Tor Hammerø

Om Stuart McCallum eller Mike Walker er spesielt strenge har jeg egentlig ingen formening. Det jeg derimot har en formening om er at begge er strengeherrer av ypperste klasse. Her møter vi de to gitaristene i ei flott duotapning.

Stuart McCallum og Mike Walker med hver sin gitar og et godt antall med bokser og duppeditter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det begynner etterhvert å bli ganske mange eksempler på at det finnes en rekke strålende engelske jazzmusikanter som vi nesten aldri hører noe om her til lands. For å si det på en annen måte: hadde Stuart McCallum (38) og Mike Walker (54) vært amerikanske, så hadde de hatt en helt annen status både her hjemme og på verdensbasis. Nå har det seg altså slik at hvis du kommer fra fotballøya – Manchester også for sikkerhets skyld – så er veien ganske mye lenger enn om du har adresse på den andre sida av dammen.

McCallum og Walker har vært både venner og kolleger i mange år. For to år siden kom deres debut som duo, "Beholden", men den har passert under min radar. Dette er derfor mitt første møte med duoen, men Walker har jeg hørt tidligere sammen med Arild Andersen og norsk-engelske Roy Powell.

Her viser komponist McCallum, som kun spiller akustisk gitar i tillegg til å bestyre en hel del elektronikk, og Walker som trakterer elektrisk gitar, at de hver for seg og ikke minst sammen tilhører et sjikt i gitarverdenen som er meget høyt. Sammen har de skrevet strykearrangement for kvartett på fire av de ni låtene og i tillegg til McCallums vakre, usedvanlig melodiske låter så får vi også to kjente sanger: Bacharach og Davids legendariske "Alfie", som også nevnte Andersen elsker å spille, samt standardlåta "My Ideal".

Miksen akustisk og elektrisk gitar er av typen sjelden, men med disse framifrå plekterførerne i sjefsstolene så klinger og låter det fantastisk flott.

Musikken Stuart McCallum og Mike Walker har skapt er av typen som er egna til å skape sjelefred og balanse der det trengs. Herved er tipset overbrakt til arrangører her hjemme – det er veldig kort vei over fjorden til England – få strengeherrene over så raskt som mulig!

Stuart McCallum – Mike Walker

The Space Between

Edition Records/Border Music Norway

Pianisten Oscar Grönberg og trommeslagere Tor Haugerud har "snakka" sammen i åresvis. Nå får alle andre være med å høre hva de har på hjertet og det er spennende samtaler.

Tor Haugerud og Oscar Grönberg i et stille øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jazzlinja i Trondheim har ført til at musikanter fra hele landet og så langt borte som Sverige har tatt turen til Stiftsstaden og opp til flere har blitt værende der også. Svenske Grönberg, som vi har møtt sammen med Eldbjørg Raknes, Hanna Paulsberg, Team Hegdal, Friends & Neighbors og Trondheim Jazzorkester blant andre, og sunnmøringen Haugerud, med fartstid fra blant andre Bol & Snah, Alpaca Ensemble og ymse utgaver av Trondheim Jazzorkester, er blant dem som har slått rot og slått så mye mye rot at de har oppkalt duoen sin etter en bydel i Trondheim der Bekkenjordet også finnes. Mer lokalt blir det nesten ikke, men musikken er derimot universell så det holder.

Her snakker vi frijazz og de to legger ikke skjul på at da de starta opp for tre år siden så var frijazzhelter som Cecil Taylor, Paul Bley og Paul Lovens viktige inspirasjonskilder. Etterhvert har samtidskomponister som Arne Nordheim og John Cage fått innpass og til sammen har de frie ekskursjonene til Pappenheim fått noe helt eget ved seg.

Det er åpenbart at de to har "snakka" sammen lenge og mye – de har utvikla et helt eget språk. Vi snakker om to gode lyttere som på låter som varer fra vel et minutt til vel tolv minutter tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Det gjør godt det!

Pappenheim

Bekkenjordet

Particular Recordings Collective/MusikkLosen

Håkon Mjåset Johansen, Sondre Meisfjord, Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll – det vil si det utmerkede kollektivet Come Shine – har laga en nydelig versjon av "White Christmas". Ikke bare det; de har også laga video til herligheten. Tor de Jazz har vært så heldig å bli tilbudt premierevisning av sangen og videoen og den deler vi så gjerne med så mange som mulig. Du verden så vakkert og personlig – som alltid med Come Shine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

PS Når teknikken står oss bi – om ikke så lenge……- så skal det også bli mulig både å se og høre godsakene. Den som venter på noe godt…….

Sliter fortsatt litt her, men alle mine Facebook-venner kan i alle fall se den der. Og er vi ikke venner der, så kan vi jo bli:-)

Svenske Rolf Jardemark og amerikanske John Stowell er strålende gitarister hver for seg. Sammen skaper de sjelden strengehygge.

John Stowell og Rolf Jardemark skaper vakre stemninger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uavhengig av de store plateselskapene, har artister i Hellas, Italia, Østerrike, Sverige, Danmark og Island oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det synes jeg sjølsagt er hyggelig og har ført til at postmannen har kommet med stadig påfyll fra relativt ukjent hold. Dagens skive er av dette slaget og møtet med denne gitarduoen har så avgjort vært av typen hyggelig – og vel så det.

Rolf Jardemark (56) og John Stowell (66) traff hverandre for første gang for fem år siden og de skjønte raskt at det fantes mye musikk der ute de måtte utforske sammen. De har spilt en hel del sammen siden den gang og her får vi være med på duoens debutskive. Sjøl om jeg aldri har hørt Jardemark tidligere, men kjenner Stowell fra et annet duosamarbeid, med bassisten David Friesen, så er det åpenbart to meget rutinerte og langt framskredne instrumentalister vi har med å gjøre.

På to av låtene – alt blei spilt inn i Jardemarks hjemby Göteborg enten i fjor høst eller i sommer – er bassisten Peter Janson med, ellers er det bare de to gitaristene. Både Jardemark og Stowell har vakre og umiskjennelige toner i instrumentene sine og de utstråler en musikalsk empati av det uvanlige slaget: her er det ingen som vil ha noe rampelys på bekostning av den andre, men her dreier det seg om å føre varme og meningsfulle samtaler.

Med et repertoar bestående av en rekke originallåter som de har skrevet enten hver for seg eller sammen, pluss mer eller mindre kjente låter som "Deep Purple", "You Stepped Out of a Dream", "A Foggy Day", "I Should Care" og Antonio Carlos Jobims "Inútil Paisagem", blir vi tatt med på ei tidløs og ekte reise der den gode melodien hele tida står i fokus.

Rolf Jardemark og John Stowell har enkelt og greit skapt en gitarduo som har alt i seg til å bli værende blant oss i svært lang tid – de har nemlig skapt nydelig og evig musikk.

Rolf Jardemark – John Stowell

Cosmology

Guitarlandrecords/rolfjardemark.com

Da har livsverket til Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jazzland Recordings, blitt 20 år. Det markerer sjefen med en praktutgivelse med både nytt og gammelt materiale.

Jens Christian Bugge Wesseltoft – bedre kjent som Bugge – har skapt sin egen skole.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jens Christian Bugge Wesseltoft (52) har allerede ei fantastisk musikalsk karriere å vise til. Det som er det ekstra flotte med denne usedvanlig hyggelige karen er at det virker som om den musikalske og kreative sulten fortsatt er like stor og møtet med hans nye New Conception of Jazz-band tidligere i høst, fortalte oss at han stadig er på ny vei – en vei som han nok en gang staker ut sjøl.

I forbindelse med 20 års jubileet har heldigvis Bugge – blant venner og vel så det – funnet ut at han vil se både bakover og fremover. De som har fulgt med på Bugges karriere disse 20 åra veit at det ikke er småtterier han har skapt og vært med på å unnfange.

Han har vært en foregangsmann både når det gjelder akustisk pianospill, møter der elektriske virkemidler på alle slags vis har vært involvert, treff med for de fleste av oss overraskende og ukjente musikanter fra en rekke verdenshjørner, historiske duosessions med Sidsel Endresen, spennende møte med fiolinisten Henning Kraggerud og døråpnende sammenkomster med jazz- og elektronikastorheter som Joshua Redman og Henrik Schwarz. Alt dette, i både historisk og tildels ny tapning, får vi være med på her på denne dobbelt cd-en som sjølsagt består av 20 kutt.

Vi får også en rekke nye eksempler her på hvor bra og var allsidig Bugge er anno 2016. Duomøtet med Mari Boine og jazzmøtet med New York-storhetene Gregory Hutchinson og Joe Sanders – ikke Saunders som det står i coveret – er blant høydepunktene for meg. Ballet blir avslutta med "Somwhere in Between", det aller første sporet fra den aller første skiva på Jazzland. Det viser hvor bra det var den gangen i 1996 og det nye viser viser hvor bra Bugge er nå 20 år seinere. Det er bare å gratulere med de 20 første – du verden som jeg gleder meg til de 20 neste!

Bugge Wesseltoft

Somewhere in Between

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Roy Orbison er en av rockens giganter. Her får vi "alt" fra hele hans ganske korte karriere. For en låtskriver – for en sanger!

Roy Orbison, alltid med solbriller, hadde ei innholdsrik, men kort karriere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

"You Got It", "Only the Lonely", "I Drove All Night" og "Oh, Pretty Woman" er fire av de 26 låtene som forteller oss hvem Roy Orbison (1936-1988) var – og er. Det hevdes at de beste går først og hvis det er noe i det så er Roy Orbisons 52 år blant oss et godt eksempel. Han var så avgjort der oppe blant de aller største, sjøl om han aldri fikk den samme statusen som Elvis og Beatles for eksempel.

Hadde han fått være blant oss så hadde Orbison, født og oppvokst i Texas, runda 80 i år. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden så mye han rakk på de åra han fikk. Her har etterkommerne hans samla kanskje de største høydepunkta fra gjennombruddet på 50-tallet med "Ooby Dooby" til bortimot det siste han gjorde med supergruppa The Traveling Wilburys.

For meg var Orbison en singer/songwriter i den absolutte toppklassen. Han var utstyrt med ei stemme som var så lett gjenkjennelig som vel tenkelig og han var også en undervurdert gitarist. Denne herlige oversikten over hva han ga oss i de cirka 30 åra han holdt på er en solid bekreftelse på at han holdt en skyhøy standard fra start til mål. Dessuten gir Orbiosn-biografen Jeff Slate oss en fin gjennomgang av Orbisons liv med opp-og så avgjort også nedturer.

De som kan tenke seg knapt 80 minutter med klassisk og tidløs kvalitetsmusikk av typen udødelig rock trenger ikke leite så mye lenger. Roy Orbisons skattkammer er svaret på alle slike drømmer.

Roy Orbison

The Ultimate Collection

Monument Records/Roy´s Boys/LegacySony Music

For sjette gang gir perkusjonisten og elektronikeren Ingar Zach oss et solo visittkort. Hver eneste gang har han noe helt personlig å melde.

Som Martin Ødegaard har også Ingar Zach base i Madrid. Sistnevnte greier seg utmerket uten Zidane.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ingar Zach (45) viste seg fram for første gang på 90-tallet med det spennende store bandet Chateau Neuf Spelemannslag. Utgangspunktet for bandet var studenter fra universitetet i Oslo der Zach studerte for seinere å fortsette på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre Jon Balkes diverse band og de spennende og helt forskjellige kollektivene MURAL, Dans les Arbres og Huntsville. Overalt setter Zach Sitt bumerke på musikken, men aldri er det så tydelig som når vi møter han aleine.

De siste godt og vel ti åra har Zach bodd i Madrid. Det er der "Le stanze" også er spilt inn – delvis i ei kirke og delvis i hans hjemmestudio. Jovisst er han aleine, men ved hjelp av allehånde elektronikk høres Zach ofte ut som et helt orkester. Han benytter som alltid en rekke utradisjonelle perkusjonsinstrumenter, noe som fører til at han låter annerledes enn alle andre her på Tellus. Zach er ustoppelig rytmisk og dynamisk spennende og han er en klangmester med sine duppeditter.

Musikken er tildels rytmisk straight og "melodisk" og andre ganger søkende, åpen og fri. Zach utfordrer både seg sjøl og oss – det er det som gjør musikken hans så spennende, interessant og energigivende. Ingar Zach har gått sine egne veier helt fra "starten". Det gjør han heldigvis fortsatt.

PS Zach spiser ikke kjøtt…….

Ingar Zach

Le stanze

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Musikk består ofte av overraskende møter. Musikken til den greske pianisten, komponisten og bandlederen Tania Giannouli er av det slaget og et særdeles hyggelig møte har det blitt.

Tania Giannouli Ensemble gir oss noe helt eget.

Foto: Ilias Bourgiotis

Det hevdes at herrens veier er uransakelige. Det skal ikke jeg mene så mye om, men veiene og dørene sosiale medier har åpna er utvilsomt av det slaget. Bloggen jeg har skrevet på et par år har tydeligvis fått nedslag lang utenfor steinrøysa her nord og det kommer stadig henvendelser fra en rekke verdenshjørner og postmannen leverer til stadighet fonogrammer til heimen fra artister jeg aldri har hørt om og fra land langt der borte. Her om dagen kom det mail og CD fra Hellas. Jeg har aldri verken hørt om eller hørt musikken til Tania Giannnouli tidligere og stilte med åpent sinn og åpne dører da musikken innpakka i et meget forseggjort cover fra det new zealandske (!) plateselskapet Rattle Records inntok heimen.

"Transcendence" betyr å passere ordinære grenseoppganger – å utforske nye områder. Det er akkurat det Giannouli og ensemblet hun satte sammen for to år siden gjør med den vakre og originale musikken hennes. Med solid utdannelse både innenfor klassisk musikk og jazz, henter hun hemningsløst fra gresk folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, verdensmusikk og avantgarde-verdenen og setter det sammen til noe ganske unikt.

Ensemblet, som består av perkusjonisten Solis Barki, cellisten Alexandros Botinis – begge grekere – og den italienske saksofonisten Guido de Flaviis, samt gjesten Giannis Notaras på trommer, kler dette uttrykket perfekt sammen med Giannouli, som framstår som en følsom og ettertenksom klangmester ved klaveret. Giannouli er i besittelse av en estetikk som minner om Ketil Bjørnstads sjøl om musikken sjølsagt er ganske så forskjellig. Hun utstråler noe av den samme ektheten og viljen og evnen til å komme inn til kjernen.

Nok en gang har jeg fått oppleve privilegiet det er å møte ny musikk med "nye" musikere. Også denne gangen er det både inspirerende og livgivende.

Tania Giannouli Ensemble

Transcendence

Rattle Records/rattlerecords.net

Christian Wallumrød har helt siden begynnelsen av 90-tallet gitt oss vakker og utfordrende musikk. Denne gangen har han faktisk overgått seg sjøl.

Christian Wallumrød, til venstre, med sitt nye og glitrende ensemble.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De første seks minuttene og 31 sekundene på "Kurzam and Fulger" er enkelt og greit noe av det vakreste av musikk som har kommet min vei – kanskje noensinne. Mulig det er lett å påstå noe slikt i øyeblikkets begeistring, men jeg vet at "Haksong" er en melodi jeg kommer til å oppsøke i mange år fremover når jeg har behov for skjønnhet og sjelefred. Om jeg er overraska over at Christian Wallumrød skriver slike vakre sanger? Litt, men egentlig burde jeg ikke være det – Wallumrød har nemlig bevegd seg i retning det minimale og vakre i de seineste åra av sin karriere. Nå har han tydeligvis nådd frem til et sted i seg sjøl der roen og inderligheten er voldsomt tilstede og det fører altså til slike fantastiske "svar".

Sammen med ei ny utgave av sitt ensemble, som nå består av Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på saksofon, Tove Törngren på cello og sjefen på piano og harmonium, gir Wallumrød oss nå det åttende visittkortet med sine forskjellige ensembler – fem på ECM og to på HUBRO. I enda større grad enn tidligere har Wallumrød og hans medsammensvorne skjært inn til beinet for å få frem det som virkelig betyr noe. Det gir musikken en enorm spenning – den tar deg ytterst på stolkanten av frykt for at du skal gå glipp av noe som helst. Her er det masse interessante detaljer som er med på å gjøre denne utgava av Christian Wallumrød Ensemble til noe helt spesielt.

Det er kollektivet som er det sentrale her, men nok en gang tar jeg sjansen på å løfte frem Per Oddvar Johansen – for en allsidig, dyktig og lyttende musikant! Og så komponist, pianist og bandleder Christian Wallumrød da – vi snakker verdensklasse.

Christian Wallumrød Ensemble

Kurzam and Fulger

HUBRO/Musikkoperatørene

Bassisten Jesper Lundgaard har satt sammen en flott trio med gitar og saksofon – ikke akkurat hverdagskost.

Jesper Lundgaard omkransa av Hans Ulrik og Niclas Knudsen – vi snakker elevert triojazz.

62 år unge Jesper Lundgaard er en veteran i dansk jazz med deltakelse på over 400 plateinnspillinger bak seg. Han har spilt med alt og alle både nasjonalt og internasjonalt og følger elegant i tradisjonen etter bassgiganten Niels-Henning Ørsted Pedersen. Uansett hvilke storheter han er invitert til å spille med, så er det noe som forteller meg at han trives aller best med trioen vi får møte på "2016" – en trio Lundgaard starta i 2004 og som altså fortsatt lever i beste velgående.

Sammen med gitaristen Niclas Knudsen, som vi har møtt her hjemme en rekke ganger med den funky orgeltrioen Ibrahim Electric, og tenorsaksofonisten Hans Ulrik, tar Lundgaard oss med på ei herlig reise i et trommeløst landskap. De som lever i den villfarelse at det da ikke kan swinge, må tro om igjen så raskt som mulig og skaffe seg "2016" – her kommer nemlig bevisene på løpende bånd.

Med et repertoar som består av en rekke originalkomposisjoner fra alle tre pluss standardlåtene "The Meaning of the Blues" og Coltranes ballademesterstykke "Naima", har dette blitt ei tidløs reise med en trio bestående av ypperlige og empatiske musikanter fra det dejlige og yndige land. Slik skal det låte!

Jesper Lundgaard Trio

2016

Storyville Records/MusikkLosen