Tor Hammerø

Det ser eksotisk ut bare ved å lese navnet på bandet. Og det låter like eksotisk også. Og vakkert.

Sokratis Sinopoulos Quartet – med noe helt eget på hjertet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sokratis Sinopoulos er en vel 40 år gammel gresk musiker som vet å ta vare på en viktig tradisjon samtidig som han ønsker og evner å skape noe nytt. De som har fulgt godt med har fått med seg navnet hans og lyden av han i tidligere ECM-produksjoner både sammen med Eleni Karaindrou og Charles Lloyd. Og lyden av Sinopoulos er helt spesiell: han spiller på det greske tradisjonsinstrumentet lyre, et ganske lite strengeinstrument han setter på låret og spiller med bue. Dette er et instrument som går tusener av år tilbake og Sinopoulos har spilt det siden han var 14 år.

Sokratis Sinopoulos – mannen med lyra.

Musikken, som Sinopoulos har skrevet sjøl med ett lite unntak, har røtter både på Balkan og fra mer østlige himmelstrøk og fra Hellas sjølsagt. Den er vakker, kontemplativ, sentimental og søkende. Den er egna til å la den store ro senke seg og den er nydelig til å flyte med i.

Bandet, som har eksistert siden 2011, med Sinopoulos´sjelsfrende Yann Keerim på piano og med fin og diskret støtte fra Dimitris Emmanouil på trommer og Dimitris Tsekouras på bass, kler budskapet og lydidealet til både lyra og Sinopoulos på et inderlig vis. “Eight Winds” er en vakker lykkepille å møte resten av 2016 med.

Sokratis Sinopoulos Quartet

Eight Winds

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

De som tror Annbjørg Lien er hardingfelespiller og kun det, bør komme seg ut av den villfarelsen snarest mulig. Her møter vi en sjangerknusende felespiller som synger nydelig også.

Annbjørg Lien nærmer seg popen med folkemusikken i ryggraden.

I 2012 laga Annbjørg Lien (44) bestillingsverk til Nordsjøfestivalen i Farsund. Med “Drifting Like a Bird” får alle vi andre også muligheten til å oppleve det jeg vil tro var en suksess også i levende live.

Lien har lenge vært en sentral skikkelse i det utvidede folkemusikkkmiljøet. Med si hardingfele, nøkkelharpe og tilliggende herligheter har hun ikke brydd seg nevneverdig om sjangergrenser og med “Drifting Like a Bird” bekrefter hun sin grenseløse musikktilnærming i større grad enn noensinne.

Tematikken til verket er havet og folks dragning mot det. Det handler om å være underveis og det handler om å lengte hjem igjen. Det handler om dem som kom hjem og dem som ikke gjorde det.

Bortsett fra en tekst av Niels Chr. Geelmuyden og regla “Elle Melle”, har Lien skrevet all tekst og musikk. Sjølsagt ligger nær sagt alle typer folkemusikk fra ymse sider av Nordsjøen som et solid fundament hele veien, men Lien har også nærma seg et personlig poputtrykk denne gangen som er usedvanlig vakkert og tiltalende.

Med seg har hun to glitrende vokalister, irske Cathy Jordan, og Tori Wrånes, som begge trakterer ymse andre instrumenter også, Anders Löfberg på cello og bass, Roger Tallroth på allehånde strengeinstrumenter, allestedsnærværende Rune Arnesen på trommer og perkusjon, Ytre Randesund Shanty Choir, sønnen Nicolai Lien Rasch på kornett på et spor og samboer og produsent Bjørn Ole Rasch på tangenter. Det betyr et håndplukka kremlag og slik låter det også.

Annbjørg Lien forteller oss flotte og sterke historier, både musikalsk og vokalt, med “Drifting Like a Bird”. Hun forteller oss også at hun i stadig større grad er en sjangerutslettende musikant som garantert vil fortsette å overraske oss. Jeg gleder meg allerede til neste stopp.

Annbjørg Lien

Drifting Like a Bird

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Trioen Krokofant gir oss beintøff musikk i en rekke grenseland.

Krokofant – tøft live, tøft i heimen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må bare bryte sammen og tilstå: jeg har verken fått med meg Krokofant – tøft navn på et band forresten – live eller den første skiva til trioen som kom i 2014. Det tar meg kun kort tid sammen med “Krokofant II” å slå fast at jeg må ha gått glipp av mye heftig hygge for å si det sånn.

De to Kongsberg-gutta, gitarist Tom Hasslan (32) og trommeslager Axel Skalstad (22), traff hverandre i en gitarbutikk i festivalbyen for mange år siden og fant kjapt ut at de ville utforske musikk sammen. Det gjorde de ei god stund i relativt frie former som duo før de fikk med seg den etablerte og meget uttrykksfulle saksofonisten Jørgen Mathisen (31) i 2012. Fra da av har pila bare pekt en vei – opp.

Låtene her, som stort sett er unnfanga av Hasslan og bearbeida videre av bandet, har hele tida et urheftig og rocka fundament. Det er altså et trøkk i musikken til Krokofant som er sjeldent, her hjemme får jeg assosiasjoner til band som Elephant9 og Bushman´s Revenge og det betyr internasjonalt høyt nivå, og de tre legger ikke skjul på at de har henta inspirasjon fra band som King Crimson, Mahavishnu Orchestra og Terje Rypdals Chasers – helter fra 70-tallet og framover. Når så dette blir fusjonert med den frie estetikken til Peter Brötzman og likesinnede, så er det lett å legge sammen at dette ikke akkurat er taffelmusikk man serverer første gang svigermor blir invitert hjem på middag.

Herrene Hasslan, Mathisen og Skalstad – usedvanlig modent og autoritativt trommespill fra en 22-åring må jeg si – er hver for seg og ikke minst kollektivt meget dyktige musikanter og Krokofant framstår som et band med full kontroll over proghistoria samtidig som de har blikket solid retta framover. Jeg lover å følge godt med i tida som kommer – her blir det ikke noe skulking nei!

Krokofant

Krokofant II

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den tyske pianisten Michael Wollny tilhører det ypperste sjiktet. Det er det på tide vi får opp ørene for her hjemme også.

Michael Wollny er en pianist i verdensklasse.

Til tross for at han kun er 37 år gammel, så har pianisten, komponisten og bandlederen Michael Wollny allerede inntatt trona som Tysklands ledende jazzmusiker – i følge svært mange. Det hevdes av enkelte at han er det største som har skjedd i tysk jazz siden den grensesprengende trombonisten Albert Mangelsdorff. Til tross for det har Wollny aldri fått noe stort publikum her hjemme. “Nachtfahrten” og eventuelt norske festivalarrangører kan definitivt gjøre noe med det.

Wollny henter inspirasjon fra både jazz, klassisk musikk og kreative rockemusikere som Björk. Dessuten er han svært opptatt både av film og bildekunst. Alt dette tar han med seg også her og inviterer oss med på ei kontemplativ, melodisk og følsom reise – langt fra det som har fått betegnelsen tysk maskinjazz.

Med seg har han trommeslageren Eric Schaefer og bassisten Christian Weber – to herrer som har skjønt veldig hvor Wollny vil med musikken sin.

Musikken er i stor grad sjølskrevet, men vi får også unike tolkninger av musikk fra både “Twin Peaks” og “Psycho”. Den er uansett en bekreftelse på at Michael Wollny er en pianist og musikant med et voldsomt og originalt potensial.

Michael Wollny

Nachtfahrten

ACT/Musikkoperatørene

Fra det høye nord og ut fra det store intet kommer Eline Hellerud Åsbakk og gir oss en vakker vokal- og jazzopplevelse.

Eline Hellerud Åsbakk er ei ny, spennende stemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

25 år unge Eline Hellerud Åsbakk fra Tromsø trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er ei ny stemme som har mye å fortelle oss og som kommer til å være med oss i mange tiår framover.

Etter studier først hjemme i Tromsø og seinere i Aarhus, har Hellerud Åsbakk utvikla et språk som henter mye fra både den nordiske, litt melankolske jazztradisjonen og den nordnorske visetradisjonen.

Hellerud Åsbakk har skrevet alle låtene og alle tekstene, bortsett fra litt hjelp fra Benjamin Mørk på en av de sju låtene, og på sin klingende og uforfalska nordnorske dialekt – ikke hver dag vi får servert i jazzsammenheng – viser hun oss at hun er en spennende historieforteller.

Med utmerket hjelp av “sambygdingene” Odd Steinar Albrigtsen på gitar, Eirik Fjelde på tangenter – både akustiske og elektriske -, Jakop Janssønn på trommer og Christo Stangness på bass, så utmeisles det et luftig og fint lydlandskap som kler stemma og tekstene hennes fint.

Eline Hellerud Åsbakk er et åpenbart talent som har lært mye, men som sjølsagt fortsatt har mye å lære – noe annet skulle tatt seg ut. Låtmaterialet kan bli noe enstonig i lengden og der er det en hel del å hente, men uansett har dette vært et svært hyggelig førstemøte med Eline Hellerud Åsbakk – ei stemme vi skal få mye glede av i åra som kommer.

Eline Hellerud Åsbakk

Utenfor

Turn Left/Musikkoperatørene

Den norske trioen Splashgirl har alltid hatt noe eget på hjertet. Med sin femte cd, “Hibernation”, i større grad enn noensinne.

Splashgirl går sine egne veier.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Jenny Berger Myhre

Anna hvert år siden 2007 har Splashgirl, som helt siden starten har bestått av trommeslager Andreas Lønmo Knudsrød, tangentoperatør Andreas Stensland Løwe og bassist Jo Berger Myhre, gitt oss nye tilstandsrapporter. De fire siste har kommet via det meget oppegående selskapet HUBRO – den første i 2009 var også HUBROs debut.

Som på forrige runde, “Field Day Rituals”, så er det Randall Dunn, med produsentbakgrunn fra metal doom-giganter som Sunn O))) og Earth, som styrer spakene – og vel så det.

Innspillinga, som er gjort av alle steder på jord i Hafnarfjördur på Island for et år siden, har blitt gjort slik at Dunn har fått være med å utvikle musikken i større grad enn vanlig for en produsent.

Det har ført til at “Hibernation” har blitt et flott og sterkt doom jazz-dokument – hvis det er noe som heter det. Det er mørkt, det er tungt, men det er langt i fra traurig. Det er musikk det er herlig å dykke ned i og la seg flyte sakte med.

De tre herrene snakker usedvanlig godt sammen etter mange års “samtaler” og gjesten, amerikanske Skerik på baryton- og tenorsaksofon og elektronikk, har så avgjort skjønt hvor musikken skal.

Det Splashgirl gir oss med “Hibernation” er meget unorsk, med smakfull bruk av elektronikk og synther, og uvanlig for våre ører, men desto mer spennende og originalt. En herlig måte å starte det nye året på.

Splashgirl

Hibernation

HUBRO/Musikkoperatørene

Adele får skryt så det holder for oppfølgeren til “21”. Om det er på sin plass? Noe så voldsomt.

Adele er en sjelden blomst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

27 år unge Adele Adkins er intet mindre enn et musikalsk fenomen. Etter at hun debuterte med “19” i 2008 og fulgte opp med “21” i 2011, solgte mange titalls millioner skiver, vant Grammypriser i bøtter og spann, la verden for sine føtter med strålende liveopptredener, så har hun tatt seg ei pause og blitt mor for første gang. Nå er hun altså tilbake med “25” – det meste her var visstnok klart for to år siden – og de som lurte på om hun hadde mista noe på veien, kan ta det med største ro: Adele er kanskje bedre enn noen gang.

Adele er nemlig noe så uvanlig i popbransjen som ekte vare/hel ved eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Det er enkelt og greit slik at jeg tror på henne og det hun har å melde.

“25” inneholder 11 poplåter som passer inne i kategoriene fra veldig bra til strålende og at for eksempel førstesingelen “Hello” kommer til å bli en klassiker/gjenganger vil ikke forundre meg et sekund. Sammen med gode hjelpere skriver Adele all musikken og alle tekstene sjøl og hun er en meget dyktig historieforteller. Når det så er et driv i hennes evne til å formidle det hun vil, så blir “25” nok en bekreftelse på at hun er en av popverdenens aller hippeste, ærligste og beste artister anno 2015.

Adele

25

XL Recordings/Playground Music

Bassisten, bandlederen og plateselskapsdirektøren Patrik Boman skuer tilbake på ei flott karriere.

Patrik Boman med ei klar retning på sin musikk.

Patrik Boman (51) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv et par tiår allerede. Han er en musikant med mye energi og initiativ og for å sikre at både egen og kollegers musikk skulle få muligheten til å nå massene, så stifta han like godt et eget plateselskap: pb7. Derfra har det de seineste åra kommet mye strålende musikk og det siste eksemplet er Bernt Rosengren og hans “Ballads”.

Boman har på ingen måte ligget på latsida som musikant heller og “Ambivalent” er en fin oppsummering av hva og hvem han er både som bassist og bandleder. Boman har samla tre eksempler på hva han bedrevet mellom 2007 og 2014 og vi får prov på hans allsidighet og samtidig hans stilsikkerhet.

I 2007 er det i trioformat med pianisten Göran Strandberg og trommeslageren Sebastian Voegler vi møter han med ei originallåt og “Sunny Side of the Street”. Reinhekla bebopinspirert musikk med amerikanske referanser er det det handler om.

Tre år seinere er det en oktett med fire blås og en fire manns rytmeseksjon som serverer oss Paul Chambers og Miles Davis´ “The PC Theme”, “Stardust” og “Evidence of Just You Just Me” – en miks av Thelonious Monk og Slam Stewart. Med blant andre Per “Texas” Johansson på bassklarinett og tenorsaksofon og Peter Nordahl på piano blir dette stor småbandjazz av ypperste merke.

Siste runde er fra 2014 med to blås, Max Schultz på gitar pluss en drivende trio med Boman i sentrum som gir oss to Boman-låter som det swinger heftig av.

Patrik Boman befinner seg midt i en hardtswingende tradisjon med amerikansk 60-tallsjazz som fundament. Der står han støtt og gjør det på et framifrå vis.

Patrik Boman

Ambivalent

pb7/MusikkLosen

Solveig Slettahjell sammen med Knut Reiersrud og In The Country – bedre blir det knapt.

Stjernelag er bare forbokstaven.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvem som har kommet på ideen at å sette sammen et band med den utmerkede og særprega vokalisten Solveig Slettahjell, gitarist- og munnspiller par excellence Knut Reiersrud og en av verdens hippeste trioer, In The Country, med Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild på piano og synther, vet jeg ikke. Uansett burde vedkommende premieres – og det kraftig!

Jeg tror det er slik at ACT-produsent og ideolog Siggi Loch bør stå aller lengst fremme i køa når premiene skal deles ut. I mars 2014 inviterte han nemlig et stjerneknippe med norske musikanter for å underholde ved det som kalles Jazz at Berlin Philharmonie og blant dem var “kvintetten” som er samla her også. De fant tonen kan man trygt si sjøl om det kanskje ikke lå helt opp i dagen i utgangspunktet.

Noen mente i alle fall at de burde utforske mer musikk sammen og i april i år var det klart for et nytt møte i Rainbow studio hos maestro Jan Erik Kongshaug. La det være klart med en gang: “Trail of Souls” har blitt et praktverk.

Nå er det ingen automatikk i at slike stjernemøter nødvendigvis blir summen av hver enkelt tilsammen – hvis du skjønner hva jeg mener. Her har det som eventuelt må være av egoer blitt brukt til å skape et fellesverk der de ikke utsletter seg sjøl på noe slags vis, men bruker kvalitetene sine til å skape noe enda større enn seg sjøl. Jeg tipper at alle har bragt musikk til koldtbordet og at de har blitt enige om hva som ville egne seg til å forme en helhet. De har lykkes på alle vis med det. Det hele begynner med James Andersons “Borrowed Time”, går videre til Bill Withers “Grandma´s Hands” med spor av “For Guds Folk Er Hvilen Tilbake”, Peter Gabriels “Mercy Street”, “Sometimes I Feel Like a Motherless Child”, Leonard Cohens “Come Healing”, “Is My Living in Vain” av Elbernita Clark, “Holy Joe” av Reiersrud og Jeff Wasserman, “Trouble in Mind”, “His Eye Is on the Sparrow”, “I Don´t Feel Noways Tired” for så å avslutte med “Soul of a Man” med nye spor fra norsk tradisjonsmusikk, “Om Nogen Ondt Meg Vil”.

Det betyr at vi blir servert musikk med impulser fra gospel, soul, blues, jazz og rock satt sammen til et brygg kun disse fem glitrende musikantene kunne ha skapt. De har funnet hverandre i en nyskapt verden som er så vakker og så uttrykksfull som vel tenkelig og som det er uendelig herlig å bli invitert inn i.

“Trail of Souls” anbefales til seinjulsgave, nyttårsgave eller året rundt-gave enten til deg sjøl eller til noen som trenger påfyll av noe vakkert. Vi snakker sikker vinner!

Sloveig Slettahjell – Knut Reiersrud with In The Country

Trail of Souls

ACT/Musikkoperatørene

Duoen Gullberg/Balducci gir oss musikk i spennende grenseland som få har bevegd seg i tildigere.

Gullberg/Balducci mikser folkemusikk, improvisasjon og elektronikk på et unikt vis.

Bredden i tilfanget når det gjelder improvisert musikk her til lands er nesten utrolig sett i sammenheng med hvor få vi er. Duoen Gullberg/Balducci, det vil si vokalisten Karoline Dahl Gullberg og elektronikeren Stian Balducci – helt nye navn for meg, har funnet sammen nesten mer til tross for enn på grunn av sine bakgrunner, og inviterer oss med på en kort ekskursjon – knappe 28 minutter – der folkemusikk møter elektronikk og improvisasjon på et vis jeg tror de er bortimot aleine om.

Gullberg er tradisjonsmusikant og har blant annet studert ved universitetet i Oslo og med Mari Boine og Eli Storbekken. Her tolker hun både en sørsamisk bånsull, tradisjonelt stev, en liksalme fra Suldal og flere originalkomposisjoner, alle med tydelig folkemusikalsk opphav. Når så elektronikeren Balducci bringer sitt originale og moderne tankegods til torgs og fusjonerer det med den vakre stemma til Gullberg, så blir det ni vakre, sterke og spennende lydlandskap av det. På noen av spora er også perkusjonistene Tobias Ørnes Andersen og Geir Johansen og bukkehornist Karl Seglem diskret tilstede.

Hva slags bås dette skal puttes i er neimen ikke lett å slå fast og ikke er det veldig interessant heller. Gullberg/Balducci henter insprirasjon fra en rekke kilder og setter det sammen til et språk de er helt aleine om. Det holder ei god stund det!

Gullberg/Balducci

Hildr

NORCD/Musikkoperatørene