Sjeldent og originalt

Belgisk jazzmusikk forbindes stort sett med Philip Catherine og Toots Thielemans. Saksofonisten, bandlederen og komponisten Nicolas Kummert bør føyes til den lista med en eneste gang.

Nicolas Kummert med blikket opp og frem.

37 år gamle Nicolas Kummert er et nytt bekjentskap for meg. Det til tross for at han allerede har etablert seg på meget høyt nivå på hjemmebane og ellers i mellom-Europa. Helt siden han var i slutten av tenåra har Kummert vært opptatt av afrikansk musikk etter et to måneders langt opphold i Senegal – et opphold som har influert musikken hans hele tida siden. Han fikk tidlig anledning til å spille med afrikanske storheter som Manu Dibango og Keziah Jones og han har spilt i en rekke afrikanske land i løpet av karriera si.

Samtidig har et moderne jazzuttrykk vært en meget sentral del av Kummerts musikalske liv. Og her kan vi også finne årsaken til tittelen på denne utgivelsen med hans nye band – "La Diversité" – allsidighet. Her makter han gjennom sine komposisjoner og sitt utmerkede band å fusjonere en rekke impulser til noe som han og bandet er aleine om.

Kummert med sin utmerkede kvartett med blant andre Lionel Loueke.

Med sitt ferske band med den Paris-bosatte canadiske trommeslageren Karl Jannuska og den belgiske bassisten Nicolas Thys og forsterka med den etterhvert verdensberømte gitaristen Lionel Loueke, fra Benin, men bosatt i New York og med fartstid fra blant andre Herbie Hancock og Wayne Shorter, så har Kummert, med en sterk og tydelig saksofonsignatur, skapt sitt eget lille musikalske univers.

På seks av de 14 låtene spiller Kummert og Loueke duo og du verden som de to har truffet hverandre. Mesteparten av stoffet er komponert av Kummert, men både Erik Satie og nylig avdøde Leonard Cohen er representert – sistnevnte med to "afrikanske" versjoner av "Hallelujah" han ville ha likt noe voldsomt er jeg ganske så sikker på.

Nicolas Kummert er en melodiker og søker av originalitet og allsidighet som allerede her har fortalt oss at han er en musikant som hører hjemme helt der oppe. Hva han vil komme med og hvor han vil gjøre det i åra som kommer, skal bli uhyre spennende å følge med på.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Nicolas Kummert

La Diversité

Edition Records/Border Music Norway

Spennende samarbeid

Den italienske bassisten, komponisten og pedagogen Roberto Bonati har skrevet musikk for Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Det har blitt både tøft og spennende.

Roberto Bonati leder Bjergsted Jazz Ensemble til "seier".

Det blir naturligvis ofte snakka om Oslo og Trondheim når det gjelder jazzutdannelse her til lands. Det er for så vidt ikke overraskende siden kvaliteten på musikerne som har kommet ut derfra ofte har vært skyhøy. Likevel skal vi absolutt være oppmerksom på at det finnes andre steder rundt om i landet med meget høy kompetanse når det gjelder det samme – for eksempel Stavanger. Der har saksofonisten Tor Yttredal vært sjef i en årrekke nå og et av hans hjertebarn har vært Bjergsted Jazz Ensemble. Yttredal, som "stammer" fra jazzlinja i Trondheim og som har spilt i Trondheim Jazz Orchestra sjøl, har vært musikalsk leder for BJE siden 2013 og mye av tankegodset har så avgjort henta mye fra Trondheim og TJO.

Som storebror TJO så har etter hvert også BJE blitt et prosjektbasert ensemble der man henter musikere fra en pool som bør egne seg til det planlagte prosjektet. Slik har det blitt i dette tilfellet også og BJE består for anledninga av 19 stykker. Med unntak av den "voksne" trombonisten Øyvind Brække, er de aller fleste i sjiktet unge og lovende og de har tydeligvis tatt utfordringa fra Roberto Bonati på strak arm.

Roberto Bonati er en interessant komponist og arrangør.

Yttredal og Roberto Bonati (57), som jobber med jazzutdanning i Parma, har truffet hverandre i forbindelse med tidligere prosjekter og fant raskt ut at den umiddelbare kjemien burde videreføres på et eller annet vis. Yttredal tenkte da på BJE som har eksistert som et samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Maijazz siden 2004 og som har samarbeida med så forskjellige størrelser som Rolf Lislevand og John Scofield.

Den italienske komponisten, som også dirigerer BJE her, men ikke spiller sjøl, har skrevet et meget ambisiøst og spennende verk som henter mye både fra både storbandtradisjonen, europeisk kunstmusikk, samtidsmusikk og ikke minst har Bonati latt seg inspirere av tekstene i "Den eldre Edda" og titlene er henta fra "Voluspå". Musikken kan til tider virke noe tung og verket, som er på nesten 70 minutter, kan oppleves som vel langt, men dynamikken i både komposisjonene og i det utmerkede ensemblets tolkning, er veldig bra og gjør sitt til at man hele tida blir sittende helt ytterst på krakken for å få med seg alle detaljene.

En rekke solister får sjansen og uten unntak leveres det på høyt nivå, men vokalisten og stemmekunstneren Signe Irene Stangborli Time er den som framstår med de aller mest originale bidragene.

Verket blei sjøsatt i mars 2015 og spilt inn i Stavanger i august samme år. Det er et utmerka eksempel på hvordan samarbeid bør etableres og på at jazz og musikk ikke kjenner noen grenser.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Roberto Bonati – Bjergsted Jazz Ensemble

Nor Sea, nor Land, nor Salty Waves

ParmaFrontiere/parmafrontiere.it

Scener fra et ekte skap

Aslak Hartberg, eller her bare ASLAK, er en usedvanlig allsidig og dyktig musikant. Her setter han ord på og synger om "opplevelser" de fleste av oss har vært i nærheten av en eller annen gang i livene våre.

ASLAK har noe viktig å melde.

I løpet av sine 41 år har rapperen, sangeren, bassisten, komponisten og låtskriveren Aslak Hartberg været innom en rekke baser og vist at han fikser alt bedre enn de aller fleste. Den store hop kjenner han best som Alis i Klovner i kamp, men allerede som tenåring fortalte han den indre krets at han var en mer enn lovende jazzbassist, noe han blant annet viste oss sammen med talentspotteren framfor noen, Jon Arild Eberson.

De seineste åra har vi truffet han i et svært så fruktbart samarbeid med skuespilleren Torbjørn Harr i bandet Harr & Hartberg der tekster av Lars Saabye Christensen og musikk forbundet med Chet Baker har stått sentralt.

Men ASLAK har på Ingen måte glemt rapperen, sangeren og låtskriveren i seg heller – og takk for det. Med "Gift" gir han oss seks "noveller" om samliv, brudd, håp og alt dertil hørende som forteller oss at han er historieforteller som nesten ikke har sin make i norsk populærmusikk. Når han så skriver låter som går rett inn i hjernebarken for der å bli værende, og omgir seg med stjernemusikanter som Bendik Hofseth, Sjur Miljeteig og Jens Christian Bugge Wesseltoft, som aldri gjør noe uten at de setter sitt enorme bumerke på musikken, og synger en vanvittig flott og sterk duett med sin skolekamerat fra videregående, Bertine Zetlitz, så har "Gift" blitt en en enorm og flott bekreftelse på at ASLAK er en artist helt i enhver toppklasse her hjemme. Samtidig er det nok en beskjed om at Aslak Hartberg, uansett hvor han dukker opp, fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått.

"Gift" er kun å finne digitalt.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

ASLAK

Gift

Bjølsen Lyd

Et siste farvel

Den 7. november i fjor var reisa til Leonard Cohen over. Ei fantastisk karriere som strakk seg over 60 år, blei avslutta ei legende verdig.

Leonard Norman Cohen (1934-2016) – et ikon.

Leonard Cohen var en klok mann – en veldig klok mann. Helt siden hans første diktsamling kom i 1956, fortalte og lærte han millioner om ekte tanker, følelser og visjoner. De som var så heldige å oppleve han i levende live, og jeg var heldigvis en av dem, blei berørt på et vis som vil være med oss for alltid. Så spesiell, så sjelden, så stor var Cohen.

Om han var så klok at han viste eksakt når han kom til å forlate tida, betviles vel. Uansett så skjønte den godt og vel 80-årige Cohen, som alle andre som har kommet dit i livet, at han var på oppløpssida.

Tekstene på hans siste studioalbum, det blei 14 av dem totalt, tyder så avgjort på det også. De har alle den samme tyngden og inderligheten som på nesten alt Cohen ga oss. Her handler det i stor grad om Gud, døden og humor – og sjølsagt hele tida med Cohens umiskjennelige måte å formidle dem på.

På "You Want It Darker", som blei produsert av sønnen Adam og gitt ut bare et par uker før klokka klang for siste gang, forteller Cohen oss at "I´m ready my Lord". Han sier også i "Leaving The Table" at "There is no One Left to Blame – I´m Out of the Game". det er mange slike bilder underveis her – så det er ingen tvil om at Cohen tar farvel med "You Want It Darker".

De ni låtene holder alle høy Cohen-klasse, men har kanskje en enda mørkere tone over seg enn i hans tidligere produksjon. Hvordan det enn er, så er dette et fantastisk punktum på ei fantastisk karriere for en like fantastisk musikant og personlighet.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Leonard Cohen

You Want It Darker

Columbia/Sony Music

På hjemvei

Edvard Hoems tredje og neste siste bind i hans store slektskrønike er intet mindre enn stor litteratur. For meg er det også nesten som å bli med på ei personlig reise.

Edvard Hoem tar oss med på ei fantastisk reise.

Hva er hjem? Hvor er hjem? Det er nok spørsmål de aller fleste av oss har stilt seg. De færreste har likevel bestemt seg for å skrive en krønike som Edvard Hoem har gjort. Det vil si at nå har bind tre blitt gitt oss og at det avsluttende "kapitlet" er rett rundt hjørnet.

Jeg har verken fått med meg "Slåttekar i himmelen" eller "Bror din på prærien" – de to første bindene i serien. Sjøl om jeg kjenner et klart behov for å oppsøke begge, så står så absolutt "Land ingen har sett" solid på egne bein.

Hoem har satt seg fore å gå tilbake i sin egen slekt – tilbake til slutten av 1800-tallet. Han har gjort en strålende researchjobb og sjøl om han har benytta sin dikteriske frihet, så er så mye som mulig basert på korrekte historiske hendelser.

Familien Hoem, som stammer fra Knut Hansen Nesje og slekta hans med røtter fra både Molde og nabokommunen Fræna, opplevde som "alle" andre rundt det forrige århundreskiftet både fattigdom og mangel på tro i forhold til om fattige Norge var det riktige landet å stifte familie og skape seg ei framtid.

Deler av slekta til Hoem utvandra til USA og Canada og vi får bli med på reisa. Vi blir kjent med og glad i det fantastiske persongalleriet som består av ekte mennesker – på godt og ondt. Noen blir sjølsagt værende igjen her hjemme og for meg, som kommer fra det samme området som Hoems slekt, så blir det sterkt og nært når han skriver om sin bestefar som dreiv fiske sammen med min bestefar på båten "Forsøg". Dette og alt annet beskriver Hoem på et vis som gjør at du "er" der hele veien.

De 400 sidene fyker unna på rekordtid fordi man vil være med og finne ut hvordan det går med hele slekta. Hoem beskriver epoken med en fantastisk penn og innsikt og uten å røpe for mye så kommer en av Canada-førerne hjem til Molde etter over 30 år borte. Han kommer neppe hjem for å bli, men det må vi vente til neste og siste bind for å få det endelige svaret på. Uansett er Molde en by man aldri blir ferdig med – den er med deg hvor du enn er. Jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder det i alle fall.

Edvard Hoem

Land ingen har sett

Forlaget Oktober

Heftige hvite italienere

Pianisten Andrea Rea er ikke noe stort navn hjemme. Etter debuten på Losen Records er det å håpe at jazzfolket også her nord får opp ørene for en skikkelig jazzlyriker.

Pianisten Andrea Rea omgitt av trommeslageren Marcello Di Leonardo og bassisten Daniele Sorrentino.

Foto: Stefano Salvatori

Han har jeg jo hørt før tenkte jeg da navnet Andrea Rea dukka opp. Det skulle raskt vise seg at det var hans noe eldre navnebror Danilo Rea jeg hadde et sted langt borte på harddisken – også han en langt framskreden italiensk pianist.

Andrea Rea derimot er en pianist født i Napoli som ennå ikke har rukket å komme halvveis i 30-åra, men som likevel har sørga for å gi sitt publikum tre skiver under eget navn. Odd Gjelsnes i Losen Records er en herre med vidåpne ører som "lukter" god og personlig musikk uansett hvor den kommer fra og, til tross for at Rea er et ukjent navn her oppe i steinrøysa, tok han likevel sjansen og har nå gitt oss Reas tredje visittkort.

Sammen med den noe eldre Marcello Di Leonardo på trommer og Daniele Sorrentino på bass, av 80-årgang, har Rea spilt en rekke konserter i trioformatet og han var nå kommet dit at han ønska ei retning på musikken som ville passe denne trioen spesielt. Det har han fått utmerket hjelp fra de to andre til å greie.

På sett og vis kan man si at dette er klassisk, lyrisk og melodisk triojazz i tradisjonen etter Bill Evans. Med et repertoar bestående av fire originalkomposisjoner, en kjent italiensk sang pluss personlige arrangement av Wayne Shorters "Speak No Evil" og Ivan Lins´"Rio de Maio", så tar de tre oss uansett med på ei vakker, personlig og inderlig reise.

Andrea Rea Trio er enkelt og greit et flott og meget godt nytt bekjentskap.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Andrea Rea Trio

Impasse

Losen Records/MusikkLosen

Hederlige motiv

Motif har vært og er fortsatt et av de meste spennende bandene som finnes i norsk jazz – og vel så det.

Atle Nymo, Ole Morten Vågan, Eivind Lønning, Håvard Wiik og Håkon Mjåset Johansen – Motif – det er bandet sitt det.

Foto: Andrea Gjestvang

Motif, under ledelse av bassist og komponist Ole Morten Vågan, cd-debuterte allerede i 2004. Helt fra starten har også trommeslager Håkon Mjåset Johansen og tenorsaksofonist Atle Nymo vært med. Underveis har Eivind Lønning tatt over trompetkrakken etter Mathias Eick og Håvard Wiik har erstatta islandske David Thor Jonsson i pianorolla. Det betyr at Motif hele veien har bestått av noen av de mest talentfulle og ekspressive unge musikantene kongeriket har frembrakt etter årtusenskiftet.

Fem skiveutgivselser, inkludert trippel-cd-en "Facienda", har kommet min vei med jevne mellomrom siden starten og Motif har hele tida vist seg som et søkende og kompromissløst kollektiv der Vågan i stor grad har vært premissleverandør. Nå møter vi Motif for andre gang på det portugisiske selskapet Clean Feed og her tar de nok en gang nye steg.

Musikken blei spilt inn både i 2013 og 2015 i Berlin der Håvard Wiik har slått seg ned. Da skal det ikke utelukkes at Wiik har vært sentral i å bringe inn tyske Michael Thieke i bandet og den nye klarinettstemma har så absolutt vært med å gi Motif en ny dimensjon.

Vågan, som nå også har tatt over som musikalsk leder av TrondheimJazz Orchestra, bekrefter nok en gang gjennom de sju komposisjonene han har fora Motif med at han er en av denne verdensdelens aller mest personlige komponister i den moderne gata. Musikken er melodisk, men samtidig åpen og fri – her er det gitt frie tømmer fordi Vågan veit hvilke kapasiteter han har med å gjøre.

Motif er på alle måter et band – et band som har fått muligheten til å utvikle seg over tid og med ei fast komponisthånd som stadig gir kollektivet nye utfordringer. Motif er fortsatt noe av det mest spennende som har kommet ut av den "nye" generasjonen norske jazzmusikanter.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Michael Thieke har gitt Motif en ny dimensjon.

Motif

My Head Is Listening

Clean Feed Records/MusikkLosen

Steintøft!

Med meget god assistanse av blant andre Eirik Hegdal har svenske Martin Küchen skapt fantastisk tøff og spennende musikk med sitt lille store band Angles 9.

Angles 9 – her blir det ikke spart på noe.

Den 50 år unge alt- og tenorsaksofonisten Martin Küchen har samarbeida mye med norske musikanter de seineste åra. Han har blant annet bidratt til kollektivet Trondheim Jazz Orchestra, men han har helt siden 2007 også prioritert sitt stadig større band som begynte som Angles 6. Fire skiver har det blitt med vinklene, som har vært ni i tallet siden 2012.

Dette er mitt første møte med bandet som i mine ører har et solid slektskap til både Trondheim Jazz Orchestra og Charlie Hadens Liberation Music Orchestra. Küchen har invitert med seg mange av sine favoritter fra det spennende, moderne miljøet i Sverige. Se bare her: Johan Berthling (bass), Magnus Broo (trompet), Goran Kajfeš (trompet), Mattias Ståhl (vibrafon), Andreas Werliin (trommer), Alexander Zethson (piano) og Mats Äleklint (trombone). Når vi så plusser på vår egen Eirik Hegdal på barytonsaksofon, så sier det seg sjøl at de mannskapsmessige forutsetningene er noe så voldsomt tilstede for at Angels 9 skal bli et kollektiv som bør bli huska både lenge og vel.

Küchen har skrevet viril og livsbejaende musikk som henter både fra de tidligere nevnte og andre inspirasjonskilder som Carla Bley, Charles Mingus og store doser balkansk partymusikk! Küchen har garantert hatt de de individuelle stemmene solid i bakhodet når han har skapt musikken og du verden for noen utblåsninger vi får være med på. Hvordan dette bandet låter live, uten sikkerhetsbelte, kan man nesten bare drømme om – det er mer enn heftig nok i en studiosetting også.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records viser nok en gang at de både når det gjelder kvantitet – de gir ut CD-er like kjapt som de fleste spiser brødskiver – og kvalitet, ligger helt i det internasjonale tetsjiktet. Angles 9 er et band helt der oppe med toppfolk over hele linja.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Angles 9

Disappeared Behind the Sun

Clean Feed Records/MusikkLosen

Endelig!

Det er langt i fra alltid det er en begivenhet når en CD blir utgitt. Når Knut Riisnæs gjør det, så er det akkurat det.

Tom Olstad, Knut Riisnæs, Anders Aarum og Jens Fossum – vi snakker saker!

For det jazzinteresserte Norge har det alltid vært slik at man har gått rundt og lurt på om ikke saksofonisten Knut Riisnæs (71) snart skulle komme med noe nytt. Sjøl om han har vært helt i tetsjiktet her hjemme siden begynnelsen av 70-tallet, så har han på ingen måte løpt ned studiodørstokkene i tide og utide. Heller tvert i mot: den personlig beskjedne Riisnæs har med sin sterkt utvikla kritiske sans, ikke minst overfor sitt eget spill, vært svært tilbakeholden med å gi ut sin egen musikk og ikke minst har han vært forsiktig med å skrive egen musikk – alle andre gjorde det så mye bedre……

Etter å ha jobba med alt og alle – innen alle sjangre her hjemme – og med storheter som Arild Andersen, Jon Christensen, Palle Danielsson og John Scofield – som blei tildelt to Grammy-priser i natt – så har Riisnæs endelig takka ja til å lage et sjeldent visittkort under eget navn igjen.

Vi møter en saksofonist med røtter i beboputtrykket med et trøkk, oppfinnsomhet, originalitet og en enorm musikalitet som har prega han helt siden han viste seg fram for første gang. De åtte spora er delvis standardlåter, "She Was Too Good to Me" og "Crazy She Calls Me", en Mulgrew Miller- og en Dag Arnesen-låt, tre av av Anders Aarum og tror det eller ei: en originalkomposisjon av Knut Riisnæs. Vi finner alle slags stemninger fra de vakreste ballader til heftige tempolåter og to av låtene er også spilt inn live på Herr Nilsen i Oslo.

Når så Riisnæs omgir seg med bassist Jens Fossum, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum – fra to forskjellige generasjoner, men med et veldig felles mål – så er Riisnæs så "hjemme" som han vel kan komme.

Siden Knut Riisnæs har valgt å spille andres musikk i stor grad, og har holdt seg i et slags beboplandskap,så har han aldri oppnådd den samme populariteten og statusen som for eksempel sin samtidige Jan Garbarek. Det er et faktum, men det som også er et faktum er at Knut Riisnæs uansett er en saksofonist i verdensklasse – her foreligger heldigvis nok et bevis.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Knut Riisnæs Quartet

2nd Thoughts

Losen Records/MusikkLosen

Det stemmes!

I 2010 hadde plateselskapet TMC kjempesuksess med samleplata "Jazz & The City". Her kommer oppfølgeren – også med norske bidrag og nesten bare vokaljazz.

Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg i godt selskap med Tony Bennett og Sarah Vaughan.

Den første samlinga inneholdt 63 spor, fordelt over tre CD-er, med noen av de aller største navna i jazzens vokalhistorie. Med en hyggelig utsalgspris blei det en storselger sett med jazzøyne og passerte 30.000. Det er på mange vis forståelig: der fikk et vokaljazzelskende publikum – og andre – "alt" samla på et sted. Ingenting for den devota samler med andre ord, men for de som vil ha litt av alt var det en fin snarvei.

Nå har altså TMC dukka ned i arkivene igjen og satt sammen en litt annerledes samling bestående av to CD-er og 34 låter. Den store forskjellen er at CD nummer en består utelukkende av nordiske artister. Harald og Sonja er representert med Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg med to låter hver. Ikke våre mest sentrale vokalister, men når ei slik samling har med rettigheter å gjøre, så blir det slik. Når det er sagt så gjør både Brunvoll og Nyborg en meget hederlig innsats og er absolutt vel verdt mye mer oppmerksomhet enn de har fått. Fra Norden kommer også Christina Gustavsson, Ira Kaspi, Sofia Pettersson, Anna Lundqvist, Isabella Lundgren, Rigmor Gustavsson, Rebecka Larsdotter, Lagaylia Frasier, Jeanette Lindström, Zelma, Carin Lundin og Vivian Buczek/Peter Asplund. Mye svensk der altså, men det kan vi jo leve med når kvaliteten er god. Litt standardstoff, litt originalmateriale og alt holder seg i den i svært så melodiøse gata.

CD nummer to består av artister fra øverste hylle fra den andre sida av dammen. Nina Simone, Nat King Cole Trio, Ella Fitzgerald, Tony Bennett, Duke Ellington Orchestra, Peggy Lee, Billie Holiday, Sarah Vaughan, Julie London, Nancy Wilson og Doris Day er noen av artistene og i tillegg er den svenske legenden Alice Babs henta inn på "Amerika-laget"med to spor.

Denne delen består nesten sjølsagt av utelukkende standardlåter og for tilhengere av god musikk, langt utenfor jazzmenigheta også, er det mye å glede seg over her må vite.

Denne samlinga er altså en grei snarvei for de som vil ha litt av alt. Den ekte samleren må nok leite helt andre steder.

PS Desduten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Diverse artister

Jazz& The City, Volume 2

TMC/Naxos Norway