Sveitsiske, men New York-bosatte, Sylvie Courvoisier er en sjelden pianist. Sammen med sin utmerkede trio bekrefter hun det nok en gang.

Sylvie Courvoisier, sammen med Drew Gress og Kenny Wollesen, kommer med noe helt eget.

Foto: Frank Schindelbeck

Sylvie Courvoisier (49) har, helt siden hun flytta til New York for 20 år siden, i stadig større grad markert seg som ei viktig og søkende stemme både som pianist, komponist og bandleder. Jeg har i stor grad hørt henne i kvartettformatt sammen med fiolinisten Mark Feldman, som også er hennes ektemann, og trommeslageren Gerry Hemingway og bassisten Thomas Morgan. Det betyr noen av de aller mest spennende musikantene på New York-scena.

Samtidig har Courvoisier også jobba lenge i triosammenheng med bassisten Drew Gress og trommeslagren Kenny Wollesen – to herrer som går tilbake til 1994. De to er også svært ettertrakta samarbeidspartnere for mange andre og Wollesen kjenner mange fra både Bill Frisell, Eivind Opsvik og Tom Waits. En allsidig herre kan man trygt si.

Her møter vi den empatiske trioen i ni Courvoisier-komposisjoner der hun forteller oss at hun tar totalt grep om hele jazzhistoria fra tradjazz og boogie woogie til frijazz. Alle låtene er tilegna personer som har betydd mye for henne fra sin far som satte henne i gang med tradjazz til Ornette Coleman og hennes sveitsiske pianoforbilde, Irène Schweizer, og nylig avdøde John Abercrombie og Geri Allen.

På sett og vis blir dette en original musikalsk historietime der den originale stemma til Courvoisier og til trioen hennes tar oss med til nye steder og åpner nye dører. Det er tøft og annerledes og veldig originalt og en strålende bekreftelse på at Sylvie Courvoisier er noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sylvie Courvoisier Trio

D´Agala

Intakt Records/Naxos Norway

Pianisten Helge Lien og dobroisten og Weissenbornisten Knut Hem er strålende musikanter hver for seg og i hver sine univers. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så møtet mellom de to komme, men det er desto hyggeligere at det skjedde.

Helge Lien og Knut Hem har skapt sitt eget lille og usedvanlig vakre univers.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jazzpianisten Helge Lien har de seineste åra, spesielt med sin egen trio, men også sammen med Arild Andersen og i Prøysenland med Sigurd Hole, i stadig sterkere grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt unikt talent i en klangverden så vakker og uttrykksfull at det bare er å dukke ned i den og bli der værende.

Multiinstrumentalisten Knut Hem spiller på nesten alt som kommer hans vei og han gjør alt like bra om det er sammen med Øystein Sunde, i solo Weissenborn-land eller i et bluegrassunivers.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at det var et godt stykke musikalsk vei mellom disse to sine musikalske landskap. Det ville det kanskje også vært hvis vi hadde hatt med dårligere utrusta herrer å gjøre, men herrene Lien og Hem er to så åpensinnede karer som vel tenkelig og du verden som de to møter hverandre.

Med et repertoar skrevet av Hem, i stor grad, og Lien, samt ei låt av dobro- og bluegrassikonet Jerry Douglas, møter vi de to framifrå instrumentalistene i et univers der jazz og bluegrass har mye til felles. Landskapene er uten unntak vakre, luftige og ettertenksomme. De to har absolutt ikke det minste behov for å sole seg på egen hånd framfor den andre – dette er ei kollektiv reise på alle slags vis, men der det er mer enn nok rom for begge til å skinne.

«Hummingbird» er enkelt og greit en stor og vakker overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien – Knut Hem

Hummingbird

Ozella Music/MusikkLosen

Opp gjennom historia har mange såkalt seriøse forfattere følt at de bare «måtte» skrive sin erotiske roman. Nå har nok en norsk kulturpersonlighet også gjort det – anonymt……

Sarah Natasha Melbye og Arve Juritzen gir ut den sexy rapporten – de er ikke anonyme!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Om det kan kalles en trend vet jeg ikke, men «50 Shades of Grey» satte i alle fall i gang noe. Om det er grunnen til at «anonym» ønska å dele sine fantasier/litterære ambisjoner med oss, vites ikke, men uansett har vedkommende greid noe som jeg tror er sjeldent i norsk erotisk litteratur.

Det er tydelig at det er en mann (tror jeg i alle fall) med stor både litterær og intellektuell kapasitet og ditto kvaliteter som forfatter som har kasta seg ut i et hett og dampende landskap. I tillegg til et ganske så intrikat plott – det ligger faktisk en ganske spennende og gjennomtenkt historie i bånn her – så forteller forfatteren oss at han/hun har en ganske så livlig fantasi. Her blir det ikke spart på noe for å si det sånn.

«Møtet» mellom læreren Alfred Åsen og Kitty blir en type spenningsreise, samtidig som vi blir tatt med på oppgaver Kitty gir læreren som er av det heftige og svært så varierte slaget kan man trygt si.

«Kitty-rapporten 1: Lærling» er en frittstående roman, men det ligger på mange vis i korta at det kommer en oppfølger. Om den er nødvendig vet jeg ikke, men anonym – er det fortsatt så tabu å skrive en erotisk roman? – har så avgjort mye å fare med på så mange vis!

Anonym

Kitty-rapporten 1: Lærling

Juritzen Forlag

Thomas Strønen har sakte, men sikkert blitt en av våre viktigste og mest særprega stemmer både som trommeslager, bandleder og komponist.

Med sin nye utgave av Time Is a Blind Guide tar Thomas Strønen nye, sterke steg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Foto: Dániel Vass/ECM

Thomas Strønen (45) har helt siden debuten på ECM i 2005 med «Parish», og før den tid også, fortalt oss at han har noe helt eget å melde. Det har vært mange høydepunkt, både sammen med Maria Kannegaard, Sidsel Endresen, Ståle Storløkken, John Taylor, Iain Ballamy og Tore Brunborg, men det spørs om ikke debuten med hans eget band, Time Is a Blind Guide på ECM i 2015, toppa alt.

Der fikk vi møte Strønen i alle fasetter og med oppfølgeren gjør vi det i enda større grad. Bandet, som nå har blitt nedskalert til en kvintett, har nå jobba mye sammen og det har ført til en ny trygghet med masse luft og lys i uttrykket.

Strønen har, med ett unntak, skrevet all musikken og det er altså vakkert, så melodisk, så intenst, men samtidig så ettertenksomt at det bare er å flytte inn i Strønens verden og bli der værende.

Med ei helt spesiell besetning med engelske Lucy Railton på cello, japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka på piano, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin – der Tanaka er den nye siden sist, skaper Strønen et helt unikt lydbilde – sikkert med god hjelp fra Manfred Eicher også.

Tanaka, med sin helt spesielle klangmestring, tilfører noe helt unikt og med Strønens låtfundamenter – «Wednesday» fører faktisk tankene tilbake til den legendariske Belonging-kvartetten på 70-tallet, blir «Lucus» Thomas Strønens endelige inntog i det ypperste tetsjiktet – uansett hvor på Tellus musikken skal nytes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Strønen Time Is a Blind Guide

Lucus

ECM/Naxos Norway

Arve Henriksen og Terje Isungset er to av våre aller mest originale og spennende musikanter. Her hyller de vanningssystemet i Lærdal. Det måtte jo komme det!

Arve Henriksen og Terje Isungset passer inn over alt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Trompeter, stemmekunstner og elektroniker Arve Henriksen og trommeslager og perkusjonist Terje Isungset er to sjelsfrender som har møtt hverandre ofte opp gjennom åra og uten unntak skapt noe hinsides alt annet. Sommeren 2015 møttes de i Lærdal i Sogn og Fjordane og inspirert av vanningssystemet generasjoner av lærdøler har skapt for å kunne produsere mat til familiene sine, skapte de to musikk som er egna til å gi både lærdøler og alle andre inspirasjon og påfyll.

Vanligvis er det jo slik på Vestlandet at det ikke er mangel på vann akkurat, men Lærdal er altså et unntak som med sitt spesielle klima har alt for lite regn. Det har ført til at lokalbefolkninga har blitt tvunget til å være kreative for å kunne livberge seg og det har de klart på et smart vis.

Kreative og smarte har sjølsagt også Henriksen og Isungset vært. De er faktisk det per definisjon. På disse elleve melodiske ekskursjonene, som jeg går ut fra er bortimot spontant unnfanga, tar de oss med til steder vi sjelden eller kanskje aldri har vært før med sitt arsenal av lyder som de to er helt aleine om. Henriksen har både ei trompetstemme og stemmebånd som ikke likner på noen andres og Isungset med sitt tre-, stein- og metallunivers er like unik.

Sammen fører de to samtaler på et usedvanlig elevert plan – et plan egna til ettertanke. Dette er nok et fantastisk møte med Arve Henriksen og Terje Isungset.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vi som skal takke!

Arve Henriksen – Terje Isungset

The Art of Irrigation

All Ice Records/all-ice.no

Olli Ahvenlahti er et kjent navn i finsk musikkliv, men som jazzmusiker er det nok ikke så mange som vet hvem han er.

Olli Ahvenlahti er endelig tilbake ved pianoet.

Pianist og komponist Olli Ahvenlahti (68) kom med sin forrige skive under eget navn for 31 år siden. I mellomtida har han vært en viktig skikkelse i finsk musikkliv, en slags finsk Egil Monn-Iversen som blant annet har dirigert det finske bidraget til Eurovision en rekke ganger. Jazzmusikeren Ahvenlahti derimot har ikke vært mye i rampelyset og det ønska gode venner å gjøre noe med.

Under en flytur til Berlin høsten 2016 begynte sjefen for det finske selskapet We Jazz Records, Matti Nives, og trommeslageren Jaska Lukkarinen å snakke om hvorfor Ahvenlahti, til tross for at han spilte ganske mye live, ikke hadde gitt ut musikk på så mange år. Her snakker vi handlingens menn; rett etter at de landa i Berlin slo de på tråden til Ahvenlahti og han var klar som et egg. Han hadde faktisk sittet og tenkt på å lage plate sjøl og hadde en rekke låter klare.

Lukkarinen var også raskt frempå og sa fra om at hvis det blei noe av, så var trioen hans med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen mer enn klar til å bistå. I juli i fjor gikk de fire i studio med ni Ahvenlahti-låter og det er tydelig at de fire kjente hverandre godt fra forskjellige konstellasjoner.

Det er ingen tvil om at Ahvenlahti, som bekjenner seg uten å nøle til Bill Evans- og Herbie Hancock-tradisjonen, har holdt sine pianofingre- og hode intakt alle disse åra. Han sier at jazzmusikk dreier seg om tre ting for han: melodi, harmoni og rytme. Slik låter det da også i hans vakre, fascinerende verden.

Det Ahvenlahti og hans meget solide følgesvenner gir oss er et solid bevis på hvor høy kvalitet det er på finske jazzmusikere i et bebop/hardbop-landskap. Det er ingenting fjellflyttende i dette visittkortet, men det er masse gode musikk. Det holder lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Ahvenlahti

Thinking, Whistling

We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com

Her til lands er det heldigvis stadig flere musikanter som tar barn på alvor. Trioen Du og jeg og vi 2-3-4 føyer seg elegant inn i den rekka og gleder barn fra 0 til 100 med sin debutplate.

Du og jeg og vi 2-3-4 har veeeeldig mye på hjertet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Bak det morsomme bandnavnet finner vi trioen Ellen Brekken på bass, vokal og diverse annet, Elisabeth Mørland Nesset på trommer og ymse og Julie Falkevik Tungevåg på vokal, piano, orgel pluss pluss. Den eneste jeg kjenner fra før er Brekken som spiller ei sentral rolle i Hedvig Mollestad Trio.

Etter å ha spilt en del konserter med særdeles hyggelig respons som resultat, fant de heldigvis ut at det ville være en god idé å spille det inn og med barnemusikksjef Geir Holmsen, som har flere tiår med erfaring i faget sammen med Maj Britt Andersen, har de skapt et eget univers med morsomme tekster og låter som altså barn i alle aldre kan og bør ha glede av.

De tre har også invitert med seg en rekke gjester som gitarist David Aleksander Sjølie, trombonist Kristoffer Kompen, Hedvig Mollestad, som bidrar med en heftig gitarsolo, og hele Caledonia Jazzband på ei låt. Sammen har de skrudd sammen morsomme og svært så forskjellige arrangement som ofte befinner seg i en slags jazzverden med både bossa, tradjazz, men også punk og andre herligheter i miksen.

Vokalen ligger, som alltid med Holmsen i stolen, langt fremme i miksen. Det er bra fordi trioen har masse morsomt å melde slik at både barn og voksne kan smile eller synge med. Som nevnt innledningsvis så er det veldig fint at stadig flere musikanter tar barn på alvor med musikken sin – Du og jeg og vi 2-3-4 er et nytt strålende eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du og jeg og vi 2-3-4

Krokodille i baksetet

Curling Legs/Musikkoperatørene

Jeg har både hørt og lest om vokalisten og pianisten Laila Biali, men aldri hørt henne – før nå. Det var på høy tid!

Laila Biali har det meste på plass.

Laila Biali (37) kommer fra Canada, men har bodd i New York i en årrekke også. Dette er hennes sjette skive under eget navn, men såvidt jeg vet den første som har landa her hos oss.

Hun forteller oss raskt at hun både er en sanger, pianist og låtskriver med mye på hjertet og med kvalitet i alle «disipliner». Vi finner Biali i et landskap som på sett og vis slekter på hennes landsmanninner Joni Mitchell og Diana Krall, men likevel har hun masse særpreg å bringer til torgs i en musikalsk verden som henter mye både fra jazz og pop/rock.

Ni av låtene har hun skrevet sjøl, mens de tre coverlåtene, Coldplays «Yellow», Randy Newmans «I Think it´s Going to Rain Today» og David Bowies «Let´s Dance», sier en hel del om hvem hun er og hvor hun kommer fra også. Det er uten unntak svært originale og personlige tolkninger av de tre kjente låtene.

Med seg har hun et kjerneband med George Koller på bass og enten Larnell Lewis eller ektemann og medprodusent Ben Wittman på trommer og perkusjon. Ellers stikker strålende gjester som trompeter Ambrose Akinmusire, organist Sam Yahel og vokalist Lisa Fischer, som mange vil kjenne igjen fra Rolling Stones, innom på flere av spora og byr på elevert krydder.

Laila Biali har ei stor stjerne på hjemmebane og det er fullt forståelig. Hun synger veldig bra og hun snakker både til et jazz- og en type crossoverpublikum som gjør at nedslagsfeltet hennes kan bli stort – svært stort. Kan noen sørge for å få Laila Biali på ei norsk scene snarest mulig? Det vil bety garantert suksess. Inntil videre er dette musikalske visittkortet ei bra erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laila Biali

Laila Biali

ACT/Musikkoperatørene

Aldri hørt om Marianne Engebretsen? Da er vi alle fall to. Sjøl om hun har vært mer enn tilstede både på NRK Uhørt og på The Voice på TV 2, så har hun altså passert under min radar – til nå.

Marianne Engebretsen har all grunn til å smile lurt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Marianne Engebretsen fra Stavanger har rukket å bli 30 år. I løpet av disse årene har hun garantert hatt mange drømmer og med utgivelsen av sin platedebut «Redefined» er jeg sikker på at en av dem har gått i oppfyllelse.

Det Engebretsen og hennes empatiske og fine band med blant andre sine nærmeste støttespillere og medprodusenter Thomas Engebretsen og Espen Tappel gir oss, er vakker og særprega popmusikk. Engebretsen framstår både som en vokalist med noe helt spesielt og dermed spennende og som en låtskriver som virkelig har noe å melde.

Det er noe vart, noe skjørt, noe vakkert, noe drømmende over budskapet til Engebretsen. Hun, og produksjonen, gir både stemma og uttrykket akkurat så mye luft som de spør etter og dermed får også musikken og tekstene hennes tid til å ta bolig i oss som lyttere.

Marianne Engebretsen vet sikkert like godt som de aller fleste som prøver å komme gjennom det trange nåløyet som heter radiospilling og oppmerksomhet, at det er veldig vanskelig å nå gjennom. Jeg synes at alle som vil låne øre til kvalitetspop med særpreg har ei utmerka anledning her: Marianne Engebretsen har nemlig noe sjeldent ved seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Engebretsen

Redefined

Leaf Records/[email protected]

Her hjemme er vi bortskjemt med trompetere i internasjonal toppklasse. Svenskene har kanskje ikke like mange, men de har Goran Kajfeš.

Goran Kajfeš kommer med nok et prov på at han er en musikalsk visjonær helt der oppe.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Goran Kajfeš (47) har i en årrekke nå vært blant denne verdensdelens – i alle fall – mest spennende trompetere. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner, ikke minst i hans eget Subtropic Arkestra som har gitt oss tre utgaver av «The Reason Why», hvor den foreløpig siste kom i fjor.

Kajfeš er en herre med flere jern i ilden og med kvartetten Tropiques sjøsatte han også bandets debut like før nyttår. På sett og vis er Tropiques en avlegger av Subtropic Arkestra, men her er det de lange linjer og ettertenksomme musikalske ideer som får råde.

Sammen med bassist Johan Berthling, trommeslager Johan Holmegard og tangentist Alexander Zethson, tar Kajfeš, som også spiller synth i tillegg til sin umiskjennelige trompet her, oss med på ei vel 50 minutter lang reise – «Enso» er ei laaaaang låt – der melodiske og rytmiske ideer får anledning til å utvikle seg i sitt eget tempo. Det betyr med andre ord ikke at det er ei låt hele veien, tvert i mot er det mange låter, men de får lov og anledning til å gli organisk og logisk over i hverandre uten at det hele noen gang trenger noen pause.

Kajfeš hevder at musikken er inspirert av minimalisme, tysk elektronika, spirituell jazz (er ikke all jazz spirituell?) og moderne dans. Det er sikkert riktig, men for meg blir dette enkelt og greit en spennende ekskursjon i en rekke grenseland som jeg ikke har noe behov for å båssette.

Goran Kajfeš bekrefter sin enorme personlighet både som komponist, bandleder og ikke minst trompeter nok en gang. Hvor og hvordan han dukker opp neste gang er fortsatt like spennende. Muligens vet han det ikke sjøl en gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Goran Kajfeš Tropiques

Enso

Headspin Recordings/ Border Music Norway