Sarah McKenzie er et nytt bekjentskap for meg. Den australske vokalisten og pianisten føyer seg elegant inn i The American Songbook-tradisjonen – og litt til.

Sarah McKenzie befinner seg ikke så langt unna Diana Krall – på alle vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sarah McKenzie nærmer seg 30 med stormskritt, men har vært overbevist i mer enn halvparten av sitt relativt korte liv om at det var jazzmusikant hun skulle bli. Den musikkinteresserte faren hennes skjønte at unge Sarah hadde et spesielt talent og sørga for at hun tidlig fikk en god, moderne pianolærer – en lærer som skjønte det samme og som presenterte henne for jazz.

Fra da av har det bare gått én vei – rett mot stjernene. Turen gikk til USA, Boston og studier ved Berklee ikke lenge etter at hun hadde runda 20 og etter at hun avslutta sin bachelor der, har hun nå slått seg ned i London og Paris og hun har hele verden som si leikegrind.

Til tross for at "Paris in the Rain" er McKenzies fjerde CD, har hun dessverre passert under min radar. Basert på repertoaret både fra de tidligere innspillingene, og "Paris in the Rain", så har hun ei sterk tiltrekning mot det kjente og tidløse amerikanske standardrepertoaret, samt at hun plusser på med litt Joni Mitchell og skriver en hel del sjøl – fem av de 13 låtene her er eget stoff.

De som kan "høre" for seg at Sarah McKenzie befinner seg i et slags Diana Krall-landskap, har absolutt helt rett. Likevel, om det er "Tea for Two", "Little Girl Blue", "When in Rome" eller "Triste", makter McKenzie absolutt å gi materialet sin egen vri gjennom sin egne helt personlige kvaliteter både som vokalist, pianist og arrangør.

Innspillinga er gjort i New York i fjor sommer og hun har fått helt perfekt assistanse fra supergutta Gregory Hutchinson (trommer) og Reuben Rogers (bass), samt blant andre Ralph Moore og Scott Robinson på saksofon, Romero Lubambo og Mark Whitfield på gitar og Warren Wolf på vibrafon.

Sarah McKenzie har det absolutt det som trengs for å bli ei stor stjerne innen det mer tradisjonelle jazzlandskapet. Forvent ingen store overraskelser her, men masse god og tidløs musikk – holder ei stund det.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Sarah McKenzie

Paris in the Rain

Impulse!/Universal Music

Ine Hoem viser oss med sitt nye album ""Moonbird" at hun virkelig er i ferd med å fortelle verden at hun har noe helt unikt å fare med.

Ine Hoem mot det virkelige gjennombruddet.

Ine Hoem (31), med solide røtter fra Fræna, har i nærmere ti år vist oss at hun har vært på vei til et helt eget musikalsk uttrykk. Om det har vært med bandet PELbO, i samarbeid med bassisten Jo Skaansar på "Den blåaste natt" – med tekster av sin far Edvard Hoem eller på egen hånd med soloprosjekter, så har det hele tida vært ei solid utvikling i Hoems stemme og uttrykk.

Med "Moonbird" kan det godt være at Hoem tar det endelige steget – nå er det nemlig et solid internasjonalt snitt over hva og hvem hun er.

Singelen "This Year" viste med sine vel to millioner steams at Hoem er i ferd med å få et stort publikum der ute. Med et album som "Moonbird", som bare blir utgitt digitalt på diverse strømmetjenester, kommer hun til å bekrefte inntrykket mange allerede har – Ine Hoem er nå en artist som har alt som skal til for å innta de store scenene.

Hoem har turnert med den svenske superstjerna Veronica Maggio i det siste – neste gang kan det være omvendt. Med låter, tekster, en produksjon av Ane Brun-samarbeidspartner Tobias Fröberg og utmerka assistanse av de svenske toppmusikantene Lars Skoglund og Robert Elovsson, har nemlig Hoem laga en sofistikert pop-produksjon som oser kvalitet på alle vis.

Ine Hoem har ei stemme, som heldigvis er løfta langt frem i produksjonen og lydbildet, som er klokkeklar og personlig. Når hun så er en historieforteller av klasse – hun har tydeligvis lært mye av sin dikterfar Edvard – så er "Moonbird" steget vi og mange med oss har venta på siden "Angerville" kom for et par år siden.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ine Hoem

Moonbird

Starbox Recordings

Arve Tellefsen hadde gått hjem da arrangørene ville gi han årets hederspris under Spellemannutdelinga. Det gjør han ikke til noen mindre hedersmann.

Arve Tellefsen – vi snakker spellemann og hedersmann.

I forbindelse med Arve Tellefsens 80-års dag like før jul, ville hans plateselskap Grappa også være med å hedre en av de aller største kulturpersonlighetene her til lands i vår tid. Hele "landet" deltok jo i feiringa av´n Arve – mer folkekjær artist på tvers av generasjoner og sjangre er vel nesten ikke mulig å oppdrive.

Grappa, i samarbeid med Tellefsen sjøl, har dukka ned i arkivene og funnet fram til 18 Tellefsen-innspillinger der vi får gjenhør med det jubilanten kaller perler, men som mange andre kaller svisker. Innspillingene er gjort på 80-og 90-tallet og med et par unntak, tror jeg, har alle vært ute før.

Tellefsen har gjennom hele sin karriere vist seg å være en uhøytidlig, men samtidig usedvanlig seriøs musikant som har henta inspirasjon fra en rekke kilder – bare kildene har vært forbundet med kvalitet. Her møter vi blant andre fire viktige samarbeidspartnere fra ulike deler av hans karriere – partnere som har bydd på helt forskjellige typer input: tangentmaestro Kjetil Bjerkestrand, saksofongigant Jan Garbarek, Trondheim Symfoniorkester og pianist Kaare Ørnung.

Klangidealet har vært viktig for Tellefsen gjennom hele hans musikalske liv og om det er "It Ain´t Necessarily So", "Summertime", "Cavatine", "Pan", "Tango Jalousie" eller "Liebesfreud", så frambringer han denne magiske klangen hver eneste gang.

Det blei mye heder og ære på Arve Tellefsen både før og etter nyttår. Det er absolutt ingen grunn til at det skal stoppe nå – la hyllesten fortsette i 80 år til.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Arve Tellefsen

Limelight

Grappa/Musikkoperatørene

Aldri hørt om franskmannen Raphaël Imbert? Da er vi to, men nå kan jeg anbefale et besøk i et upretensiøst blues-jazzland.

Raphaël Imbert & Co sørger for topp stemning.

Raphaël Imbert er en 42 år gammel saksofonist som regner både Albert Ayler, John Coltrane og Johann Sebastian Bach som sin store inspirasjonskilder. Det er det så avgjort mulig å høre i saksofonspillet hans, men den musikalske retninga han og vennene hans tar her er likevel en helt annen. Sammen med et håndplukka lag av både franske og amerikanske blues- og jazzmusikanter blir vi tatt med til The Deep South – New Orleans og dalstrøka innafor – et område med musikksjangre Imbert har studert nøye og over lang tid.

Raphaël Imbert har mye å spille på.

Mellom 2011 og 2013 fikk Imbert studiestøtte til å reise rundt i Louisianna for å studere alle slags sjangere som har sitt opphav i og rundt dette området. Ønske om å lage en eller flere plater i forlengelsen av denne studien, som gikk under navnet IMPROTECH og som også finnes som skriftlig avhandling, vokste etter hvert fram og her foreligger altså Act 1.

Imbert har invitert med seg sitt eget franske band og en rekke framtredende amerikanske tradisjonsmusikanter som Big Ron Hunter og Alabama Slim.

I en rekke forskjellige konstellasjoner får vi musikk med solide røtter til all mulig slags musikk fra New Orleans-området som cajun, blues, jazz og hva det nå enn måtte være. Musikken er enten skrevet av Imbert, henta fra kjente og kjære kilder eller skrevet av noen av gjestene. Dessuten skal de involverte ha all mulig slags ære for et strålende CD-hefte inkludert både bilder og tekst – slikt finnes ikke i den digitale verden akkurat.

Det har ført til en time med en utilslørt og ekte hyllest til både musikken, kulturen og sjela til den kreolske delen av Sambandstatene. Det er viktigere enn noen gang å løfte den fram nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Raphaël Imbert & Co

Music Is My Home, Act 1

Jazz Village/Naxos Norway

Sangeren Unni Løvlid er en folkemusiker som utvider grensene.

Unni Løvlid tar folkemusikken videre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Ikke bare gjør Unni Løvlid (40) fra Hornindal i Sogn og Fjordane noe med musikken. Hun sørger også for at musikken gjør noe med oss som får gleden av å ta imot den. Det betyr at folkemusikksangeren med sin femte CD-utgivelse har oppnådd veldig mye.

Man skulle vel egentlig se for seg at veien fra Hornindal til Japan var ganske lang. Det er den jo sjølsagt også, men måten Løvlid & Co har makta å finne tangeringspunkt og nye spor mellom den norske folkemusikken og et japansk tradisjonsuttrykk, forteller oss at det kanskje ikke er så langt likevel.

Løvlid har vært fascinert av japonismen, som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, lenge. Når hun så fikk muligheten til å dra til Japan for vel et år siden, sammen med bassisten Håkon Thelin, for å samarbeide med japanske musikere, så tok hun med seg masse norsk folkemusikk i bagasjen.

Kjente sanger som "Jeg lagde meg så silde", "Den fyrste tanken" og "Jeg går i tusind tanker" og mer ukjente materiale, samt et Jon Fosse-dikt som får tonefølge av det eldste kjente norske flerstemte musikkstykket, er bare noen av utgangspunktene for disse herlige ekskursjonene – unnfanga ved foten av Fujifjellet.

Sammen med Kaizan Harago på shakuhachi – en type fløyte – og Remi Miura på sho – en type gong – har Løvlid, som synger usannsynlig vakkert i tradisjonen mange kjenner fra Kirsten Bråten Berg, og Thelin skapt et ganske så nytt musikalsk univers. De som trodde norsk folkemusikk var noe som var opplest og vedtatt får med "Hymn" anledning til å oppleve at det faktisk ikke er tilfelle.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Unni Løvlid

Hymn

Heilo/Musikkoperatørne

Erling Kagge er i stand til å bryte gjennom støymuren med sin kloke bok om stillhet

Erling Kagge sørger for at vi bør tenke oss om, men gjør vi det?????

Det er kanskje noe dobbelt i denne overskriften – stillhet og ettertanke er ikke det to like størrelser da? Det burde det så avgjort være, men det er altså ikke alltid man kommer så langt.

Erling Kagge, som har begitt seg ut på ekskursjoner heftigere, høyere, lavere og lengre enn de fleste egentlig kan forestille oss, har hatt anledning til å reflektere over dette med stillhet i større grad enn brorparten også. Han har alltid vært opptatt av filosofi også – han var blant annet en nær venn av filosofen Arne Næss – og de to "fenomenene" hører så definitivt sammen på mange vis.

Kagge stiller tre spørsmål: Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?

I løpet av de rundt 130 lettleste, men ikke lette, sidene gir han oss sine 33 svar på spørsmålene.

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg svært godt igjen i situasjonsbeskrivelsene til Kagge. Jeg er blant dem som "sliter" hvis det blir for stille i og rundt meg lenge – kanskje ikke så veldig lenge en gang. Mye av grunnen er alt vi omgir oss med – eller blir omgitt av og som vi blir så forbanna avhengige av. Vi oppsøker sjølsagt alt dette "frivillig", men markedskreftene hjelper oss godt på vei uten at vi vet det.

Kagge har, ved hjelp av en rekke kilder, funnet gode svar på hvordan vi kan komme til stillheten og hvordan den kan komme til oss. Han gir oss også hjelp til hvordan vi kan bli værende der og dermed få bedre kontakt med oss sjøl.

Jeg kjenner jeg blir nesten forbanna på meg sjøl når jeg leser tankene til Kagge. Hvorfor har jeg blitt så avhengig av støy/lyd? Vil jeg ut av dette "fengselet" eller er jeg fanga for godt?

Uansett har Erling Kagge makta å sette i gang en tankeprosess som kanskje, men jeg understreker kanskje, vil føre til noe sunt.

Erling Kagge

Stillhet i støyens tid

Kagge Forlag

Bak Operasjon Hegge skjuler fem av de ferskeste stortalentene fra jazzlinja i Trondheim seg. Med egne låter og masse originalitet etablerer banden seg umiddelbart høyt der oppe.

Operasjon Hegge i ustanselig bevegelse.

De skal ha fulgt spesielt godt med de som befinner seg utenfor jazzmiljøet i Trondheim, hvis de har god og stor kunnskap om bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge. Fra må av er det imidlertid ingen grunn til å unnskylde seg lenger. Hegge, opprinnelig fra Stjørdal, har nemlig gitt oss et debutalbum som forteller oss at han har mye å fare med på alle områder.

Hegge har, som alle de andre I kvintetten, bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der blir alle som kommer gjennom nåløyet oppfordra til å følge sin egen musikalske visjon – ingen blir pålagt å søke mot en eller annen spesifikk sjanger.

For Hegges del har det betydd et moderne, akustisk ideal der den sterke melodien står i fokus. Det betyr igjen at vi får alt fra vakre ballader til låter i de varmere luftlag i heftige tempi. Som om ikke det er nok så lukter Operasjon Hegge også på friere uttrykk innimellom.

Simon Olderskog Albertsen (trommer), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lavik Larsen (trompet) og Martin Myhre Olsen (alt- og sopransaksofon), med så allsidig bakgrunn som Magalodon Collective, Rønnings Jazzmaskin, Wako, Trondheim Jazz Orchestra, Skadedyr, Torstein Ekspress og Espen Berg Trio, gir de sju låtene Hegge har skrevet og de fire som Kraft har ansvaret for, liv og innhold som forteller oss at de både kollektivt og individuelt befinner seg på et spennende og kraftfullt sted i sine musikalske liv og karrierer.

Operasjon Hegge er et akkordfritt ensemble med masse rom til individuelle ekskursjoner. Det er en fryd å oppleve disse musikantene nå og det blir garantert spennende å høre dem videre i tiåra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Operasjon Hegge

Midt på natta

Particular Recordings Collective/MusikkLosen

Den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê er inspirert av både Jimi Hendrix og musikk fra sine foreldres hjemland. Her kombinerer han det på et unikt vis.

Ngô Hồng Quang og Nguyên Lê gir oss musikk og opplevelser vi aldri har fått før.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den 58 år unge gitaristen Nguyên Lê har helt siden begynnelsen av 90-tallet vært helt i fronten av europeisk jazz. Med sitt ganske så rocka uttrykk har han vært avgjørende for å skape en fusjon mellom rock og jazz. Samtidig har han vært veldig tro mot sitt vietnamesiske opphav og han har laga en rekke skiver med musikk med røtter derfra og sammen med musikanter fra landet med røtter i folkemusikken.

I forbindelse med plateselskapet ACT, som Lê har Vært knytta til nesten hele tida, sitt 25-års jubileum fant Lê og ACT-grunnlegger og produsent Siggi Loch ut at det var på sin plass å oppsummere og gå videre på dette sporet.

Sammen med den unge, virtuose tradisjonsmusiikanten Ngô Hồng Quang, som både synger, spiller vietnamesisk fele, munnharpe og et par andre instrumenter, har Lê skrevet ny musikk og ikke brukt eksisterende musikk denne gangen. På det viset har de makta å skape en ny og spennende fusjon mellom det vestlige, som Lê sjølsagt også kommer fra, og det tradisjonelle som Ngô Hồng Quang bringer med seg.

I tillegg hadde Lê og Loch et ønske om å utvide grensene ytterligere og gjennom å invitere med seg tidligere samarbeidspartnere som blant andre italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, japanske Mieko Miyazaki på koto og indiske Prabhu Edouard på tablas og diverse, så har dette blitt en unik musikalsk stuing – bokstavelig talt fullstendig grenseløs.

Denne musikken er sterk, vakker og unik – den kan ikke sammenliknes med noe som har kommet min vei tidligere i alle fall.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Nguyên Lê & Ngô Hồng Quang

Hà Nội Duo

ACT/Musikkoperatørene

Ja da, jeg veit det ikke var Earth Wind & Fire som stod på scena da Bodø Jazz Open blei avslutta natt til søndag. Slektskapet var uansett mer enn sterkt nok til at det blei full fyr i teltet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bodø Jazz Open vet å sette sammen et program som snakker til de fleste – sjøl om jazzfoten ikke er av de mest finstemte. Bandet som går under navnet Al McKay Allstars – Earth, Wind & Fire Experience – av juridiske årsaker stort sett – er et 13 manns urheftig coverband bestående av meget dyktige musikanter, som tjener sine velfortjente slanter på å forlyste folk kloden rundt med låter "alle" kjenner fra et av verdens mest populære soul/funk/RNB-band. Den eneste av de 13 som var med i originalutgava er gitaristen, låtskriveren og produsenten Al McKay.

Uansett ga de et feststemt publikum – flere med glitrende slengbukser – akkurat det de var kommet for: et godt og vel to timers forrykende show med alle de store hitene fra den gang: "September", "Boogie Wonderland", "After the Love Has Gone", "Got to Get You Into My Life" og "Saturday Nite" for å nevne noen.

Tre vokalister, blåserekke med fire samstemte herrer og et heftig komp sørga for akkurat det folket ville ha – full fest og god stemning.

Live Maria Roggen, Tone Åse og Ylajali – en ganske så annerledes korkonsert.

Nesten alle foto: Henrik Dvergsdal

Avslutningskvelden starta så avgjort i den andre enden – i Bodø Domkirke. Det lokale koret Ylajali – bestående av 16 kvinner – hadde invitert med seg Live Maria Roggen og Tone Åse, to av våre mest spennende stemmer og pedagoger, for at de kunne få leke seg med stort sett sitt eget repertoar som består av alt fra salmer via folketoner til mer nesten poprelatert materiale.

Ved hjelp av looper, annen nennsom bruk av elektronikk, talekor, kor i koret – hvis du skjønner, call and response og sikkert mye annet øvd inn på rekordtid, ga det søkende koret og de to ledestjernene oss en spennende og annerledes koropplevelse som utfordra både på scena og oss i kirkebenkene.

Torun Eriksen med Jørn Øien, Kjetil Dalland og Andreas Bye – like stas hver gang.

Jeg har hatt gleden av å høre Torun Eriksen for ikke mange måneder siden. Nok et møte med det topptrimmede bandet bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass) og Jørn Øien (tangenter) skada likevel ikke. Torun Eriksen & Co er nemlig av typen som hele tida gir materialet sitt nytt innhold – sjøl om det er stort sett de samme sangene. Eriksens stemme og formidling er så veldig av den ekte og inderlige sorten som det er umulig å stille seg likegyldig til – derfor blei også dette Bodø-møtet av den hyggelige sorten.

Med sola fortsatt hengende vakkert skinnende over Børvasstindan takker Tor de Jazz for seg for denne gang – både bloggen og forfatteren kommer mer enn gjerne tilbake.

Foto: Fofatteren sjølv fra rom 1013

Det ligger alltid i korta når Arve Henriksen er involvert – det blir et originalt og vakkert møte av det. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy er intet unntak.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Arve Henriksen maler vakre bilder rundt Kjartan Hatløys dikt.

I mine ører er trompeteren, elektronikeren og stemmekunstneren Arve Henriksen en av de flotteste musikalske malerne jeg vet om. Stryningen har opp gjennom åra skapt sin egen helt personlige stemme og uansett hvilken setting han dukker opp i, så tar det bare et brøkdel av et sekund å slå fast at det er Arve Henriksen som er på ferde.

Henriksen er også en ustanselig søker – han søker hele tida ny inspirasjon og nye utfordringer. Møtet med lyrikeren Kjartan Hatløy fra Hyllestad i Sogn og Fjordane føyer seg dermed naturlig inn i Henriksens søken, sjøl om det kommer overraskende – i alle fall på meg.

Hatløy er et nytt navn for meg til tross for han debuterte allerede i 1996 og har et dusin diktsamlinger på CVen. Det sier definitivt mest om meg og min kunnskap om lyrikk, for dette treffet, der Hatløy sjøl les 20 av sine dikt, er av typen som frister meg til å finne ut mer om hans verden.

Vestlendingen Hatløy har åpenbart, som de aller fleste vestlendinger, et sterkt forhold til fjorden, havet, vannet. Det er derfra vi kommer vi som stammer derfra og det er uunngåelig at vi ikke er en del av det. Hatløy har satt bedre ord på dette forholdet enn de aller fleste og hans måte å lese sine egne dikt på, forteller oss hvor ekte og inderlig dette forholdet er.

Når så Henriksen på sin uforlignelige måte enten med sin trompet, stemme, samples eller elektronikk løfter dikta og formidlinga av dem opp til et nytt sted, så er det bare å legge seg bakover, lukke øynene og flytte inn i musikken og dikta.

På noen av spora bidrar også hardingfelespiller Erlend Apneseth og fru Anna Marie Friman og sønnene Max og Filip Friman-Henriksen med sine stemmer.

Arve Henriksen har nok en gang fortalt oss at han er en musikant og formidler på et helt spesielt nivå.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Kjartan Hatløy – Arve Henriksen

Eg gjekk ned til denne fjorden

ArveMusic/barejazz.no