Tor Hammerø

Egentlig har hun vel aldri vært borte heller – Lisa Ekdahl. Det bare føles slik. Uansett er det godt å være i hennes selskap igjen.

Lisa Ekdahl har ei stemme og et uttrykk som er kun hennes.

Den svenske visepopjazzvokalisten Lisa Ekdahl (47) har liksom vært der hele tiden, men nå er det lenge siden jeg har hørt henne. Hun forteller oss umiddelbart at hun fortsatt har det – denne tonen som er bare hennes.

De fleste kjenner nok Ekdahl igjen fra hennes monsterhit «Vem vet» – en klassiker på alle slags vis. Med sitt slentrende, barnlige uttrykk gikk hun rett hjem både hos broderfolket og her hos oss. Veldig av mye av det Ekdahl har gjort har foregått på svensk, men her tar hun steget over til engelsk – uten at hennes «stemme» blir noe mindre Ekdahlsk av den grunn.

Hun har skrevet ti sanger som tar for seg både hverdagslige og mer eksistensielle temaer og hun bekrefter nok en gang at hun både er en låstsnekrer og historieforteller av meget solid kaliber. Hun forteller oss hvorfor publikum både har blitt fascinert av hennes univers og stadig kommer tilbake til det.

Når hun så omgir seg med et strålende band med blant andre gitarist, og alt mulig annet, Mathias Blomdahl – som også har produsert og arrangert vellyden, sønnen Milton Öhrström på piano og vibrafon og Per «Texas» Johansson på saksofoner og litt til, så blir dette dandert akkurat så smakfullt som både Ekdahl og vi kunne ønske oss.

Det skader heller ikke på noen som helst måte at gjester som vår egen duettdronning Ane Brun og den libanesisk-franske stjernetrompeteren Ibrahim Maalouf dukker på noen av spora og gir de ekstra krydder med sine sterke personligheter og unike stemmer.

Det tok sin tid før Lisa Ekdahl kom for å hilse på igjen, men det er jo hun som vet når det passer. Nå har hun altså gitt oss mer av det gode – og der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lisa Ekdahl

More of the Good

OKeh/Sony Music

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har tatt med seg noen av sine beste musikalske venner og skapt et unikt, morsomt og spennende univers.

Buicken ved fire av dem: Tom Stalsberg, Lars Saabye Christensen, Mathias Eick og Amund Maarud.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etterhvert har de besøkt nesten det som er av knatter og knøs i dette rare landet. Likevel må jeg bryte sammen i tilnærma krampegråt og tilstå at våre veier ikke har kryssa hverandre. Nå har derimot Buicken kommet hjem til meg og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe schwært no – veldig schwært.

Det har seg slik at Saabye Christensen har vært en av mine aller største forfatterfavoritter i mange tiår allerede. Når han så har slått sine lyrikk-kvaliteter sammen med en av de dyktigste og morsomste pennene i den norsk medieverdenen, Tom Stalsberg, så ligger jo veldig mye til rette for at et slikt møte skal bli bra – og vel så det. Det har det også blitt.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sin store musikkfascinasjon. Han har tidligere jobba med bluesmusikere i bandet Norsk utflukt og i jazzsammenheng med Ole Henrik Giørtz og akkurat nå er han også hoffleverandør for Maj Britt Andersen til hennes nye univers. Stalsberg er en utilslørt rocker, men med klare blues-tilbøyeligheter og i Buicken-land har de satt hverandre og diktene stevne i et usedvanlig empatisk blueslandskap der de ikke har gått langt ned på lista akkurat for å finne reisefølge.

Tekstene er dels morsomme, dels ettertenksomme og hele tida veldig der at vi kjenner igjen pennene til de to. Både Saabye Christensen og Stalsberg leser med sin karakteristiske stemmer og med en timing som forteller oss at de er musikanter de også. De inviterer oss enkelt og greit inn i et herlig univers som både får oss til å humre og til å – tro det eller ei – til å tenke en gang til.

Når så Buickens univers er skapt sammen med et empatisk kremlag med bortimot ubegrensede kreative evner, trompeter, pianist og sanger Mathias Eick, fiolinist Ola Kvernberg, gitarist og sanger Amund Maarud, gitarist og munnspiller Knut Reiersrud og gitarist Geir Sundstøl – for et lag!!!! – samt at fotograf Lars Eivind Bones også har vært en viktig bidragsyter også i denne boksen, så har denne samlinga blitt en schwær manifestasjon på at lyrikk, humor, blues og jazz har fått et nytt, viktig og flott kapittel her hjemme.

Buicken priser altså veiene – jeg priser Buicken – veldig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buicken

Priser veiene

Snaxville Records/[email protected]

Til tross for at Candi Staton er ei voksen dame, så er hun tøffere og hippere enn noen gang.

Candi Staton ser heldigvis ingen grunn til å legge ned mikrofonen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alder ingen hindring heter det fra tid til annen og 78 år unge Candi Staton er et flott eksempel på at det stemmer. Her viser hun seg frem i ei mer funky utgave enn på år og dag.

Helt siden 1953 har Candi Staton vært en del av showbusiness. Hun har overlevd trender, kriger og fem ektemenn, og sikkert mye annet, men den flotte stemma og overbevisningen i det hun gjør og synger er minst like sterk nå som noen gang tidligere.

I stemma og uttrykket til Staton er det store doser blues, soul, funk, rhythm and blues og ikke minst gospel. I alle disse grenselandene har hun bevegd seg mer eller mindre sømløst i rundt 60 år og det er der vi finner henne fortsatt. Candi Staton er nemlig dette soundet og veldig lite tyder på at hun kommer til å flytte bort derfra.

Sammen med to av sine sønner på henholdsvis bass og trommer, et ellers supertight komp og ei feit blåserekke fra tid til annen, gir Staton oss ti låter som kanskje er mer uptempo og groovy enn på svært lenge. Hun påstår sjøl at dette er ei skive med glad musikk som spør om å bli dansa til. Mon det – uansett er det tøft, funky og så Candi Staton som vel tenkelig og nok et bevis på at alder kun er et tall – i alle fall i dette tilfellet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Candi Staton

Unstoppable

Thirty Tigers/Border Music

De som har hatt eller har et forhold til Jon Arild Eberson vil kjenne igjen hans karakteristiske ordbruk. Herlig hører hjemme der og det gjør også musikken han har skapt sammen med datter Marte.

Jon Arild og Marte Eberson – her snakker vi empati på alle plan.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette møtet mellom far og datter, popstjerner i hver sine tiår, er av det sjeldne og usedvanlig flotte slaget. 80-tallet med Jon Eberson Group og 10-tallet med Highasakite har satt sin uutslettelige spor og når de nå endelig har fått til å utfordre og utfylle hverandre nok en gang, så har det blitt et musikalsk visittkort av det som også kommer til å sette spor. Herlig!

Begge har vært travle i det siste og i tillegg har Jon Arild slitt med helsa, men hele tida har ambisjonen vært klar: en dag skal vi lage noe sammen igjen. For fire år siden ga de oss «Do the Dance» med Eberson Funk Ensemble – tøft og svett. Nå har de funnet sammen igjen og gitt oss noe helt annet.

Datter Marte har skrevet alle tekstene og sier sjøl at det er drømmende «dikt» om å prøve og forså og med håp om at det går bra til slutt sjøl om det har sett veldig mørkt ut. Etter ei nær fortid med masse Highasakite-bråk blant annet er det til å begripe. Marte synger usedvanlig vakkert, vi har i altfor liten grad fått høre vokalisten tidligere, og heldigvis er hun miksa langt frem i lydbildet.

Når de to så har skrevet musikken sammen så har de henta fra fars enorme erfaringsbank og oversikt og Martes kunnskap og erfaring fra moderne og hip popmusikk og skapt et eget lite univers der flott popmusikk møter fars jazzestetikk. Nydelig, vakkert og høyst personlig og det skader heller ikke at Mats Mæland Jensen på perkusjon, Kristoffer Lo på blås og Roar Nilsen på bass er hjertelig tilstede heller.

Det har seg slik at gitarlyden- og uttrykket til Ebers – blant venner – på sett og vis har vært lydsporet til livet mitt. Helt siden jeg hørte han for første gang med bandet Moose Loose langt tilbake i det forrige årtusenet har hans usedvanlige måte å uttrykke seg på vært en viktig del av det som har begeistra meg og gjort at jeg har sett frem til neste etappe så fort en har blitt avslutta.

Dette møtet mellom The Ebersons har blitt nok et høydepunkt i to herlige karrierer. Måtte det komme mye mer!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eberson

Empathy

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Arild Stavrum har gitt seg i kast med et risikabelt prosjekt. Han har skrevet biografien om Åge Hareide – en person han kjenner på godt og vondt fra sitt eget liv. Han lander svært trygt på begge bein.

Arild Stavrum har lykkes med et utfordrende prosjekt.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Åge Hareide (65) er en personlighet som veldig mange mener de kjenner etter at han har levd i offentlighet store deler av sitt voksne liv. Sjølsagt stemmer ikke det. Hareide er, som de fleste av oss, satt sammen av så mye mer enn det de fleste har fått kunnskap om. Stavrum har på et fint vis kommet under overflata og han har tatt ubehagelige tak også for å vise frem de aller fleste sider av en av de aller største fotballpersonlighetene her nord i verden.

Jeg iler til med en gang til for å fortelle at at jeg kjenner både Hareide og Stavrum – ikke som nære personlige venner, men etter å ha vært en del av den store fotballfamilien og samtidig komme fra 6400 Molde, som spiller ei sentral rolle på mange vis underveis i Hareides liv og virke, så har det heldigvis blitt slik.

Grundig

Stavrum, som spilte under Hareide i fem år og feira sine største triumfer som spiller under han både i Molde og i Helsingborg, har gått svært grundig til verks. Han har tatt turen til Hareid for snuse inn sjølufta der Hareide vokste opp og snakka med folk som var viktige i de formative åra. Han har også vært rundt om i Europa og snakka med «alle» som har hatt betydning for ned- og oppturer.

Her dekkes det nemlig ikke over noe. Vi får bli med på de emosjonelle berg- og dalbaneopplevelsene til følelsesmennesket Hareide. Han er, som alle med observasjonsevne har fått med seg, et menneske som er ganske så lett å lese: enten er han på av eller så er han av, enten er han blid og glad eller så er han forbanna og sur. Detter ikke mye midt i mellom med Åge Hareide og det har også prega han som fotballspiller, trener og sikkert også som menneske. Her er ingenting halvgjort – enten inn med alt eller så kan det være det samme.

Nesten-Åge blei suksess-Åge

Til tross for at det blei både 50 landskamper og proffliv i England, så var mye av karriera til Hareide prega av nesten til å begynne med. Han vant aldri noen tittel som spiller og med Norge kom han aldri til noe sluttspill – opplevelser han beskriver som arr som har vært med han gjennom resten av fotballivet. Men staheten og vinnerviljen har likevel aldri forsvunnet og som den eneste har han trent lag til seriemesterskap i både Danmark, Norge og Sverige og i sommer leda han Danmark – sjøl om han blei sett på som ei fjellape der sør – til sluttspillet i VM. Større blir det ikke og han og Danmark var bare et straffespark unna å nå en kvartfinale etter en dramatisk straffesparkkonkurranse mot Kroatia – som seinere skulle møte Frankrike i finalen….

Ikke kontrollfreak

Sjøl om Hareide er kjent for å være en person og trener som vil ha kontroll på det meste rundt seg, så har Stavrum tydeligvis fått frie hender til å presentere hele mennesket. Thomas Myhre forteller blant annet at han hater Hareide – den dag i dag – og det er mange eksempler underveis her på at Hareide kan være kynisk for å nå sitt mål: å vinne flest mulig fotballkamper.

Samtidig er det mange eksempler på at Hareide er en stor inspirator og en person som sprer glede og entusiasme rundt seg. Ole Gunnar Solskjær, som delte ut Kniksen-prisen til Hareide – fotball-Norges høyeste utmerkelse – er kanskje det beste eksemplet på det og han legger ikke skjul på hvor viktig han har vært for suksessen sin både som spiller og trener.

Sine venners venn

Åge Hareide er et sammensatt menneske. De som han mener fortjener hans tillit, får det – de som skuffer han og misbruker hans tillit, får vite det uten mellomlagspapir. Som de fleste av oss trives han bedre i medgang enn i motgang og bedre far og bestefar er det nok vanskelig å finne – hvis man ikke krasjer bilen hans da….

Arild Stavrum har greid balansegangen mellom nærhet og avstand på et flott vis. Det har sikkert ikke vært enkelt å skrive seg sjøl inn i – og ut av – historia, men det synes jeg han har makta på et godt vis. Skjønnhtetsfeil som at fru Annbjørg Hareide jobba i Vinge reklamebyrå når hun vitterlig jobba i Winge Reisebyrå burde sjølsagt vært unngått, men det viktigste står klart igjen: Arild Stavrum har greid å tegne et flott og balansert bilde av treneren, spilleren, ektemannen, faren, bestefaren og vennen Åge Fridtjof Hareide.

NB Jeg har sammen med Tore Ulabrand Johansen gitt ut bok på Kagge Forlag i høst – Stig-André Berge – Et bryterliv .

Arild Stavrum

Åge Hareide – Et fotballiv

Kagge Forlag

Rekka med strålende cubanske jazzpianister virker som den ikke har noen ende og hyggelig er jo det. Harold López-Nussa er foreløpig siste mann ut.

Harold López-Nussa er dyktig med tangenter i nærheten også.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Far og sønn Bebo og Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba og David Virelles er kanskje de mest familiære pianonavna som har kommet ut av den musikalske øya de seineste tiåra. De har definitivt vært med å legge lista høyt og etablere en tradisjon som stadig nye stemmer kan gå videre fra og med. López-Nussa (35) fra Havanna er en slik forlenger.

Som de andre nevnt over så er også López-Nussa en virtuos – det virker ikke som det er noen tekniske begrensninger, men sammen med fyrrigheten og heftigheten så har han også evnen og kunnskapen til å benytte seg av en stor dynamisk palett som gjør at uttrykket hans er både nedpå og voldsomt – og alt mellom.

Med seg i trioen sin har han to landsmenn, bassisten Gaston Joya og sin egen bror, Ruy Adrian López-Nussa, på trommer og perkusjon. Dette er åpenbart en usedvanlig samspilt trio med masse empati både i forhold til hverandre og overfor musikken og uttrykket. Alle tre er ganske så ukjente her hjemme, men jeg kan love at her er det herrer med en sjelden instrumentbeherskelse kobla med en djup musikalitet.

Repertoaret består i stor grad av originalkomposisjoner, men med klare røtter til både cubansk musikk og amerikansk jazz. Hele veien er det den sterke og vakre melodien som står i sentrum og sjølsagt spiller det rytmiske ei sentral rolle som alltid når cubanske musikanter er involvert.

Harold López-Nussa og musikken hans er et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harold López-Nussa

Un Día Cualquiera

Mack Avenue/MusikkLosen

På bare to septemberdager ble ti dikt til like mange innspilte låter. Jeg tror dagene har vært lange for både orkester, sanger, komponist og poet. Her er det gjort svært mye godt arbeid.

Maj Britt Andersen, sammen med Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen, tar oss med inn i et helt nytt univers.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kort fortalt har Lars Saabye Christensen håndskrevet tekster til Maj Britt Andersen og hennes partner i liv og musikk, Geir Holmsen. Detter ikke blues, som Saabye Christensen har jobbet mye med. Både tidligere Norsk utflukt og prosjektet Buicken er jo blått så det holder. Og det er heller ikke Pulverheksa eller Prøysen-stubber som mange vil forbinde med Maj Britt Andersen.

Her er det Kringkastingsorkestret med fullt trøkk, vakre melodier av Geir Holmsen, kresent arrangert av samme mann. Og en Maj Britt Andersen som fremstår mer voksen i i stemme og foredrag.

Det er ikke «Bare, bare» for på sitere et av diktene, dette å tonsette og synge poesi – selv om paret Andersen/Holmsen har betydelig erfaring i akkurat det. Mange husker samarbeidet med avdøde Trond Brænne. Og Prøysens univers vil for alltid forbindes med Andersens stemme.

Men nå Lars Saabye Christensen. Hans tekster har en fantastisk evne til å åpne bevissthets-dører hos leseren. Dette er dikt som tåler å bli lest flere ganger, må og bør leses flere ganger – fordi det dukker opp nye fargetoner og assosiasjoner hele tiden. Ta for eksempel «Tampen brenner».

Glasskåret som aldri ble speil.

Sølvet som mistet sitt smykke.

Svaret som alltid tok feil.

Sorgen som glemte sin lykke.

Timen som tapte sitt døgn.

Barnet som ikke vet hva det heter.

Sannheten som ble tatt i løgn.

Og vi som fremdeles leter.

Det er mye alvor i de fleste diktene. Saabye Christensen er en skarp observatør av tiden vi lever i. Hvor mange mange pasienter har ikke holdt på å tilte fordi absolutt alle skal vite hvordan det går? Saabye Christensen har vært åpen om sin kreftdiagnose. Siste vers i diktet «Bare bare» kan leses som et private hjertesukk.

De spør og de spør og de spør.

Og det eneste jeg kan svare:

det er ikke bare bare.

Det er ikke bare bare.

Men det er humor og lettere dikt her også. Som i diktet «Kjøkken og kjærlighet»

Gaffelen elsker kniven

Men kniven har en skje på si

De holder på i nest skuff

Når lyset slukker klokka ti

I denne låta beviser KORK at orkesteret behersker tango til fulle – rett og slett morsomt å høre på når de drevne musikerne slår ut håret. Og det i et arrangement som Holmsen må være veldig stolt av.

Jo da, det har nok vært to gode dager for alle involverte. Dette er en plate det er fint å vende tilbake til, høre om igjen og om igjen.

Musikk til ettertanke er det noe som heter – om man absolutt må finne en bås. Legg til at coveret er riktig flott med gode bilder og en informativ tekst om selve prosjektet. Og Saabye Christensens dikt, selvfølgelig. Og akkurat det blir jeg snytt for hos min digitale musikk-pusher….

Anmeldt av Jan Øyvind Helgesen

NB Siden jeg har vært involvert i denne utgivelsen – jeg har skrevet teksten i coverheftet – så har jeg spurt min gamle kollega i TV 2, Jan Øyvind Helgesen, om å skrive denne anmeldelsen.

Maj Britt Andersen

Et stille sted

Grappa/Musikkoperatørene

Gitaristen og vokalisten Stian Unhjem fra Isfjorden, sammen med trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes og «utlendingen» Magnus Falkenberg fra Nesodden på elbass, forteller oss nok en gang at han har noe helt eget på hjertet.

Ísa er svært så godt i gang med oppfølgeren.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det er vel ett år siden Ísa, oppkalt etter elva i Isfjorden, debuterte med «Våren, om lenge». Der fortalte de, og spesielt Unhjem, oss at de hadde studert og lekt seg fram til et eget uttrykk både musikalsk og vokalt. Med et tonespråk med klare indierøtter der både både jazz, rock og viser var åpenbare ingredienser og der Unhjems inderlige, skjøre og ofte nesten resiterende romsdalsdialekt gjorde det hele ytterst særprega, viste trioen oss allerede da at de var i gang med noe spennende og originalt.

Utvikling

Nå har bandet blitt ett år eldre og har så absolutt utvikla seg positivt i retning seg sjøl. Unhjem skriver fortsatt tekster og synger på dialekt, men har også plussa på med noen på engelsk. Uansett er det noe djupt personlig over budskapet, som ikke «bynne» nå, men som får en ny alen lagt til.

Unhjem velger heller ikke lettvinte løsninger i tekstene sine, men tar for seg eksistensielle temaer som det å vokse opp og saker man kanskje aldri kommer i mål med. Det gjør det spennende å følge han i tankerekkene hans.

Utvida band

Ísa er en tett og fin trio som stortrives i disse jazzrock-, postrock- og ambientlandskapene, men ved denne anledninga har de også invitert med seg ei solid blåserekke, med blant andre Lauritz Lyster Skeidsvoll fra Kleive, elpiano og fire korister på noen av spora, noe som sjølsagt fører til et utvida og flerfasetert lydbilde.

Ísa skal ikke bare til å begynne. De er godt i gang og skal bli enda mer spennende å følge neste gang etter dette visittkortet.

Ísa

Ska te å bynne

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Kvartetten Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet er ute med sin tredje cd. Det er den første som har kommet meg for øre og det var på høy tid.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Tangentisten Jon Døssing Bendixen, trommeslageren Frederik Emil Bülow, bassisten Adrian Christensen og gitaristen Mikas Bøgh Olesen er fire strålende representanter for den oppvoksende danske jazzslekt. Flere av dem har jeg støtt på i andre sammenhenger, men dette er altså første gang denne kvartetten har inntatt heimen.

Etter at bandet vant utmerkelsen årets nykommer i dansk jazz i 2014, møtte de den israelsk/amerikanske gitaristen Gilad Hekselman og han tente umiddelbart på musikken og ville gjerne produsere bandets neste cd. Som sagt så gjort og høsten for to år siden satte de samspilte herrene kursen for The Big Apple.

I løpet av to dager var innspillinga unnagjort med musikk skrevet av bandet i fellesskap. Vi har med fire musikanter å gjøre med svært så åpne sinn og som skaper sitt originale jazzuttrykk gjennom å hente impulser fra hiphop, afrikansk musikk, electronica, odde balkaninspirerte taktarter og samtidig fusjonere det med lyriske, melodiske linjer. Det har det blitt original, livgivende og spennende jazzrock av.

Vi skryter, og det med rette, av både bredden og kvaliteten i ung norsk jazz. Sjølsagt er ikke tilgangen vår like stor når det gjelder samtidige fra andre land, men med bakgrunn i det som tilflyter oss fra for eksempel Danmark så står de ikke tilbake på noe som helst slags vis.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet består av fremragende solister, men det er likevel det kollektive soundet som tiltaler meg aller mest. Velkommen skal de være til besøk nord for Skagerrak også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet

Let´s Get Weird

BanginBülows/banginbulows.com

Mari Kvien Brunvoll og hennes gode venner i trioen Building Instrument har lagt seg til en god vane: de gir ut strålende album annet hvert år.

Building Instrument er fortsatt i gang med en spennende byggeprosess.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter at vi fikk Building Instruments – for et bandnavn forresten – sjøltitulerte debut i 2014, kom oppfølgeren «Kem som kan å leve» for to år siden. Hele tida har Kvien Brunvoll, som også har ei søster som synger aldri så lite og som heter Ane, sunget på den vakre Molde-dialekta og det forsetter hun heldigvis med på «Mangelen min» også.

Building Instrument, som blei unnfanga av studenter på jazzlinja ved Grieg-akademiet i Bergen, har helt fra starten bestått av sjelsfrendene Kvien Brunvoll, Øyvind Hegg-Lunde og Åsmund Weltzien. Både som komponister og arrangører – alle tre bidrar i like stor grad – fører de tre originale og meningsfulle samtaler som nok en gang har ført til noe helt eget i landskap få om noen andre har vært i nærheten av.

Seriøst og populært

Building Instrument har igjen makta mesterstykket å kombinere det «tunge og seriøse» med det lettfattelige. Musikken og budskapet befinner seg på flere plan og det faktisk samtidig. Melodiene er sterke og vakre og egner seg utmerket til å drømme seg bort i – til å finne den store ro. Samtidig er de utfordrende fordi de tre makter å skape lydlandskap som er nye og spennende med sin høyst spesielle instrumentering og samplingteknikker. Der skal nok lydskapere, studiofeinschmeckere og mixeguruer som Anders Bjelland og den grå eminensen Jørgen Træen også ha sin betydelige del av æren.

Stemma

Så er det nok en gang stemma til Mari Kvien Brunvoll da – en av Kringstadbuktas aller flotteste og mest særprega vokalister. Hun skriver nesten alle tekstene her og om det dreier seg om sorg, lengsel eller andre betraktninger, så framstår hun nok en gang som en sjelden historieforteller i det som må kalles åpen klasse – jeg er i alle fall ikke i stand til å båssette verken henne, musikken eller bandet. Ikke ønsker jeg å gjøre det heller.

Building Instrument har eksistert i et tiår og bekrefter nemlig nok en gang at bandet og musikken er noe helt for seg sjøl.

PS Jeg gir meg ikke: en dag vil jeg høre søstrene Sisters sammen. Hører dere!!!!!

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Building Instrument

Mangelen min

Hubro/Musikkoperatørene