Tor Hammerø

Den tyske pianisten, komponisten og bandlederen Anke Helfrich er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Jeg er veldig glad ventetida er over.

Anke Helfrich har mye å komme med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Wibke Helfrich

Til tross for at jeg følger rimelig godt med i internasjonal jazz, så har altså den etterhvert ganske så erfarne Anke Helfrich (49) passert under min personlige radar. Hun har spilt med og laga plater med storheter som Johnny Griffin, Mark Turner og Roy Hargrove og det mer enn antyder hvor Helfrich befinner seg hen i det musikalske landskapet også her på sin fjerde cd under eget navn.

Med seg har hun sin faste trio med Jonas Burgwinkel på trommer og Martin Wind på bass mens hun sjøl spiller piano, elektrisk piano og harmonium. Ardie Walser resiterer dikt på åpningssporet, mens den underkjente amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tim Hagans er hjertelig tilstede på store deler av innspillinga.

Bortsett fra Herbie Hancocks “Chan´s Song” og Thelonious Monks “Think of One”, har Helfrich skrevet all musikken samt at noe er kollektivt unnfanga. Vi snakker moderne, melodisk jazz med frie rammer og Helfrich har ønska å dedikere musikken til musikanter og personligheter som har betydd mye for henne som Nelson Mandela og Martin Luther King. Spesielt den 12 minutter lange “The Prize”, tilegna King, er et høydepunkt som forteller oss om Helfrich sin unike måte å tenke på. Kings berømte tale, den med “I Have a Dream”-du vet, er fundamentet for låta og Helfrich spiller unisont med Kings tale. Veldig virkningsfullt og sterkt.

Det tok si tid før Anke Helfrich kom min vei – eller motsatt. “Dedication” forteller meg at jeg har gått glipp av mye flott musikk og jeg lover å holde ørene åpne i åra som kommer. Oversikten over hvor hun har spilt forteller oss at hun har hatt bortimot hele verden som scene – bortsett fra Norge. Kan noen sørge for å få en orden på det snarest mulig?

Anke Helfrich Trio Featuring Tim Hagans

Dedication

ENJA/MusikkLosen

André Bjerke var en av våre aller største lyrikere. Nå har Kåre Grøttum satt musikk til en rekke dikt og fått med seg et kremlag til å tolke både ord og musikk.

André Bjerke – en av de aller største lyrikerne våre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

André Bjerke (1918-1985) var en av våre aller største lyrikere. Til tross for det er det lett for at lyrikk og lyrikere går i glemmeboka – eller ikke kommer frem til nye generasjoner i det hele tatt. Det er en av grunnene til at komponisten Kåre Grøttum skal ha ære for at han løfter fram dette, for de aller fleste, ukjente materialet.

Grøttum har hele tida hatt som ambisjon at musikken skulle spille ei “underordna” rolle – her skulle tekstene stå i sentrum og ikke bli overdøva av låtene. Det har han også lykkes med. Og det er heller ingen førstereis vi har med å gjøre: Grøttum har nemlig satt musikk til Bjerkes dikt for mange tiår siden mens dikteren var i live og det var delvis Bjerkes mer enn godkjent-stempel som gjorde at Grøttum fortsatte sitt prosjekt.

Kåre Conradi, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe gir nytt liv til Bjerkes lyrikk.

Med sangerne/resitatørene Kåre Conradi, Åse Karin Hjelen, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe og med Jens Fossum på bass, Sigmund Groven på munnspill, Tom S. Lund på gitar, Jan Thoresen på saksofon og klarinett og Ivar Anton Waagaard på piano, har Bjerkes forunderlige, morsomme, betraktende og også fra tid til annen triste univers fått nytt liv. Vi skal være svært så glade for at noen tar ansvar og viderefører denne viktige åren.

André Bjerke

På jorden et sted – Musikk av Kåre Grøttum

Losen Records/MusikkLosen

Trompeteren Hildegunn Øiseth har vært her i mange år. Aldri i større grad enn nå!

Espen Berg, Mats Eilertsen, Per Oddvar Johansen og Hildegunn Øiseth – holder ei god stund det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Odd Gjelsnes

Med “Stillness” (2011) og “Valencia” (2013) sa den erfarne trompeteren, flügelhornisten og bukkehornspilleren Hildegunn Øiseth (49) fra om at hun fortjente en plass sentralt på trompetsolisthimmelen både hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også. Med “Time Is Coming” kommer det en voldsom bekreftelse på dette – Hildegunn Øiseth har aldri vært bedre og det er nå meget høy internasjonal klasse over henne både som instrumentalist, komponist og bandleder.

Sammen med stjernelaget Espen Berg på piano, Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, inviterer Øiseth oss med på ei lyrisk, melodisk, vakker og inderlig reise. Alle har bidratt som komponister og, sjøl om det er hennes navn som preger omslaget, så er dette en kollektiv affære på alle slags vis – så langt fra solist-med-komp tanken som vel tenkelig.

Øiseth har sjølsagt slektskap til storheter som Arve Henriksen, Per Jørgensen og Nils Petter Molvær, men aller mest er hun seg sjøl – hun er enkelt og greit i besittelse av sin egen, unike stemme. Med denne kvartetten og denne musikken er hun klar til å innta scener hvor det enn skulle være på kloden – dette er nydelig musikk med universell appell langt utenfor jazzmenigheta også.

Hildegunn Øiseth

Time Is Coming

Losen Records/MusikkLosen

Den libanesisk-franske trompeteren, komponisten og bandlederen Ibrahim Maalouf byr på helt egne historier.

Ibrahim Maalouf ser inn i framtida.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ibrahim Maalouf (35) er født i Libanon i en familie der de fleste var artister på et eller annet vis. Faren er også en langt framskreden trompeter. Da sønnen i huset var fire år raste borgerkrigen i hjemlandet og familien Maalouf satte kursen for Paris der de har blitt værende.

Unge Ibrahim fulgte tidlig i farens fotspor og han har en solid klassisk musikkutdannelse å se tilbake på. Han har også vunnet en rekke prestisjetunge priser rundt om i verden som klassisk trompeter.

Unge Maalouf lånte også øre til mye annen musikk som fantes i smeltedigelen Paris. Det betyr at han tidlig blei opptatt av både jazz og rock, men han glemte likevel aldri hvor han kom fra. Impulser fra Libanon og andre arabiske toneganger har hele tida vært med i musiken hans.

På “Red and Black Light”, på det gjenoppståtte legendariske selskapet Impulse! der blant annet mange av Coltranes mesterverk blei utgitt, får vi møte en Ibrahim Maalouf som fortsatt har med seg alt dette. Med et helfransk band bestående av gitaristen François Delporte, trommeslageren Stéphane Galland og tangentisten Eric Legnini – uten bass med andre ord – inviterer Maalouf oss inn i lydlandskap med et urheftig trøkk – mye henta fra rocken – men med et låtmateriale som blir litt enstonig.

Herrene er framifrå representanter for sine instrumenter, men solistisk er det bare en mann som skiller seg ut: Ibrahim Maalouf. Med sin glitrende og vakre tone og sine klare impulser fra Midt-Østen gir han musikken noe helt eget.

Det er lett å skjønne hvorfor Ibrahim Maalouf snakker til et publikum på tvers av sjangre som rock, jazz og verdensmusikk. Han befinner seg nemlig i alle og stortrives med det.

Ibrahim Maalouf

Red and Black Light

Impulse!/Universal

Ellen Bødtkers harpe og Jan Erik Volds unike måte å formidle sine dikt på sammen med Arve Henriksens vakre trompet, er ikke akkurat hverdagskost.

Ellen Bødtker og Jan Erik Vold flankert av Arve Henriksen og Eirik Raude.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For vel to år siden var harpisten Ellen Bødtker og lyrikeren, stemmekunstneren og unikumet Jan Erik Vold på turné sammen i Japan. Da oppdaga Bødtker slektskapet mellom Volds haikudikt og harpas asiatiske klangverden. Dermed var frøet til et videre samarbeid sådd og med “Sommeren der ute” har det nådd et nytt nivå.

Volds helt spesielle univers og ikke minst måte å formidle sine dikt på, har vært med meg siden gymnasdagene. Det er et alvor, en grundighet, godt tenkte tanker bak og ofte en humor i både tekstene og formidlinga som Jan Erik Vold er fullstendig aleine om. Det har Ellen Bødtker greid å gripe tak i – hun har også skrevet de fleste melodiene her. Dessuten har hun helt rett: stemma til Vold og harpa kler hverandre perfekt.

Noen låter er instrumentale og det gjør godt med enkelte hvileskjær underveis. Spesielt når de to har invitert med seg selveste Arve Henriksen på trompet – også han ofte med en japansk teint i hornet sitt og perkusjonisten og elektronikeren Eirik Raude.

Jan Erik Kongshaug har sjølsagt på sin uforliknelige måte makta å lage en bortimot perfekt lydverden av dette spesielle møtet. Tekstene er alle på norsk, men Vold har sjøl oversatt dem til engelsk og de finnes på begge språk i tekstheftet.

De som aner at dette har blitt et spesielt møte, har helt rett. Det er vakkert, det er unikt og det er nok et bevis på at Jan Erik Volds univers gjør godt for både sjel og sinn.

Ellen Bødtker – Jan Erik Vold

Sommeren der ute

Losen Records/MusikkLosen

Jeg er utmatta, imponert, begeistra og glad. Jeg har nemlig akkurat opplevd noe jeg aldri kommer til å glemme – Johan Harstads mesterstykke “Max, Mischa & Tetoffensiven”.

Johan Harstad – hvil deg nå. Ei lita stund i alle fall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

La meg slå fast først som sist: Johan Harstads voldsomme epos på nesten 1100 sider er en av de beste bøkene jeg har lest. Den er av typen som drar deg inn fra side 1 og som avgjort ikke har noen som helst plan om å slippe deg før du har kommet til side 1083.

Jeg har hørt mye om Harstad, men “Max, Mischa & Tetoffensiven” er den første boka jeg har lest av han. Jeg skjønner jeg har gått glipp av en hel del.

Det han tar oss med på her er en type oppvekstroman der vi får bli med en familie fra Stavanger som, på grunn av farens yrke som pilot, emigrerer til USA da Max er 13 år.

Fra før avreise USA følger vi hele familien, i større eller mindre grad, med en detaljrikdom og en språksikkerhet jeg kanskje aldri har opplevd maken til. Noen longører blir det i løpet av de mange sidene, men de er forsvinnende få og er tilgitt for lenge siden.

Sjelden eller aldri har jeg opplevd et så levende persongalleri. Jeg tror på hver eneste person underveis og jeg tror på historie deres. Hvordan Harstad har “kommet på” mange av historiene, for de er det mange av, er nesten helt utrolig og jeg er djupt imponert over komposisjonen og hvordan han har makta å knytte alt sammen til et fantastisk hele.

Det er hele tida en solid framdrift i fortellinga og nye elementer kommer akkurat når de “må”. Det er spenning, drama og hverdag elegant fletta sammen og personene, som man rekker å bli fascinert av alle som en, kommer til å være med meg i lang tid fraomver.

I mi bok har Johan Harstad allerede etablert seg som en av de store norske forfatterne i nyere tid. Jeg kommer garantert ikke til å gå glipp av noen av hans framtidige romaner.

PS Jeg har brukt store deler av min lesetid denne høsten og vinteren til å lese tre mursteiner av noen norske romaner unnfanga av Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen og nå Johan Harstad. Det angrer jeg så definitivt ikke på og anmeldelser av alle tre er å finne her på bloggen. Et fellestrekk med alle tre – og med meg for den saks skyld – er at alle er svært opptatt av jazz. Tilfeldig? Neppe! Det swinger i alle fall kraftig av alle tre.

Johan Harstad

Max, Mischa & Tetoffensiven

Gyldendal

Trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø er en modig og frisinna musikant. Her møter vi han mutters aleine.

Henrik Munkeby Nørstebø kompromisser ikke akkurat.

Det var en stående vits for ei stund siden at verdens største optimist var en en frilans frijazztrombonist bosatt i Nord-Norge uten epost eller mobiltelefon. 29 år unge Henrik Munkeby Nørstebø fra Trondheim passer ganske godt til en hel del av dette – “Melting Into Foreground” er hans andre solocd etter at “Solo” kom ut på det portugisiske selskapet Creative Sources i 2011. Bare det å begi seg ut på slike utflukter krever mot og en usvikelig tro på det man holder på med og det har Munkeby Nørstebø all mulig grunn til. Han har nemlig noe helt eget å fare med.

Sammen med en annen forsker i minimalismens verden, saksofonist Espen Reinertsen som produsent, inntok de to et kapell i Majorstuen kirke i Oslo og to vidt forskjellige “låter” og lydlandskap blei resultatet. Den første er godt og vel 17 minutter med solo trombone, mens den andre er vel 16 minutter med halvklarinett kreativt fusjonert med elektronikk.

Munkeby Nørstebø utnytter alle mulighetene instrumentet hans gir han – fra det stilleste stille til kraftutbrudd og støy. Han vil gi seg sjøl og oss spennende utfordringer – og gjør det hele veien. Han sier han leter etter en indre energi i alt han foretar seg og det greier han å formidle hele veien på denne unike ekskursjonen.

Henrik Munkeby Nørstebø er ei søkende og kompromissløs sjel med en tydelig musikalsk visjon. Han er på god vei og “Melting Into Foreground” er en flott tilstandsrapport.

Henrik Munkeby Nørstebø

Melting Into Foreground

SOFA/Musikkoperatørene

Kvintetten Oddjob er et av Sveriges mest populære jazzband. Her følger de opp en god svensk tradisjon med å fusjonere folkemusikk med jazz – med suksess.

Oddjob – et av Sveriges hippeste jazzband.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 2002 kom Oddjob med sin første cd og da, som nå, består bandet av bassisten Peter Forss, saksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Per “Ruskträsk” Johansson, trompeteren og synthmannen Goran Kajfeš, pianisten og organisten Daniel Karlsson og trommeslageren Janne Robertson – fem av broderfolkets aller mest uttrykksfulle og brukte jazzmusikanter – som dukker opp i alle mulige slags sjangre utenom Oddjob også.

I 1965 fikk blant andre Jan Johansson, Georg Riedel og Bengt-Arne Wallin i oppdrag å skape ny musikk ut i fra svensk folkemusikk. Vi vet alle hvordan det endte – “Jazz på svenska”. Nå, 50 år seinere, har Oddjob fått tilgang noen av de samme arkivene og nok en gang har det kommet unik musikk ut av det.

Herrene har tatt utgangpunkt i sju tradisjonelle folkemelodier, inkorporert originale lokker tilbake fra 50-tallet på noen og skrevet og arrangert ny musikk rundt dem.

Det har ført til at denne utmerkede kvintetten har makta å føre denne tradisjonen inn i ei moderne og spennede ramme. Vi snakker om et kollektiv som kan hverandre ut og inn og som vil og evner å gå i samme retning. Dessuten er Oddjob befolka av solister av ypperste klasse.

Om “Folk” har potensiale til å nå den klassikerstatusen “Jazz på svenska” har nådd, er vel kanskje tvilsomt, men at det er en strålende manifestasjon av forbindelseslinjene mellom tradisjonsmusikk og jazzmusikk anno 2015/16 er det absolutt ingen tvil om.

Oddjob

Folk

Caprice Records/Naxos Norge

Vokalisten Heidi Skjerve og et knippe toppmusikanter gir oss inderlig musikk som kjem frå himlar og djupt frå jorda. Intet mindre.

John Pål Inderberg, Vigleik Storaas, Heidi Skjerve og Trygve Waldemar Fiske – et kremlag.

For de som fikk med seg “Vegen åt deg” for tre år siden, så kommer ikke “Jazz frå skogom” som noen stor overraskelse. Heidi Skjerve sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, barytonsaksofonist og vokalist John Pål Inderberg og pianist Vigleik Storaas har nemlig fulgt elegant i fotspora de sjøl etablerte og gir oss mer vakker, inderlig og ekte musikk med røtter i tradisjonsmusikk fra Midt-Norge og med tekster av Astrid Krog Halse og Kristofer Uppdal.

Heidi Skjerve har i tillegg til mye annet rukket å bli 36 år. I løpet av tida etter at vokalisten fra Rennebu sør for Trondheim gikk ut fra jazzlinja i sin nåværende hjemby, har hun gitt oss to cder med relativt straight jazzmusikk og de seineste åra mer og mer musikk med røtter i folkemusikken fusjonert med et spennende, akustisk jazzuttrykk i en type kammerform.

Skjerve synger på norsk i ymse former, men jeg føler meg overbevist om at folk med åpne sanser hvor som helst på kloden vil oppfatte stemninga og budskapet både i tekstene og ikke minst musikken. Jeg frykter heller ikke for at verken kinesere eller sør-afrikanere vil ha problemer med å oppfatte Inderbergs vokale akrobatikk.

Sjøl om “Jazz frå skogom” er et høyst personlig visittkort, så er det absolutt mulig å trekke forbindelseslinjer til Jan Johanssons legendariske “Jazz på svenska” og hans andre utflukter i disse grenselandene. Heidi Skjerve og hennes utmerkede medmusikanter bekrefter at de har noe unikt og svært vakkert å melde.

Heidi Skjerve

Jazz frå skogom

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Guri Schanke er en artist jeg har respekt for, men likevel kommer hun ikke hjem hos meg med sitt visepopjazz-visittkort.

Guri Schanke når ikke fram til meg.

Jeg tviler ikke et sekund på Guri Schankes intensjoner når hun nå platedebuterer. Til tross for at hun har vunnet Grand Prix her hjemme, så er det likevel ikke som sanger jeg først og fremst ser henne for meg, men mer som musikal- og teaterartist. Med “Ut av mitt hjerte” som soundtrack så tror jeg dessverre ikke Schanke har den store framtida som sanger heller.

Det Schanke gir oss med denne debuten er en neddempa reise i landskap hun trives i. Det betyr nyskrevne låter av blant andre Jan Eggum og Hanne Sørvaag og klassikere av Finn Kalvik, Marius Müller og Anne Grete Preuss samt ei låt av Radka Toneff med tekst av Kari Iveland – Toneff var Schankes sanglærer en periode og har vært en stor inspirasjonskilde.

Tonefølget med blant andre Hans og Per Mathisen på gitar og bass er akkurat der det skal være, men det hjelper ikke meg – Guri Schanke når ikke inn med budskapet sitt – dessverre.

Guri Schanke

Ut av mitt hjerte

Grappa/Musikkoperatørene