Jazzfest i Trondheim går mot slutten og lørdagen blei en vokalhyllest med mange farger. Det blei også nok en bekreftelse på at Rohey Taalah er klar for hva som helst – hvor som helst.

Rohey Taalah er et vokaltalent av de helt sjeldne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jeg har truffet på Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo i en rekke sammenhenger i det siste. Med bandet Rohey, sammen med Trondheim Jazzorkester og Skrap og nå på Jazzfest med pianisten Dr Bekken i en intim klubbsetting. Taalah er fortsatt bare 23 år, men med jazzlinjeutdannelsen fra Trondheim i boks, så ser framtida lys ut for henne. Svært lyst faktisk. Vi snakker om å være etablert i superklassen uansett hvilken målbånd vi bruker og den lille timen på svette Antikvariatet blei nok en stadfestelse av det.

Taalah er utstyrt med en stemmeprakt jeg ikke har opplevd her til lands i alle fall tidligere. Det er en dynamikk og et trøkk i uttrykket hennes som er sjelden og når hun da også besitter en diksjon, en perfekt engelskuttale og en scenesjarm som ikke kan læres noe sted, så ligger veien på mange vis åpen for henne.

Med et repertoar bestående av standardmateriale som "At Last", "But Not for Me" – der vi også fikk møte scatteren (sjølsagt så fikser hun det også) Rohey, gospellåta "Just a Closer Walk with Thee" og "Hit the Road Jack" -med allsang, må vite – hadde Rohey og Dr Bekken, en ypperlig og stilsikker pianist i dette landskapet, stålgrep om det begeistra publikummet.

Rohey Taalah er klar for den store verden – intet mindre.

Dr Bekken er en stilsikker og livsbejaende pianist.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Stor stemning og vel så det hos Dr Bekken og Rohey Taalah.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

En flott hyllest av Tre små kineseres musikk.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Jazzfest har heldigvis valgt å følge opp tradisjonen med å hylle og tolke noen av trøndermusikkens største sett gjennom jazzøyer. Tidligere har både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Knutsen og Ludvigsen blitt den ære til del – i år var det klart for noe av musikkskatten til Tre små kinesere.

Musikerekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve var tildelt det ærefulle vervet med å plukke ut låter, skrive arrangement og sette sammen NTNU Jazzensemble denne gangen og de fire saksofonistene, fire vokalistene, to trommeslagerne, bassist, gitarist, pianist/fløytist, trompeter og munnspiller – alle iført hatt, må vite – løste oppgaven på et framifrå vis.

Her var det skjemt og alvor i et fint samspill og den tidløse tematikken i mange av tekstene blei fint løfta fram i både tango og latinsk, cubansk innpakning – og mye annet. Noen ganger, spesielt til å begynne med, var musikken litt for "arrangert", men det løste seg opp etterhvert og de "vordende" jazzmusikantene viste oss nok en gang at det finnes masse talent rett rundt hjørnet.

For mange er Tre små kinesere lyden av 90-tallet, "Hjertemedisin" var låta som bragte ekteparet Buner Formo og Skjerve sammen faktisk, men slik den framstod i denne tapninga har den så absolutt mye å gi oss i 2017 også.

Ekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve hadde arrangert deler av kinesernes sangskatt.

Fotos: Arne Hauge/Jazzfest

Lill Lindfors har fortsatt og for alltid it-faktoren.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Jazzfest 2017 blei for vår del avslutta i selskap med Lill Lindfors. Jeg står gjerne frem og forteller om avstandsforelskelse siden jeg var i tenårene omtrent – sånn, så var det gjort. Lindfors hadde dette helt spesielle ekstra når det gjaldt utstråling den gang – og hun har det fortsatt.

Lindfors (77) bærer alderen på aller beste vis. Stemma, formidlingsevnen, musikaliteten og utstrålingen er noe så voldsomt på plass om det var i jazzlåter som "Don´t Get Around Much Anymore" – på svensk om hvordan jazzen tok bolig i henne, og "Teach Me Tonight" – også på svensk, eller udødelige sanger av Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphson eller Evert Taube. Hun eide rommet fra hun inntok scena til hun vinka farvel med "Musik ska byggas utav glädje" och "Du är den ende".

Sjølsagt hadde Lindfors med seg et utmerka band også: Hans Backenroth på bass, Claes Crona på piano, Jesper Kviberg på trommer og Mats Norrefalk på vokal og gitar holder hvor som helst og når som helst og passa Lindforskan som hånd i hanske.

Med Lill Lindfors som punktum måtte vi dessverre forlate Trondheim før avslutningsdagen, men det hyggelige er jo et det bare er et år til neste gang. Det gledes allerede!

Lindfors hadde sjølsagt med seg et glitrende band.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Samarbeid over landegrensene er ikke uvanlig i jazzen. Likevel er det ikke hver dag litauiske og norske musikanter setter hverandre stevne.

Arnas Mikalkėnas , Liudas Mockūnas og Håkon Berre drar ut på spennende reiser.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 2014 satte den litauiske saksofonisten og klarinettisten Liudas Mockūnas sammen en ny trio. Den bestod av landsmannen Arnas Mikalkėnas på piano og norske, men Danmark-bosatte, Håkon Berre på trommer. Vår mann har samarbeida med Mockūnas i flere konstellasjoner tidligere, blant annet i en frijazztrio med den danske bassisten Peter Friis Nielsen.

Her møter vi en trio som turnerte sammen et par uker i diverse land høsten 2014 og som også spilte på Vilnius Jazz Festival i Litauen. Den konserten blei tatt opp av litauisk radio og det er den vi får være med på her.

Den godt vel 52 minutter lange seansen består av materiale skrevet av de to som spilte på hjemmebane og kan gjerne karakteriseres som moderne kammerjazz som har henta inspirasjon fra både samtidsmusikk og frijazz. Den har relativt åpne og løse rammer som fører til musikalske samtaler med tre likeverdige partnere.

De tre, med et lite unntak for trønderen Berre som har bodd i Danmark i 15 år, er ukjente størrelser for meg. De forteller meg raskt at de både har mye på hjertet og mye originalt å fare med i grenseland som er dere egne. Dette har ført til et nytt, originalt og spennende møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liudas Mockūnas – Arnas Mikalkėnas – Håkon Berre

Plunged

Barefoot Records/MusikkLosen

Etter onsdagens konsert i Stavanger lurte jeg på om Jacob Collier var et geni. Etter Trondheimskonserten er all tvil feid til side: Jacob Collier er et musikalsk geni. Punktum.

Jacob Collier kom, så, sang, spilte og vant.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det sitter langt inne. Veldig langt inne. Det i fullt alvor å kalle noen for et geni. Jeg tror faktisk ikke jeg har gjort det tidligere om en levende person i alle fall. Jeg ser vel ikke helt bort fra at det blir siste gang heller, men nå er det altså gjort – Jacob Collier, multiinstrumentalist, komponist, konseptutvikler, tolker av andres materiale på et helt unikt vis, entertainer og vokalist – og mye, mye mer – beveger seg på et helt eget nivå og framstår som en skapende kunstner langt bortenfor etablerte grenser.

Jeg hadde gleden av å høre Collier for første gang på MaiJazz i Stavanger for tre dager siden. Som så mange andre millioner kloden rundt hadde YouTube vært kilden så langt. Spørsmålet jeg stilte meg var om dette var mulig å gjøre live. Svaret var så voldsomt ja og etter å ha intervjua 22-åringen tidligere på dagen, skjønte jeg en hel del om hvordan han gjorde det han gjør også.

Han behandler og spiller på tangentinstrumenter, basser, gitarer, trommer og perkusjonsinstrumenter som han aldri skulle gjort noe annet – det har han vel nesten ikke gjort heller – og han synger som en gud, med liten g, med en stemmeprakt som strekker seg over flere oktaver. Han tolker Stevie Wonder, Burt Bacharach og Beach Boys på et helt spesielt vis. Hans egne låter holder også høy standard og hans avslutning med Beatles-klassikeren "Blackbird" var egna til å få tårene frem.

Med sin utrolige loopingteknikk – hans styrer alt sjøl Arild Andersen – og et audiovisuelt show som også er av typen hinsidig, tok Jacob Collier meg nok en gang med til nye steder. Den svært så sympatiske energibunten på 22 år fra London kan og vil garantert ta oss med til helt nye steder neste gang også – genier gjør som oftest det.

Jacob Collier eget musikalsk overflødighetshorn. Jeg fikk også gleden av å intervjue den meget reflekterte unge mannen. Stas var det!

Alle fotos: Arne Hauge/Jazzfest

Den canadiske topptrompeteren Ingrid Jensen, med sterke danske røtter, har i løpet av de par siste tiåra lagt verden for sine føtter med sitt sterke og personlige trompetspill. Fra tid til annen takker hun ja til å spille med lokale storband rundt om på kloden og Trondheim og Kjellerbandet var heldigvis ikke noe unntak.

Det "unge" bandet med musikanter som var maks i første halvdel av 20-åra hadde øvd på Jensens materiale i lang tid før hun sjøl dukka opp noen dager før konserten og virkelig viste vei. Materialet var enten skrevet av henne sjøl, søstera Christine Jensen eller landsmanninnen Joni Mitchell og bød på tildels store utfordringer som bandet leda av Sturla Hauge Nilsen takla på et imponerende vis.

Jensen er en solist i den aller ypperste trompetklassen og når hun i tillegg viser med all ønskelig tydelighet at hun digger å spille med de unge amatørene/studentene, blei dette en storbandkonsert både publikum og de unge og håpefulle på scena vil huske lenge.

Den canadiske stjernetrompeteren Ingrid Jensen stortrivdes sammen med Kjellerbandet.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Fredag på Jazzfest blei sunget og spilt i gang av Live & The Jazz Cats. Det vil si Live Foyn Friis på vokal, Trygve Waldemar Fiske på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Tore Sandbakken på trommer og Thomas Torstrup på tangenter. Det vil igjen si musikanter på rundt 30 som har det meste av både livet og karriera igjen.

Derfor er det kanskje overraskende, men ikke mindre gledelig å kunne melde at de tar seg av arva og standardskatten på et herlig og usminka vis. Her fikk vi både "Our Love Is Here to Stay", "We´ll Be Together Again", "The Way You Look Tonight", "Honeysuckle Rose", "The Lady Is a Tramp" og Foyn Friis´egen "Mermaid" – en sjarmerende beretning om en illusjon som forsvant, på duo sammen med Fiske.

Alle fem synes åpenbart at det var trivelig å befinne seg i dette standardlandskapet – det gjorde vi som kunne lene oss tilbake og nyte også.

Den unge vokalisten Live Foyn Friis har gått tilbake og hylla jazzhistoria på et sjarmerende vis.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Yo-Yo Ma, Chris Thile og Edgar Meyer. Vi snakker mesternes mestre og Bach ville vært stolt av resultatet.

Yo-Yo Ma, Chris Thile og Edgar Meyer – du verden for et treff.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For veldig mange er det nok ganske overraskende at gigantene Yo-Yo Ma på cello, Chris Thile på mandolin og Edgar Meyer på bass har funnet sammen. Overraskende også at akkurat disse instrumentene klinger sammen. I disse seks hendene kan jeg love at det gjør de noe så voldsomt.

Ma har tidligere fortalt oss blant annet gjennom samarbeid med Chick Corea at han har et usedvanlig åpent musikalsk sinn. Når det er sagt er det fortsatt ingen tvil om at han først og fremst er en uvanlig dyktig klassisk utøver.

Både Thile, sist påtruffet i duo med pianistesset Brad Mehldau, og Meyer, blant annet sammen med Alison Krauss, har ved gjentatte tilfeller fortalt oss om sin vanvittige allsidighet. Mange vil kanskje først og fremst forbinde dem med bluegrass, men de kan altså alt – absolutt alt.

De tre har truffet hverandre ved flere anledninger, også som flere forskjellige duoer, og alltid har de havna ned på sin store felles favoritt: Johann Sebastian Bach.

Som sagt, så gjort og her foreligger resultatet. 17 "låter" fra mesterens hånd traktert på et helt nytt, men sjølsagt gjennomført respektfullt vis. Den uvanlige konstellasjonen klinger nydelig sammen – sjølsagt har det relativt mye å gjøre med hvem som trakterer dem.

Bach har jeg alltid hatt et avstandsforhold til, men denne reisa har definitvt bragt meg og gamle Bach enda nærmere sammen. Strålende musikk – strålende musisering!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yo-Yo Ma/Chris Thile/Edgar Meyer

Bach Trios

Nonesuch Records/Warner Music

Løpet er nesten halvgått, men for min del starta det i går: Jazzfest i Trondheim er tydeligvis i minst like god form som byens andre stolthet, Rosenberg eller hva de heter.

Sarah McKenzie – i et tidløst landskap.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festivaler dreier seg ofte om valg: hva rekker man og hva må man velge bort. Et luksusproblem definitivt – et "problem" det er mulig å leve med for å si det sånn.

For undertegnedes del endte det opp med en australsk/finsk åpning av festivalen og det er det absolutt ingen grunn til å angre på.

Sarah McKenzie, som runder 30 i år, kommer opprinnelig fra Australia, men er bosatt London. Hun er på god vei til å etablere seg høyt oppe på jazzhimmelen i mer eller mindre den samme gata som Diana Krall.

Etter å ha blitt oppdaga på den italienske Umbriafestivalen, gikk turen til USA og studier ved Berklee. Det har allerede blitt fire album fra McKenzies hånd – den seineste, "Paris in the Rain", på det ikoniske selskapet Impulse! der blant andre John Coltrane leverte mange mesterverk.

McKenzie, med en utmerket og empatisk trio bestående av gitaristen Jo Caleb – på sjustrenger -, bassisten Geoff Gascoyne og trommeslageren Sebastiaan de Krom, med lang fartstid sammen med Jamie Cullum blant annet, tok oss gjennom et repertoar bestående av en blanding av standardlåter og egne komposisjoner.

Det er etterhvert mange som befinner seg i dette musikalske landskapet – et landskap som Diana Krall mer eller mindre reetablerte for noen år siden. Med både et sobert pianospill og ei flott stemme, passer McKenzie ypperlig inn her hun også. Når hun synger "I´m Old Fashioned" så er det på sett og vis noe sjølbeskrivende i det – hun er en ung kvinne i et "gammelt", men samtidig tidløst jazzspråk.

Her fikk vi "Moon River", "Just the Way You Look Tonight" og Betty Carters "Tight" samt flere originallåter og McKenzie viste oss en rekke prov på sitt langt framskredne talent, men uten å ta store sjanser på noe som helst slags vis. Den som imponerte aller mest var Sebastiaan de Krom – et dynamisk og musikalsk trommespill av aller høyeste klasse.

Sarah McKenzie er så avgjort på vei, men ikke helt der oppe ennå. Dronninga i dette uttrykket heter så avgjort fortsatt Diana Krall, men prinsessetittelen kler Sarah McKenzie fint den.

Publikum storkoste seg sammen med Sarah McKenzie og hennes utmerkede trio.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Verneri Pohjola har mye å slekte på og gjør det med glans.

Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest

Trompeteren, komponisten og bandlederen Verneri Pohjola (39) har lenge vært sett på som Finlands kanskje aller største jazzhåp. Møtet i Trondheim var mitt første livetreff med Pohjola og bekrefta på alle vis hvorfor forventningene er så store til han. Han har gitt ut skiver som leder både på tyske ACT og på det engelske Edition Records – kvalitetsselskap begge to.

Det var vel egentlig ikke så mye tvil om hvilken vei det skulle går med Verneri Pohjola. Han kommer fra en særdeles musikalsk familie og faren Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv.

Sønnen har likevel stått solid på egne bein, men nå har han endelig tatt mot til seg og tolka noe av farens musikk som snart kommer ut på plate. Med en trompettone som er helt særegen og utstyrt med noe som må likne på stållepper, fikk vi eksempler på både farens musikk og ikke minst Verneris eget repertoar. Jeg opplevde musikken som unik, men med en særegen finsk, litt mørk undertone i seg. Tankene gikk tilbake til Edward Vesala og hans univers, men Pohjola og hans utmerkede medsammensvorne Mika Kallio på trommer, Antti Lötjönen på bass og Aki Rissanen på piano har tatt det langt videre og bragt det inn i 2017 på et besnærende vis.

Dette var intet mindre enn et flott og originalt møte med en trompeter og en kvartett som både har tradisjonen med seg samtidig som de er veldig i vår tid og med blikket klart festa på framtida.

Sarah McKenzie og Verneri Pohjola Quartet ga oss en kontrastfylt og herlig start på Jazzfest 2017.

Trommeslager Mika Kallio, bassist Antti Lötjönen og pianist Aki Rissanen – meget oppegående støttespillere for Pohjola.

Alle fotos: Marina Kovrigina/Jazzfest

Man skulle kanskje tro det begynte å bli tomt i brønnen etter 17 soloalbum. Den gang heldigvis ei – "Ennu ikke landa" er noe av det absolutt beste Halvdan Sivertsen har gitt oss.

Halvdan Sivertsen er en av de beste historiefortellerne i moderne norsk musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg bryter gjerne sammen og tilstår: jeg har vært Halvdan Sivertsen-fan helt siden langt inn i det forrige årtusenet. På et ekte og inderlig vis har han makta å blande humor og skjemt med alvor og seriøsitet. Han er enkelt og greit en historieforteller av guds nåde og han snakker til både høy og lav på et ujålete vis. Han har aldri vært redd for å si fra – han velger side og det er alltid den svake som får Sivertsens støtte og oppmerksomhet.

Denne gangen har det tatt fem år siden forrige møte med den spesielle stemma. Noen har sikkert stilt seg spørsmålet om skrivesperra hadde ramma han som så mange av hans kolleger. Slik har det heldigvis ikke vært.

Sannheten er at Sivertsen har vært så mye på veien at han ikke har hatt tid til å sette seg ned i skrivestua. Nå meldte både tida og behovet seg for å skue utover Vestfjorden og der blei det, som han synger i en av sangene, tenkt nye tanka.

Sangene kom nesten av seg sjøl i følge opphavsmannen og de elleve vi får møte her holder nesten alle vanlig superhøy Halvdan-standard. Han tar som alltid opp temaer som vi alle kan kjenne oss igjen i – han får oss til å tenke oss om en gang til. Religion, politikk, kjærlighet, ansvar for egne handlinger og likegyldighet er noen av temaene vi blir konfrontert med – og aldri på den "lette" måten.

Det er tungt, men samtidig lett å fatte og begripe – som alltid med Sivertsen. Når han så omkranser alt med fine melodier og et helakustisk band- og lydbilde som kler sangene perfekt, så skal vi være veldig glade for at Halvdan Sivertsen ennu ikke har landa og forhåpentligvis ikke gjør det på lang,lang tid.

Som han sier til slutt: "Hold mæ nu min elskede, så lar vi dagen fær".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Halvdan Sivertsen

Ennu ikke landa

Nordaførr/Musikkoperatørene

Ryktet og YouTube-klippene har mer enn antyda at Jacob Collier er i besittelse av noe helt spesielt. Hans første konsert i Norge bekrefta at betegnelsen geni vaker i vannskorpa.

Jacob Collier – et geni? Se ikke bort fra det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

MaiJazz i Stavanger kan muligens skryte på seg at de var de aller første som fikk Jacob Collier (22) på ei norsk scene. I løpet av kun kort tid kan han nemlig bli ei superstjerne i en type sjanger som ikke finnes – han er nemlig utstyrt med "alt".

Denne onsdagskvelden kom han til kongeriket etter en sju ukers USA-turné, med to Grammy-priser i kofferten fra debutalbumet som kom i fjor høst og med uttalelser fra giganter som Stevie Wonder og Quincy Jones som det vel er verdt å lytte til, var ikke forventningene akkurat lave. I veldig stor grad blei de innfridd.

Scena i den flotte Zetlitz-salen i Stavanger konserthus var om ikke full av instrumenter så i alle fall godt "befolka". Hvordan Collier skulle behandle dem og skape musikk av det var det nok flere enn meg som lurte på. Den lille energibunten kom ruslende inn uten noen introduksjon og oppførte seg akkurat så ydmykt som man ville tro var bortimot umulig for en 22-åring som har fått all verdens skryt allerede.

Med ei borg rundt seg med trommer, perkusjon, tangentinstrumenter, elbass, bass, gitar samt mikrofon som videreformidla ei stemme med et omfang bestående av et ukjent antall oktaver, bergtok han den bortimot fullsatte Zetlitz-salen fra første strofe av "Don´t You Worry ´Bout a Thing". Med et audiovisuelt show jeg aldri verken har sett eller har hørt maken til, hylla han helter som Stevie Wonder, Burt Bacharach, Beach Boys og George og Ira Gershwin.

Collier er en strålende instrumentalist på alle horna sine og med hjelp av en fantastisk looping-teknikk styrt av en magiker ute i salen, er han et one man band verden neppe har sett eller har hørt maken til tidligere. Videoshowet, som også kjøres live, er også intet mindre enn imponerende og om det er funk, ballader, pop- eller jazzovertoner i musikken, som han tildels også har skrevet sjøl, så er Jacob Collier et musikalsk unikum verden vil ha glede av i mange tiår fremover.

Geni? Et voldsomt ord å ta i bruk sjølsagt, men jeg noe forteller meg at det stemmer i dette tilfellet. Måten han avslutta festen med "Danny Boy" på var nok en bekreftelse på det.

Jacob Collier – et helt spesielt musikalsk talent.

Fotos: Øyvind Hagen/MaiJazz

En av Sandefjords store saksofonsønner, det er etterhvert mange av dem, Petter Wettre, presenterte et nytt kapittel av sin musikalske bok med noen av sine favorittmusikanter. Danske Daniel Franck på bass, engelske Jason Rebello på piano og tyske Dejan Terzic på trommer er musikere Wettre har truffet på ulike stadier av karriera si og han mer enn ante at denne konstellasjonen skulle bli stas. Det hadde han helt rett i.

Med et repertoar bestående av låter skrevet av henholdsvis Rebello, som nå heller spiller med Wettre enn med Jeff Beck og Sting, og sjefen sjøl, blei vi gitt en herlig dose akustisk, moderne jazz med stor J. Her blir det ikke skula til hva som kan bli kommersiell suksess – her dreier det seg om å formidle noe man virkelig tror på og det gjorde denne utmerkede kvartetten på et flott vis.

Petter Wettre International Quartet – Jazz med stor J.

Foto: Terje Mosnes

Jan Lundgren med en inderlig hyllest til sin store helt Jan Johansson.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Etter mange år i tenkeboksen, tok til slutt pianist Jan Lundgren mot til seg: han ville hylle sin store helt helt Jan Johansson. Det var en tanke som hadde modna seg – det er sjølsagt vanskelig å gå til verket med en musikk som har betydd så mye for så mange. Lundgren ville gjøre det på sitt eget vis må vite og fant ut at strykekvartett sammen med bass og piano kunne tilføre den udødelige musikken noe nytt og eget.

Med den meget dyktige bassisten Mattias Svensson og en framifrå strykekvartett ga Lundgren oss et tverrsnitt av Johanssons musikk. Jazz på både svensk, russisk og ungarsk – samt en egen komposisjon, "Lycklig resa" – blei tolka på et inderlig vis som fortalte oss dette er musikk av det tidløse slaget spesielt når den blir tolka av slike musikanter.

Da takker Tor de Jazz for seg fra MaiJazz i år – neste stopp er Jazzfest i Trondheim med nye, daglige rapporter. Mer hygge kan påregnes.

Flott musikk og flotte stemninger.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Duoen Haley´s Comet utvida med Ole Morten Vågan tar oss på med flotte musikalske ekskursjoner.

Magnus Wiik, Ole Morten Vågan og Meade Richter gir oss sjelden musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En liten utendørs jamsession utenfor Buckley´s i Oslo kan føre til så mangt – heldigvis. I august 2015 satt nemlig den unge strengevirtuosen Magnus Wiik og noen venner og hygga seg der. Inn fra venstre kom en for dem totalt ukjent herre med fela si og lurte på om han kunne få være med. Svaret var ja, hakesleppene blei mange og stemninga var av det gode slaget. Det skulle nemlig vise seg at felespilleren var amerikaneren Meade Richter – en felespiller med et stort navn i amerikanske bluegrasskretser som blant annet hadde vunnet felekonkurransen tre år på rad i Fiddlers Grove i North Carolina – da fikk han ikke lov å delta mer!

Wiik, som har bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim og band som Julie & The New Favorites og Open String Department, skjønte at denne jammen måtte få følger og heldigvis var Richter med på notene. Wiik ville sjekke ut banjo- og feleformatet, en kjent konstellasjon innen bluegrassuttrykket, og etter at de hadde spilt en del sammen samme høsten, booka Wiik like godt studio.

Resultatet var ikke overvettes bra og blei visstnok kasta på sjøen. Etter å ha tilbrakt nye timer på øvingsrommet med låter i stor grad forbundet med den amerikanske bluegrass-felelegenden Ed Haley, og en del egenskrevne slåtter, var det klart for et nytt studioforsøk. Denne gangen blei sjølvaste sjefsbassist Ole Morten Vågan, med Gammalgrass-erfaring sammen med Stian Carstensen og Ola Kvernberg i bagasjen, invitert til å bidra på noen av spora.

Resultatet har åpenbart blitt av en annen kvalitet enn på det første forsøket. Dette swinger og groover noe vederstyggelig og at det er tre herrer med ekte fot for dette uttrykket, er det absolutt ingen tvil om. Dette er sjelden og livsbejaende musikk og spesielt morsomt er det jo at en ung nordmann som Magnus Wiik har kasta seg over dette uramerikanske språket. Jiha!!!!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Haley´s Comet

Done Gone

Just for the Records/Musikkoperatørene

Hanna Paulsberg er en musikant som vokser for hver gang jeg hører henne. Med bandet Gurls viste hun nok ei side av seg sjøl.

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang i Gurls. Veldig annerledes og bra.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Dag to av årets MaiJazz bød også på flere oppturer og en del "ny" musikk. Jeg hygga meg egentlig fra start til mål, men høydepunktet blei mitt første møte med gruppa Gurls bestående av sjefen Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, vokal og rap (!), Rohey Taalah på vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal. Trioen var for anledninga også forsterka med Henrik Lødøen på trommer.

Bandet har eksistert siden 2013, først med Emilie Nicolas Kongshavn på vokal. Vi kan vel si det slik at Paulsberg ikke akkurat inviterer vokalister fra det lavere sjikt!!!! Nå er det altså min nye vokalfavoritt Rohey Taalah som har overtatt og du verden for en utstråling, for en it-faktor hun er utstyrt med.

Det gjelder forsåvidt for hele Gurls-bandet og Paulsberg, som for den store flokk er kjent som saksofonist med sitt eget band Concept eller i en rekke utgaver av Trondheim Jazzorkester med et solid slektskap til Stan Getz i tonen, forteller oss med musikken til Gurls at hun har mye mer å fare med også.

Her er det humor, musikalitet, empati, dynamikk, techno (!), rap, sjølironi, pop, soul, jazz, tekster på norsk og engelsk med snert og med tre av landets aller beste unge musikanter med ditto utstråling, blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Når ballet blei avslutta med at åtte unge jenter til, både vokalister og instrumentalister, inntok scena blei Gurl power forsterka på nok et ypperlig vis. Det er med andre ord bare rett og rimelig at Hanna Paulsberg er årets postergurl for MaiJazz.

Gurl power x 11

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Al Di Meola er en åpenbart en gitarist langt forbi de fleste.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Den utsolgte konserten med Al D Meola Trio blei også mitt første møte live med den sagnomsuste gitaristen som slo gjennom som "guttunge" med Return to forever. Ryktet har fortalt at Di Meola ikke er den enkleste å ha med å gjøre, en gjenforening av RTF blei blant annet svært kortvarig, men med sin internasjonale trio bestående av italienske Fausto Beccalossi på trekkspill og ungarske Peter Kaszas på trommer, ga amerikanske Di Meola oss et svært så sympatisk inntrykk.

De to settene inneholdt musikk fra store deler av Di Meolas karriere samt musikk henta blant annet fra Astor Piazzolla og Beatles. Med sin akustiske gitar og sobre bruk av effekter, sitt latinske temperament og sin nesten usannsynlige teknikk, er det nesten umulig ikke å bli imponert over Al Di Meola. Noen vil kanskje oppleve en konsert med Di Meola som en idrettsprestasjon – raskest i vesten hvis du skjønner. Litt slik blei det kanskje for meg også, men i stor grad blei det uansett en flott opplevelse med masse temperament, enorm musikalitet og et gitarspill han er helt aleine om. Når så spesielt Beccalossi utfylte og utfordra sjefen på et personlig vis, så framstod hele trioen som et band med noe eget å melde.

Al Di Meola Trio – heftige saker.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Kvelden blei avslutta med et koselig møte mellom studentbandet ved universitet i Stavanger, Very Early, som hadde blitt plukka ut til å få møte sin musikalske helt, trompeteren Tore Johansen. Dette er en strålende idé fra gudene vet hvem sin side og en åpenbar inspirasjonskilde for de unge og fremadstormende.

Repertoaret denne kvelden bestod stort sett av Bill Evans-låter eller musikk sterkt inspirert av mesteren. Johansen gikk elegant inn i bandet uten å dominere på noe slags vis, men sammen med tenorsaksofonist Erlend Furuset Jenssen – et spennende talent – leverte han sjølsagt de modneste korene.

Bakom skyene skinner alltid sola – vi er klar for dag tre av MaiJazz 2017 blant annet med sensasjonen Jacob Collier. Det gledes!

Very Early med sin helt Tore Johansen.

Foto: Ieva Kvaselytè/MaiJazz

For svært mange unge jazzmusikere er New York drømmen. Olli Hirvonen har realisert den og han har definitivt noe der å gjøre.

Olli Hirvonen kan gjerne begynne å smile.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Til tross for at gitaristen, komponisten og bandlederen Olli Hirvonen bare er 27 år, har han allerede gjort seg sterkt bemerka. Hirvonen tok turen over fjorden for seks år siden for å studere ved prestisjetunge Manhattan School of Music og siden har han blitt værende i The Big Apple. Hirvonen hevder sjøl at han har ønska å bosette seg og jobbe i New York helt siden han begynte å ta jazz alvorlig. Konkurransen er hardere der enn noe annet sted på kloden, men med Hirvonens talent på alle områder har han alle forutsetninger for å make it there.

På mange vis har han fulgt i løypa etter vår egen Lage Lund som forlot steinrøysa like etter videregående og siden blitt dere værende – med suksess. Hirvonen befinner seg i samme klasse og vant allerede i 2011 prisen som årets artist under Porifestivalen og en liknende utmerkelse kom også hans vei fra Finlandia Foundation National i 2014/15. Hans debutplate, "Detachment", kom også til verden i 2014.

I fjor vant vår mann The Socar Montreux Jazz Electric Guitar competition og jurysjef, en viss John McLaughlin, hevda følgende: "He´s great! He´s a big talent. He has a natural talent". Med en slik "CV" er det sjølsagt all mulig grunn til å slå opp ørene.

Hirvonen er en meget langt framskreden tekniker med masse musikalitet og personlighet på plass. Det er lett å høre at han kommer fra rock og metall og han har hatt med seg det energiske derfra. Hans finske bakgrunn er det absolutt mulig å få øre på også, men aller mest er det et heftig amerikansk jazzuttrykk med røtter i både det elektriske og akustiske som preger Hirvonens musikk mest.

Innspillinga er gjort i New York og han har med seg musikanter han har truffet via studier eller ute på jobb som trommeslageren Nathan Ellman-Bell, bassisten Marty Kenney og pianisten – både akustisk og elektrisk – Luke Marantz. Frontrekka bekles av to meget uttrykksfulle og erfarne herrer: trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Walter Smith III. Tilsammen blir det en heftig og hardtsvingende sekstett.

Olli Hirvonen er et helt nytt bekjentskap for meg. Han har alt i seg til å bli værende i hetluften i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Hirvonen

New Helsinki

Edition Records/Border Music Norway