Norsk-svenske eller svensk-norske Anton Eger har få om noen begrensninger som trommeslager. Her møter vi han som sjef for første gang.

Anton Eger (38) er født i Norge, oppvokst i Sverige og bosatt i København. Slikt burde man jo få medalje fra Nordisk Råd for. Gjør han ikke det, så bør han hedres for sin musikalitet: hippere trommeslager har nemlig ikke vært å høre på lang, lang tid.

Eger, som altså ikke har bodd i Norge siden barneåra, har gjort sin borgerplikt: han har vært trommeslager i Garden! Bedre kjent både her hjemme og ikke minst ute i Europa og i dalstrøka utenfor også, er han likevel som framtredende trommeslager i bandene til Marius Neset og i trioen Phronesis. Der har han, både på skiver og ikke minst live, vist oss hvilken eminent musikant og trommeslager han er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har han brukt den tid han trenger for å gi oss sitt første visittkort under eget navn. Det har ført til en sjangersprengende reise som inneholder masse electronica og beintøffe beats som et publikum med åpne ører og et ønske om å møte musikk langt bortenfor kjente sjangre vil kunne la seg begeistre av.

Med seg har han et kjerneband bestående av Matt Calvert på gitar, Robin Mullarkey på elbass og Dan Nicholls på tangenter samt masse gjester i tillegg. Dessuten skal medprodusent Petter Eldh ha en del stjerner i boka for usedvanlig kreativt håndverk.

»Æ», som kanskje sier noe om hvor Eger opprinnelig kommer fra, eller så føyer det seg bare inn i rekka av forunderlige låttitler, har blitt en bekreftelse på at Anton Eger både er en framifrå og framtidskuende trommeslager og musikant. «Æ» byr på musikk som både rockefolket, jazzfolket og mange andre med vidåpne ører vil ha mye glede av – lenge og ofte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Voices er noe helt for seg sjøl. Sammen med lydmagiker og «Petter Smart» Asle Karstad blir de det i enda større grad.

Musikerkollektivet eller musikerpoolen Trondheim Jazzorchestra har etablert seg på verdensbasis som noe helt spesielt. Den vokale «lillesøstera» Trondheim Voices er også på god vei dit.

Det er en god del fellestrekk mellom TJO og Trondheim Voices. Veldig mange har sin bakgrunn fra jazzlinja i byen ved Nidelvens bredd og det har for begge ensemblenes del ført til at vi snakker om musikanter som har vært eller er på søken etter sin egen stemme. For svært mange av de involverte så har det allerede ført til at de har funnet den også.

På denne tilstandsrapporten, som er henta fra konserter i metropolene Bergen, Steinkjer, Trondheim, København og Berlin, får vi møte Sissel Vera Pettersen, Tone Åse, Heidi Skjerve, Anita Kaasbøll, Mia Marlen Berg, Torunn Sævik og Live Maria Roggen pluss Siri Gjære og Ingrid Lode på tre av spora.

Det betyr hver for seg noen av de mest spennende stemmene her hjemme – og vel så det – og sammen har de funnet fram til måter å utfordre både hverandre og oss på som gjør at dette blir vokalmusikk langt bortenfor det vi er vant med fra før.

Det aller meste er fritt improvisert, mens folketonen fra Rennebu forteller oss at TV finner interessante utfordringer i slikt stoff også.

Sammen med Asle Karstad har de tatt stadig nye steg og nå er lydkunstneren med som en del av ensemblet. Sammen med sin sønn Arnvid Lau Karstad har trolllmannen bak lydbordet utvikla en trådløs boks som alle musikerne bærer på seg under konsertene og som gjør at de kan modifisere stemmene sine gjennom delay, looping og pitchskifte blant annet.

Når så lydsjefen sjøl sitter ved bordet og balanserer og løfter fram dette kollektivet slik at vi i heimen også får en fantastisk opplevelse – Jan Erik Kongshaug og Peer Espen Ursfjord skal absolutt ha sin del av etterarbeidsæren også – så er det bare å slå fast at Trondheim Voices + Asle Karstad byr på vokalmusikk hinsides det aller meste. Fantastisk flott, vakkert og totalt unikt. Er vel ingen grunn til å kreve noe mer da?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske pianisten Lars Fiil, i spissen for sin flotte trio, gir oss noe ganske så unikt.

Lars Fiil sammen med Bjørn Heebøll og Lis Kruse skaper noe eget.

Lars Fiil (32) er et relativt nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har han oppdaga Tor de Jazz og med denne trioens andre visittkort, «Frit Fald» kom i 2015, har jeg fått muligheten til å dukke ned i hans univers.

Fiil og musikken hans har allerede fått mye oppmerksomhet både innenfor og utenfor Margrethes grenser og betegnelser som abstrakt kammermusikk og lyrisk og intim kom raskt etter den første utgivelsen.

Nå har trioen, som også består av Bjørn Heebøll på trommer og Lis Kruse på altsaksofon og neyfløyter, fått mer erfaring og kommet enda nærmere sammen både som musikalsk enhet og med Fiils musikk. Han har nemlig skrevet all musikken og vi får møte den i to forskjellige tapninger: live fra Koncertkirken i København i 2016 og fra studio innspilt året etter.

En av låtene får vi også i både live- og studioversjon og det er spennende å høre hvilke forskjellige retninger musikken tar i de to settingene. Det de tre utvikler sammen er både fritt, løst og søkende og samtidig melodisk, stringent og med ei klar retning.

Det gjør sitt til at dette bassløse samfunnet framstår med en helt egen stemme og de skaper med det unike landskap det er godt å bli invitert inn i og med på reise i. Lars Fiil skal bli et spennende navn å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

• Inger Lise Stulien er oppkalt etter navnestoresøster Rypdal. Da lå det vel i korta hvordan det måtte gå.

Inger Lise Stulien (43) kommer fra det blide Sørlandet og slik låter det da også av stemma hennes. Der sør har læreren fra Evje på alle vis etablert seg, men på landsbasis har hun foreløpig ikke fått det store fotfestet. Med denne duettsamlinga med mange både kjente og ukjente stemmer kan det forhåpentligvis skje noe med det.

Det er langt i fra bare Rypdal som skal ha «skylda» for at den andre Inger Lise har gitt seg sangen i vold. Med en far som spilte trekkspill og som gjorde sin siste innsats med flenga her 91 år ung og sju søsken som alle har drevet med musikk, så var det nesten ingen annen utvei for Inger Lise.

Til tross for at «Samklang» er hennes sjette plate, så er dette mitt første skikkelige møte med henne. Slik er det dessverre ofte med artister som ikke er bosatt i en eller annen storby, men Stulien fortjener absolutt oppmerksomhet langt utenfor Sørlandet også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stulien, som åpenbart trives i et visepop-landskap med klare islett av country og folkemusikk, har ei flott stemme ikke så langt unna Rita Eriksens. Hun synger på dialekt og/eller nynorsk og det gjør henne så troverdig som vel mulig – det er der hun hører hjemme.

Hun har skrevet de fleste tekstene sjøl og har fått god hjelp av sin faste gitarist gjennom mange år, Knut Kjetil Møen, til å skrive tonefølget.

Når hun så har fått med seg et fantastisk knippe duettpartnere, så har «Samklang» blitt en fin dokumentasjon av hvem og hva Inger Lise Stulien er. Noen får ha meg unnskyldt, men Kim André Rysstad – den nye røysta -, Sondre Bratland – den noe eldre røysta og Kirsten Bråten Berg stiller i en helt egen klasse. Ikke alt fungerer like godt – vise/opera-duetten kunne jeg gjerne vært foruten.

Inger Lise Stulien gjør på ingen måte skam på på fornavnet sitt. Hun forteller oss at hun har mye på hjertet og hun gjør det med empati, smil og styrke i uttrykket sitt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Folkrockduoen Tall Heights fra Massachusetts, USA sørger for en fin søndagsfølelse i heimen. Egner seg sikkert alle andre dager i uka også.

Jeg skulle sikkert vært mer oppdatert på det som skjer i amerikansk indierock, men det er jeg altså ikke. Derfor er dette mitt aller første møte med Tall Heights, men google har i alle fall hjulpet meg til å finne ut at disse barndomskameratene, som starta si profesjonelle karriere som gatemusikanter i Boston og der omkring, begynte å gi ut sin egen musikk for rundt fem år siden.

For knapt to år siden stod de også på scena på Piknik i Parken-festivalen i Oslo og man kan vel ikke se bort fra at det er fra det oppholdet gutta har funnet inspirasjon til den fine låta «Oslo».

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De to herrene trakterer altså hovedsakelig cello og gitar – ingen dagligdags instrumentering verken i rock eller andre sammenhenger – og så synger de begge. Det gjør de med usedvanlig vakre stemmer som kler hverandre på et ypperlig vis.

De to er på ingen måte aleine på disse elleve låtene som varer i knappe 38 minutter. Her er det fullt komp og tildels masse blås og det fører sjølsagt til et ganske så unikt lydlandskap med cello og akustisk gitar langt fremme i lydbildet.

Dette er vakker og ofte flerstemt folkrock som det er lett å bli venn med. Det er ikke veldig mange mothaker her, men det lever jeg faktisk ganske godt med. Tall Heights gir oss personlig musikk – en slags 2019-forlengelse av det Simon & Garfunkel unnfanga for vel 50 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Continue reading “Herlig overraskelse”

Trioen Mapping Oceans tar oss med på en luftig og fri ekskursjon der man ikke skulle tro at dette var fri improvisasjon. Dette er nemlig tildels svært så vakkert og melodisk.

Nå har jeg «møtt» pianisten Jørn Øien i en rekke konstellasjoner de seineste åra og uansett så har han levert på øverste hylle. Likevel så så jeg ikke denne frijazztrioen med bassisten Audun Ellingsen og trommeslageren og perkusjonisten Tore T. Sandbakken komme.

Jeg hadde ikke den minste anelse om denne trioens eksistens før skiva dukka opp med postmannen hjelp. Det må jeg sjølsagt ta på mi kappe for Mapping Oceans har eksistert i rundt fem år, men «Marea» er i alle fall debutskiva til kollektivet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og her snakker vi om kollektiv på alle slags vis. Trioen har som utgangspunkt at de alltid går på scena, og i dette tilfellet i Rainbow Studio, uten en avtale, uten ei låt – her er alt fritt improvisert.

Det kan som kjent havne nesten hvor som helst. Mange av dagens frijazztilhengere forbinder det gjerne med musikk i gata til Peter Brötzmann, Paal Nilssen-Love, Frode Gjerstad og Mats Gustafsson – veldig ofte med et helvetes trøkk og en voldsom intensitet der det ikke blir kompromissa med noen eller noen som helst.

Det er ikke der vi finner Mapping Oceans. Ellingsen fra Ørsta, Sandbakken fra Trondheim og Øien fra Narvik møtes i alle fall denne gangen stort sett i et melodisk, varmt, søkende, nesten meditativt landskap med masse dynamikk i seg og med tre par svært så lyttende ører.

Her er det lite av tradisjonelle solo-tema-solo – de tre vet intuitivt når de skal legge av og mår de skal tre fram og ingen går i veien for noen. På det viset tar de oss med til åpne, frie, unike og vakre landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen har sammen med to av sine beste musikalske venner skapt et varmt, godt og ettertenksomt univers.

Mats Eilertsen (43) fra Trondheim, men bosatt i jazzmetropolen Eidsvoll, har i løpet av de seineste par tiåra i stadig større grad etablert seg med sin særegne, varme og store stemme – det være seg i andres band eller med egne – som en av våre mest spennende improvisatorer og musikanter.

I en rekke konstellasjoner har han også vist seg fram på ECM, men først i 2016 debuterte han under eget navn på selskapet med «Rubicon» – et vakkert bestillingsverk til Vossajazz med et framifrå sjumannslag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen vi møter her, med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen, har eksistert i ti år og har gitt ut to skiver tidligere på selskapet HUBRO. Det betyr at det er et kollektiv som er så samspilt som nesten vel tenkelig og med en empati både personlig og musikalsk av det langt framskredne slaget.

Nå mente altså ECM-ideolog Manfred Eicher at det var på tide at trioen «rykka opp» til ECM og i mai i fjor inntok de Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano i Sveits – ECMs nye hovedstudio etter at Jan Erik Kongshaug solgte Rainbow Studio i Oslo.

Det er et ganske annerledes studio enn Rainbow. Musikantene står på ei stor scene i en stor hall og Eicher og lydteknikeren sitter ganske langt unna bak sin glassvegg. Musikerene, i dette tilfellet i alle fall, spilte inn musikken uten at de brukte hodetelefoner for å få en så nær kontakt som mulig og for å kunne benytte den helt spesielle sounden rommet har å by på.

Musikken er i stor grad basert på skisser som enten Eilertsen eller en eller to av de andre – eller alle sammen – bragte til bordet for at anledninga skulle få være med å meisle den ut videre.

Du verden som trioen i samspill med Eicher har sørga for at det skjedde. Her er det svært lite tema, solo, tema som står på kjøreplana – her føres det musikalske samtaler som flyter organisk og der alle tre bidrar der og når det passer. Med de ti åra de har sammen og med den forståelsen det har ført med seg, så har «And Then Comes The Night», inspirert av romanen «Sommerlys, og så kommer natten» av den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson – ei bok jeg kan anbefale på det varmeste,  ført til så vakker, søkende, utfordrende og ettertenksom musikk som vel tenkelig.

De tre har har tatt oss med til steder der det er godt å være. Det er vanskelig å forlange så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petter Northug – og vi sammen med han – har vært gjennom ei eventyrlig reise.  Nå er en viktig del av den over og det har vært en sann fryd å være med han på denne sjølbiografiske etappa også.

Lille Norge har hatt mange idrettsikoner opp gjennom åra. De har kommet fra alle typer samfunnslag og fra alle kanter av landet. Det er mange og sammensatte årsaker til at de har blitt ikoner. Petter Northug – nå uten junior etter navnet sitt – er så definitivt blant de største ikonene og vil bli værende det i generasjoner fremover. Årsaken eller årsakene? De er sjølsagt mange, men det at han var en vinner som gikk sine helt egne veier er blant dem. Han var ikke så forbanna opptatt av å bli likt, han ga ofte jamnt fan, og på det viset blei han også en som mange av oss kunne kjenne oss igjen i og som vi gjerne ville at skulle lykkes.

Men egentlig ga aldri Petter Northug fan i det hele tatt. Det kommer fint frem i Jonas Forsangs velskrevne Northug-sjølbiografi. Her forteller han oss hvordan «taperen» seriøst gikk til verket helt fra han satt og så på langrenn på fargefjernsynet hjemme i Framverran – en forstad til Mosvika – sammen med Beste. Der blei «svenskehatet» unnfanga – et «hat» vi på den riktige sida av grensa i alle fall har hatt mye glede av siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi får være med på reisa fra start av i Mosvika og skjønner hva som har prega Northug på veien til topps. Han var på mange måter en ensom gutt – det var enkelt og greit ikke mange jevnaldrende i den lille bygda – og han var på ingen måte av typen som vant alt han stilte opp i fra barnsbein av. Heller tvert i mot, men han bestemte seg for at en dag – en dag – skulle han stå øverst og han var villig til å «ofre» det som måtte til for å komme dit.

Nyhetene står ikke i kø i denne boka, men vi kommer tett innpå det som har skapt den helt spesielle skiløperen og mennesket Petter Northug. Vi får møte både den breiale, men ikke minst den sårbare og ydmyke – sjøl om han kanskje ikke liker å høre det – Petter Northug.

Forsang har ført livet og tankene til Northug flott ned på papiret, men slurvefeil som at man sitter i hockey – det å sitte sammenkrøket i skisammenheng skrives hocke – og at nåløyet var smalt, burde vært unngått.

Det aller flotteste her er å få bli med inn i treningsregimet til Northug – det er ikke for pyser for å si det enkelt. Der og da skjønner vi hvem han er og hvorfor han kom dit han kom. Måten han motiverte seg på er heller ikke for amatører og jeg skjønner mye bedre nå hvorfor det hele fikk en slutt. Uansett har det vært en sann svir å få «være med» mens det skjedde – du verden så mange høytidsstunder – og det har også vært nesten like hyggelig å lese Northugs egen beretning om både opp- og nedturene.

Altsaksofonisten Miguel Zenón fra Puerto Rico slo gjennom med et brak for et par tiår siden. Her tar han oss med tilbake til øya si på et uhyre musikalsk og inderlig vis.

Det tok ikke lang tid fra Miguel Zenón (42) inntok det amerikanske fastlandet før jazzfolket skjønte at et helt spesielt talent hadde ankommet. Attraktive jobber og prosjekter har stått i kø og heftige  æresbevisninger som Guggenheim- og MacArthur-stipend, har også kommet Zenóns vei.

Til tross for at Zenón raskt fant seg til rette i amerikansk jazz sammen med musikere fra fastlandet, så har han aldri glemt hvor han kom fra. Musikken og kulturen fra øya i Karibia har alltid vært med han i større eller mindre grad og da han fikk en forespørsel fra Hyde Park Jazz Festival i Chicago om å skrive et bestillingsverk, dukka muligheten opp til å realisere en stor drøm.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Zenón ønska å skrive en suite for altsaksofon og strykekvartett basert på en rekke lokale tradisjoner fra Puerto Rico. Som sagt så gjort og i løpet av denne times lange suiten, bestående av åtte satser eller låter, får vi musikk som henter uhemma og respektfullt fra både folkemusikk, klassisk og jazz.

Hele tida ligger det karibisk fundament til grunn for ekskursjonene Zenón inviterer oss med på. Måten det er skapt og tolka på av sjefen og bratsjisten Doyle Armbrust, fiolinistene Maeve Feinberg og Clara Lyon og cellisten Russell Rolen i Chicago-baserte Spektral Quartet, gjør at stadig nye dører åpner seg.

Noen ganger er Zenón solist, noen ganger inngår han i ensemblet som et femte medlem – uansett er det originalt og spennende hele veien. Dette er enkelt og greit noe helt nytt som løfter Miguel Zenón enda høyere opp på stigen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heldigvis lages det flott og meningsfull musikk for de minste fortsatt. Gunnelie er foreløpig siste skudd på stammen og hun «snakker» til alle fra 0 til 100 – nesten.

Gunnelie, eller Ingunn Sørli Øksnes (33) som hun sikkert også reagerer på, er av det slaget som tar barn på alvor. Uansett om jeg ikke er i den umiddelbare målgruppa (kanskje er jeg på vei dit igjen?????), så setter jeg uansett pris på artister som tar denne jobben så seriøst som Gunnelie gjør.

Gunnelie er både musiker – i tillegg til å synge så spiller hun fele, nyckelharpa, piano og klokkespill – og pedagog. Med base i Tønsberg har hun skapt et lite univers som i utgangspunktet retter seg inn mot de fra 0 til 6, men som har mye å si til de med åpne sinn på andre alderstrinn også. Gunnelie har nemlig makta på et både logisk, enkelt og pedagogisk vis å fortelle historier – og formidle dem – på et vis som har alle sjanser til å gå lett – og rett – hjem hos mange.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tekstene er både morsomme og på et barnlig vis av og til småfrekke slik at de minste ganske så sikkert vil kjenne seg igjen i fortellingene til Gunnelie. Når hun så synger på et vis som både har luft og rom rundt seg, så er muligheten for å henge med for alle absolutt tilstede. Tekstene er lettlærte og jeg tipper at de minste vil være ivrige allsangere fra første stund.

Musikken har sitt fundament i en slags visesang/folkemusikk-tradisjon med krydder av både pop og jazz – bassist Erlend Olderskog Albertsen spiller et par små kor også.

Til sammen har det blitt en liten halvtime med flott påfyll for både store og små i alle aldre – Gunnelie er et nytt bekjentskap som det har vært svært hyggelig å hilse på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.