Tor Hammerø

Trioen Mapping Oceans tar oss med på en luftig og fri ekskursjon der man ikke skulle tro at dette var fri improvisasjon. Dette er nemlig tildels svært så vakkert og melodisk.

Nå har jeg «møtt» pianisten Jørn Øien i en rekke konstellasjoner de seineste åra og uansett så har han levert på øverste hylle. Likevel så så jeg ikke denne frijazztrioen med bassisten Audun Ellingsen og trommeslageren og perkusjonisten Tore T. Sandbakken komme.

Jeg hadde ikke den minste anelse om denne trioens eksistens før skiva dukka opp med postmannen hjelp. Det må jeg sjølsagt ta på mi kappe for Mapping Oceans har eksistert i rundt fem år, men «Marea» er i alle fall debutskiva til kollektivet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og her snakker vi om kollektiv på alle slags vis. Trioen har som utgangspunkt at de alltid går på scena, og i dette tilfellet i Rainbow Studio, uten en avtale, uten ei låt – her er alt fritt improvisert.

Det kan som kjent havne nesten hvor som helst. Mange av dagens frijazztilhengere forbinder det gjerne med musikk i gata til Peter Brötzmann, Paal Nilssen-Love, Frode Gjerstad og Mats Gustafsson – veldig ofte med et helvetes trøkk og en voldsom intensitet der det ikke blir kompromissa med noen eller noen som helst.

Det er ikke der vi finner Mapping Oceans. Ellingsen fra Ørsta, Sandbakken fra Trondheim og Øien fra Narvik møtes i alle fall denne gangen stort sett i et melodisk, varmt, søkende, nesten meditativt landskap med masse dynamikk i seg og med tre par svært så lyttende ører.

Her er det lite av tradisjonelle solo-tema-solo – de tre vet intuitivt når de skal legge av og mår de skal tre fram og ingen går i veien for noen. På det viset tar de oss med til åpne, frie, unike og vakre landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen har sammen med to av sine beste musikalske venner skapt et varmt, godt og ettertenksomt univers.

Mats Eilertsen (43) fra Trondheim, men bosatt i jazzmetropolen Eidsvoll, har i løpet av de seineste par tiåra i stadig større grad etablert seg med sin særegne, varme og store stemme – det være seg i andres band eller med egne – som en av våre mest spennende improvisatorer og musikanter.

I en rekke konstellasjoner har han også vist seg fram på ECM, men først i 2016 debuterte han under eget navn på selskapet med «Rubicon» – et vakkert bestillingsverk til Vossajazz med et framifrå sjumannslag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen vi møter her, med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen, har eksistert i ti år og har gitt ut to skiver tidligere på selskapet HUBRO. Det betyr at det er et kollektiv som er så samspilt som nesten vel tenkelig og med en empati både personlig og musikalsk av det langt framskredne slaget.

Nå mente altså ECM-ideolog Manfred Eicher at det var på tide at trioen «rykka opp» til ECM og i mai i fjor inntok de Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano i Sveits – ECMs nye hovedstudio etter at Jan Erik Kongshaug solgte Rainbow Studio i Oslo.

Det er et ganske annerledes studio enn Rainbow. Musikantene står på ei stor scene i en stor hall og Eicher og lydteknikeren sitter ganske langt unna bak sin glassvegg. Musikerene, i dette tilfellet i alle fall, spilte inn musikken uten at de brukte hodetelefoner for å få en så nær kontakt som mulig og for å kunne benytte den helt spesielle sounden rommet har å by på.

Musikken er i stor grad basert på skisser som enten Eilertsen eller en eller to av de andre – eller alle sammen – bragte til bordet for at anledninga skulle få være med å meisle den ut videre.

Du verden som trioen i samspill med Eicher har sørga for at det skjedde. Her er det svært lite tema, solo, tema som står på kjøreplana – her føres det musikalske samtaler som flyter organisk og der alle tre bidrar der og når det passer. Med de ti åra de har sammen og med den forståelsen det har ført med seg, så har «And Then Comes The Night», inspirert av romanen «Sommerlys, og så kommer natten» av den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson – ei bok jeg kan anbefale på det varmeste,  ført til så vakker, søkende, utfordrende og ettertenksom musikk som vel tenkelig.

De tre har har tatt oss med til steder der det er godt å være. Det er vanskelig å forlange så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Petter Northug – og vi sammen med han – har vært gjennom ei eventyrlig reise.  Nå er en viktig del av den over og det har vært en sann fryd å være med han på denne sjølbiografiske etappa også.

Lille Norge har hatt mange idrettsikoner opp gjennom åra. De har kommet fra alle typer samfunnslag og fra alle kanter av landet. Det er mange og sammensatte årsaker til at de har blitt ikoner. Petter Northug – nå uten junior etter navnet sitt – er så definitivt blant de største ikonene og vil bli værende det i generasjoner fremover. Årsaken eller årsakene? De er sjølsagt mange, men det at han var en vinner som gikk sine helt egne veier er blant dem. Han var ikke så forbanna opptatt av å bli likt, han ga ofte jamnt fan, og på det viset blei han også en som mange av oss kunne kjenne oss igjen i og som vi gjerne ville at skulle lykkes.

Men egentlig ga aldri Petter Northug fan i det hele tatt. Det kommer fint frem i Jonas Forsangs velskrevne Northug-sjølbiografi. Her forteller han oss hvordan «taperen» seriøst gikk til verket helt fra han satt og så på langrenn på fargefjernsynet hjemme i Framverran – en forstad til Mosvika – sammen med Beste. Der blei «svenskehatet» unnfanga – et «hat» vi på den riktige sida av grensa i alle fall har hatt mye glede av siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi får være med på reisa fra start av i Mosvika og skjønner hva som har prega Northug på veien til topps. Han var på mange måter en ensom gutt – det var enkelt og greit ikke mange jevnaldrende i den lille bygda – og han var på ingen måte av typen som vant alt han stilte opp i fra barnsbein av. Heller tvert i mot, men han bestemte seg for at en dag – en dag – skulle han stå øverst og han var villig til å «ofre» det som måtte til for å komme dit.

Nyhetene står ikke i kø i denne boka, men vi kommer tett innpå det som har skapt den helt spesielle skiløperen og mennesket Petter Northug. Vi får møte både den breiale, men ikke minst den sårbare og ydmyke – sjøl om han kanskje ikke liker å høre det – Petter Northug.

Forsang har ført livet og tankene til Northug flott ned på papiret, men slurvefeil som at man sitter i hockey – det å sitte sammenkrøket i skisammenheng skrives hocke – og at nåløyet var smalt, burde vært unngått.

Det aller flotteste her er å få bli med inn i treningsregimet til Northug – det er ikke for pyser for å si det enkelt. Der og da skjønner vi hvem han er og hvorfor han kom dit han kom. Måten han motiverte seg på er heller ikke for amatører og jeg skjønner mye bedre nå hvorfor det hele fikk en slutt. Uansett har det vært en sann svir å få «være med» mens det skjedde – du verden så mange høytidsstunder – og det har også vært nesten like hyggelig å lese Northugs egen beretning om både opp- og nedturene.

Altsaksofonisten Miguel Zenón fra Puerto Rico slo gjennom med et brak for et par tiår siden. Her tar han oss med tilbake til øya si på et uhyre musikalsk og inderlig vis.

Det tok ikke lang tid fra Miguel Zenón (42) inntok det amerikanske fastlandet før jazzfolket skjønte at et helt spesielt talent hadde ankommet. Attraktive jobber og prosjekter har stått i kø og heftige  æresbevisninger som Guggenheim- og MacArthur-stipend, har også kommet Zenóns vei.

Til tross for at Zenón raskt fant seg til rette i amerikansk jazz sammen med musikere fra fastlandet, så har han aldri glemt hvor han kom fra. Musikken og kulturen fra øya i Karibia har alltid vært med han i større eller mindre grad og da han fikk en forespørsel fra Hyde Park Jazz Festival i Chicago om å skrive et bestillingsverk, dukka muligheten opp til å realisere en stor drøm.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Zenón ønska å skrive en suite for altsaksofon og strykekvartett basert på en rekke lokale tradisjoner fra Puerto Rico. Som sagt så gjort og i løpet av denne times lange suiten, bestående av åtte satser eller låter, får vi musikk som henter uhemma og respektfullt fra både folkemusikk, klassisk og jazz.

Hele tida ligger det karibisk fundament til grunn for ekskursjonene Zenón inviterer oss med på. Måten det er skapt og tolka på av sjefen og bratsjisten Doyle Armbrust, fiolinistene Maeve Feinberg og Clara Lyon og cellisten Russell Rolen i Chicago-baserte Spektral Quartet, gjør at stadig nye dører åpner seg.

Noen ganger er Zenón solist, noen ganger inngår han i ensemblet som et femte medlem – uansett er det originalt og spennende hele veien. Dette er enkelt og greit noe helt nytt som løfter Miguel Zenón enda høyere opp på stigen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heldigvis lages det flott og meningsfull musikk for de minste fortsatt. Gunnelie er foreløpig siste skudd på stammen og hun «snakker» til alle fra 0 til 100 – nesten.

Gunnelie, eller Ingunn Sørli Øksnes (33) som hun sikkert også reagerer på, er av det slaget som tar barn på alvor. Uansett om jeg ikke er i den umiddelbare målgruppa (kanskje er jeg på vei dit igjen?????), så setter jeg uansett pris på artister som tar denne jobben så seriøst som Gunnelie gjør.

Gunnelie er både musiker – i tillegg til å synge så spiller hun fele, nyckelharpa, piano og klokkespill – og pedagog. Med base i Tønsberg har hun skapt et lite univers som i utgangspunktet retter seg inn mot de fra 0 til 6, men som har mye å si til de med åpne sinn på andre alderstrinn også. Gunnelie har nemlig makta på et både logisk, enkelt og pedagogisk vis å fortelle historier – og formidle dem – på et vis som har alle sjanser til å gå lett – og rett – hjem hos mange.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tekstene er både morsomme og på et barnlig vis av og til småfrekke slik at de minste ganske så sikkert vil kjenne seg igjen i fortellingene til Gunnelie. Når hun så synger på et vis som både har luft og rom rundt seg, så er muligheten for å henge med for alle absolutt tilstede. Tekstene er lettlærte og jeg tipper at de minste vil være ivrige allsangere fra første stund.

Musikken har sitt fundament i en slags visesang/folkemusikk-tradisjon med krydder av både pop og jazz – bassist Erlend Olderskog Albertsen spiller et par små kor også.

Til sammen har det blitt en liten halvtime med flott påfyll for både store og små i alle aldre – Gunnelie er et nytt bekjentskap som det har vært svært hyggelig å hilse på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tradisjoner skal tas vare på og videreutvikles – hvis de er gode. I Danmark finnes det en fantastisk tradisjon når det gjelder jazzbassister og bedre forlenger av den tradisjonen enn Thomas Fonnesbæk er svært vanskelig å oppdrive. Her kommer det tre utmerkede bevis på det.

Thomas Fonnesbæk (41), som også heter Rasmussen, men dropper det i alle fall i kunstnerisk sammenheng, har tatt opp den stolte arven etter Niels-Henning Ørsted Pedersen som forlot oss så altfor tidlig. Sistnevnte, som av amerikanske jazzfans blei kalt the four great Danish bass players, løfta den store fela opp til et helt nytt nivå i jazzsammenheng. Slik det skjedde i svensk tennis etter Björn Borg, så blei også NHØP etterfulgt av et kobbel av meget dyktige bassister i sitt hjemland. Nå er på alle mulige vis Thomas Fonnesbæk klar til å føre stafettpinnen videre.

I løpet av to novemberdager i 2017 møttes Fonnesbæk og den langt framskredne pianisten Justin Kauflin og hans barndomsvenn Billy Williams i Nilento Studios i Göteborg. De to førstnevnte hadde allerede ei duoinnspilling på samvittigheten og visste at kjemien var av det ypperlige slaget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Williams passa som hånd i hanske i denne triosettingen i et repertoar bestående av sju Fonnesbæk-låter, standardlåta «The Best Thing for You Is Me», en kollektiv improvisasjon og McCoy Tyners «Inception».

Kauflin, som blei «oppdaga» av Clark Terry og Quincy Jones, har «alt» i alle tempi og den store og varme tonen i bassen til Fonnesbæk er som skapt for samspillet med Kauflin. Her snakker vi melodisk triojazz i forlengelsen av en amerikansk 60-talls tradisjon der det aldri er tvil om hvor eneren er. Og du verden som det swinger!

1. 

   Fonnesbæk egner seg i de fleste konstellasjoner, men trio er åpenbart et «samfunn» han stortrives i. Sammen med svenskenes pianomester Lars Jansson og hans sønn Paul Svanberg på trommer, står Fonnesbæk nok en gang frem som en bauta.

2. Her snakker vi om et mer neddempa, lyrisk og nordisk tonelandskap der Jansson står for alle komposisjonene. Misforstå ikke: det swinger noe vederstyggelig av Janssons triofrestelse også. Her føres det meningsfulle og inderlige samtaler mellom tre likeverdige partnere og hvem som komper eller er solist, går som oftest sømløst over i hverandre. Dette er en trio som har jobba mye sammen og det skinner gjennom på alle vis. Strålende triojazz innspilt i det samme studioet i Göteborg i april i fjor.

3. 

   I 2015 møtte Fonnesbæk den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Kjemien var på på plass fra første takt og da muligheten bød seg igjen under Copenhagen Jazz Festival sommeren 2017, var ingen av dem vankelig å be.

4. Vi snakker om en klangmester og lyriker i Bill Evans-divisjonen når det gjelder Pieranunzi og i løpet av to kvelder på Gustav´s Bistro, med et eminent flygel og et usedvanlig lydhørt publikum, så blir vi servert duojazz i den ypperste verdensklasse.

I tilegg til en Fonnesbæk-låt, standardlåtene «Everything I Love» og «All the Things You Are», inneholdt disse to kveldene sju Pieranunzi-originaler.  Vi snakker kammerjazz og samtaler på aller øverste nivå og at både kjemien og respekten er på plass, hersker det aldri noen som helst tvil om. Dette er enkelt og greit duojazz av toppklasse med to musikanter i mestersjiktet.

Thomas Fonnesbæk har her fortalt oss i tre forskjellige settinger at han er en bassist som hører hjemme helt der oppe. Det gjør forsåvidt alle de andre involverte også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slåttejazz er en duo som med navnet sitt mer enn antyder i hvilke spennende landskap de befinner seg.

Duoen Slåttejazz består av Helene Høye på fele og Ole Sigvard Lunnan på piano. De ga ut si første plate allerede i 2011 og med oppfølgeren forteller de oss at de stortrives i landskap der folkemusikk møter jazz.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken vi får møte på «Glimt» har blitt til i løpet av åra siden den første plata «Slåttehjerte» blei unnfanga. Elleve av de 13 slåttene har de to skrevet sjøl – de to andre er slåtter Høye har funnet i skattekista si fra Gudbrandsdalen.

Felespilleren Høye kommer fra folkemusikken og nyter stor anerkjennelse etter å ha spilt «overalt», inkludert på Landskappleiker i en årrekke. Pianist Lunnan, opprinnelig trønder, har sin bakgrunn fra jazz og klassisk musikk.

De to har altså truffet hverandre fra hvert sitt ståsted og kombinasjonen fele og piano, som på ingen måte er noen dagligdags foreteelse i folkemusikken i alle fall, klinger usedvanlig flott og vakkert med disse to involvert.

Det er ikke vanskelig å høre hvor de kommer fra og det er heller ikke vanskelig på å høre at de har stor respekt for hverandre. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, tar de sjansen på å utfordre hverandre. Det har altså ført til disse unike møtene i folkemusikkens og jazzens grenseland.

Musikken er vakker, spennende, utfordrende og sjølsagt annerledes. Vi skal være glade for å ha fått tilgang til disse musikalske glimtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For veldig mange er trommeslageren og bandlederen Edward Vesala det største navnet innen finsk jazz gjennom alle tider. Nå har nok en Vesala meldt seg – trompeteren Martti.

Der Edward – som opprinnelig også het Martti – Vesala (1945-99) var den grensesprengende musikanten som blant annet jobba mye med både Arild Andersen og Jan Garbarek, er Martti Vesala (37) – han er ikke i slekt med Edward – mye mer en tradisjonalist. Der vi finner hans Soundpost Quintet er det tydelige spor etter hardtswingende amerikansk musikk fra 60- og 70-tallet.

Når det hevdes at Vesala har henta mye inspirasjon fra trompetere som Miles Davis, Freddie Hubbard og Woody Shaw, så er det ikke vanskelig å si seg enig i det. Sammen med et knippe av Finlands aller beste musikanter i den samme generasjonen som Vesala, det vil si Joonas Haavisto på piano, Juho Kivivuori på bass, Petri Puolitaival på tenorsaksofon og altfløyte og Ville Pynssi på trommer og perkusjon, så har Vesala skapt et kollektiv som stortrives i dette tidløse og tøffe musikalske landskapet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av tre dager i desember for vel to år siden spilte kvintetten inn åtte Vesala-komposisjoner som har en klar Blue Note-feeling over seg. Det er åpenbart et band som stortrives sammen og som har de samme musikalske idealene.

Både ensemblet og solistene holder meget solid nivå. Dette musikalske uttrykket er ganske sjeldent å høre blant musikanter fra den samme generasjonen her hjemme. Akkurat derfor er det hyggelig å høre at hardbop/neobop lever i beste velgående hos våre naboer. Den nye Vesala har meldt sin ankomst og han og hans venner er hjertelig velkomne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge er såvidt ute av jazzlinja i Trondheim, men har allerede sikra seg en Spellemannpris. Her kommer to nye prov på hvilken enormt talent han er utsyrt med.

Etter å ha søkt på jazzlinja flere ganger som gitarist – uten å komme inn – tok Bjørn Marius Hegge (31) bassen i andre hender. Eller samme hender, men altså med et annet instrument. Det må på alle vis regnes som et godt valg. For alt jeg vet så har gitarismen gått glipp av et stort talent i Hegge, men bassismen har så avgjort fått igjen i andre enden.

Det vi får både se og høre her – både på cd og dvd – er Hegges eksamenskonsert fra jazzlinja i Trondheim fra Dokkuset i Stiftsstaden den 24. mai 2016. Med seg har Hegge – her også utstyrt med mye mer hår og mer av alt – sin kjernetrio med Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, samt en saksofon/klarinett-kvartett bestående av Eirik Hegdal, Petter Kraft, Karl Hjalmar Nyberg og Martin Myhre Olsen – for en gjeng!!! – og Adrian Løseth Waade på fiolin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det betyr at Hegge har plukka på aller øverste hylle blant både lærer (Hegdal) og medstudenter og de har så definitivt gått inn i og forstått Hegges intensjoner om å skape et univers som inneholder impulser fra både Anton Webern og Charles Mingus – og veldig mye mer.

Kollektivt låter dette strålende, spennende og utfordrende og solistisk er det nesten sjølsagt skyhøyt nivå på alt og alle. Hegge har ikke noe behov for å dytte seg sjøl lengst frem på noe vis – her er det musikken som skal spille hovedrolla bokstavelig talt og det gjør den da også i den godt og vel 30 minutter lange eksamensbesvarelsen som jeg håper han fikk laud for. Det får han i alle fall herfra.

Med trioen sin, med Grönberg og Hulbækmo, tok Hegge turen til hjemlige trakter i Stjørdalen og i løpet av to timer var musikken unnfanga. Utgangspunktet var ti låttitler – og ingenting annet.

De tre kjenner hverandre svært godt både musikalsk og personlig og Hegge ville se hva disse titlene ville føre til av «Assosiasjoner». Her skulle musikken bare skje – og det gjorde den. Det er fritt, det er løst, det er åpent – det er samtaler mellom tre likeverdige venner som har mye å si til både hverandre og oss. Ikke alt er like spennende eller snakker like mye til meg, men musikken er hele tida frisk og uredd med spor av banebrytere som Paul Bley og kanskje også Cecil Taylor.

Bjørn Marius Hegge har helt tydelig en plan – en plan det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rosanne Cash er datter av Johnny Cash og det er mulig å høre på musikken hennes.

Det er bare å bryte sammen å tilstå: jeg har tilbragt veldig lite tid sammen med Rosanne Cash og musikken hennes.  Det er sjølsagt ene og aleine min feil. Men etter at Don Was mente at det var på sin plass å gi henne ut på sjølvaste Blue Note, så blei min nysgjerrighet trigga.

Blue Note er jo et av de virkelig store jazzselskapene på kloden. Slik har det vært fra starten, og slik blei i det stor grad videreført av Bruce Lundvall da selskapet fikk et nytt liv på 90-tallet. Etter at Was, med sterke røtter i både rock, americana og roots-musikk, tok over, så har sjangermurene i stor grad forsvunnet. Kanskje akkurat derfor er det ikke så overraskende å finne Rosanne Cash (63) på den berømte Blue Note-etiketten heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hun har gitt oss her på sine fjortende solo-uitgivsele er ti låter som hun stort sett har ansvaret for sjøl – i alle fall på tekstsida. På Spotify er det i tillegg tre bonusspor.

Vi finner Cash hjemme i et country, americana og poplandskap der hun med sin ikke fullt så særprega stemme som opphavet, forteller oss at hun er en bra historieforteller. På ei av låtene, «8 Gods of Harlem», får hun også vokalhjelp fra Elvis Costello og Kris Kristofferson og for meg har det blitt skivas høydepunkt.

Dette har blitt en hyggelig introduksjon til Rosanne Cash sitt univers, men uansett hvor bredt Don Was vil kaste nettet sitt, så synes jeg ikke musikken hennes passer på Blue Note-etikken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.