Jazz med større J enn det Bill Charlap Trio serverer er nesten ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

Med Manhattan som kulisse serverer Bill Charlap Trio så hardtswingende og groovy bebopbasert jazz som vel tenkelig.

I fjor høst kom ikonet Tony Bennett med "The Silver Lining – The Music of Jerome Kern" i svært tett samarbeid med pianisten Bill Charlap. Noe forteller meg at den solgte i noe som likner på millionopplag og det fullt fortjent. Nå kommer Charlap med "oppfølgeren" "Notes from New York", men denne gangen uten Bennett, men med sine faste og langvarige triomedlemmer Kenny og Peter Washington på trommer og bass. Den kommer ikke til å selge i nærheten av fjorårets utflukt med Bennett, til tross for at kvaliteten er like høy.

Årsaken til at salget ikke vil bli det samme er jo åpenbar – her er ikke Bennett til stede. Ei instrumentalskive uten et vokalikon snakker ikke til så mange – slik er det bare. Når det er sagt så får vi her vite så tydelig som mulig hvorfor Bennett spurte akkurat Charlap, og herrene Washington også for den sakens skyld, om å bli med på fjorårets Kern-hyllest.

Vi snakker nemlig om en av klodens aller mest smakfulle pianister med base i The Great American Songbook. Det har Charlap (49), som forøvrig er gift med en annen pianist i samme klasse, Renee Rosnes, fortalt oss med en rekke trioinnspillinger tidligere. Det er altså så inderlig, ekte og – nok en gang og i mangel av et bedre ord – smakfullt det Charlap foretar seg sammen med sine musikalske siamesiske tvillinger, mistrene Washington som ikke er i slekt, at det bare er å nyte fra ende til annen.

Charlap skal være en av i de jazzverdenen som har størst oversikt over den amerikanske sangskatten – han kan visstnok det som er av låter – og her gir han oss ni mer eller mindre kjente melodier som "I´ll Remember April", "A Sleepin´Bee", Thad Jones´ "Little Rascal on a Rock" samt en nydelig og akk så saaaaakte soloversjon av "On the Sunny Side of the Street".

Bedre tradisjonell og tidløs triojazz enn det det vi blir servert på "Notes from New York" er ikke mulig å ønske seg – sånn er det med den saken.

Bill Charlap Trio

Notes from New York

Impulse!/Universal

Mongrel betyr bastard eller blandingsrase og med det i bakhodet er det lett å påstå at Mongrel er å foretrekke. Denne bastardmusikken er nemlig av det ypperlige slaget.

Mongrel med Ayumi Tanaka, Stian Andreas Egeland Andersen, Thomas Husmo Litleskare og Tore Flatjord er en kvartett med mye originalt på lager.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Høsten 2014 kom debuten til kvartetten Mongrel, "Taskenspill". I mine ører etablerte både kollektivet og alle fire individuelt seg som noe og noen av de mest spennende unge musikantene kongeriket hadde frambrakt på lang tid. Det var derfor med store forventninger jeg ga meg i kast med oppfølgeren, "Thick as Thieves", innspilt i Losens eget studio i Spania i fjor høst. La det være klart med en gang: alle forventninger og vel så det har blitt innfridd.

Som sist består Mongrel av bassist Stian Andreas Egeland Andersen – fra Stavanger, trommeslager Tore Flatjord – fra Nannestad og trompeter Thomas Husmo Litleskare – fra Trondheim. Svenske Johan Lindvall har overlatt pianokrakken til japanske Ayumi Tanaka, men fellesnevneren er uansett for alles del Norges Musikkhøgskole i Oslo.

Åtte av de ni låtene er skrevet av enten Egeland Andersen eller Husmo Litleskare, mens den siste er kollektivt unnfanga. Hele veien makter Mongrel å kombinere sine inspirasjonskilder fra det moderne, akustiske landskapet helt fra det amerikanske 60-tallet via et slags søkende nordisk-ECMsk klangbilde sammen med noe de er helt aleine om.

Det er en ro og vilje til å finne fram til noe sammen her som er unik. Her blir egoene lagt til side, samtidig som alle får vist seg fram, på et vis som forteller oss om en modenhet av sjeldent kaliber. Ro og oversikt kombinert med masse kollektiv energi er ofte en suveren oppskrift og den følger Mongrel fra start til mål. Mye kunne vært sagt om hver enkelt her – alle er strålende solister allerede – men først og fremst er det kollektivet Mongrel som tiltaler meg også denne gangen.

Mongrel

Thick as Thieves

Losen Records/MusikkLosen

Nå er det på høy tid at mange får opp ørene for Ingvild Koksvik. Grunnen er enkelt og greit at hun synger så uendelig vakkert og ikke minst uhyre personlig.

Ingvild Koksvik – lytt og nyt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har stifta bekjentskap med Ingvild Koksvik tidligere – da med duoen Orvilsk! Der sang hun tekster av Ernst Orvil sammen med tangentektemannen Lars Jakob Rudjord. Det tok kun kort tid å oppfatte at hun hadde ei stemme det var lett å bli forført av. Det er nå hele seks år siden og det er godt, svært godt faktisk, å få gjenoppfriska møtet Koksvik og med "Og sangen kom fra havet" bekrefter hun på alle vis førsteinntrykket. Her har hun skrevet alle tekstene sjøl og nesten alle melodiene også – Rudjord har bidratt på tre av dem.

Koksvik er bosatt på Lista – det vil si så langt sør du kommer i landet. Det betyr igjen at hun, til tross for at hun egentlig kommer fra Lørenskog, har et nært og sterkt forhold til havet, slik alle som enten er oppvokst eller bor der har. Som hun synger: "Jeg kommer ikke herfra, men jeg er hjemme nå".

Havet byr på så mye: lengsel, styrke, savn, kjærlighet, håp, drømmer. Alt dette og mere til har Koksvik greid å beskrive i tekstene sine og hun formidler dem på et vakkert og usedvanlig personlig vis. Hun har ei lys, inderlig og sterk stemme som bærer veldig godt.

Innspillinga er gjort så langt borte fra den bløde kyststribe som vel tenkelig – i New York. Koksvik har nemlig blitt "oppdaga" og hennes agent over there henta henne over dammen for at hun kunne få gjøre denne innspillinga med nye musikanter og ny inspirasjon. Rudjord spiller fortsatt ei sentral rolle, men produsent og trommeslager Joel Hamilton (Elvis Cotello, Black Keys, Tom Waits) har også henta inn et kremlag av NY-musikanter som gitaristen Marc Ribot, også han med Tom Waits- og masse alternativ jazzbakgrunn, til å kle de vakre, nesten sfæriske melodiene til Koksvik.

Det er godt å dukke ned i Ingvild Koksviks nesten drømmeaktige verden. Hun har historier å fortelle og hun har evnen til å fortelle dem – inderlig og sterkt. Når så tekstene er omfavna av dette vakre pop/vise/jazz-landskapet i tillegg så har Ingvild Koksvik tatt seg inn i mitt sanseapparat for å bli der værende vil jeg håpe.

Ingvild Koksvik

Og sangen kom fra havet

Fyrlyd Records/digerdistro.no

Når tangentsjef Jeff Lorber byr opp til fest så veit vi stort sett hva vi får. Også denne gangen får vi mer av det samme og de som liker vestkystfusion har nok en gang mye å glede seg til.

Jeff Lorber med blant andre Jimmy Haslip på elbass er like funky som han alltid har vært.

Jeff Lorber er en utmerka tangentmann, komponist og bandleder som aldri har slått skikkelig gjennom her hjemme. Årsaken er garantert ikke hans kvaliteter på de nevnte områdene – de holder nemlig mer enn lenge nok. Grunnen er nok mer at sjangeren Lorber har sverga til gjennom mange år aldri har blitt "godtatt" i de musikkpolitisk riktige kretsene. Det vil ikke skje denne gangen heller, men de som digger denne formen for fusion vil garantert juble – nok en gang!

Mange opplever musikken til Lorber som glatt. Jeg gjør ikke det, men jeg opplever den heller ikke som særlig utfordrende. Han er tilhenger av den gode melodien og det er lett å bli med på ferden – låtene sitter i bakhodet etter første gjennomlytt for å si det sånn. Det er også mange som kaller slik musikk for instrumental pop, men jeg mener det er jazzkvaliterer i det som blir servert som går langt forbi Kenny G og hans likemenn.

Lorber har med seg den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som et urheftig fundament og ellers bidrar solister som gitaristen Robben Ford, saksofonisten Bob Mintzer og trommeslageren Vinnie Colaiuta -vi snakker på øverste hylle med andre ord.

Sola og sommertemperaturer har begynt å melde seg. Musikken til Jeff Lorber Fusion egner seg egentlig ypperlig i slikt vær. Den varmer ekstra faktisk.

Jeff Lorber Fusion

Step It Up

Heads Up

De kommer fra hele landet og nå er det jazzstudenter fra Oslo og Stavanger som viser seg fram med jazzprogbandet Mothman.

Mothman sparer ikke på kruttet.

Den ene dagen er det band med utgangspunkt i jazzutdanninga i Kristiansand, den neste er det Oslo eller Trondheim. Nå er det altså Stavanger og jazzlinja ved universitetet der, og Oslo, som viser oss hva de har "skapt". Kvartetten Mothman, som har eksistert helt siden 2010 og som har turnert mye både her hjemme og utenlands, består av bassgitaristen Alexander Hoholm, elpianisten og synthoperatøren Tarjei Lienig, gitaristen Mads Røksund og trommeslageren og perkusjonisten Martin Ulvin og de kommer opprinnelig fra jazzmetropoler som Granvin og Furnes, men Stavanger har altså ført dem sammen til et kollektiv som absolutt har noe eget å melde.

Mothman kaller seg sjøl et jazzprogband og musikken deres forsvarer så absolutt en slik betegnelse. De åtte låtene er kollektivt unnfanga og forteller oss om en gjeng som har henta inspirasjon fra en rekke kilder: rock, impro, straight jazz, støy er noen av kildene som renner meg i hu i møte med musikken. Ofte låter det tøft, hardt, kompromissløst, men likevel melodisk, og de unge herrene viser også at de er svært samspilte og evner å ta i bruk dynamiske virkemidler slik at musikken ikke blir enstonig.

Mothman består av enkeltmusikere med mye på hjertet og som samtidig er et kollektiv med felles retning. Dette har vært mitt første møte med alle sammen, såvidt jeg kan huske, men jeg gleder meg allerede til flere – både med Mothman og sikkert i en rekke andre konstellasjoner også.

Mothman

Mothman

Ulv, Ulv Records/barejazz.no/tigernet.no

Mange med meg har nok stilt seg spørsmålet om det finnes en arvtaker etter Jimi Hendrix og Terje Rypdal noe sted? Nå er svaret klart, nesten i alle fall, og det er vel kanskje noe overraskende at det er ei jente med bestefar som var frisør i Myrabakken i Molde som skulle føre stafettpinnen videre. Hedvig Mollestad er mer enn klar!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rød kjole, høye hæler og et helvetes trøkk – Hedvig Mollestad Trio.

Festen begynte på sett og vis i 2009. Da fikk nemlig den da 27 år unge gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen, datter av den strålende flügelhornisten Lars Martin Thomassen født og oppvokst i Molde, et stipend på 50000 kroner fra SpareBank1 SMN som årets jazztalent under Moldejazz. En mildt sjokkert Hedvig Mollestad, som hun bruker som artistnavn, måtte ta seg en tur i Tafjordfjella får å finne ut hvordan pengene skulle brukes og hvordan hun skulle framstå året etter da takk-for-prisen-konserten skulle gå av stabelen i Molde. Ingen som var til stede på lille, intime Forum den gangen i 2010 kommer til å glemme det.

Siden jeg hadde gleden av å være konferansier på konserten, samtidig som jeg faktisk introduserte foreldrene for hverandre noen tiår tidligere, så må jeg innrømme at jeg var ekstra spent da, har vært det siden og er det fortsatt når Hedvig Mollestad Trio har noe nytt å melde – og det har hun og de hele tida.

Trioen, som heile tida har bestått av sjefen på gitar, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på både akustisk og elektrisk bass, har til nå gitt oss tre album på velmeritterte Rune Grammofon og høsta tildels voldsomme kritikker verden rundt. Iført sin kledelige røde kjole og høye hæler, så var det ikke, og er det kanskje fortsatt ikke, urheftig og tøff musikk med solide røtter i heavy rock og ditto jazz man kunne forvente seg fra jenta oppvokst i Ålesund, men det er altså hva de hadde å by på og fortsatt byr på.

Med sitt fjerde – og femte – visittkort gir de oss henholdsvis ei skive med et helt nytt materiale skrevet av alle tre og ei liveskive med "gamle hits" spilt inn på Oslo-klubbene Buckley´s og John Dee med et begeistra publikum hjertelig tilstede. Musikken er like tøff, melodisk, heftig, riffbasert, dynamisk – det finnes faktisk ballader her også – og personlig som den har vært helt siden 2010 og trioen er i stadig utvikling og mer samspilt enn noen gang. Dessuten er Hedvig Mollestad en bedre og mer spennende solist enn jeg noensinne har hørt henne og at journalistveteranen Richard Williams fra engelske Melody Maker har takka ja til å skrive liner notes, sier også en hel del om hvilken anseelse Hedvig Mollestad Trio nyter etterhvert rundt om på kloden.

Under årets Moldejazz år vi møte trioen med fjorårets Artist In Residence, Mats Gustafsson, som spesiell gjest. Bedre oppvarming enn disse to skivene er ikke mulig å få. Tøft og herlig og det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene allerede!

Hedvig Mollestad Trio

Black Stabat Mater

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Hedvig Mollestad Trio

Evil in Oslo

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Med sin tredje krim om og med privatdetektiv Olivia Henriksen, sørger Lene Lauritsen Kjølner nok en gang for at spenningssommeren er redda for både vestfoldinger og mange andre.

Lene Lauritsen Kjølner holder spenninga ved like.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Livet har gjort det slik med meg at mye av denne romanen har blitt lest i Vestfold. Det passer for så vidt utmerket siden hele historia til Lene Lauritsen Kjølner er lagt til dette lille fylket der sommeren helst skulle vart hele året.

Dette er mitt første møte med Lauritsen Kjølner og hennes heltinne Olivia Henriksen – en tidligere diplomatfrue som nå står på egne bein og altså har blitt privatdetektiv. "Dakota rød" er den tredje boka om og med Olivia H i sentrum for det hele og Lauritsen Kjølner har tydeligvis funnet en nerve og har solgt rundt 50000 av de to første bøkene.

Lauritsen Kjølners tilhengere får nok mer av den samme sommerlette medisinen her. Plottet er for så vidt ganske enkelt og lettfattelig – den ikke veldig ansette byggmester Bergersen blir fungert drept ombord i et veteranfly som har vært på en liten chartertur fullt av andre kolleger som alle mer eller mindre har et mulig motiv. Noen stoler ikke på at politiet i Tønsberg er rette adresse for å oppklare mordet og da kommer sjølsagt Olivia Henriksen inn i bildet. Det er vel heller ingen bombe hvem som til slutt går seirende ut av akkurat den "kampen".

Dette er altså ingen blodig krim som blir "krydra" med den ene mer utspekulerte drapsmetoden etter den andre. Det er en lett, velskrevet historie som egner seg utmerket for ymse svaberg utover sommeren og som holder leseren fanget nesten helt til slutt. Sommeren kan bare komme til Vestfold og alle andre fylker: Olivia Henriksen er klar!

Lene Lauritsen Kjølner

Dakota rød

Vigmostad & Bjørke

Det er ikke hver dag vi blir møtt av en duo med gitar og klarinett som instrumenter. Så er ikke ECM-sjef Manfred Eicher noen A4-produsent heller.

Mona Matbou Riahi og Golfam Khayam gir oss musikk vi ikke visste fantes.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk er at postmannen dukker opp med musikk man ikke visste fantes og som får mottaksapparatet til å skjerpe seg kraftig. Naqsh Duo, bestående av gitaristen Golfam Khayam og klarinettisten Mona Matbou Riahi, begge født i Teheran i Iran, tilhører avgjort den kategorien. Nok en gang beviser ECMs ideologiske leder Manfred Eicher at han leiter og finner der andre overhodet ikke søker og de som velger å tilbringe tid sammen med Naqsh Duo, kommer garantert til å få en annerledes opplevelse.

Vi har med to fantastiske instrumentalister å gjøre – meget skolerte for å si det mildt. De har gått tilbake og studert sitt hjemlands rike musikalske tradisjoner og laga ni egne komposisjoner ut av det der ornamenteringer, stemninger, mikrotonale landskap, spesielle rytmiske konstruksjoner og improvisasjon går sammen på et vis jeg aldri har opplevd før i alle fall.

Helle veien fører de dialoger så åpne, unike og inderlige at du blir sittende ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Stemningene kan ofte virke litt mørke, men de er hele tida søkende og uendelig vakre. Nok en gang har Eicher funnet gull på steder de færreste av oss ikke ante noe om musikken til. Anbefales veldig til de som gjerne vil åpne nye dører og oppleve noe unikt.

Naqsh Duo

Narrante

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det er jo en viss logikk i det at en herlig dose varm visejazz kommer fra Sørlandet. Love Exit Orchestra med vokalisten Sheila Simmenes i spissen er så greie at de sørger for det.

Love Exit Orchestra gir oss varm og god visejazz.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor vi enn snur og vender oss i vårt langstrakte land så dukker det opp nye band og nye artister de fleste av oss aldri har hørt om før. Jazzutdanning på universitetsnivå har dukka opp som paddehatter – nordligst i Tromsø og lengst sør i Kristiansand. Det har resultert i nye muligheter for mange og Love Exit Orchestra er et flott eksempel på hva det kan føre til.

Utgangspunktet var at vokalisten Sheila Simmenes mer eller mindre tilfeldig møtte den svenske bassisten Fredrik Sahlander. Kjemien og empatien var på plass med en gang og snøballen begynte å rulle og med trompeteren Tore Bråthen, pianisten Oscar Jansen og trommeslageren Jens Tobias Nyland ombord, er Love Exit Orchestra ei fullrigga skute som har mye god musikk og musikalsk varme å by på.

Vi snakker om usedvanlig melodisk visejazz med røtter tilbake til 50-tallet, men absolutt med spor av både pop og soul fra våre dager. All musikk og alle tekster, en på norsk og resten på engelsk, er unnfanga av bandets medlemmer og Simmenes, med et varmt og inderlig uttrykk, avslører raskt at hun både har røtter i pop, soul, reggae og jazz – hun scatter også på et vis som forteller oss at hun har lytta til salige Ella Fitzgerald, men samtidig er avstanden til for eksempel Lisa Ekdahl ikke så veldig stor.

Det er varme i lufta og det er varme i musikken til Love Exit Orchestra, sjeldent varmt trompetspill fra Tore Bråthen bør absolutt legges merke til – den musikalske makrellen fra Sørlandet har kommet og det er bare å glede seg noen måneder framover. Noe forteller meg forresten at denne musikken vil virke resten av året også.

Love Exit Orchestra

Darling

SHE Music/shemusic.no

Cellisten og komponisten Lene Grenager har skrevet musikk for en annen cellist, Marianne B. Lie. Resultatet er intet mindre enn flott, spennende og djupt personlig.

Marianne B. Lie har både vilje og evne til å skape noe unikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lene Grenager og Marianne Baudouin Lie har samarbeida siden. 2002. Hver for seg har de vist oss at de har vært sjangersprengende musikanter som vi har støtt på både sammen med den unike kvartetten Spunk, i Trondheim Jazzorkester og i Alpaca Ensemble, blant annet sammen med Eirik Hegdal.

Med "Khipukamayuk", som er en betegnelse i inkaspråket på en som kan løse opp knuter, tar de samarbeidet et steg videre. Her har Lene Grenager skrevet to verk spesielt for Lie mens det tredje, "Tryllesangen", blei bestilt av Rikskonsertene i 2002 og er et verk Lie har spilt mye siden. To av verkene blir spilt sammen med Trondheim Sifonietta – et ypperlig kammerensemble med samtidsmusikk som sitt spesiale. Det tredje verket, "Prelude, Sarabande, Gig", består av tre satser og er en solokonsert for cello som Grenager beskriver som et søsterverk til Bachs femte solosuite for cello.

Det er tydelig at Grenager og Lie har truffet hverandre noe voldsomt musikalsk.De er begge sterkt tiltrukket av et samtidsmusikalske uttrykk og de skammer seg heller ikke over å utforske bruk av elektronikk og muligens også improvisasjon – hva vet jeg?

Det jeg i alle fall vet er at både musikken Grenager har skrevet og tolkningene Lie gjør – eller knutene han finner løsninger på – er både uttrykksfulle, dynamiske, melodiske, fascinerende og ytterst personlige. Dette er ikke musikk jeg støter på til daglig, men som jeg synes er veldig utfordrende og inderlig.

Marianne B. Lie

Khipukamayuk

Øra Fonogram/Musikkoperatørene