Tor Hammerø

Synne Sanden har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Møtet med hennes seineste tilstandsrapport «Unfold» forteller meg at det er på høy tid at det blir en orden på det.

Det er mange forskjellige faktorer som gjør at jeg blir tiltrukket av «nye» artister. Noen er ganske så udefinerbare, andre mer tydelige. Det at Lars Horntveth har produsentansvaret for eksempel er et sikkert kvalitetsstempel som gjør fristelsen nesten uunngåelig. De som får en anelse om at Horntveth er produsent på «Unfold», har faktisk helt rett.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke tror Horntveth takker ja hvis han ikke ser et stort potensial i både artisten og materialet han blir presentert for. Nå hadde Synne Sanden (33) fire utgivelser fra før på samvittigheten, så Horntveth mer enn ante hva slags potensiale som fantes.

For meg har dette møtet blitt en slags åpenbaring. Jeg skjønte raskt at min kjennskap til Sandens univers var for begrensa til å mene noe om hvem og hva hun er som artist. Det tok meg derimot kun kort tid sammen med disse ti flotte låtene og hennes høyst unike og klokkeklare stemme å skjønne at her har vi med en helt spesiell stemme å gjøre.

Tekstuniverset hennes dreier seg om å tørre. Tørre å se på seg sjøl, tørre å ta et oppgjør med en seksualitet som ikke har vært positiv på mange måter. Tørre å åpne dører, tørre å se fremover. Det er både modig og tøft gjort.

Når så det eksperimentelle popuniverset med spor av elektronika, jazz og andre herligheter kler Sandens budskap og stemme nærmest perfekt, så har «Unfold» blitt en musikalsk og personlig statusrapport fra Synne Sanden som bør åpne ørene og flere andre sanser hos veldig mange.

Sterkt, flott, skjørt og modig er det.

Ryktet har gått ei god stund: i Bergen finnes det en norsk-brasiliansk vokalist med noe helt spesielt å melde. Debutplata til Gabriela Garrubo bekrefter alt og vel så det.

Med det urnorske Lie som mellomnavn, hersker det liten tvil om at Gabriela Garrubo (31) har røtter flere steder. Etter å ha tilbragt flere runder med musikken og tekstene hennes, som hun er ansvarlig for sjøl, er det uomtvistelig at hun har tilegna seg det beste fra de fleste kilder hun har hatt kontakt med opp gjennom livet sitt.

I løpet av knappe 32 minutter og på ti låter, tre på engelsk og resten på portugisisk, forteller Garrubo oss hvilken unik stemme hun bokstavelig talt er og har. Her dreier det seg om å finne seg sjøl og å finne styrke i en urolig verden. Og det gjør hun. Med sin lyse og uttrykksfulle stemme makter hun å formidle tankene og følelsene sine på en overbevisende og høyst personlig måte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Garrubo har fiksa å fusjonere impulser fra brasiliansk 80-talls musikk, bossa nova og tilsatt det akkurat passe store doser nordisk jazz anno vår tid. Produsent Vetle Junker, som også har jobba mye med Aurora, har sørga for at ideene til Garrubo har fått et strålende liv og når hun så omgir seg med kremen av unge jazzmusikanter fra Bergen og dalstrøka rundt, så har «Rodando» blitt en debut som kommer til å bli huska – lenge.

Gabriela Garrubo – husk navnet og stemma. Ikke kom å si at du ikke blei varsla!

Det virker ikke som det er noen ende på de nye stemmene som dukker opp innen improvisert musikk her til lands. Ole Fredrik Norbye har jeg så vidt stifta bekjentskap med tidligere, men ikke som solopianist. Her melder han seg for sikkerhets skyld i dobbel utgave.

Pianisten og komponisten Ole Fredrik Norbye (37) kommer fra Lavangen i Troms. Han har bodd i hovedstaden i godt og vel et tiår etter studier ved jazzlinja på Griegakademiet i Bergen. I tillegg til private studier med topp-pedagoger innen både jazz og klassisk musikk her hjemme, har han også vært i New York og tatt timer med giganter som Jason Moran, Vijay Iver og Marilyns Crispell.

Det er med andre en velstudert herre vi har med å gjøre og det skinner da også tydelig gjennom. I løpet av noen få måneder har altså Norbye altså gitt ut to solovisittkort på to forskjellige selskap – den ene fysisk og den andre kun digitalt. Der viser han uten stans hvilken melodiker, melankoliker og klangsøker- og finner han er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mye er totalt improvisert, men virker likevel som det er skrevet og fra start til mål makter Norbye å skape stemninger – ofte basert på naturopplevelser – som uten unntak er vakre og livsbejaende.

Hvorfor Norbye og plateselskapene har valgt å gi ut to relativt like soloplater i løpet av så kort tid, skjønner jeg ikke helt. Men det er vel noe som heter at det aldri kan bli for mye av noe godt – og begge statusrapporten er gode.

Den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren og den danske trommeslageren, og litt til, Emil de Waal, har samarbeida i over 20 år. Den unike empatien og kjemien de har opparbeida skinner tydelig gjennom på duoens tredje tilstandsrapport.

Sjangre har mange heldigvis blitt stadig mindre opptatt av. Det fører alltid til muligheter for større åpninger i musikken – både for de som utøver den og for de som tar i mot den. Jeg hører hjemme blant dem heier på den typen tilnærming til musikk. Derfor treffer også «Stockholm København» meg veldig hjemme.

Kohorten Ljunggren og de Waal har åpenbart en felles tilnærming til til sin musikkanskuelse. Jovisst er de særdeles dyktige instrumentalister, men på sett og vis så bryr de seg ikke seg veldig om akkurat det. De er aller mest opptatt av å skape flotte stemninger gjennom musikalske samtaler og det lykkes de veldig med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her finner vi impulser fra jazz, americana, filmmusikk og electronica – og sikkert mye annet også – og når Ljunggren via sitt elpiano, sine synther, gitarer, bass og programmering og de Waal med hjelp av sine akustiske og elektroniske trommer og perkusjon, elektronikk og programmering, skaper lydlandskap få om noen av oss har stifta bekjentskap med tidligere, så har dette blitt ei stemningsreise av de sjeldent spennende.

Alt, bortsett fra avslutningssporet «Pirates» som er henta fra en konsert i Belgia, er gjort i studio med alle de mulighetene det byr på. Det har ført nydelige betraktninger som får tid til å utvikle seg og der melodien ikke er det viktigste.

Odin, som også reagerer hvis etternavnet Staveland blir nevnt, viser stadig nye sider av seg sjøl. Alle er like tøffe og det skader på ingen måte at han samarbeider med Bjørn Berge heller.

Om det er med Vamp, med Buicken eller andre musikalske konstellasjoner han setter sitt bumerke på, så vokser Odin stadig i retning seg sjøl. Han framstår med andre ord i stadig større grad som ei unik stemme. «Hoohahs and Cat Calls» er nok en bekreftelse på det.

Noe forteller meg at sjangre ikke er noe som opptar Odin i særlig grad. Han er enkelt og greit opptatt av å skape unik og spennende musikk og så får folk kalle det hva de vil.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det Odin og bluesgitarist i samme divisjon som FKH, Bjørn Berge, har skapt her er noe som kan minne om noe som kan kalles animert klubb blues. De to har skrevet musikken sammen, mens Odin har skrevet tekstene.

Her er det henta impulser fra gud hjelpe meg hva som helst av moderne, hip musikk og til sammen har det altså blitt en gumbo som de to er mutters aleine om.

Odin synger, trakterer synther og trommer, arrangerer og produserer, mens Berge i tillegg til å spille gitar også korer og spiller dobro. Dessuten har de to henta inn særdeles kvalifisert assistanse fra elbassisten Kjetil Dalland og gitaristen Amund Maarud på noen av spora – det skader heller ikke.

Odin synger på et særegent vis som får deg til å lytte til tekster om mislykka kjærlighet, klimaendringer, sex og ensomhet. Og jeg tror på han – det er den egentlige lakmustesten for meg når det gjelder det som leveres fra en artist.

Odin og Bjørn Berge har så definitivt truffet hverandre midtskips og har skapt et musikalsk univers ingen andre er i nærheten av. Et tøft, annerledes og veldig spennende musikalsk forskningsprosjekt.

Mitt første møte med den albansk-sveitsiske vokalisten Elina Duni var for tre år siden med tilstandsrapporten «Lost Ships». Hun imponerte da og hun imponerer enda mer nå.

Det er ikke hver dag Manfred Eicher og ECM faller for vokalister. Når det først skjer, så mer enn aner vi at det er noe spesielt på gang. Og når det gjelder Elina Duni (42), som flytta fra Albania til Sveits som 10-åring for å studere musikk, så er det virkelig noe spesielt å melde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Duni har på ingen måte glemt sine albanske røtter. Det fører nok en gang til at hun tolker folkemusikk fra Albania og Kosovo på språket hun vokste opp med. Eller synger hun både på fransk og engelsk – alt med en unik personlighet både i stemma og i uttrykket i alt fra egne låter til Charlie Haden/Abbey Lincolns «First Song» til standardlåtene «Send in the Clowns» og «I ́ll Be Seeing You». Det har ført til stor variasjon og nok en bekreftelse på hvilket enormt spenn det er i Dunis musikkanskuelse.

Som sist så har hun reisefølge av den særdeles langt framskredne gitaristen Rob Luft, som Ellen Andrea Wang har løfta fram her hjemme, den sveitsiske flygelhornisten Matthieu Michel og den engelske pianisten og trommeslageren Fred Thomas. Det betyr at det er et særdeles samspilt og empatisk gjeng som omgir Dunis usedvanlig vakre og sterke stemme og som kler henne på et bortimot perfekt vis.

Elina Duni er en melodiker, fargelegger og utforsker som fascinerer og begeistrer i stadig større grad. Hun har ei stor nåtid og ei enda større fremtid.

Trondheim har all grunn til å være stolt av seg sjøl. Med «The Trondheim Concertos» kan byen med det fallerte fotballaget føye til nok en grunn.

Musikalsk beveger jeg meg nok en gang ut på tynn is når det gjelder denne innspillinga og denne musikken. Det handler nemlig om barokkmusikk fra 1700-tallet spilt inn av Trondheim Symfoniorkester og Operas Barokkensemble. Ikke akkurat hverdagskost for meg, men når plateselskapet 2L og lydguru Morten Lindberg er involvert, så er jeg som vanlig lett å lokke ut i ukjent farvann.

I Trondheim finnes det noe som heter Gunnerusbiblioteket. Der befinner det seg åpenbart noter til masse musikk som blei skrevet av musikere med tilknytning til Stiftsstaden på 1700-tallet. Mye har heldigvis blitt tatt vare på og nå har dette barokkensemble under ledelse av fiolinisten Sigurd Imsen og pianisten Christina Kobb inntatt Lademoen kirke i Trondheim og spilt inn noe av det som finnes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Komponister er Joseph Meck, Johan Henrich Berlin – begge bosatt i Trondheim i sin tid – en anonym og den noe mer berømte Antonio Vivaldi – som det også finnes en avskrift av en av hans fiolinkonserter i Trondheim.

Som et kulturhistorisk dokument, også musikalsk, er «The Trondheim Concertos» av stor verdi og for mine amatørører så låter dette både autentisk, strålende og duggfriskt.

Tro det eller ei, men Morten Lindberg har nok en gang sørga for en lydproduksjon i ultraklassen. Det har ført til at jeg har storkost meg med denne snaue timen med ukjent barokkmusikk fra Trondheim. Den elitedivisjonen leder de i alle fall klart der oppe ved Nidelvens bredd.

Den amerikansk-pakistanske gitaristen Rez Abbasi har fascinert og imponert meg ved flere anledninger. Nå gjør han det igjen – i en helt ny og spennende setting.

Abassi har vist seg som en original jazzgitarist som har tatt med seg mye inspirasjon fra sitt opprinnelige hjemland i sin musikktilnærming. Det fortsetter han så avgjort med her også, men med sitt nye band Naya Baaz – ny fugl på urdu – som er et samarbeidsprosjekt med den amerikanske sitaristen Josh Feinberg, så har de to skapt nok et univers på tvers av kulturer.

Her er det altså «pakistaneren» som spiller amerikansk, mens «amerikaneren» spiller indisk/pakistansk. Egentlig krysser de to, som har skrevet all musikken både hver for seg og sammen, musikalske grenser hele tida.

Det får de to utmerket hjelp til av trommeslageren Satoshi Takeishi og Jennifer Vincent på en fem strengers cello. Hvis noen får en idé i hodet om at dette må låte ganske så unikt, så stemmer det på en prikk.

Her er det impulser fra indisk/pakistansk tradisjonsmusikk, fra jazz og sikkert fra en rekke andre kilder også. Hyllesten til Chick Corea, «Chick´s Magnet», er ett av mange høydepunkt og tittelen på albumet, «Charm», passer utmerket.

Med Naya Baaz tar Rez Abbasi og Josh Feinberg oss med på en ny musikalsk ekskursjon som er både fascinerende, annerledes og spennende.

Knut Buen og Sigmund Groven er bautaer i folkemusikktradisjonen – intet mindre. Det bekrefter dette unike samarbeidet. Anne Hytta er en fornyer av tradisjonen som allerede har kommet langt – svært langt – på vei.

Den som har opplevd Knut Buen på et eller annet vis, glemmer ikke det. Det er mann og en kunstner som utstråler livsvisdom og autoritet. Du tror på Knut Buen – slik er det bare.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her samarbeider han og Sigmund Groven nok en gang – forrige gang var med «The Sound of Telemark» i 2020. Her har felemester og buefører i mesterklassen Buen skrevet dikt som forteller om et levd liv som har ført til kloke tanker. Når så han og Groven, munnspiller i samme klasse, enten hver for seg eller sammen har skrevet musikken, så viser de to telemarkingene oss hvilke enorme kapasiteter de er også på det området.

I tillegg til å spille hardingfele så resiterer også Buen noen av dikta. Ellers er det to andre telemarkinger, nemlig Anne Gravir Klykken og Aasmund Nordstoga, som tolker dikta på hver sin unike måte. Når så den musikalske altmuligmannen Kjetil Bjerkestrand heller ikke denne gangen trenger å be om synthenes forlatelse, så har dette blitt en fantastisk flott tilstandsrapport fra noen av de flotteste stemmen jeg vet om. Det er ein dåm, ja jeg vet det betyr lukt, og ei stemning over «Kjenslevev» – for en vakker tittel – som tar bolig i meg og som garantert kommer til å bli værende der – lenge.

Anne Hytta (48) er nok en hardingfelespiller fra Telemark som garantert har arva mye fra Knut Buen og skatten han har etablert og videreformidla. Jeg har hatt gleden av å høre Hytta i en rekke konstellasjoner de seineste åra og med sin kompromissløse og jeg vil si visjonære tilnærmingsmåte til det å skape musikk, så er det alltid like spennende å finne ut hvor hun «dukker opp» neste gang.

Og jeg blir så avgjort ikke skuffa denne gangen heller. Her har nemlig Hytta, med solid fotfeste i tradisjonsmusikken, skapt musikk for kvartetten sin Bridge, der Emilie Hegdal Lidsheim spiller fele, Katrine Schiøtt spiller cello og Amund Sjølie Sveen trakterer vibrafon og stemte glass, og Telemark Chamber Orchestra – et sjumanns/kvinners stryke-ensembleble, der hun fusjonerer folkemusikk- og kammertradisjonen på et høyst personlig vis.

Saksofonstorheten Peter Brötzmann forlot oss for kort tid siden. Her får vi møte han i en av de siste opptredenene hans – live fra Jazzfest Berlin den 4. november i fjor. Hans enorme kraft var til stede helt til slutt.

Peter Brötzmann var født i 1941 og la ned horna sine for godt den 22. juni – 82 år ung. De siste åra var han en del plaga av sjukdom og lungekapasiteten var ikke som i hans velmaktsdager. Derfor justerte han også uttrykket sitt slik at dynamikk blei et stadig viktigere element mot slutten. Men den indre krafta var så definitivt på plass.

Avskjeden blei på sett og vis et tilbakeblikk til tidligere møter med arabisk/marokkansk gnawa-musikk som Brötzmann også hadde stifta bekjentskap med på innspillinger i 1996 og i 2019. Den siste med guembrimesteren Maâlem Mahmoud Gania og trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake – som også spilte både på den første i 1996 og på dette forrige møtet, som het «The Catch of a Ghost». Tittelen denne gang, «Catching Ghosts», kan gjerne oppfattes som en forlengelse og det har blitt et svært verdig farvel med Brötzmann.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen er det nok en guembrimester – guembri er et to-strengers kamelskinntrukket instrument med et helt spesielt sound som også fungerer som bass – Majid Bekkas som har tatt med seg fire tradisjonelle gnawa-låter til bordet. Bekkas synger også og Brötzmann reagerer ofte kontrært på det Bekkas gjør slik at det skapes herlige spenninger i uttrykket. En av de aller meste sentrale og viktigste musikantene i moderne jazz spiller forresten både alt- og tenorsaksofon samt klarinett underveis. Drake er den perfekte fargeleggeren til denne musikken og sørger for at de tre fører fire eleverte samtaler som varer i rundt 43 minutter til sammen.

Peter Brötzmann har etterlatt seg ei usedvanlig rik arv også sammen med flere norske musikere – ikke minst Paal Nilssen-Love. Han tok farvel på det samme høye og kompromissløse nivået som har prega alt han gjorde fra han inntok den store scena på 60-tallet.