Det danske bandet Girls in Airports er i ferd med å få sitt store internasjonale gjennombrudd. Hvorfor får vi oppleve på denne liveskiva fra tre konserter i Tyskland.

Girls in Airports er originale på mer enn en måte.

Uten at de har fått den store oppmerksomheten her hjemme enn så lenge, er kvintetten Girls in Airports – for et navn – i ferd med å legge deler av den europeiske jazzmenigheta, og vel så det, for sine føtter. Med ei svært original instrumentering bestående av saksofonistene Lars Greve, som også spiller klarinett, og hovedkomponist Martin Stender, perkusjonisten Victor Dybbroe og trommeslageren Mads Forsby og tangentisten Mathias Holm, så sørger Girls in Airports for noe de er ganske så aleine om.

«Live» er bandets femte utgivelse siden de blei unnfanga i 2009 og såvidt jeg vet bandets første henta fra veien. I løpet av en Europa-turné i april fjor, blei det gjort opptak i Hamburg, Dresden og Berlin og herrene har plukka ut det beste av det beste – vil jeg tro.

Grunnen til at det København-baserte bandet har fått så stor oppmerksomhet både på hjemmebane hos Åge Hareide og Ståle Solbakken og lenger sør i Europa, er at de på et fascinerende og unikt vis har makta å fusjonere et slags nordisk jazzuttrykk med impulser fra indie-rock og verdensmusikk.

Det har ført til at de snakker til et publikum langt utenfor jazzmenigheta også – til og med et publikum som kan være frista til å bevege legemet underveis kan finne glede og tilfredsstillelse via Girls in Airports.

Mye av musikken er ganske så meditativ og reflekterende og at dette er fem musikanter som har lært hverandre å kjenne svært godt etterhvert, er det kollektive uttrykket et godt bevis på. Girls in Airports er enkelt og greit noe ganske for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Girls in Airports

Live

Edition Records/Border Music Norway

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström sammen på ei scene for andre gang – og hvilken scene! Vi snakker Klubben i Røverstaden – gamle Club 7. For en opplevelse det var!

I bevegelse – Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström. Trioen sin det!

Foto: Tor Hammerø

For mange av oss handler musikk i stor grad om minner og forventninger. Det å komme ned i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien i Oslo, det vil si gamle Club7 og Sardines, er for de av oss som har levd ei stund nesten som å komme hjem. Her dukker det opp så mange minner om musikk og hendelser vi har opplevd – eller tror vi har opplevd – at det nesten blir overveldende.

Når så den første jazzkonserten i det nyrenoverte lokalet er med vår egen tangentmaestro og innovatør Jens Christian Bugge Wesseltoft – heretter Bugge for letthets skyld – og de svenske gigantene Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer, som mange vil huske som svært viktige ingredienser i legendariske Esbjörn Svensson Trio, eller est, så var det ikke akkurat med små forventninger vi rusla ned the new famous steps.

Trappa er altså ny, men som Bugge sa så sitter musikken og minnene i veggene her sjøl etter 29 år med gjenmurte dører. Det var derfor ganske så sikkert med en stor grad av ærefrykt at spesielt Bugge, som hadde opplevd både Miles Davis, Pat Metheny og faren sin, gitaristen Erik Wesseltoft, spille der, gikk på scena – for første gang! Bugge fikk nemlig aldri anledning til å spille der sjøl før kroken blei satt på døra.

Etter en jobb på Nattjazz i Bergen i mai i fjor, som åpenbart ga mersmak, og et par dager med øvelser i Stockholm i forkant av Oslo-jobben, var det altså klart for 90 minutter med bare nytt originalmateriale som alle tre hadde bidratt til pluss en stor overraskelse!

Det er nesten uunngåelig at ikke tankene også gikk tilbake til est-trioen, men dette nye kollektivet lever fra første, eller skal vi si andre, dag av sitt helt eget liv. De melodiske og rytmiske idealene er det nok en del slektskap i, men musikken var så frisk, original og personlig som bare slike enorme musikalske personligheter som dette kan skape.

Det musikalske landskapet var så lekende, varmt og empatisk som det er mulig å ønske seg og samtidig var det også eksperimentelt og nyskapende fra tid til annen med tøff og annerledes bruk av elektronikk fra alle de involverte. Bugge er og blir en varm klangmester som utstråler sol i uttrykket sitt, Berglund, som vi også ofte møter sammen med Ane Brun, er en komplett bassist som spesielt med sitt buespill tilfører helheten noe helt unikt og Öström er en så melodisk og lyttende virtuos bak trommene at dette ender opp som en trio av svært sjeldent kaliber.

Og overraskelsen? Jeg så flere hakeslepp da Bugge begynte å antyde «´Long As You Know You´re Living Yours» fra den legendariske Belonging-skiva til Jarrett-Garbarek-Christensen-Danielsson. Og det var den som kom! Muligens spilt for første gang her til lands siden Belonging-bandet gjorde den. Ikke fordi ingen likte den, tvert i mot, men fordi neppe noen har tørt!

Denne nye supertrioen tørte heldigvis og knytta dermed bånda fra 1974, da låta og skiva, som blei unnfanga i Oslo, og frem til 2018 på et mesterlig og magisk vis. Det de skapte denne kvelden, i den ikoniske kjelleren var akkurat det: magisk.

PS 1: Til uka går de tre i studio i Sverige – det er bare å glede seg. Bugge mener nemlig de har mye mer inne!

PS2 Jeg er geriatrisk alibi og konsulent for bookinggruppa på Klubben og introduserte bandet. Så veit dere det!

Jens Christian Bugge Wesseltoft – Dan Berglund – Magnus Öström

Klubben i Røverstaden, Oslo – 26. januar 2018

For de som har lest Tore Renberg kommer det ikke som noen overraskelse: han er en fantastisk historieforteller med musikk til også.

Tore Renberg overrasker meg, men egentlig ikke.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det spesielle og fascinerende coveret sier egentlig mye om hva vi får møte på Tore Renbergs andre musikalske visittkort: alle har ei historie å fortelle. Svært få har evnen til å fortelle dem bedre enn Tore Renberg.

Forfatterskapet hans har gått fra høyde til høyde, men jeg må bryte sammen å tilstå at jeg ikke har fått med meg at han også har ting å melde i musikalske landskap. «Ein dag te» er all den bekreftelse jeg og vi trenger på at Tore Renberg makter å ta med seg sin fortellerglede- og evne også inn i denne verdenen.

Det Renberg gir oss er enkelt og greit små noveller, betraktninger fra et levd liv der hans observasjonsevne og ditto evne til å formidle det videre både skriftlig og vokalt ligger laaaaangt bortenfor det vi til daglig blir servert fra populærmusikkens representanter her til lands.

Renberg synger på reinhekla stavanger-dialekt – noe annet skulle tatt seg ut. Han gir tekstene sine akkurat den lufta og det rommet de trenger for at de skal kunne ta bolig hos mottakeren og når han så omgir seg med klassemusikanter som Erlend Viken, Gjermund Silset, Olaf Olsen, Erland Dahlen, Morten Abel og Cato Thomassen – hvor blei det forresten av Geir Sundstøl?:-) – så gir de Renberg, låtene hans og stemningene hans akkurat den innpakninga de spør etter i et vise-folk terreng som er både vart og helt korrekt til novellene hans.

Det er mange høydepunkt underveis her, men egentlig er det totalen som er det største. Når det er sagt så er tittelsporet, som åpner festen og som er produsert av Odd Nordstoga, ei musikalsk fortelling som kommer til å bli værende lenge hos meg. Svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tore Renberg

Ein dag te

Grappa/Musikkoperatørene

Da den svenske trommeslageren Bengt Berger kom hjem etter en studietur til Ghana i 1977, visste han at impulsene derfra måtte inn i det musikalske uttrykket hans. Her får vi «Praise Drumming» på cd for første gang – 30 år etter at musikken så dagens lys.

En av de mange utgavene av Bitter Funeral Beer Band – her med solide indiske røtter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Perkusjonisten og trommeslageren Bengt Berger (75) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Helt fra starten har han vært opptatt av å bryte ned grenser ved hjelp av musikken og han har utallige reiser til spesielt Ghana og India bak seg.

I 1981 fikk Berger bra med internasjonal oppmerksomhet etter at «Bitter Funeral Beer», med Don Cherry i lagoppstillinga, blei gitt ut på ECM. Vest-afrikansk musikk var fundamentet for musikken, fusjonert med improvisasjon må vite.

Fem år seinere kom oppfølgeren «Praise Drumming», på vinyl sjølsagt, og det er et album det har vært svært vanskelig å få tak i de seineste tiåra. Derfor er det bortimot en begivenhet at musikken nå er å finne på cd – 30 år etterpå.

13-manns- og kvinners bandet til turen til Oslo og Rainbow Studio og, sjøl om Don Cherry ikke var med lenger, så hadde Berger nok en gang skapt et kollektiv med masse perkusjon i bånn og masse blåsere på topp som sørger for å gi liv til Bergers komposisjoner.

Vest-afrikansk musikk, med sine fascinerende rytmer og Bergers låter, er et heftig utgangspunkt for åtte ekskursjoner. Det er tøff, moderne, tidløs og grenseløs musikk som sikkert vil være like spennende å høre igjen om 30 år også. Bengt Berger har gjort og gjør en viktig jobb.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger & Bitter Funeral Beer Band

Praise Drumming

Dragon Records/Border Music Norway

Sigrid Moldestad er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid vi møttes!

Sigrid Moldestad har noe flott, personlig og ekte å melde.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Til tross for at Sigrid Moldestad fra Breim kommune i Sogn og Fjordane (45) fikk Spellemannprisen allerede i 2007 for folkemusikkplata «Taus» og nå har rukket å gi ut seks plater under eget navn, så har jeg altså makta å vende det døve øret til. Det er absolutt ikke gjort med overlegg – jeg tror jeg tør å påstå at tilfeldighetene har spilt meg et puss eller to.

Nå er i alle fall ørene mine og resten av sanseapparatet klart og det tar meg ikke lang tid å fastslå at jeg må ha gått glipp mye hygge og spennende og inderlig musikk der Sigrid Moldestad har oppholdt seg.

Felespiller, vokalist, låtskriver og tekstforfatter Moldestad – unntaka er en springer fra Sunnmøre og ei gjendiktning av ei Sandy Denny-låt – tar oss med inn i et levd liv der det har vært tenkt mange og gode tanker. Mange av disse tankene har hun makta å lage sterke og flotte historier av og hun formidler dem på et framifrå vis som det vel heter i Gloppen der hun er født.

Sammen med et empatisk kremlag bestående av Sigbjørn Apeland på ymse tangenter, Anders Bitustøyl på bass, Anders Hall på bratsj og fele, Roald Kaldestad på gitar og andre saker med strenger, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Anders Røine på munnharpe, langeleik og gitar og Jørgen Sandvik på gitarer og andre strengeinstrumenter og orgel – pluss at de fleste korer, tar Moldestad oss med inn i et univers der hun absolutt ikke har glemt sin folkemusikkbakgrunn, men dere rocke- og visetradisjonen spiller ei minst like stor rolle.

Sigrid Moldestad har skrevet en rekke strålende låter med tekster i samme klasse – når en tekst begynner med «Det er tid for analyse av eit håplaust svermeri» så skjønner vi raskt hvor lista er lagt – og når hun så synger med ei flott og personlig stemme, heldigvis langt fremme i lydbildet, så er det ikke så mye mer å spørre om.

Det tok altså si tid før våre veier krysset hverandre. Jeg tar på meg all skyld for det – jeg lover å ha ørene på vidt gap i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigrid Moldestad

Vere her

Grappa/Musikkoperatørene

Preservation Hall Jazz Band – hvis det er noe eller noen i jazzen med et historisk sus over seg så må det være dette bandet!

Preservation Hall Jazz Band er fortsatt i strålende slag etter å ha vært i aksjon i 55 år.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har aldri vært i New Orleans, men har skjønt av de som har akkurat det at et opphold der uten å ha besøkt det hellige jazzstedet Preservation Hall, er bortimot en unnlatelsessynd. Vår egen New Orleans-profet, på så mange vis, Carl Petter Opsahl, bodde der borte i vel ett år og forteller med ærefrykt i stemma om at han var på Preservation Hall flere ganger i uka.

Det er altså stedet der den tradisjonelle jazzen blir holdt i hevd. Nærmere røttene er det nesten umulig å komme. Siden 1963 har stadig nye generasjoner av New Orleans-musikanter bekledd rollene i det etterhvert legendariske bandet – et band tubaisten Allan Jaffe stifta.

I dag er det sønnen til Jaffe, bassisten, tubaisten og perkusjonisten Ben Jaffe, som er sjef for bandet – et band som nå består av sju medlemmer fra 20-30 åra til tenorsaksofonisten og klarinettisten Charlie Gabriel på 84.

Jaffe, Gabriel og trommeslageren og perkusjonisten Walter Harris, trombonisten Ronell Johnson, trompeterne Stephen Lands og Branden Lewis, tenorsaksofonisten og perkusjonisten Clint Maedgen og pianisten, elpianisten og organisten Kyle Roussel, forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortsatt tar det på fullt alvor å ta vare på New Orleans-tradisjonen som de seineste åra nye millioner kloden rundt har fått stifte bekjentskap med gjennom tv-serien «Treme».

Det betyr på ingen måte at de begrenser seg til å spille tradjazz som kun hører hjemme i 1920- eller 30-åra. Med «So it Is» forteller de oss at de vil formidle hele New Orleans-tradisjonen og her er de mer moderne og funky enn noen gang.

Soul, funk, second line, blues og andre herligheter er blanda sammen til en musikalsk New Orleans-gumbo som det groover noe infernalsk av og som det lukter svette av og som det er usedvanlig vanskelig å sitte stille til – som om det var noe mål i seg sjøl.

Preservation Hall Jazz Band forteller oss at de både er flinke til å ta vare på tradisjonen samtidig som de viderefører den. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Preservation Hall Jazz Band

So it Is

Legacy/Sony Music

Ola Buan Øien er et nytt bekjentskap for meg, men med Rune Arnesen, Morten Huuse, Mattis Kleppen og Geir Sundstøl som reisefølge, er jeg ikke vanskelig å be.

Ola Buan Øien på plass i studio.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke bare medmusikantene som er årsaken til at interessen blei vekka i forbindelse med denne utgivelsen til Ola Buan Øien. Han gir nemlig ut musikken sin på det Trondheimsbaserte selskapet Øra Fonogram og det er ensbetydende med kvalitet, sjøl om det vanligvis er musikk av andre sjangre enn det Buan Øien serverer oss.

Med innspill fra blant andre Levi Henriksen, Aslag Haugen, Martin Hagfors og Daniel Lanois som tekstforfattere og komponister, viser den 41 år unge trønderen seg fram som soloartist for andre gang på cd. Han har gjort seg bemerka som gitarist i countryrock-bandet Too Far Gone i rundt 20 år. Det har ført til ti album og masse konsertvirksomhet. Etterhvert har altså lysten til å stå på egne bein med egne stemmebånd vokst fram hus Buan Øien, som i tillegg til å være utøvende musiker også er utdanna cand.philol med hovedfag i musikk og han er ansatt ved Høgskolen i det som vel nå heter Trøndelag.

Buan Øien synger på uforfalska trønderdialekt og han er en bra historieforteller der både de evige temaene som kjærlighet og forhold står på menyen. Han forteller oss også at han har et engasjert forhold overfor de som til daglig ikke får så mye oppmerksomhet, men som definitivt fortjener det.

Musikalsk befinner vi oss fortsatt i et slags countryrock-landskap og de som tror at Buan Øien slekter på Åge Aleksandersen og DDE, har faktisk et poeng. Han er ikke der oppe verken som tekstforfatter eller vokalist foreløpig, av og til låter det også litt surt av vokalen, men inderligheten og ektheten og evnen til å formidle er så definitivt på plass.

Og reisefølget? Ikke overraskende er det i de aller beste hender som alltid når trommesjef Rune Arnesen, Stranger-tangentist Morten Huuse, elbasskløpper Mattis Kleppen og Norges mest brukte multiinstrumentalist, Geir Sundstøl er på plass.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ola Buan Øien

Slak line

Øya FonogramMusikkoperatørene

Dette er mitt første møte med noen av de mest spennende, unge musikantene fra øya der vest. Noe tyder på at jeg har gått glipp av mye interessant musikk på veien.

Alexander Hawkins, Elaine Mitchener, Neil Charles og Stephen Davis holder på med noe helt eget.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har altså verken hørt eller kjenner til noen av disse musikantene fra før. Hadde de kommet lenger unna fra, les New York, hadde både jeg og et større publikum garantert blitt eksponert for dem tidligere – slik er det bare, dessverre.

Etter å ha lest teksten i omslagsheftet, liner notes på ny norsk, forfatta av den meget anerkjente jazzskribenten Brian Morton, så skjønner jeg at Alexander Hawkins (36) allerede i lengre tid har vært ei viktig stemme i det moderne, engelske jazzlandskapet. Gjennom dette møtet med den kollektive kvartettens debutskive «UpRoot» er det mulig å begripe.

Hawkins har skrevet storparten av komposisjonene, men bidrag fra særegne stemmer som Jeanne Lee og Archie Shepp mer enn antyder hvor vi er på vei. Det de bringer til torgs er fri, åpen og søkende musikk, men likevel ofte med et melodisk fundament.

Hawkins er en retningsgivende pianist og Elaine Mitchener er en stemmekunstner som ofte med tekst, men også uten, henter fra et stort spenn av impulser – fra opera til friform. Mitchener er også en såkalt movement artist som driver med fysisk teater og performance kunst, sjøl om det ikke kommer fram via en cd, men det forteller en hel del om innfallsvinkelene hennes til det å være en kreativ kunstner. En slags engelsk variant og forlengelse av Lisa Dillan og Sidsel Endresen hvis man kan høre for seg det! Bassisten Neil Charles og trommeslageren og perkusjonisten Stephen Davis er så langt fra tradisjonelle kompmusikanter som man kan tenke seg; de er en organisk del av det hele.

Her snakker vi ikke tekster av A4-format akkurat; på Shepps «Blasé» resiterer Mitchener blant annet «you shot your sperm into me», og hele «UpRoot» er også et godt stykke utenfor allfarvei. Det er det som gjør dette møtet med Alexander Hawkins – Elaine Mitchener til en helt spesiell opplevelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexander Hawkins – Elaine Mitchener Quartet

UpRoot

Intakt Records/Naxos Norway

Hvis man ikke kommer fra Stavanger-området, så skal man ha fulgt svært godt med for å ha fått med seg Gisle Myklebust og hans musikk. Nå kommer en ny mulighet for å gjøre noe med det.

Gisle Myklebust Quartet i full vigør.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det blir ganske så feil å kalle de fire i denne kvartetten for glade amatører, men noe forteller meg at de har drevet på helt andre ting enn musikk også for å tjene til smør på brødet – hvis de bruker smør da og hvis de spiser brød. Når det er sagt så er kvartetten, som har eksistert siden 1995, et så samspilt og empatisk kollektiv at de lett kan mistenkes for å være proffe.

«What´s Up» er bandets tredje cd og fortsatt har Gisle Myklebust (53), som spiller tenor- og sopransaksofon, med seg Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer. Alle er som nevnt mer enn kompetente sjøl om vi ikke snakker akkurat verdensformat, men bandet låter uansett flott i et musikalsk landskap de åpenbart stortrives i.

Bortsett fra ei låt hver av Hinderaker og Tillerli, så har Myklebust skrevet all musikken. Tidligere gikk det mye i standardlåter, men etterhvert har ønsket om og kapasiteten til å skrive materialet sjøl vokst fram og også på låtsida finnes det mye å glede seg over spesielt i medium- og balladetempo.

Myklebust & Co kommer tydeligvis bra bebopskolen og den har de fortsatt med seg i ryggraden. I tillegg har de tilført elementer fra den «nordiske skolen» og spor fra souljazzen er også mulig å få øre på.

Gisle Myklebust Quartet gir oss ærlig og uforfalska musikk som det er umulig å mistrives med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gisle Myklebust Quartet

What´s Up

GMQ3/[email protected]

Ikke hørt om Cameron Graves sier du? Når det kan meldes at han hører til i miljøet rundt og med Kamasi Washington, som også bidrar her, så er det vel flere som nikker gjenkjennende.

Cameron Graves er så avgjort med i den hippe ligaen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tangentisten Cameron Graves har vært en travel herre helt siden begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for det har han ikke blitt noe stort navn på denne sida av Atlanterhavet i alle fall og hovedårsaken er nok at han har bodd og jobba i Los Angeles og ikke i New York. Etter at han blei en viktig ingrediens i den hippe West Coast Get Down-bevegelsen der blant andre Kendrick Lamar og Kamasi Washington har spilt sentrale roller, har Graves fått mer og mer oppmerksomhet og her møter vi han med hans solodebut.

Med ei besetning som blant annet inneholder Ronald Bruner, Jr. på trommer, Stephen «Thundercat» Bruner på elbass og Kamasi Washington på tenorsaksofon, så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne i hvilken retning dette bærer. All musikken, og vi snakker om nesten 80 minutter, er skrevet av Graves og er spilt inn i løpet av 11 timer.

Graves har bakgrunn i alt fra klassisk musikk til hip hop, death metal og ikke minst jazz. Dette har han skrudd sammen til et tøft, heftig og moderne landskap som garantert snakker til mye av det samme publikummet som Washington. Graves, som kun spiller akustisk her, er en fremragende instrumentalist. Kanskje «imponerer» han litt for mye, men at han har mye å fare med både som allsidig komponist, bandleder og pianist er hevet over tvil. For mine ører og mitt sanseapparat er dette faktisk hippere enn det Kamasi Washington bringer til torgs.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cameron Graves

Planetary Prince

Mack Avenue Records/MusikkLosen