har tålt tidens tann på et strålende vis.. Lydopptaket, gjort av NRKs Erling Wicklund, holder også så absolutt 2021-standard.

Det er sjølsagt synd at denne musikken aldri blei spilt igjen etter denne augustkvelden i 1973. Derfor er det veldig flott at Fredrik Lavik og Jazzaggression Records løfter den fram igjen. Og ekstra moro er det å høre Calle Neumann med 47 års mellomrom. La det ikke gå 47 år til neste gang.

For vel et halvt år siden dukka den australske pianisten Alister Spence opp på min radar for første gang. Det frista så avgjort til gjentakelse og her har posten på den andre sida av kloden hjulpet til med det.

Fjorårets møte med Alister Spence (65) var av typen solopiano og fritt improvisert. Der viste en av veteranene i moderne australsk jazz at han var i besittelse av ei original og spennende stemme. Nå møter vi han i en totalt annerledes setting og bekreftelsene kommer på løpende bånd om at det er en uhyre allsidig musikant vi har med å gjøre.

Det er kanskje ikke så overraskende at min/vår kunnskap om det som skjer på jazzfronten på den andre sida av Tellus står noe tilbake å ønske. Avstanden er jo en åpenbar faktor, men akkurat det argumentet blir jo dårligere for nesten hver dag som går. Også av den grunn er det hyggelig og spennende å stifte bekjentskap med musikk fra for eksempel dette kontinentet langt borte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her møter vi Spence sammen med trioen sin som har eksistert i rundt 20 år og som har gitt ut åtte skiver på veien. Toby Hall på trommer og perkusjon og Lloyd Swanton på bass er også helt nye størrelser for meg, men forteller oss umiddelbart at de holder høyt nivå.

Som gjest ved denne anledninga har trioen med seg gitaristen Ed Kuepper – visstnok noe bortimot en legende i australsk rocke- og punkmusikk. Spence har hatt et nært forhold til Kueppers musikk i mer enn 30 år og siden 2007 har de med ujevne mellomrom også jobba sammen.

Etter en jobb som kvartett året før, gikk de i studio for to år siden og med kun noen få “anvisninger” fra Spence blei det en heftig dobbelt-cd ut av med nesten to timer musikk.

Her serveres det alt fra det reflekterende, vakre og melodiske som får tid til å utvikle seg, via det heftige og rocka til det ganske så frie. Det er med andre ord et veldig allsidig og sammensatt møte med fire svært lyttende og uttrykksfulle musikanter vi har med å gjøre og det forteller oss med all ønskelig tydelighet at det skjer mye spennende i jazzverdenen på den andre sida også.

Jørun Bøgeberg er en musikant med stor M som er så ekte og inderlig i alt han fortar seg at han aldri kommer til å bli noen stor stjerne. Sjøl om han egentlig er akkurat det.

Elbassist, eldolanist, fiolinist, vokalist, perkusjonist, låtskriver og sikkert mye mer, Jørun Bøgeberg, har nådd den anstendige alder av 62 år. Han har oppnådd veldig mye mer enn det også, men jeg er likevel ganske så sikker på at han lever svært så godt i rampelysets utkant.

Etter et langt musikerliv som foretrukket sidemann i band som Junipher Greene, Road, Heavy Gentlemen og a-ha, så dukker han heldigvis opp med egne prosjekter fra tid til annen. Det er der i større grad man får innblikk i hvem Bøgeberg er og hva han står for. Forrige gang jeg hadde gleden av et slikt treff var med bandet Henhouse i smakfull triotapning fra 2018.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ved denne anledninga har Bøgeberg tatt´n enda lenger ned og møter oss mutters aleine. Utstyrt med sin seks-strengers elbass og et åtte-strengers spesialbygd instrument han kaller ElDola – med noe som minner om en gitarklang, samt litt annet snadder, inviterer han oss med til Aas kirke på Toten.

Med et knippe egenskrevne låter, snutter og stemninger samt et preludium av Francisco Tarrega og a-ha klassikeren “Hunting High and Low”, som han ganske sikkert spilte live for rundt 200.000 mennesker sammen med a-ha i Rio, forteller Bøgeberg oss nok en gang, og kanskje tydeligere enn noensinne, hvilken inderlig og ekte Musikant han er.

Om han befinner seg i et roots-, folk-, country- eller til og med et jazzlandskap, er jeg ikke veldig opptatt av. Det jeg derimot er opptatt av er personligheten han byr på og den musikalske skjønnheten han bringer til torgs. Alt er melodisk vakkert, ettertenksomt og skapt med en ro som man må ha levd et liv for å ha tilegna seg.

Bruk tid, gjerne mye tid, på Jørun Bøgeberg og dropp å bli med på debatten rundt TIX/Grønneberg. Du blir garantert mye lykkeligere og et bedre menneske av det.

Eyolf Dale har vært en av mine favorittpianister, uansett hvilke måleenheter som blir benytta, i en årrekke. Når “Being” er det beste han noensinne har gitt oss, så betyr det verdensklasse – intet mindre.

Jeg har hatt gleden av å følge Eyolf Dale (35) i ganske mange år nå. Helt fra duosamarbeidet med barndomskameraten André Roligheten i Albatrosh, via Trondheim Jazzorkester, Daniel Herskedal og hans eget “store band” Wolf Valley, har Dale imponert kraftig både som komponist, bandleder og pianist.

Tittelen Skiens store pianosønn henger høyt. Når også “veteranen” Jens Christian Bugge Wesseltoft har sine røtter der, så sier det seg sjøl at kampen om tittelen er knallhard. For meg er det ganske enkelt likevel: begge er nemlig veldig bra, høyst personlige og dermed ganske så forskjellige i uttrykket. Det betyr delt førsteplass – begge hører hjemme i verdenstoppen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dale har altså møtt oss i mange konstellasjoner de knappe 15 åra han har tilbragt i det nasjonale og etter hvert også det internasjonale rampelyset. Noe sier meg at han uansett trives aller best i det tradisjonelle trioformatet sammen med bass og trommer og med sin egen musikk som utgangspunkt.

Her påtreffes han med åtte egenkomponerte låter som er så vakre, kompletterende i farge, temperatur og dynamikk, melodiske og hele tida høyst personlige, at “Being” gir oss en følelse av tilstedeværelse som er uhyre sjelden.

Sjølsagt har det veldig mye med reisefølget å gjøre også. Mestertrommeslager Audun Kleive har tatt stafetten videre fra ikonet Jon Christensen og bassist, og sagist, Per Zanussi, kler musikken og omgivelsene på best mulig vis med sine lytteegenskaper og vakre sound.

Dette er et kruttsterkt kollektiv med tre framifrå individualister. De er så tilstede i det de gjør og viderebringer at musikkelskere bør sikre seg dette påfyllet så raskt og så ofte som mulig.

Blant alt det jeg har lite kunnskap om er new zealandske trommeslagere som samarbeider med trompetspillende bergensere bosatt i Barcelona. Nå har det blitt en hyggelig orden på det.

Det har seg heldigvis slik at bloggen Tor de Jazz får stadig større nedslagsfelt – både nasjonalt og internasjonalt. Det er jo enkelt og greit en av de store fordelene med sosiale medier generelt og det er også bakgrunnen for at denne musikken har funnet veien fra Barcelona til Norge med hjelp av gode postmennesker.

For et lite år siden “møtte” jeg trompeteren Audun Waage (40) fra Bergen, men bosatt i Barcelona i en årrekke i trioen Ordis. Jeg hadde aldri verken hørt eller hørt om Waage tidligere og nysgjerrigheten blei umiddelbart pirra. Her hadde vi definitivt med ei fin og original stemme å gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I fjor sommer gikk han i studio i sin adopterte hjemby sammen med trommeslageren Edward Ware under navnet Fast Loose + Out of Control. Ware inntok New York i 1990 og har siden vært en del av kanskje det viktigste jazzmiljøet på kloden. Nå tilbringer han tida si mellom The Big Apple og Barcelona. Heller ikke Ware hadde jeg hørt om før dette visittkortet dumpa ned i postkassa.

Med ni låter skrevet av Ware, blir vi tatt med i en slags forlengelse av duoer som Ed Blackwell/Dewey Redman, Max Roach/Dizzy Gillespie og Jack DeJohnette/David Murray. Men la det være klokkeklart med en gang: Ware og Waage har noe helt eget å melde.

Sjøl om dette er relativt fritt, så er det også strukturert og melodisk på sitt vis. Ware og Waage er lyttere og instrumentalister på svært høyt nivå og de fører elegante og svært interessante samtaler – samtaler som fører til at man blir sittende ytterst på stolsetet slik at man ikke går glipp av en eneste detalj.

Og lurer du på hva “time” er, så anbefales diktet om temaet som avslutter “Bare Essentials”. Dette har vært en stor og veldig hyggelig overraskelse og når verden tillater det igjen bør noen sørge for å få denne duoen på ei morsk scene.

Kollektivet Trondheim Voices er virkelig noe helt unikt. Her får vi to ferske prov på at det er tilfelle – uansett hvilken måleenhet som blir benytta.

De som har hatt gleden av å oppleve Trondheim Voices enten live eller på plate, vet at vi har med noe som nærmest er som en egen sjanger å gjøre. De har gjennom hele sin historie, som starta for 20 år siden, hatt det med å bryte grenser og dermed utfordre både seg sjøl og oss. Og la det være klokkeklart: det har de åpenbart klare intensjoner om å fortsette med og her står altså bevisene i kø.

Med bare noen ukers mellomrom like før jul ga de oss disse to utgivelsene. De passa sikkert godt som julepresanger, men de egner seg også utmerket når som helst ellers på året også og i uendelig mange år fremover.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Folklore” er i utgangspunktet et bestillingsverk som lydmaestroene Helge Sten og Ståle Storløkken har skrevet for Trondheim Voices. De to sjangerutslettende lydmagikerne har skrevet musikken hver for seg og cirka halvparten hver.

Stemmene blir brukt som et monumentalt mikrotonalt instrument der ord blir erstatta av toner. Som ellers i sitt virke så veit Sten og Storløkken eksakt hvordan de skal benytte “sitt instrument”. Her er det henta inspirasjon fra hele spekteret som begynner med middelaldermusikk, via eldgamle rituelle uttrykk til folklore. De to Supersilent-gutta benytter også elektronikk på en ytterst smakfull måte ved noen få anledninger, men instrumentet er så avgjort Trondheim Voices under ledelse av Sissel Vera Pettersen. Hvor det skrevne slutter og hvor improvisasjonen starter er ofte vanskelig å vite – viktig er det heller ikke. Det fascinerende er at dette er totalt unikt – nyskapende vokalmusikk i verdensklasse.

Alle har ei historie å fortelle, alle har ei stemme. Det er nok en viktig del av utgangspunktet for samarbeidet mellom TV og nok en visjonær, Maja S. K. Ratkje. Etter individuelle samtaler mellom Ratkje og Mia Marlen Berg, Siri Gjære, Kari Eskild Havenstrøm, Anita Kaasbøll, Ingrid Lode, Sissel Vera Pettersen, Heidi Skjerve, Torun Sævik og Tone Åse – de ni stemmene i dette fantastiske kollektivet, har Ratkje brukt sitater, som blir lest, fra alle og skrevet musikken til og rundt. Vi får også flotte versjoner av Mike Oldfields klassiker “Moonlight Shadow”, Mia Marlen Bergs nydelige “Searching” samt “Bruremarsj fra Gudbrandsdalen” – fordi de passer perfekt inn i totalen.

Dette er nok en gang en helt unik måte å skape musikk på og vi får også to versjoner av den – både på engelsk og norsk.

Hva er stemma, hvordan kan den brukes og hva uttrykker den? Disse og sikkert mange andre spørsmål blir både stilt og sikkert “besvart”. Helge Sten, Ståle Storløkken og Maja S. K. Ratkje har hjulpet Trondheim Voices til å flytte våre oppfatninger om og rundt stemma til nye steder.

Noe av det viktigste musikk gjør er å ta oss med på tur. Der vi kan oppleve noe nytt, der vi kan lære noe. Bandet Juma tar oss med til et slikt univers.

Brobygging er også et svært viktig element med musikk og med de stadig pågående krisene verden er rammet av, så oppstår slike muligheter og slike møter stadig oftere. Det er sjølsagt både leit og positivt. Leit at det må skje på grunn av kriser, positivt fordi det er med på å bringe oss tettere sammen, både som folk og kulturelt.

Den syriske vokalisten og perkusjonisten Bakri Hemmami kom til Danmark i 2015 fra krigsrammede Aleppo og blei raskt en del av et musikalsk og multikulturelt miljø. Bandet Juma, som betyr mor på arabisk, har eksistert i fem år og platedebuterer nå med “Juma”. Den forteller oss at arabisk og dansk/nordisk religions- og tradisjonsmusikk har mye å si hverandre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med palestinske Bilal Irshed, også han bosatt i Danmark, på oud og de “innfødte” Thomas Brunbjerg på gitar, Niklas Emborg Gjersøe på bass, Jonas Muff Rytz Jørgensen på perkusjon og Thilde Fjord Madsen på vokal og trekkspill, blir vi servert seks låter som har røtter i både kjærlighets- og fredssanger, salme og sufi-dikt og en dansk “Sensommervise”.

Med svært dyktige musikanter med bakgrunn fra både tradisjonsmusikk og jazz, så blir vi vitne til nydelige møter mellom tradisjoner og kulturer. Det er noe av det viktigste og fineste musikk kan være; at vi møtes på tvers av grenser og skillelinjer og lærer å forstå hverandre.

PS Platen finnes både som cd og vinyl, men ikke på strømmetjenester – bandet ønsker ikke å støtte slike “musikkfilosofier” eller forretningsmodeller.

Jazzfolket har siden Beatles slo gjennom vært inspirert av den fantastiske katalogen. Nå har norske Rubber Soul Quartet funnet mye å hygge seg og oss med også.

En av mine store favoritter, pianisten Brad Mehldau, er blant dem som har tatt seg inn i de innerste lagene av Beatles-skatten. Han og mange med han har avdekka lag på lag i det i all hovedsak John Lennon og Paul McCartney skreiv og nå er det altså en fin norsk kvartett som har funnet fram til en god og varm kjerne.

Navnet på bandet kan nok lure noen. Det er altså ikke låtlista fra det legendariske “Rubber Soul”-albumet vi blir servert, men litt herfra og derfra. De fire herrene har enkelt og greit plukka elleve favorittlåter fra store deler av Beatles-historia, vil jeg tro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De fire er bassist Andreas Dreier, opprinnelig dansk, men siden han er bosatt i 3050 Mjøndalen så regner vi han som norsk, trommeslager Torstein Ellingsen, tenor- og sopransaksofonist Håvard Fossum og gitarist og vokalist, på et par spor, Bård Helgerud. De viser hver for seg og som kollektiv at de har et sterkt og empatisk forhold til Beatles-historia og samtidig til jazzhistoria og det har de makta å fusjonere på best mulig vis.

Med klassikere – de fleste er jo for så vidt det – som “I Feel Fine”, “Yellow Submarine”, “Norwegian Wood”, “Lady Madonna” og “Blackbird”, tar de fire oss med på en ganske så tradisjonell og respektfull ekskursjon. Her blir det ikke gjort forsøk på ei flytte en eneste merkestein – Rubber Soul Quartet vil bare fortelle oss hvor bra denne musikken er og hvor ypperlig den egner seg i jazztapning. Det har de makta på et flott vis.

Dette skal handle om musikk skapt med hjelp av harpe og lutt. Jeg må innrømme at jeg ikke så akkurat den konstellasjonen komme.

Den digitale sosiale medieverdenen er en merkverdig konstruksjon. Den fører blant annet til at musikere, plateselskap, agenter og andre oppdager blogger som min og derfor aktiverer postvesenet i ymse land til å oppsøke postkassa mi. Denne gangen var det Hellenic Post i Hellas som sørga for at denne høyst spesielle duoen fant veien hit nord – og veldig hyggelig er det.

Yiagos Hairetis fra Kreta spiller en type lutt som er spesiell for den vakre øya og dessuten bidrar han med effekter, sin stemme og som komponist. Den engelske harpisten Maria-Christina Harper – hun hadde vel neppe noe valg når det gjaldt instrument – med røtter i den engelske avant-garde jazz-scena, bidrar med sin elektro-akustiske harpe, bue, effekter samt som arrangør og komponist. Hairetis har en mer tradisjonell folkemusikk-bakgrunn, noe som fører til at dette har blitt et ganske så unikt møte.

De to instrumentene, pluss pluss, klinger nydelig sammen. Etter å ha jobba og turnert sammen et par år, har de to funnet fram til et sound og til lydlandskap de er ganske så aleine om. Musikken er søkende, vakker, langsom, fascinerende og ganske så annerledes – nødvendigvis.

“Draft” byr oss på univers som det er usedvanlig lett å dykke ned i og bli der værende. Dette er musikk som tar tak i deg og som tar deg med til uutforska steder. Uten unntak er det steder som er vakre, spennende og totalt annerledes.