Fra mitt første møte med gitaristen og lydlandskapsmaleren Stian Westerhus har jeg vært fascinert. Nå mer enn noen gang.

Stian Westerhus går det ikke 13 av på dusinet – ikke 12 heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Stian Westerhus (37) er bondesønn fra den lille bygda Jådåren ved Steinkjer i Nord-Trøndelag. Det var liksom ikke åpenbart at han skulle bli en av Europas mest interessante og spennende gitarister i diverse grenseland, men det har han altså allerede blitt. Han har turnert verden rundt, han har vunnet Spellemannpris og han har jobba med blant andre Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra. Han har vært og han er en fullstendig kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier og det gjør han så definitivt på denne soloutgivelsen også.

Med sin gitar, sin stemme og sin trommemaskin til fri disposisjon tar Westerhus oss med til steder de færreste av oss noen gang har vært før. Her er det solide impulser fra impro, støy og rock – og sikkert mye annet også – som Westerhus setter sammen til et helt nytt brygg. Jeg har aldri opplevd vokalisten Westerhus så tydelig og så sentral tidligere og kanskje derfor er også rockebakgrunnen viktigere enn tidligere. Det utadvendte blander han også på et elegant vis med det melankolske.

Stian Westerhus´ mesterskap for min del er hans sound – uttrykket han har skapt seg siden mitt første møte med han med powertrioen Puma. Den har han fortsatt å videreutvikle til noe som er umiskjennelig Stian Westerhus og med de seks ganske så forskjellige låtene på "Amputation" så kommer han til å snakke til et stadig større og mangefasettert publikum rundt om på kloden. Det er svært fortjent for en ev de viktigste og meste spennende, nye stemmene som har kommet ut av kongeriket de seineste åra.

Stian Westerhus

Amputation

House of Mythology/bordermusic.no

Til tross for at pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dale kun er 31 år, så har han allerede markert seg kraftig i jazzverdenen både hjemme og ute. Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er klar for å ta nye, store steg.

Med sitt nye superlag er Eyolf Dale, nummer fire fra venstre, klar for verden. Verden bør være klar for Dale også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen

"Wolf Valley" er Dales femte album siden vi først blei oppmerksom på han i 2008. Vi har møtt han i alt fra solopiano, via den unike duoen Albatrosh med saksofonisten André Roligheten, til større konstellasjoner blant annet med Trondheim Jazz Orchestra. Overalt har Dale framstått som en musikant med noe helt eget på hjertet.

Med "Wolf Valley" forteller han oss at han er en komponist som evner å ta med seg impulser fra alle sine kilder, det være seg klassisk, impro eller stor-band jazz, og sette det sammen til noe som heter Eyolf Dale-musikk. Musikken er uten unntak melodisk, dynamisk, ettertenksom, rytmisk spennende og hele tida utfordrende både for de som spiller den og oss som har gleden av å lytte til og oppleve den.

Når så Dale, som framstår nok en gang som en glitrende solist som glir sømløst inn og ut av solo- og ensemblepartier, har med seg et superlag av stort sett jevnaldrende musikanter, så er alle forutsetninger til steder for at "Wolf Valley" skal bli akkurat som tittelen mer enn antyder: noe som har ordet mesterverk i seg..

Hør bare her: Kristoffer Kompen på trombone, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass – da snakker vi at Dale har valgt på aller øverste hylle og både som oktett og solistisk er dette framifrå.

Innspillinga er gjort i utmerkede Athletic Sound i Halden, coveret er smakfullt og lurer du på hvor tittelen "Wolf Valley" kommer fra så er navnet til opphavsmannen et sted å leite etter løsninga. Om noen uker står dette superlaget med denne usedvanlig vakre musikken på scena under Moldejazz – jeg er veldig glad jeg skal dit!

Eyolf Dale

Wolf Valley

Edition Records/Bordermusic.no

Jan Ove Ekeberg fortsetter å gå tilbake i tida. Med "Den siste vikingkongen – Krigens læregutt" tar han oss med tilbake til 1000-tallet og Olav den Hellige og hans halvbror Harald Hardråde. Med de to i sentrale roller har Ekeberg skapt en glitrende og historisk spenningsroman.

Jan Ove Ekeberg skaper stor spenningslitteratur med vikingtida som bakteppe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man kommer fra verdensmetropolen Lillestrøm, så ligger det i sakens natur at man må finne seg en fritidssyssel. Ekeberg skjønte tidlig at lediggang kunne føre mye rart med seg og i tillegg til journalistjobben, i TV 2 de seineste åra, tok han derfor forfatterpennen fatt. Mellom 2011 og 2013 ga han oss trilogien "I sverdets tid" og i 2014 kom kriminalromanen "Den barmhjertige terroristen". Tre barnebøker og flere biografier har det også blitt og og med årets roman bekrefter Ekeberg at han behersker denne sjangeren med historiske spenningsromaner på et glitrende vis.

Jeg var så heldig at jeg hadde Edvard Bull som foreleser da jeg studerte historie. Det førte til at faget historie både blei spennende, interessant, morsomt, lærerikt og nyttig for resten av livet. La det være klart med en gang: Alt dette får også Ekeberg til med sin roman.

Det har hendt at Jan Ove Ekeberg har kommet lovlig seint til sine egne sendinger, noe blant andre Oddvar Stenstrøm har hatt stor glede av.

Med sin elegante og lette språkføring viser han oss inn i en epoke rundt slaget på Stiklestad i 1030 og et slag som skulle vise seg å få enorm betydning for Norge. Han beskriver hovedpersonene, samt en rekke andre mer eller mindre sentrale skikkelser, på et levende og empatisk vis. Samtidig er det åpenbart at Ekeberg har drevet research en toppjournalist verdig – jeg tipper faghistorikere skal djupt ned i materien for å finne noe å ta Ekeberg på.

Det aller mest fascinerende her er likevel den levende historia Ekeberg har skapt – hvor det vi vet stemmer slutter og hvor Ekebergs fantasi tar over, er ikke godt å vite, men viktig er det heller ikke. Det som er viktig for oss lesere er at han har makta å skape ei spennende reise som samtidig er lærerik og fra start til mål opplever jeg denne ferden nesten som en krimroman – det er spennende hele veien.

Jan Ove Ekeberg har har gitt oss en roman som roper på en oppfølger. Nå synes jeg Ekeberg kan ta sluttpakke i TV 2 og skrive på heltid. Økonominyhetene kan mange ta seg av – denne litteratursjangeren derimot er Jan Ove Ekeberg bortimot aleine om. Det er en ordre!

For ordens skyld: jeg kjenner Jan Ove Ekeberg godt etter å ha jobba sammen med han i TV 2 i bortimot 20 år. Til tross for det mener jeg alt jeg har skrevet.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongen – Krigens læregutt

Gyldendal

I mine ører er Terje Nilsen en av kongerikets aller største hverdagspoeter med en snert i stemma og en underfundig humor og samtidig et alvor i tekstene som forteller oss om et levd liv. Med "Nye låta" gir han oss nok et bevis på det. Som Nilsen sjøl sier: "Han Tykje va raus da det gikk som det gikk".

Terje Nilsen er endelig blant oss igjen. Det blir vi rikere av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har blitt sagt så mange ganger, men det blir ikke mindre sant av den grunn:: Terje Nilsen (64) fra Bodø er en av musikk-Norges største hemmeligheter. For oss som har fulgt han i flere tiår gjør det jo ingenting, men for alle andre er det enkelt og greit jævla synd. Det som er leit for oss som er blodfans fra før er at voksne Nilsen, han har faktisk aldri vært voksnere, har tatt seg alt for lange pauser mellom hver gang han har avlagt oss besøk.

Som han også sjøl sier så har han nå lagt både alkoholen og kuken på hylla. Det første tror jeg er avgjørende for at han nå har gitt oss sitt flotteste visittkort noensinne. Han viser oss gjennom de 11 låtene hvilken fantastisk historieforteller han er. Han observerer, funderer, tar seg tid og kommer ut på den andre sida med så mye humoristisk og samtidig alvorlig livsvisdom at man kan bli værende i Nilsens univers i times- og dagesvis og stadig få nye a-ha opplevelser.

Med sin mørke og djupe stemme er Nilsen en formidler av rang, med en inderlighet og ekthet i måten å formidle historier på som alle har mye å lære av. Det er enkelt og greit umulig ikke å tro på Terje Nilsen og sjøl om det er alvor til stede i budskapet hele veien, så er aldri smilet langt unna. Ingen andre enn Terje Nilsen kan skrive følgende linjer:

"Æ har aldri vært gift, men æ har vært skilt en god del ganga" og "Må alt vær nytt og coolt og hipt fra sykla te salata? Æ mein jakken min e eldre enn no´n av husan her i gata" fra min favorittlåt "Gammelungkar" der han duetterer med Bjørn Sundquist. På to andre låta bidrar også Åge Aleksandersen og Helge Jordal slik bare de kan. Med et kremlag bestående av Steinar Krokstad, Terje Nohr Olsen, Gunnar Pedersen og Kyrre Sætran er tonefølget også i de beste hender og føtter.

Vi har mye å takke han Tykje for! Men la nå ikke pausa bli så lang til du hilser på oss igjen da Terje Nilsen!!!! Avtale?????

Terje Nilsen

Nye låta

Grammofon/Musikkoperatørene

Røtter i Ålesund, oppvokst i de svenske skogene og med solid fartstid fra både Los Angeles og New York, er Rebecka Larsdotter så avgjort ei ny stemme å lytte til.

Rebecka Larsdotter er et usedvanlig hyggelig bekjentskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

34 år unge Rebecka Larsdotter skal du ha svært gode antenner for å ha fått med deg. Den norsk/svenske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren har gitt ut ei skive før "Whirlwind", men såvidt jeg vet har den aldri nådd norske strender. En som har antenner er sjefen for Losen Records, Odd Gjelsnes, som sikkert blir nedrent av demotaper fra de fleste hjørner av kloden. En del av hans jobb blir derfor å plukke ut gullet fra gråsteinene og Rebecka Larsdotter vil jeg nesten tro har vært blant hans lettere valg: vi har nemlig med en artist å gjøre som har noe eget å melde.

Etter oppvekst i de svenske skoger og musikkstudier i Örebro og Malnö, gikk turen først til Los Angeles i 2008 og etter et par år til New York som har vært hennes hjemby siden. Der har hun dyrket sitt lidenskapelige forhold til både å synge, spille piano, skrive låter og samtidig har hun livnært seg som både vokal- og pianolærer. Uansett er jeg ganske sikker på at det er det hun foretar seg på "Whirlwind" som er det hun synes aller mest om: spille og synge egne og andres låter sammen med noen av New Yorks aller beste musikanter.

I tillegg til Horace Silvers nydelige "Peace" og standardlåtene "Like Someone in Love" og "My Shining Hour", så har Larsdotter skrevet det aller meste av både tekster og musikk. En av tekstene er på svensk – resten på engelsk og med sin varme, inderlige stemme forteller Larsdotter oss at hun er en historieforteller vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Det musikalske utgangspunktet er akustisk, varm og melodisk jazz med røtter tilbake til både 60-tallet og med spor også fra artister som Rickie Lee Jones og Joni Mitchell. Når hun så har fått med seg toppmusikanter som pianistene Shai Maestro og Aaron Parks, saksofonisten Dayna Sstephens, gitaristen Oz Noy, bassisten Ben Street og trommeslagerne Ari Hoening og Nate Wood, så skjønner de som har fulgt en smule med på amerikansk jazz de seineste åra at tonefølget er i de beste hender.

Rebecka Larsdotter flytter ikke noen merkesteiner med "Whirlwind", men det er da heller ikke nødvendig. Hun gir oss derimot et vakkert og personlig møte med ei ny stemme. Hun "truer" også med å flytte til Ålesund i nær framtid – familien hennes bor der. Hun skal være velkommen.

Rebecka Larsdotter

Whirlwind

Losen Records/MusikkLosen

Robert Glasper er en av de viktigste nye stemmene i moderne amerikansk musikk. Her har han tatt for seg ledestjerna Miles Davis, satt biter av hans musikk inn i en ny setting og invitert med seg en rekke gjester, blant andre Erykah Badu, John Scofield og Stevie Wonder.

Robert Glasper og Miles Davis – sammen og hver for seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pianisten, arrangøren, komponisten og bandlederen Robert Glasper (38) fra Texas har siden begynnelsen av årtusenet i stadig større grad vist oss at han, på tvers av de fleste sjangre i moderne amerikanske musikk, er en viktig retningsgiver. Han kan være en ganske så straight triopianist når han ønsker det, men med "Black Radio" i 2012 vant han en Grammy for beste R&B-album. Om det er jazz, hip hop, soul, R&B eller såkalt neo soul, så kjenner Glasper seg hjemme samtidig som han har vært med å videreutvikle mange av disse sjangrene.

Glasper har, som de fleste andre med godt musikalsk gangsyn, et nært og godt forhold til Miles Davis (1926-1991) og hans musikk. Bakgrunnen for denne skiva og denne hyllesten er jeg faktisk ikke sikker på – kan det det kanskje være at det er 90 år siden sjefen blei født? – men Glasper var tydeligvis ikke vanskelig å be, men han ville ikke lage noen tradisjonell spille-låtene-til-Miles skive med masse trompet. Glasper ønska å sette det hele inn i 2016 og han ville heller ikke spille noe særlig sjøl – han ville hente inn artister han sjøl satte pris på og som han trodde ville tilføre Miles-verdenen noe nytt. I stor grad har han lykkes med det.

Glasper har ofte her plukka at biter av låter og brukt det som utgangspunkt og noen ganger er det "bare" den uforliknelige stemma til Miles som er inspirasjonskilden. Glasper har hatt fri tilgang til Sonys enorme Miles-arkiv og benytta det på et unikt vis.

Med seg her har han mer eller mindre kjente navn fra flere sjangre: Bilal, Illa J, Erykah Badu, Phonte, Hiatus Kaiyote, Laura Mvula, KING, Georgia Anne Muldrow, John Scofield, Ledisi og Stevie Wonder. Hver på sitt vis har de tatt utgangspunkt i Miles´ musikalske verden og laga ny musikk av det. Det er absolutt ikke sikkert at den konservative delen av jazzmenigheta vil juble for det de blir utsatt for, men for nye generasjoner som har et ønske om å finne ut hvor Miles Davis kom fra og hvem han var musikalsk, så er "Everything´s Beautiful" absolutt et sted å begynne. Miles ville ha digga dette – you know what I mean?

Miles Davis & Robert Glasper

Everything´s Beautiful

Columbia/Blue Note/Legacy/Sony Music

Arild Anderen er av den ustoppelige sorten – og takk for det! Her viser han fram en helt fersk trio og som det aller meste Andersen tar borti, så er dette også gull.

Arild Andersen omgitt av Helge Lien og Gard Nilssen – en ny topptrio er unnfanga.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For tre år siden bestemte de tyske jazzmagasinet Jazz thing seg for å hylle noen av de europeiske jazzmusikantene som har markert seg mest fordelaktig gjennom flere tiår og som har gjort seg fortjent til en tilnærma legendestatus. Det har så langt ført til brei redaksjonell omtale i magasinet, en konsert i Tyskland og en cd henta fra konserten. Vår egen basshelt Arild Andersen har på alle vis oppfylt "kravene" og den 15. april sto han på scena i Gütersloh foran et begeistra publikum.

Andersen har ved flere anledninger vist oss at han kan stå mutters aleine på scena og trollbinde sitt publikum. Ved denne anledninga, der vi kan høre en tydelig stolt Andersen takke for hederen mellom låtene, har han imidlertid invitert med seg to unge og en hel del mer enn lovende kolleger, pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Begge har jobba med Andersen tidligere – Lien som fjerdemann i Andersens faste trio og Nilssen i sjefens Mingus-prosjekt – men såvidt jeg vet er dette første gang de møtes som trio. Det skulle man på ingen måte tro!

Andersen har vært en foregangsmann på så mangt – ikke minst når det gjelder å ta med seg unge musikanter som har vært i stand til å utfordre han. Jon Balke og Pål Thowsen hadde ikke runda 20 da de blei løfta fram på 70-tallet og Tore Brunborg og Nils Petter Molvær var ikke mye eldre da de blei en viktig del av Masqualero på 80-tallet. Lien og Nilssen er en del eldre enn de nevnte, men tankegangen til Andersen er likevel den samme: han vil ha motstand og utfordringer og mye yngre 70-åring enn Arild Andersen finnes vel knapt.

De tre gir oss seks mer eller mindre kjente Andersen-låter i alt fra de vakreste og inderligste ballader som "The Day" og "Dreamhorse" til den kanskje mest groovy og funky Andersen-låta gjennom alle tider, "Outhouse" fra 70-tallet – ei låt som er like hip i dag som den gang. Andersen med sin usedvanlig personlige sound og sin utadvendthet i måten å uttrykke seg på og Lien og Nilssen med sitt trøkk, sin virtuositet og sine nye ideer, er med å gjøre dette til en festkveld av de sjeldne. Helt til slutt blir Andersen intervjua live fra scena og de som vil ha mer av det kan møte opp på Kongsberg om noen uker – det skal jeg sørge for:-)

"The Rose Window" er nok en bekreftelse på hvilken enorm standing Arild Andersen har også utenfor våre egne grenser. Det er også en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er på alle slags vis. Vi snakker legende – ferdig snakka.

Arild Andersen

The Rose Window

Intuition/MusikkLosen

Multiinstrumentalistene Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik har hver for seg – og sammen – tatt oss med til vakre og ettertenksomme steder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere.

"MRST" er en av de mest spesielle, men samtidig fascinerende utgivelsene som har kommet min vei den siste tida. Gitaristen, synthoperatøren, elektronikeren, pianisten – og en hel del annet – blant annet naturopptakeren, Kristian Skaarbrevik, har laga de fire første spora. kun på et av dem har han fått hjelp – på vokal.

Bjørn Thevik, i utgangspunktet bassist, har laga tre låter og gjør alt aleine. Det gjør han på moog, modulær synth og også han med naturoppatak som enn viktig ingrediens. Sånn sett har de to altså ingenting med hverandre å gjøre, men det har de likevel og det hører absolutt hjemme at dette har blitt én utgivelse – de to og deres musikk utfyller hverandre på et utfordrende og interessant vis.

Hva slags musikk er det så de to har skapt? Si det – de henter i alle fall inspirasjon fra en rekke kilder som for eksempel jazz, impro, samtidsmusikk og rytmisk elektronisk musikk og skaper lydlandskap de er helt aleine om og som beveger seg og oss på et unikt vis.

På meg funker begges musikk som en slags drømmeinvitasjon der den åpner for en rekke assosiasjoner og annerledes vinklinger enn de jeg er vant til.

Både Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik er åpne og søkende sjeler med mye på hjertet. Her får de ut mye av det og det er ustoppelig spennende å være med på ekskursjonene deres.

Kristian Skaarbrevik – Bjørn Thevik

MRST

Atterklang/Musikkoperatørene

Den amerikanske trompeteren Dominick Farinacci er et nytt navn i mi bok. Han har mye å fare med, men må det gjøres med ei slik innpakning da?

Jeg ønsker meg mer fra Dominick Farinacci neste gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

33 år unge Dominick Farinacci kommer fra Cleveland i Ohio. Det gjør også produsent i superklassen Tommy LiPuma. Det er 46 år mellom dem i alder, men hvis du er ute etter å selge skiver så er så avgjort LiPuma en å alliere seg med uansett. Mannen har stått bak 35 gull- eller platinum utgivelser, 33 Grammy-nominasjoner og 3 Grammy-priser med artister som Barbra Streisand, Miles Davis, George Benson og Diana Krall – han veit hva han holder på med.

Farinacci har blitt oppdaga av andre trompetstorheter som Wynton Marsalis for lenge siden. Det er absolutt ingen tvil om hans kvaliteter som instrumentalist og han er i besittelse av en mjuk og varm tone i hornet sitt. Men likevel….

LiPuma, og sikkert også Farinacci, har plukka fram låter av artister som Tom Waits, The Gypsy Kings, Horace Silver og Dianne Reeves – samt noen originalkomposisjoner – og pakka det inn så motstandsløst og kjedelig som vel tenkelig. Er det mulig med hjelp fra folk som Steve Gadd, Larry Goldings, Christian McBride og Jacob Collier kan du spørre og svaret er altså ja.

Jeg møter gjerne Dominick Farinacci igjen – han er utvilsomt en trompeter med masse potensial. Da ønsker jeg å møte en Farinacci som ønsker å melde noe med substans – han har det helt sikkert på lager et sted.

Dominick Farinacci

Short Stories

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Når man hører navnene Nymark og Molvær, så tenker man ofte i jazzsamenheng på de strålende trompeterne Kåre og Nils Petter. Denne gangen er det Lena og Jens Arne det handler om og det holder mer enn lenge det!

Lena Nymark og Jens Arne Molvær sliter ikke med generasjonsmotsetninger akkurat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Aslak Molvær

Jeg skammer meg ikke for det, men nok en gang må jeg nevne øya Sula når navnene Molvær og Nymark er involvert. Siden Sula, like utenfor Ålesund, må være den mest musikalske øya i kongeriket, så faller det nemlig både naturlig og riktig. Med "Utrøna", som betyr sjøbris eller solgangsbris på sunnmørsk, har den utmerkede vokalisten Lena Nymark (35) – faren hennes er søskenbarnet til Kåre – og Sulas Gandalf, som Lena kaller han, Jens Arne Molvær (75) på klarinett og tenorsaksofon – far til Nils Petter, gitt oss en herlig tilstandsrapport fra øya med kjente låter fra store deler av jazzhistoria med tekster på norsk – ofte oversatt og gjendikta av far Molvær.

Nymark, som har studert på Norges Musikkhøgskole og jobba med folk som Hanne Hukkelberg og Terje Isungset og som ga oss den flotte debutskiva "Beautiful Silence" for to år siden, har flytta tilbake til Sula og heldigvis fått i gang et fruktbart samarbeid med mannen som har betydd enormt mye for veldig mange både på Sula og i resten av landet, spesielt gjennom sitt engasjement i og bidrag til Ytre Suløens Jass Ensemble.

Her har de samla seg rundt et repertoar med låter som "Smile", "Waltz for Debby", "Autumn Leaves", "Somewhere over the Rainbow" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?", men med tekster utelukkende på norsk. Nymark synger vakkert og ekte på sunnmørsk/nynorsk og får empatisk og flott tonefølge av Molvær og den argentinsk/norske trommeslageren Carlos Alberici, pianisten Askjell Molvær – lillebroren til Jens Arne – og bassisten Lars Martin Vik.

"Utrøna" er en herlig og flott bekreftelse på både hvem og hva Lena Nymark, Jens Arne Molvær og Norges viktigste musikkøy, Sula, er. Her er det mye livsvisdom med referanser både til sjø, fjell, fjord, vind, barndom, eldring og kjærlighet – sjølve livet altså.

Lena Nymark – Jens Arne Molvær

Utrøna

New Field Music/Musikkoperatørene