Tor Hammerø

Soul- og bluesvokalisten Gina Aspenes har et godt navn på hjemmebane på Vestlandet. Nå er det på tide at resten av landet får opp ørene også.

Gina Aspenes – dame med trøkk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For to år siden ga den knapt 40 år unge Gina Aspenes fra Os utenfor Bergen ut sin debut-cd, “Inertia”, og stakk like godt av med Spellemannprisen i bluesklassen i skarp konkurranse med de litt mer meritterte herrene Bjørn Berge og Knut Reiersrud. Kommentaren fra scenekanten da hun tok i mot prisen – “Veit dåke kem eg e?” – blir huska lenge og med oppfølgeren “Tambourine” bekrefter Aspenes at hun fortjener mye og god oppmerksomhet langt utenfor Terje Søviknes´, Marius Nesets og Erik Just Olsens rike – Os. Vi har nemlig med ei heftig, varm og inderlig stemme å gjøre som henter uhemma fra en rekke sjangre: rock, blues, country, gospel, jazz og ikke minst soul. Ei god og ikke minst herlig frokostblanding det der.

Her, nok en gang sammen med sin nære samarbeidspartner Ole Reinert Berg-Olsen – både som komponist, bassist, gitarist og produsent, får vi låter av Dylan, Ry Cooder, Prince, flotte originallåter og – “Que Sera Sera” i en versjon du neppe har hørt maken til tidligere. Med et knippe meget dyktige og empatiske musikanter fra nærområdet – de finnes andre steder enn rundt hovedstaden også – krydra med groovy korister og ei feit blåserekke, så forteller Gina Aspenes oss at hun er utstyrt med stort talent, formidlingsevne og ei stemme det er veldig lett å bli glad i.

“Tambourine” er et heftig visittkort som bør åpne dører og ører i stadig større grad for Gina Aspenes.

Gina Aspenes

Tambourine

Grappa/Musikkoperatørene

Lennart Axelsson er en svensk trompeter og storbandmusikant som vet å ta vare på tradisjonen.

Det swinger kraftig av Lennart Axelsson og storbandet hans.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Aldri hørt om Lennart Axelsson sier du? Da er vi minst to og det er absolutt ingen grunn til å skamme seg. Likevel er det millioner rundt om på kloden som har hørt den 74 år unge svenske som siden 70-tallet har oppholdt seg i Sveits og Tyskland og spilt i radiostorband og i åresvis med den tyske legenden James Last.

For 10 år siden pensjonerte Axelsson seg, som også har jobba som professor i Hamburg, fra storbandet til det tyske kringkastingselskapet NDR – det vil si et av de beste og mest profesjonelle storbandene på kloden.

Axelsson la på ingen måte trompeten på hylla av den grunn og da han runda 70 vokste tanken fram om endelig å lage en cd under eget navn – hans aller første! Som sagt så gjort og Axelsson tok kontakt med nok en “landflyktning”, amerikaneren Joe Gallardo som i tillegg til å spille trombone også er en utmerket arrangør.

Axelsson spurte mange av sine gamle venner i NDR-bandet om de kunne tenke seg å være med på storbandutflukten og “alle” takka ja. Med et repertoar bestående av alt fra “All the Things You Are”, “Feelings”, “Just Friends”, “Body & Soul”, “Doxy” og “Shadow of Your Smile”, noen latinlåter og litt originalstoff fra Gallardo, får vi nesten 80 minutter med hardstwingende og tradisjonell storbandmusikk av høy kvalitet.

Sjøl om Lennart Axelsson etterhvert har blitt en voksen herre, så framstår han som en solist med stor oversikt, en flott tone og et genuint hjerte for denne musikken og storbanduttrykket. Bandet låter framifrå, arrangementene er meget gode og i tradisjonen, sjøl om ingenting “nytt” blir servert og det er mange andre solister i rekkene her som også viser seg fram.

Det skulle ta si tid før Lennart Axelsson og mine veier krysset hverandre, men når det først skjedde så har det vært et usedvanlig hyggelig møte – i alle fall sett fra mi side!

Lennart Axelsson

All the Things You Are

Membran/Must Have Jazz/Naxos Norway

Møster! som band, som fenomen og musikalsk er den store jazzhypen blant rockere som vil ha jazzkred. Det er mulig å skjønne det.

Møster, Kapstad, Hængsle Eilertsen og Ryan klar for det meste i Molde i fjor sommer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Søndagsroa har senka seg fra landsende til landsende. Sola skinner stille og uforstyrra her jeg sitter, men noen vil det annerledes: Møster! Min påstand er at de fire med sjefen sjøl, Kjetil Møster, på saksofoner som nesten er i ferd med å rette seg ut, Nikolai Hængsle Eilertsen på elbass, Kenneth Kapstad på trommer og Hans Magnus Ryan, kanskje like kjent som Snah, på gitar – og alle på perkusjon i tillegg – er noe av det heftigste, minst kompromissløse og herligste som finnes i grenseland mellom progrock, moderne jazz og psykdelia – uansett hvor på kloden man leter.

“When You Cut into the Present” – med fortsettelsen “The Future Leaks Out”, som William Burroughs skrev i et av sine mange dikt, er Møster!s tredje visittkort på like mange år. Besetninga har vært den samme hele tida og etter masse livejobbing rundt om på Tellus, så er bandet mer homogent og samspilt enn noen gang. Denne innspillinga blei gjort midt under en turné i mars og det vil være feil å påstå at energinivået er lavt – veeeeldig feil!

Jovisst er det mye Coltrane og Albert Ayler i Møsters saksofonspill, men han har samtidig flytta musikken sin inn i 2015 med spor av både King Crimson og krautrock, uten at jeg vet plagsomt mye om sjangeren, må jeg innrømme – til sammen blir det…..Møster! – det er faktisk bortimot en egen kategori.

Møster blei kåra til verdens mest lovende jazztalent tidlig på 2000-tallet. Det talentet og unikheten har han forvalta godt og de tre medsammensvorne er alle helt spesielle stemmer som kler Møster!s musikk og visjon strålende.

Det som begynte som en stille søndag har virkelig tatt fyr her i heimen og i går kveld spilte Møster! på Vulkan i Oslo. Bedre navn på spillested for utblåsinga som garantert kom der finnes vel knapt.

Møster!

When You Cut into the Present

HUBRO/Musikkoperatørene

Med et knippe standardlåter og noen overraskelser fra pop- og soulverdenen gir kvartetten Lush Life fra Skien oss en sval og vakker start på høsten og god hjelp til å gjøre den kortere.

Jan Olav Renvåg, Nina Gromstad, Stig Sjøstrøm og Rune Klakegg betyr Lush Life.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor lenge vokalist Nina Gromstad, pianist Rune Klakegg, bassist Jan Olav Renvåg og trommeslager Stig Sjøstrøm har eksistert som Lush Life, aner jeg faktisk ikke. Spesielt viktig er det heller ikke – det som betyr noe er at det sitter og det tar ikke mange runder med “Ordinary Things that Everyone Ought to Do” før man skjønner at her er det både empati og kjemi i bøtter og spann.

Gromstad og Sjøstrom er nye størrelser for meg, mens spesielt Klakegg og i noe mindre grad Renvåg har vært tilstede på den norske jazzhimmelen i flere tiår.

Her snakker vi om en kvartett fra Grenlandsområdet som har felles hjerte for vakre og tidløse standardlåter, poplåter med noe inderlig ved seg som Stevie Wonders “Part Time Lover” og Randy Newmans “I Think it´s Going to Rain Today” – i en nydelig duoversjon med Gromstad og Klakegg.

Gromstad har ikke verdens største stemme, men synger med bortimot perfekt diksjon og en inderlighet og glitrende engelskuttale som gjør at hun presenterer seg på et vakkert og inviterende vis. Rune Klakegg er enkelt og greit en av kongerikets mest undervurderte pianister. Da han viste seg fram gjennom band som Cutting Edge og Out to Lunch på 80-tallet, var jeg overbevist om at her hadde vi med ei stemme å gjøre som ville spille ei sentral rolle i norsk jazz i mange tiår. Slik har det av uforståelige årsaker ikke blitt, men her viser i alle fall Klakegg hvilken eminent melodiker og klangskaper han er. Vakkert! Renvåg og Sjøstrøm gjør det som er forventa av dem uten å breie seg på noen måte – her er det kollektivet og den gode melodien som står i fokus.

Lush Life forteller oss at det skjer mye interessant og spennende også utenfor de store byene og kvaliteten holder meget høyt nivå.

PS Klakeggs morsomme coverillustrasjoner er en ekstra bonus – her snakker vi om en kreativ sjel på mange plan.

Lush Life

Ordinary Things that Everyone Ought to Do

Curling Legs/Musikkoperatørene

Trompeteren Ibrahim Maalouf har tatt med seg sine røtter fra Libanon og laget sin helt egen fusjon.

Ibrahim Maalouf har noe helt eget å fare med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den 34 år gamle trompeteren, bandlederen og komponisten Ibrahim Maalouf, født i Beirut i Libanon, forlot hjemlandet sammen med sin familie under borgerkrigen i landet til fordel for Paris og Frankrike, er en av de mest spennende trompeterene og musikkskaperne i grenseland han er bortimot aleine om.

Maalouf har tatt med seg sine arabiske røtter, noe som blant annet viser seg gjennom hans unike bruk av kvarttoner – noen han lærte av sin trompetspillende far og den amerikanske trompeteren Don Ellis.

Maalouf har dukka opp i mange forskjellige konstellasjoner allerede, det være seg relativt straight jazz, jazzrock som i Molde i fjor og i klassisk musikk.

Med “Kalthoum”, som er en hyllest til sterke kvinner som har hatt innflytelse på historiens gang, tar han oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Sammen med den tyske pianisten Frank Woeste har Maalouf “oversatt” en egyptisk divasang unnfanga i 1969 til jazz og når reisefølget ellers består av de amerikanske gigantene Larry Grenadier på bass, Clarence Penn på trommer og Mark Turner på saksofon, så er det en åpenbar bekreftelse på at dette er et mestermøte som har ført til en musikalsk “enighet” som politikere, religiøse ledere og andre som mener konflikt er veien å gå, burde tvangsfores med.

Ibrahim Maalouf har tatt nye, spennende steg med “Kalthoum” på det gjenoppståtte og legendariske selskapet Impulse! som blant annet var John Coltranes “hjem” mot slutten av hans liv. Ibrahim Maalouf kan absolutt være en ny døråpner i mesterens fotefar.

Ibrahim Maalouf

Kalthoum

Impulse!/Universal Music

Saksofonisten Kamasi Washington har har fått folk kloden rundt til å sperre opp ørene. Med sin trippel-cd debut forteller han hvorfor.

Kamasi Washington med en egen musikalsk visjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til tross for at jeg følger ganske godt med på hva som rører seg på jazzhimmelen også utenfor våre egne grenser, så har jeg ikke greid å få med meg 34 år unge Kamasi Washington før nå. Noe av skylda må jeg sjølsagt ta på meg, men hans tre tidligere utgivelser under eget navn har vært på hans eget selskap som ikke har nådd våre strender. I tillegg har han ført en relativt anonym tilværelse i Los Angeles og ikke vært her i Europa, under eget navn i alle fall, i noen særlig grad.

Etter at han har samarbeida mye med hip hop- og sjangerfrie artister som Kendrick Lamar og Flying Lotus og nå gitt ut “The Epic” på samme selskap som de hører hjemme, så åpner både dører og ører seg i en helt annen grad for Washington – og det er det all grunn til.

I løpet av studietida ved UCLA spilte tenorsaksofonist Washington med giganter som Kenny Burrell, Billy Higgins og Gerald Wilson og seinere har også Wayne Shorter, Herbie Hancock, Snoop Dogg og Chaka Khan slått på tråden. Det sier en hel del om hvilke kvaliteter Washington er i besittelse av og når han først virkelig entrer manesjen så er det altså med en trippel-cd!

Bortsett fra standardlåta “Cherokee” og Claude Debussys “Clair de Lune” så har Washington skrevet all musikken. Sammen med et kjerneband med både el- og akustisk bassist, to trommeslagere, perkusjon, pianist, keyboardist, trombonist, trompeter og to vokalister og fra tid til annen masse strykere og kor, byr Washington oss på et ganske så voldsomt og unikt lydbilde. Sjøl er han en saksofonist som stammer i rett nedadstigende linje fra John Coltrane – han vant også en konkurranse som heter John Coltrane Music Competition allerede som 18-åring – og sjøl om bandet består av ukjente folk for meg, så er det flere enn Washington som fremhver seg som solister i toppklasse, blant andre bassisten Miles Mosley og pianisten Cameron Graves.

Det voldsomme og til tider nesten pompøse kollektivet gjør sterkt inntrykk. Det er med på å understreke at Kamasi Washington har mye å melde på mange fronter og “The Epic” er en debut som allerede har satt spor som vil bli huska.

PS Tirsdag 24. november står han på scenen på Victoria Nasjonal jazzscene i Oslo på sin første verdensturné. Der er det allerede utsolgt. “The Epic” er absolutt en god trøst.

Kamasi Washington

The Epic

Brainfeeder/Ninja Tune/Playground

David Gilmour er en av få musikanter på verdensbasis som millioner venter på livstegn fra. Nå er ventetida over.

David Gilmour – stemma både vokalt og på gitar fra Pink Floyd for veldig mange.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pink Floyd har vært og er utvilsomt et av de største rockebanda i historien. Debatten vil helt sikkert fortsette til evig tid om hvem som spilte den eller de viktigste rollene i bandet, men at David Gilmour har vært uhyre sentral hersker det vel liten tvil om. På grunn av indre stridigheter har Pink Floyd stort sett vært ute av drift de siste tiåra, men de fleste har holdt sine egne karrierer i gang. David Gilmour har vært blant dem som har gitt lyd fra seg fra tid til annen – nå er det ni år siden sist, men basert på “Rattle that Lock” har han brukt tida godt.

Gilmour hører med blant rockens superstjerner og det ser vi tydelig når Columbia Records slår på stortromma i forbindelse med det som er Gilmours fjerde soloutgivelse – “David Gilmour” kom i 1978, “About Face” i 1984 og “On an Island” altså i 2006. Han forhaster seg ikke med andre ord!

“Rattle that Lock” gis ut i mange forskjellige utgaver – som LP, cd og i deluxe box med blant annet postere, plekter (!), dvd eller blu-ray med med ekstralåter, fire dokumentarer, to promo videoer – godt og vel 100 minutter med eksklusivt materiale for blodfansen og dem er det mange av!

Og så er det musikken da. Det er ikke mye tvil om at Gilmour stammer fra Pink Floyd og vice versa. Det tar bare noen hundredeler å oppfatte at dette er stemma både vokalt og på gitar – signatursounden er noe så voldsomt på plass og mange av låtene kunne ha gått rett inn i Pink Floyd-repertoaret. Bare gitarriffet på “Today” holder herfra til evigheten – ingen andre enn David Gilmour kunne ha unnfanga det. Gilmour har komponert all musikken og mange av tekstene er skrevet av kona hans, Polly Samson.

Låtmaterialet er både styrken og svakheten på “Rattle that Lock”. De sterke låtene, som den lett pompøse, men umiddelbart fengende tittellåta og nevnte “Today” er av klassikertypen, mens Gilmour jazzforsøk med “The Girl in the Yellow Dress”, med engelske jazzstorheter som trommeslager Martin France, bassist Chris Laurence, gitarist John Paricelli og pianist Jools Holland på laget, ikke er akkurat like vellykka.

Uansett er det en begivenhet at David Gilmour ønsker å avlegge oss et sjeldent besøk og “Rattle that Lock” bekrefter at han fortsatt har mer enn nok på lager like før han runder 70. Nå står lanseringsturné verden rundt på plana og konsertene er meldt utsolgt i stor grad – slik er det når en av de store trår ned til oss!

David Gilmour

Rattle that Lock

Columbia Records/Sony Music

Jeg har ikke lest alt av Roy Jacobsen. Jeg skjønner ikke grunnen til det for hver gang jeg gjør det blir jeg satt ut. Denne gangen mer enn noensinne.

“Hvitt hav” ligner mistenkelig på et mesterverk.

“Hvitt hav” er oppfølgeren til “De usynlige” – en av mange suksessromaner signert Roy Jacobsen. Det er også en av flere Jacobsen-romaner jeg ikke har lest. Det er mulig jeg hadde fått enda mer ut av “Hvitt hav” med “De usynlige” som bakteppe, men jeg slår uansett kjapt fast at det ikke er noen forutsetning å ha med seg “De usynlige” som ballast. “Hvitt hav” står noe så vanvittig på egne bein og er nok en bekreftelse på at Roy Jacobsen er blant etterkrigstidas aller største forfatterstemmer her til lands.

Han tar oss med tilbake til et skjebneår i norsk historie – 1944 – og et øysamfunn på Norlandskysten der han tegner et persongalleri med blant andre fastboende, “tilreisende” fra det nedbrente Finnmark, overløpere og tyskerten som er så troverdig og finslipt at det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med i moderne litteratur.

Historia, som spinner rundt unge Ingrid som har vendt tilbake til sin barndoms bortimot forlatte øy, har et driv, spenning og inderlighet i seg som gjør at jeg leser saaaaaktere enn vanlig for at slutten ikke skal komme for fort.

Jacobsen er også en språkets mester. Bare se her: “Ombord hersket en høytid uten høytydelighet, en lavmælt, fortapt og håpefull orden, begynnelsen på et nytt liv, det skrøpeligste av alle.” Slike perler står i kø og noe forteller meg at Jacobsen har jobba med hvert ord, hver formulering, hver setning som en kirurg med respekt for yrket sitt. Dessuten har Jacobsen foretatt research på et vis som gjør han til nordlending, der han også har familiære røtter – ned til den minste detalj er han så på plass at sjøl fiskerne på kysten der nord garantert vil nikke anerkjennende.

Vi får være med Ingrid og samfunnet rundt henne på et “helt” liv i løpet av året “Hvitt hav” omhandler. Vi blir glad i noen av personene, vi misliker andre – Roy Jacobsen sørger for at vi aldri stiller oss likegyldige.

“Hvitt hav” likner mistenkelig på et mesterverk og Roy Jacobsen likner mistenkelig på en forfatter som både nåtida og framtida vil kalle en gigant.

Roy Jacobsen

Hvitt hav

Cappelen Damm

Pianisten Tigran Hamasyan fra Armenia har det gått gjetord om noen år. I Molde i sommer overbeviste han voldsomt og her sammen med den armenske hovedstadens kammerkor kommer det nok en bekreftelse.

Tigran Hamasyan er ei ny viktig pianostemme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

28 år unge Tigran Hamasyan er nok det vi kan kalle ei musikalsk barnestjerne. Allerede som guttunge avslørte han et talent som omgivelsene blei oppmerksom på og etter at han hadde gått gradene på hjemmebane, tok familien turen til USA der utviklinga fortsatta og der de elsker slike stjerneskudd noe voldsomt. Pressemottakelsen har vært overstrømmende verden rundt og storheter som Herbie Hancock har vært bortimot målløs etter å ha hørt Hamasyan.

I Molde i sommer kom han med en trio der jazz med røtter i armensk folkemusikk stod på programmet. Her i forbindelse med Hamasyans ECM-debut tar han steget videre.

“Luys i Luso”, som betyr lys fra lyset, er et voldsomt ambisiøst prosjekt der Hamasyan har funnet fram til armensk religiøs- og tradisjonsmusikk fra det 5. til det 19. århundre som han har arrangert for piano og vokalensemblet The Yerevan State Chamber Choir.

Tidligere i år har Hamasyan og koret vært på en omfattende turné både i Asia, Europa og USA der de har vist fram Armenias rike musikalske kulturarv.

Nå får vi alle være med på den ekskursjonen og det er ei reise til en helt annen verden vi blir invitert med på. Musikken, koret og ikke minst pianospillet til Hamasyan er av det storslåtte og inderlige slaget og sjøl om vi ikke skjønner et ord av det som blir sunget, så er det ikke vanskelig å bli bergtatt av ektheten og kjærligheten i og til musikken.

Tigran Hamasyan viser oss igjen hvilken fantastisk pianist og improvisatør han er. Nå gjør han det fra og på hjemmebane og du verden så vakker både musikken, uttrykket, koret og pianospillet er.

Tigran Hamasyan – Yerevan State Chamber Choir

Luys i Luso

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bedre musikalsk eksamensbesvarelse enn det svenske Johan Lindvall og hans sju norske venner har levert med bandet TORG er vanskelig å oppdrive.

Kjernegruppa i TORG. Fra venstre Jan Martin Gismervik, Johan Lindvall, Ina Sagstuen og Christian Winther.

Som så mange andre håpefulle svenske jazzmusikanter, så har den 25 år gamle pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall tatt turen over Kjølen for å få sin utdannelse i Norge – enten i Oslo eller Trondheim.

Lindvall har studert i hovedstaden og siden 2012 har han hatt kvartetten TORG som sitt hovedprosjekt. Den har i tillegg til han sjøl bestått av trommeslageren Jan Martin Gismervik, stemmekunstneren Ina Sagstuen og gitaristen Christian Winther. I forbindelse med Lindvalls eksamenskonsert på Musikkhøgskolen blei kvartetten utvida til oktett og det er den versjonen vi får møte på TORGs debutskive.

TORG like før de gikk opp til eksamen.

De fire gjestene er trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard, trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø og saksofonisten Mette Henriette Martedatter Rølvåg – det betyr at alle åtte har røtter i mange av de mest spennende unge bandene i kongeriket. Til sammen har Lindvall og TORG med gjester gitt oss knappe 35 minutter med musikk i så mange grenseland som vel tenkelig og så personlig som god improvisert musikk skal være.

De 15 korte låtene befinner seg i et landskap som henter inspirasjon fra både jazz, knirkepop og samtidsmusikk og tar oss med til steder vi aldri har vært på før – og neppe kommer tilbake til heller.

Johan Lindvall er en musikant og musikalsk “forsker” med mye spennende i seg. TORGs debut er en interessant start på ei karriere som garantert vil dukke opp på nye hittil uoppdaga stoppesteder i åra som kommer.

TORG

kost/elak/gnäll

Jazzland Recordings/Universal