Duoen Arvvas, det vil si joikeren Sara Marielle Gaup og bassisten og vokalisten Steinar Raknes, inviterer på en utflukt som er både spennende, annerledes og inspirerende.

Etter at Steinar Raknes hadde åpna nye dører sammen med den avdøde joikeren Inga Juuso i duoen Skáidi, så fulgte han opp med en ny duo med den mer enn verdige arvtakeren til Juuso, Sara Marielle Gaup, i 2015. Da debuterte de med “Remembrance” og fortalte oss umiddelbart at de hadde mye unikt på hjertet – som Skáidi så avgjort også hadde hatt det.

Nå har det altså tatt sju år før oppfølgeren fikk sett dagens lys og de to har åpenbart utvikla både seg sjøl, duoen og musikken på et spennende vis. De to har skrevet all musikken sammen og tekstene, på enten samisk eller engelsk, hver for seg..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her mikses tradisjonell joik med americana på et vis som jeg aldri har hørt maken til tidligere og de to uttrykkene snakker strålende sammen – fordi de to har unike stemmer og lytter respektfull på og til hverandre.

Arvvas, som betyr å jobbe fra hjertet, og “Dás Dál”, som betyr her nå, er et usedvanlig fascinerende og unikt visittkort mellom stemma til Gaup og bassen, stemma, gitaren, leke-pianoet, perkusjonen og elektronikken til Raknes.

Her åpnes det nye dører – Arvvas tar oss enkelt og greit med til nye steder.

Vokalisten Xiomara Torres kommer fra, bor og virker i Colombia – ved kysten. Sammen med den amerikanske vibrafonisten Dan Neville tar hun oss med inn i et ganske så ukjent, men likevel gjenkjennelig og varmt univers.

Brasiliansk og cubansk musikk har vi etter hvert fått et ganske så nært forhold til. Ofte er det snakk om et livsbejaende og varmt uttrykk med et rytmisk fundament som gjør at det ikke er så lett å sitte stille.

Colombia og colombiansk musikk derimot er mer ukjent for de fleste av oss vil jeg tro. Det har heldigvis Torres og Neville tenkt å gjøre noe med og det gjør de på et herlig og friskt vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med Torres´ nydelige, sterke og uttrykksfulle stemme blir vi innlemma i et univers med en rekke sjangre som jeg aldri har hørt navnet på før. Jovisst slekter de både på cubansk son og brasiliansk samba, men de har også noe helt eget ved seg.

Neville, som blei sittende fast i Colombia mens pandemien herja, benytta anledninga til å gjøre mye av denne innspillinga i stedet for å synes synd på seg sjøl. Det var et svært godt valg!

Mye er altså gjort i Colombia, mens flere amerikanske gjester har gjort pålegg i etterkant. Til sammen har det blitt et visittkort og ei innføring i dette musikalske landskapet, med den strålende vokalisten Xiomara Torres i sentrum, som gjør at livet smiler slik ofte musikk fra de disse dalstrøka fører til.

PS All musikken er henta fra Colombia med unntak av en overraskelse: en engelsk/spansk versjon av sjølvaste “Let It Be”. Herlig!

Den svenske pianisten og komponisten Daniel Stahre er et nytt bekjentskap. Han inviterer inn i et vakkert og personlig univers.

Noe av det mest spennende og interessante som finnes med å være så privilegert at postmannen to eller tre dager i uka stikker innom med nytt påfyll av musikk fra de fleste verdenshjørner, er at jeg blir eksponert for nye artister og ny musikk – nye opplevelser og ny kunnskap med andre ord. Nok en gang skal det norske selskapet AMP Music & Recordings ha mye skryt for å finne frem til slike nye opplevelser.

Daniel Stahre (32), i spissen for en relativt fersk Göteborg-kvartett med Erik Bodin på trommer, Viktor Turegård på bass og William Wingbro på gitar – alle ukjente for meg -, hører definitivt hjemme i denne kategorien.

Bortsett fra ei låt skrevet av Wingbro, så har Stahre skrevet all musikken her. Den er uten unntak vakker og inkluderende og, sjøl om ikke bandet har eksistert så lenge, så låter det som om det er fire nære sjelsfrender som møtes.

Både Stahre og Wingbro er lyrikere som gir seg sjøl, musikken og oss god tid og masse luft. Det gjør veldig godt – det finnes ikke noe som likner stress i dette uttrykket som henter impulser fra en rekke kilder, også svensk folkemusikk.

“Margin Call” har vært et svært så hyggelig første møte. Her finnes det stort potensial for å vokse ytterligere – det skal bli veldig hyggelig å følge Daniel Stahre og musikken hans i åra som kommer.

Little Feat har vært et av mine desidert favorittband i landskap der rock, blues, country, r&b og jazz møtes. Når da en boks med favoritt-liveskiva “Waiting for Columbus” blir omringa av tre tidligere uutgitte konserter, ja da er det høytid i heimen.

Nesten helt siden Little Feat så dagens lys på slutten av 60-tallet med Lowell George og Bill Payne i førersetet, så har de nytt stor popularitet over store deler av kloden. Konflikter innad i bandet, spesielt mellom de to nevnte, førte til at George forlot skuta i 1978. Han døde året etter, 34 år gammel, av et hjerteattakk.

Før det skjedde spilte Little Feat inn det som i vide kretser har blitt kalt verdens beste livealbum , “Waiting For Columbus”, og som møter oss remastra her. Bare det er jo stort for fansen i seg sjøl, men her er det så mye, mye mer som aldri har vederfaret folket før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her blir det nemlig servert tre konserter fra fra august og september i 1977, altså før George forlot bandet, og for et band Little Feat var – også da. Vi får være med til Manchester og London på fotballøya og til Washington, D.C. og det aller, aller meste er altså ute for første gang.

Vi snakker godt og vel sju timer fordelt på åtte cder og med et strålende og informativt teksthefte med flotte bilder fra disse konsertene i tillegg, så har dette blitt julepresangen og vel så det for alle Little Feat-fans – og vel så det. Repertoaret er i stor grad det samme, men Little Feat bytta også en del og nye låter kom til underveis. Interessant er det uansett å høre hva som skjedde med musikken underveis – for her skjedde det en hel del. Blant annet var blåserne i Tower og Power også med på en del av konsertene og Mick Taylor fra Rolling Stones dukka også opp i London.

Som om ikke dette var nok så har Rhino dukka ned i arkivene og funnet fram til nok ei liveinnspilling. “Electrif Lycanthrope” er spilt inn live i radiostudio i Garden City i New York i september 1974. Jeg går ut fra at det er i en periode med bedre stemning i bandet. Repertoaret er også i stor grad det samme her – sjølsagt er “Dixie Chicken” og “Rock and Roll Doctor” med her også. En strålende dessert etter den voldsomme hovedretten.

Little Feat var et stort band på 70-tallet med Lowell George i førersetet. Det var glitrende da jeg hørte dem i Molde på 90-tallet uten George også. Og alle disse timene sammen med dem er en sann fryd.

Espen Berg Trio er og har ei stemme som er totalt unik og som bare blir sterkere og sterkere. Den ferskeste bekreftelsen heter “Fjære” og er en sann nytelse.

Sjøl om pianist og komponist Espen Berg (39) er den åpenbare sjefen i trioen, så spiller trommeslager Simon Olderskog Albertsen (31) og bassist Bárður Reinert Poulsen (33) så sentrale og viktige roller i kohorten at det faller naturlig å nevne kollektivet som ei stemme. Denne gjengen er på alle måter et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim og, sjøl om de tre nå er bosatt i Trondheim, København og Oslo, så har ikke samspillet og empatien tatt nevneverdig skade av det.

Berg er en melodiker og lyriker av høy byrd som med sin eminente teknikk sørger for at det kompliserte og intrikate låter nesten irriterende enkelt. Olderskog Albertsen og Poulsen leser og skjønner hva og hvor Berg vil fra første til siste takt. Det betyr at Espen Berg Trio har skapt et mer samstemt triouttrykk enn noen gang gjennom bandets fjerde visittkort.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det swinger og groover i alle slags tempi underveis og når så Berg har invitert med trompeter Mathias Eick og tenorsaksofonist Hanna Paulsberg på noen spor og avslutter sammen med sin sambygding Silje Nergaard på den eneste ikke-sjølskrevne låta, Paul Simons “”I´d Do It For Your Love”, så har “Fjære” blitt et lite smykke av ei plate og en solid manifestasjon av hva og hvem Espen Berg Trio er anno 2022.

Jeg ville blitt veldig overraska om mange hender gikk i været hvis spørsmålet om man kjente til trombonisten og komponisten Miró Henry Sobrer blei stilt. Jeg kan imidlertid melde at Sobrer har mye spennende på hjertet.

Miró Henry Sobrer er født og oppvokst Bloomington i Indiana, USA. Til tross for det er hans røtter svært så spanske og latinske med en spansk far som bosatte seg over there for å bli litteraturprofessor på byens universitet. Det gjenspeiles også i musikken til arvingen.

Debutplata til Sobrer er tilegna faren som gikk bort i 2015. Josep (Pep) Miquel Sobrer Barea var også forfatter og noen av tekstene hans er også med på denne mangefasetterte og livsbejaende innspillinga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken er delvis inspirert av den catalanske komponisten Frederic Mompous univers, hindustansk klassisk musikk fra India, tradisjonelle catalansk dansemusikk og latinjazz. Tekster på både engelsk og spansk av den catalanske poeten Josep Janés i Olivé spiller også ei viktig rolle.

Alt dette har den fremragende trombonisten, som nå er bosatt i Chicago, skapt et eget og heftig musikalsk univers til og ut av. Sammen med meget dyktige musikanter han har kjent gjennom mange år – alle ukjente navn for meg – med masse blås, mye trommer og perk og flere vokalister, har “Two of Swords” blitt et uhyre groovete og personlig musikalsk visittkort som bør åpne mange nye dører for Miró Henry Sobrer.

Jan Gunnar Hoff har en rekke ganger fortalt oss hvilken sterk og personlig stemme han er og har. På denne solo-utflukten gjør han det kanskje i sterkere grad enn noensinne.

Det er liksom ingen tvil om hvor Jan Gunnar Hoff (63) kommer fra både geografisk og musikalsk. Han er stemma fra nord. Med denne innspillinga gjort på flygelet i Stormen konserthus i hjembyen Bodø i løpet av to augustdager i fjor, og tatt opp av lydmaestro Morten Lindberg, bekrefter han nok en gang hvilken klangmester og historieforteller han er.

Bredden i repertoaret til Hoff sier også mye. Her får vi alt fra ei Mike Stern-låt, en gigant Hoff har jobba mye med, via “Summertime” og “Moon River” i høyst personlige tolkninger, til frie improvisasjoner og låter skrevet av Hoff og ikke minst nydelige meldinger nordfra: “Barndomsminne fra Nordland”, “Bruremarsj fra Beiarn” og høydepunktet for meg: Hoffs tolkning av legenden Terje Nilsens “Kanskje”. Han allstyrenes så flott og vakkert!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jan Gunnar Hoff er en melodiker og lyriker av rang. Dessuten forteller han oss her hvilket temperament han har tilført uttrykket sitt. Han spiller alle årstidene i nord i løpet av denne utflukten.

Jan Gunnar Hoff gjør det godt å tilbringe tid sammen med. Sånn er det med den saken.

For knapt et år siden møtte jeg vokalisten Sachal Vasandani og pianisten Romain Collin for første gang med duodebuten “Midnight Shelter”. Heldigvis tok det bare et år før oppfølgeren så dagens lys.

Jeg var begeistra for “Midnight Shelter” der denne særdeles samstemte duoen tok for seg en rekke kjente pop-låter og krydra det med en flere egne låter på et svært neddempa vis. Når “Still Life” egentlig er volum to av samme innspilling, så er det ingen grunn til at begeistringa bør avta. Det har den da heller ikke gjort.

Sachal Vasandani (44) kommer fra Chicago og har solide indiske røtter. Med sin varme og høyst personlige baryton framstår han som en historieforteller av den sjeldne sorten og med vokalen produsert slik at vi hører åndedragene hans som om han stod en halvmeter fra oss, så har dette blitt et svært intimt og nært møte som kan plukkes frem både når sola skinner og ikke minst når høst- og vinterkveldene spør etter noe varmende

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et enda bedre flygel enn på forgjengeren, noe som gjør at franske, men New York-bosatte Collin kan spille enda mjukere enn på åpningsrunden, tolker de to låter som Billie Eilish´ “I Love You”, Paul Simons “The Sound of Silence”, Bonnie Raitts “I Can´t Make You Love Me”, Miles Davis´ “Blue in Green” – med tekst av Meredith d´Ambrosio, ikoniske “Freight Train” og Peter Gabriels “Washing of the Water” samt et par egne låter, på et vis som gjør det lett å synke ned i musikken og tekstene – og bli der værende.

“Still Life” er uten unntak nedpå – altså balladetungt. Med empatikere som Sachal Vasandani og Romain Collin mer enn hjertelig tilstede gjør det ingenting – heller tvert i mot.

Tubaisten og komponisten Martin Taxt er en totalt kompromissløs musikant. Her viser han det nok en gang med en ny og spennende kohort.

Jeg har alltid vært fascinert av mennesker og musikere som tør å gå sine egne veier. Som tør å ta sjanser. Som dermed ofte kommer ut med noe på den andre sida som er unikt. Martin Taxt hører hjemme i den kategorien.

“Second Room” er hans andre album der han “forsker” på de mulige relasjonene mellom musikk og arkitektur. Taxt er inspirert av den japanske arkitekten Sou Fujimoto og hans ideer om mulige måter å leve på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med sitt ensemble der Taxt og Peder Simonsen spiller hver sin mikrotonale tuba samt litt håndbjeller og modulær synth – Simonsen tar seg av den – Rolf-Erik Nystrøm spiller altsaksofon og bjeller, Laura Marie Rueslåtten orgel og bjeller og Inga Margrete Aas bass og bjeller, serverer Taxt oss fire melodier eller betraktninger som får lov til å utvikle seg saaaaaakte.

Her er det snakk om å ha god tid og la ideene få vokse frem på et organisk vis. Visst skjer det mye i musikken og ensemblet til Taxt, men det skjer nesten umerkelig – her dreier det seg om å ha sansene skjerpa.

“Second Room” befinner seg et sted mellom jazz, impro og samtidsmusikk – et sted og i rom som Martin Taxt har skapt. Det er rom det er spennende å oppholde seg i.

Martin Taxt utfordrer både seg sjøl, sine medmusikanter – og oss på den andre sida. Tar man turen inn i romma hans er muligheten for å komme rikere ut av dem stor.

Det er absolutt ingen grunn til å skjemmes sjøl om du ikke har hørt om gitaristen Linus Eppinger.  Dette er nemlig den unge mannens debut. Fra nå av er det bare å følge med.

26 år unge Linus Eppinger er født i Los Angeles, oppvokst i Tyskland og har studert og er bosatt i Amsterdam. På sin relativt korte ferd gjennom livet har han tilegna seg mye av den moderne jazzhistoria og viser oss det gjennom et usedvanlig melodisk og stilsikkert visittkort basert på standardlåter og sjølskrevet materiale.

Herrens veier er som kjent uransakelige, men en rekke utgivelser fra nær sagt hvor som helst i verden finner også veien til undertegnedes postkasse. Nå er det altså Eppinger og hans medhjelpere som har funnet fram og jeg synes det er spennende å møte totalt ukjente navn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eppinger er ikke verdens mest spennende gitarist, men han viser en modenhet og teft som skulle tyde på at han tilbragt ganske mange flere år på kloden enn han har. Med et reindyrka ganske så tilnærma beboputtrykk med singeltone-spill der hans læremestre Peter Bernstein, Julian Lage og Jesse van Ruller åpenbart har videreformidla mye nyttig lærdom, forteller Eppinger med sitt enkle, men likevel sofistikerte gitarspill at han er ei stemme vi bør skrive opp på huskelista med en gang.

Med seg har han en ung sambygding fra Tyskland på piano, Nicolai Daneck, som definitivt på et empatisk vis følger tankegangen til Eppinger, men som ikke er den store solisten foreløpig, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy fra Spania og amerikanske, men Berlin-bosatte Doug Weiss på bass med fortid blant annet i bandet til Al Foster.

Med et repertoar bestående av “On the Street Where You Live”, “I Wish You Love” og “Sitting on Top of the World” samt fem egne komposisjoner, tar Eppinger oss med på en ganske så tradisjonell utflukt der blues, ballader og uptempo-låter gir oss en flott musikalsk gumbo.