Tor Hammerø

Bandet Himmelhamn fra Haugesund befinner seg i landskap jeg sjelden oppsøker. De skal ha all ære for å ha invitert meg inn.

Himmelhamn viderefører tradisjonen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Himmelhamn, under ideologisk og musikalsk ledelse av Vigleik Winje, har tatt for seg tolv mer eller mindre ukjente salmetekster og gitt dem nytt og moderne tonefølge. Det kan åpne materialet for et helt nytt publikum – kristne som andre.

Årsaken til at jeg har kommet over Himmelhamns debut er følgende: den er utgitt på Kirkelig Kulturverksted – et selskap jeg har den største respekt for og som har ei lang historie med å utgi kvalitetsproduksjoner. Derfor var jeg også spent på hva Himmelhamn hadde å by på.

Kvintetten, som foruten Winje på vokal, gitar og andre strengeinstrumenter, består av Hanne Undheim Askeland på vokal, Kjell Magne Fauskanger på bass, Torleiv Fossum på banjo og pedal steel og andre strenge-saker og Jarle Kristoffersen på cello – pluss en rekke gjestemusikanter, hevder at de har skua bakover for å finne retninga fremover.

Til tross for at jeg ikke har noe forhold til salmeskatten som blir løfta fram her og heller ikke troa den stammer fra, så har jeg den største respekt for de som hører hjemme der. Der gjør åpenbart Winje & Co og når han har skrevet ny musikk i visepop- og americana-tradisjonen, så blir det plutselig et annet møte med et univers som for nye generasjoner kanskje oppleves som gammeldags.

Dette er ærlig og inderlig musikk framført av mennesker som tror på dette og som vil løfte det fram for andre. Det har de greid på et fint vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Himmelhamn

Himmelhamn

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den islandske pianisten Agnar Már Magnússon har tatt turen til New York for å møte vår egen utvandra supergitarist Lage Lund. Det var lurt av han.

Lage Lund og Agnar Már Magnússon i aksjon i studio.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er neppe så mange her hjemme som kjenner til Magnússon (44) og hans pianistiske bravader. Slik er det også med Skiensgutten Lund (39) som utvandra rett etter videregående og som siden har gjort USA til sitt hjemland og New York til sin hjemby.

Mitt første møte med Magnússon var for vel et år siden – i trioformat. Etter studier i Nederland og lengre opphold i New York, med plateinnspilling med blant andre Bill Stewart og Ben Street, har Magnússon flytta tilbake til Island. Likevel holder han kontakten med andre miljø ved like og denne gangen har han altså satt vår egen gitargigant i New York, Lage Lund, stevne.

I løpet av en marsdag tidligere i år blei «Hending» tatt opp i det legendariske studioet Systems Two i Brooklyn hvor Lund er bosatt hvis jeg ikke tar feil. I bydelen altså – ikke i studioet.

Med ni Magnússon-komposisjoner på repertoaret tar de to oss med på eleverte, melodiske samtaler med røtter i alt fra et beboplandskap, via en ECM-estetikk til tydelige klassiske impulser.

De to leser hverandre som åpne bøker og utfyller og utfordrer hverandre på best mulig kammerjazzikalsk vis. Dette er musikk å synke ned i og finne den store ro hos. Herlig fra to glitrende instrumentalister.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Agnar Már Magnússon – Lage Lund

Hending

Dimma/dimma.is

Da snakker jeg både om romanens hovedperson og ikke minst om forfatter Per Petterson. «Menn i min situasjon» er intet mindre enn en stor og emosjonell leseopplevelse.

Per Petterson har gitt meg en sjelden leseopplevelse.

Da er det tid for innrømmelse og erkjennelse – igjen. Jeg har altså ikke lest Per Petterson noen gang. Før nå. Jeg har sjølsagt skjønt at det har vært dumt av meg, men det har altså ikke blitt slik. Basert på de dagene vi har tilbrakt sammen nå, så har det vært en unnlatelsessynd av de store.

Per Petterson har ikke vært i skrivemodus på ei stund – hans forrige roman kom i 2012. Når han da først vender tilbake, så er det med et portrett av et menneske i krise som er så sterkt, presist, observerende og inntil beinet klokt og godt beskrevet at den som ikke kjenner igjen større eller mindre deler av denne krisa, ikke er ærlig med seg sjøl.

Forfatter Arvid Jansen er trebarnsfar bosatt på Bjølsen i Oslo. Etter at kona bestemmer seg for å forlate vår mann med alle barna, faller mye av livet sammen for Jansen. Det at han litt tidligere også opplevde nok ei tragedie ved at flere familiemedlemmer omkom i den store båtbrannen, gjør at det blir et svært tungt år.

Pettersson makter med sin usedvanlige språkføring, ofte med en flom av ord og tanker og andre ganger med en presis knapphet, og ta oss med inn i Jansens tanker og reise. Hvorfor har jeg kommet hit, hvor er jeg, hvordan kommer jeg videre? Store og viktige spørsmål som Petterson setter ord på og som kan være til hjelp for mange.

Det hevdes at «Menn i min situasjon» – hvilken romantittel forresten! – er et portrett av en mann som holder livet på avstand. Det stemmer sikkert det, men jeg opplever det også som fortellinga om et menneske med sjølinnsikt til å ta tak i livet – det må bare gås noen runder først. Kanskje er det ikke noen motsetning ute og går her. Mesterlig romankunst er det uansett.

Per Petterson

Menn i min situasjon

Forlaget Oktober

Vokalisten og låtskriveren Stina Kjelstad er et nytt navn for meg. Hennes andre visittkort har vært indre mindre enn en behagelig opplevelse.

Stina Kjelstad har evnen å snakke til oss.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Opprinnelig fra Toten, men bosatt i Stavanger, har Stina Kjelstad (31) enn så lenge makta å passere under alt for mange radarer. Hennes innsmigrende og lett naive stemme er nemlig av slaget som snakker til deg med en gang og som har evnen til å bli værende der.

Opprinnelig skulle Kjelstad studere dans i Stavanger, men en skade førte til at hun plukka opp igjen musikken og i tillegg til ei tidligere soloskive, så har hun også vært å høre i jentevokaltrioen Songs by the Sea.

Kjelstad melder seg umiddelbart inn i en flott og stolt singer/songwriter-tradisjon. Hun skriver om temaer de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og hun formidler dem på et tilforlatelig og personlig vis. Hun er miksa langt fram i lydbildet og der har hun noe å gjøre.

Medspiller på de fleste områder i livet, også som medforfatter av låtene og som medprodusent, Andreas Barsnes Onarheim, skal ha mulig slags ære for å ha skapt deilige omgivelser som det lett barnlige uttrykket til Kjelstad – det er mulig å trekke tråder til Lisa Ekdahl her – passer utmerket i.

Hele veien er det spesialplukka medhjelpere som Barsnes Onarheim på allehånde strengeinstrumenter, Thorleifur Gaukur Davidsson på munnspill og Simen Kiil Halvorsen på trompet som krydrer musikken og alle bidrar med sitt eget og med masse empati.

Lisa Ekdahl har vært nevnt, men den aller største inspirasjonskilden, Joni Mitchell, får sin egen store hyllest som avslutning: «Joni» med Kjelstad heilt aleine på vokal og akustisk gitar. Ekte og inderlig. Minuset med «Home», er at låtene, som befinner seg i et slags visepoplandskap med en hel del americana i seg, er noe for like – litt for enstonige.

Det tok sin tid før Stina Kjelstad og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg gleder meg allerede til neste møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stina Kjelstad

Home

Fjorden Music/stinakjelstad.com

Uansett kommer Michael Bublé aldri unna følgende faktum: han vil alltid bli forbundet og sammenlikna med Frank Sinatra. Det er jo ikke det verste det da.

Michael Bublé har både stemma og glimtet han.

Den canadiske sangeren, entertaineren og crooneren Michael Bublé (43) har helt siden 2003, da debutalbumet så dagens lys, vært sett på som den som kunne føre arva etter Frank Sinatra videre. Bublé har så avgjort mange av de nødvendige kvalitetene på plass.

Bublé har solgt bortimot 20 millioner skiver og nyter en popularitet som er av typen voldsom. Om et knapt år står han på scena i Telenor Arena og noe forteller meg at billettene komme til å fyke unna nok en gang. Han har enkelt og greit sørga for å bli superstjerne gjennom et ganske så tradisjonelt tankesett og ditto musisering og måte å synge på.

Med sin karakteristiske og varme baryton har Bublé skapt seg et univers som slekter en hel del på Sinatra, Tony Bennett, Mel Tormé og andre i den samme gata. Basisen for Bublé, som har kroatiske røtter, er jazzens standardmateriale, kobla med en del samtidig popmateriale med blant annet countryovertoner og noe egetskrevet stoff som hører mer hjemme i popens verden enn i jazzens. Han bryr seg med andre ord ikke så mye om musikalske sjangre – her er det kvalitet som teller.

Sammen med superarrangør David Foster byr han denne gangen på låter som «When I Fall in Love», «When You´re Smiling», «My Funny Valentine», «La Vie en Rose» i duett med Cécile McLorin Salvant, countryklassikeren «Help Me Make it Through the Night» i duett med Loren Allred, «Unforgettable» og «Where or When». Når tonefølget blir tatt vare på av toppfolk fra jazzens verden, så låter dette sjølsagt uten plett og lyte.

Alle de som elsker Bublé får med andre ord akkurat det de ønsker seg – en ny dose der altså, mens de som er ute etter fornyelse bare kan glemme det. Michael Bublé er og forblir Michael Bublé og sjøl om han står svært langt fremme i rekka til å stafettpinnen videre etter Ol´ Blue Eyes, så har han fortsatt et stykke igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Bublé

❤

Reprise Records/Warner Music

Bandet Heigh Chief. er et nytt bekjentskap for meg, men noen vil sikkert huske Marcus Løvdal. Han er sentral også her.

Heigh Chief. er på vei.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Av og til er det hyggelig å dukke ned i underskogen av det som skjer i norsk musikkliv. Der befinner Heigh Chief. seg og her er de med sin tredje utgivelse – den første kom under navnet Marcus Løvdal Band.

Nå har det seg slik at jeg ofte er den lykkelige mottaker av musikk jeg i utgangspunktet ikke vil ha oppsøkt og dermed brukt tid sammen med. Heigh Chief. – spør meg ikke om hva bandnavnet betyr – tilhører den kategorien, men jeg bryter gjerne sammen og tilstår at jeg har hatt opp til flere timer med hygge i deres nærhet.

Heigh Chief. består i tillegg til nevnte Løvdal på gitar og vokal av Bjørn Blix med samme «jobb», Jonatan Eikum på trommer, perkusjon og backing vokal, Lasse Kulsrud på bass og backing vokal og Lars Christian Narum på orgel.

I tillegg til ti originallåter så består «II» av ei coverlåt og ikke hvilken som helst cover heller; Bob Dylans «I Shall Be Released». Egentlig sier den ganske mye mye om hvor vi finner det musikalske landskapet til denne fine kvintetten: her er det doser av rock, blues og americana krydra med ei teskje jazz.

Både Blix og Løvdal er vokalister med særpreg i stemmene sine og de har med seg musikanter som vil akkurat det samme stedet som frontfigurene.

Det Heigh Chief. gir oss er varm, «ukomplisert» og livsbejaende musikk som jeg har en sterk mistanke om funker strålende live også. Dette har vært et hyggelig møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heigh Chief.

II

Cracker Factory Music/heighchief.com

Med bandet Dirigo Rataplan introduserer den amerikanske trommeslageren Devin Gray seg som ei svært lovende stemme.

Devin Gray sammen med Ellery Eskelin, Dave Ballou og Michael Formanek – Dirigo Rataplan.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Devin Gray er 35 år ung og har spilt med mangt og mange i den hippeste New York-jungelen. Gray er også en mer enn lovende bandleder og komponist og med Dirigo Rataplans andre utgivelse får jeg stifte bekjentskap med han for aller første gang. Det har definitivt frista til gjentakelse.

Gray føyer seg inn i ei stolt rekke med trommeslagere som altså viser seg å være mye mer enn «bare» det – som om ikke trommeslager er nok!!!! Art Blakey, Paul Motian og Espen Rud er bare tre av dem som rinner meg i hu – Devin Gray er i godt selskap.

Med et kollektiv bestående av trompeteren Dave Ballou, tenorsaksofonisten Ellery Eskelin og bassisten Michael Formanek – vi snakker kremlag blant de ikke aller mest kjente, men som nyter svært stor anerkjennelse spesielt blant medmusikanter – inviterer Gray oss inn i et musikalsk landskap der fraværet av akkordinstrument raskt får tanke til å gå i retning Ornette Coleman.

Sjøl om Gray garantert har hørt mye på Coleman og er influert av tankegodset hans, så har han skapt musikk som står veldig på egne bein. Noe er svært melodisk, noe annet er mer åpnet og løst – uansett befinner de fire seg på hjemmebane både solistisk og ikke minst kollektivt. Her er det store doser musikalsk empati ute og går og Gray har funnet fram til eksakt de rette medmusikantene til å ta ideene sine videre.

Devin Gray er avgjort ei stemme å lytte til nå og helt sikkert i åra som kommer.

PS Det er svært hyggelig at bloggen Tor de Jazz blir lagt merke til godt utenfor Harald og Sonjas grenser – denne tilsendte cden er bare ett av mange eksempler på det.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Devin Gray

Dirigo Rataplan

Rataplan Records/devingraymusic.com

Den norske perkusjonisten Håkon Berre og den amerikanske altsaksofonisten Aram Shelton har latt det stå til – uten grenser.

Håkon Berre og Aram Shelton utfordrer hverandre – og oss.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I landskap ingen andre har vært i tidligere, inviterer Berre og Shelton både seg sjøl og oss med på ei fascinerende reise. Reisa blei foretatt en sein januardag i år, men har absolutt ikke noen utløpsdato på seg.

Håkon Berre (38) er trønder god som noen, men har passert under diverse radarer her hjemme fordi han har vært bosatt i Danmark de seineste 15 åra. Der har han etablert seg i en rekke konstellasjoner med likesinnede fra store deler av verden. Vi snakker frijazz i ymse utgaver og at Berre er utstyrt med noe eget, tar det ikke lang tid å slå fast.

Mitt første møte med Berre, for knapt to år siden, var i samrøre med to litauiske musikanter. Nå er det altså den relativt ukjente amerikanske saksofonisten Aram Shelton (42) som står på den andre sida og det tar kun kort tid før man skjønner at de to har mye å si hverandre – og oss.

Det de to gir oss er åtte stemninger/tilstandsrapporter der de utfordrer og utdyper hverandre ved hjelp av sine unike stemmer og sine dynamiske evner. Her blir det enkelt og greit ført samtaler på et personlig plan, langt utenfor tradisjonell melodikk, som det er spennende å få lov til og være «tjuvlytter» til.

Håkon Berre og Aram Shelton fører fullstendig kompromissløse samtaler og det er både hyggelig og krevende å være tilhører.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aram Shelton – Håkon Berre

Dormancy

Singlespeed Music/aramshelton.bandcamp.com/album/dormancy

De finske parhestene Verneri Pohjola og Mika Kallio har gitt seg ut på ei høyst spesiell reise. De har utforska hvordan det er å bli dyr.

Mika Kallio og Verneri Pohjola setter i gang fantasien både hos hverandre og hos oss.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Trompeteren Pohjola, som også benytter seg av elektronikk, og trommeslageren Kallio, som også spiller på gong, har stått i spissen for moderne finsk jazz i en årrekke nå. Vi snakker om to musikanter med få om noen grenser og i dette tilfellet har de gitt seg sjøl ei utfordring av helt spesiell karakter.

Vi har møtt de to tidligere også, men da i bandsammenheng – blant annet på Pohjolas Edition-debut «Pekka», en hyllest til Pohjolas far, den legendariske, nå avdøde jazzmusikeren Pekka Pohjola. Sjøl om det også var relativt åpent og løst, tar de to den mye lenger ut ved denne anledninga.

Utgangspunktet for denne innspillinga er filmskaperen Perttu Saksa sin poetiske dokumentarfilm om menneskets ønske om å bli et dyr. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste at mennesket hadde ei slik dragning, men aksepterer sjølsagt min uvitenhet og lar meg uansett fascinere av Pohjola og Kallio sin måte å skape musikk på til denne spesielle tematikken.

Saksa hadde skapt bilder, ideer og visjoner som Pohjola og Kallio etterhvert fikk se og som trigga de to til å kaste seg rundt. De har skapt seks stemninger og/eller bilder som helt sikkert har vært med på å løfte den ferdige filmen, men sjøl om jeg/vi ikke får sett den, så står musikken på alle måter på egne bein. Her er det bare å lage sine egne bilder og la fantasien ta deg akkurat dit den vil – på sitt mest dyriske.

Verneri Pohjola og Mika Kallio er to fremragende og uttrykksfulle musikanter. Her gir de oss nok et høyst spesielt bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Verneri Pohjola – Mika Kallio

Animal Image

Edition Records/Border Music

Det har ligget i korta ei stund, men nå er de delt ut: Steinar Raknes har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk sammen med noen av sine beste musikalske venner.

Steinar Raknes er en sjangerfri artist med stort internasjonalt snitt over seg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med det tredje skal det skje heter det jo. «Chasing the Real Things» er nemlig tredje cd ut i Stillhouse-universet til Raknes – Otrøyas store bassønn og etterhvert også vokalist i samme klasse. Helt fra han lanserte seg sjøl som vokalist med eget basskomp under Moldejazz for en hel del året siden, har denne sida av Raknes´ voldsomme talent skutt fart og gjennom utgivelsene «Stillhouse» fra 2012 og «Down South» fra 2016, innspilt i Argentina med lokale musikanter, har han klart og tydelig fortalt oss hvilken enorm bredde det er i hans uttrykk.

Stadig heftigere

Begge de nevnte utgivelsene holdt skyhøyt nivå. På debuten hadde han med seg blant andre Solveig Slettahjell og Unni Wilhelmsen til å skape et unikt americana-miljø og de to, pluss Ane Brun, er heldigvis invitert tilbake også denne gangen. Duettene de byr på skal ingen tvinge meg til å velge blant – vi snakker nemlig gåsehud hele veien og alle de tre fantastiske stemmene kler Raknes bortimot til perfeksjon, men på hvert sitt unike vis.

Når så festen blir krydra fra låt til låt med munnspillet til Willie Nelson-kompanjongen Mickey Raphael, saga (!) til Per Oddvar Johansen på «Sailing» – ja, akkurat den ja -, fela til Ola Kvernberg, tenorsaksofonen til kollegaen helt tilbake til The Core-tida, Kjetil Møster, og pumpeorgelet til Andreas Utnem, ja så har dette blitt en musikalsk godtepose av voldsomme dimensjoner.

Stemma og låtene

Raknes´ stemme og uttrykk har vært sammenlikna med en Bruce Springsteen fra Junaiten. Det unnslipper ikke Raknes denne gangen heller, men han gjør det med sin helt personlige tvist hele veien og både Raknes og vi på den andre sida lever veldig godt med det.

Som før så har Raknes miksa repertoaret med originallåter, sju i tallet denne gangen, og Julie Millers «All My Tears», «The Moon Is a Harsh Mistress» som Radka Toneff udødeliggjorde, Lee Hazlewood og Nancy Sinatras «These Boots Are Made for Walking», Gram Parsons «A Song for You», «Sailing» og Bob Dylans «Maggie´s Farm» og det har blitt til ei høytidsstund – intet mindre.

Steinar Raknes sin americana-verden har vært strålende tidligere også, men nå er det faktisk enda bedre. Åsom som det heter over there!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Raknes

Chasing the Real Things

Reckless Records/Musikkoperatørene