Tor Hammerø

Den danske gitaristen og komponisten Mark Solborg har gjennom Tungemål-prosjekt gitt oss flere innfallsvinkler til hvordan unik musikk kan skapes. Årets utgave er den aller mest spennende så langt.

Mark Solborg (52) har fascinert meg i mange år og gjort meg stadig mer nysgjerrig på hvor hans veier går videre. De seineste åra har det vært hans Tungemål-ekskursjoner som har ført til at han støtt og stadig har
fått min oppmerksomhet. Første runde var med sologitar, mens han i neste omgang hadde invitert med seg treblåserne Lars Greve og Francesco Bigoni og pianisten Simon Toldam.

Det virker som om Solborg hele tida er ute etter å invitere stadig nye musikanter for å sjekke ut hvor det vil føre hans musikalske ideer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ny kvartett

Denne gangen har Toldam blitt overført fra den forrige
lagoppstillinga, mens den portugisisk/svenke trompeteren Susana Santos Silva og den norske, men Spania-bosatte perkusjonisten Ingar Zach er nye bidragsytere.

Med utgansgpunkt i åtte Solborg-komposisjoner og en felles, minus Zach, unnfagnga utflukt til slutt, blir vi invitert inn i usedvanlig spennende samtaler der fire høyst personlige stemmer snakker med og til hverandre.

Her har alle masse tid og rom og viser oss usedvanlige lytte- og solistiske egenskaper. Musikken, med sitt tydelige kammeraktige preg, flyter sakte fremover, oppover og utover og lar oss på den andre sida få alle muligheter til å synke ned i den og dermed få bli med på ferden.

Vi har med fire høyst personlige uttrykk å gjøre som til sammen har blitt et unikt felles-språk.

Mark Solborg, som i tillegg til gitar også trakterer elektronikk, har enkelt og greit med svært god hjelp, tatt sine visjoner til et nytt og veldig fascinerende sted.

Andreas Rotevatn er en kar med mange hatter. Den han viser oss her er definitivt den mest funky av dem.

For vel et år siden presenterte trombonist, sanger, komponist, tekstforfatter og initiativtaker – og sikkert mye mer – Andreas Rotevatn (35) seg grundig under eget navn med debuten “Av daude gror”.
Mistanken hadde definitivt vært til stede ei god stund om at bygdeguten frå Nordfjordeid hadde mye mer å by på enn det han hadde vist oss blant annet i sitt opphold i Ytre Suløens Jass ensemble og i OJKOS,
det unike unge storbandkollektivet i Oslo som Rotevatn så absolutt har hatt mer enn én finger med i framveksten av.

Funky

“Av daude gror” viste oss den urfunky Rotevatn og med tekster på nynorsk og med Fieh på vokal så blei det en herlig gumbo jeg aldri hadde smakt på tidligere.

Nå viser Rotevatn oss hvordan denne musikken fungerer i levende live også.

På denne live EP-en har Rotevatn tatt med seg seks av låtene fra debuten til klubber i Bergen og på hjemmebane i Nordfjordeid. Det har ført til svett og glovarm stemning.

Sammen med et kremlag med unge likesinnede bestående av Ragnhild Moan på vokal, Martin Morland på bass, Sander Nordahl på gitar, Elias Tafjord på trommer og seg sjøl på vokal, tangenter i tillegg til
trombone, så tar Rotevatn oss med på en utflukt som funker som ei kule for et ungt og hipt publikum i alle fall.

Om dette er pop, rock, funk, jazz eller hva som som enn finnes i gryta, er jeg usikker på og jeg bryr meg ikke nevneverdig heller. Det jeg derimot bryr meg om er at det er tøff og bra musikk som blir tilberedt av strålende unge stemmer og det er det fra start til mål. I
løpet av festivalsommeren kommer de til å innta en rekke hippe lokaler – der bør det ikke være stoler til stede!

Som oftest er det jo slik at hvis noe er for godt til å være sant så er det jo det. I dette tilfellet er det heldigvis ikke det.

I perioden 1983 til 2018 har nemlig Bruce Frederick Joseph Springsteen (75) skrevet masse musikk som kun hans nærmeste krets har fått gleden av å oppleve. Har jeg skjønt det riktig så har The Boss i stor grad
benytta seg av sitt hjemmestudio. Det har ført til at han spontant har kunnet gjort innspillingene akkurat når han har følt for det, men altså i stor grad latt dem bli liggende. Med fasit i hånd er det vanskelig å skjønne – svært vanskelig, faktisk.

Produktiv

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De mange millionene som har hatt gleden av å følge Springsteens karriere mer eller mindre tett siden slutten av 60-tallet, har opplevd et unikt talent med en energi som nesten ikke kjenner noen grenser. Den siste tida har han turnert i Europa og stort sett levert konserter på rundt tre timer – en kraftprestasjon som nesten ikke er mulig å begripe av en herre på 75.

To dager seinere står han på scena i et nytt land foran nye titusener og leverer på samme høye nivå. Hva går han på, liksom? Jeg har sjøl bare fått oppleve han live én gang, men det satte så avgjort uutslettelige spor. Bruce Springsteen er enkelt og greit en artist, en kunstner jeg tror på. Det er noe så ekte, inderlig og troverdig ved han som gjør at han snakker til hjertene, dog med enkelte unntak som en Donald Trump.

Dag og natt

De siste dagene og nettene har jeg dukka ned i denne enorme skatten som består av 83 sanger skrevet og spilt inn i løpet av 35 år. Det har på alle måter vært verdt litt mindre søvn enn vanlig – slik det er når man for eksempel oppdager skatter eller kjærligheten. Alle låtene er sikkert ikke like minneverdige, men at det er mye gull her er helt sikkert. Det viktigste er likevel dokumentasjonen av et stort kunstnerskap – et kunstnerskap som har blitt enda mye større etter
oppdagelsen av denne enorme skatten.

En av de aller flotteste opplevelsene gjennom disse sju platene som blir gitt ut i eksklusive og begrensa opplag på ni LP-er eller sju CD-er med ei 100-siders bok med sjeldne bilder og omfattende liner notes til hvert album, er utviklinga Springsteen har gått gjennom i løpet av disse 35 åra.

Her får vi alt fra lo-fi på «LA Garage Sessions ´83» til hippe tromme- og synthlyder på «Streets og Philadelphia Sessions». Filmmusikk, til en film som aldri blei noe av, tydelig country-inspirasjon på
«Somewhere North of Nashville» og orkesterfokusert lydlandskap på «Twilight Hours», er bare noe av det disse mange timene med ny Springsteen-musikk byr på.

Bruce Springsteen er utvilsomt en gigant og her kommer det nok en enorm bekreftelse på det – som om det var nødvendig. Uansett er dette en åpenbaring og en ytterligere stadfestelse av at Bruce Springsteen
er en av de aller største uansett sjanger de par siste århundrene.

PS: Disse boksene er ikke akkurat billige, men for dere som ikke vil satse feriepengene, så blir det også utgitt ei «best of-samling» til en overkommelig pris.

Trioen, tro det eller, Briotrio tar oss med på en fin musikalsk rundtur.

Dette er mitt tredje møte med Briotrio. Allerede i 2019 stilte bassist, mbiraist og adungu harpist Thomas Aurlund Lossius, trommeslager, vokalist og organist Arne Skorpe Sjøen og pianist og fløytist Ingrid Øygard Steinkopf til start på et vis som fortalte meg at dette var en ikke-virtuos trio som hadde mye inderlig de ville
dele.

Fra andre steder

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med røtter i jazzmetropoler som Stanghelle, Ågotnes og Håvik, møtte de tre oss med utgivelsen “Yeah!” to år seinere og bekrefta førsteinntrykket. Siden har det vært stille fra trioen, men spesielt Øygard Steinkopf har dukka opp i flere andre settinger.

Nå er det som på skøytespråket kalles den vanskelige tredjerunden som står for tur. Den fikser de tre som alle befinner seg i begynnelsen av 30-åra på et svært bra vis – her er det ikke snakk om noen sprekk,
nei.

Alle tre har skrevet musikken – hver for seg. Det aller meste er inspirert av reiser til både fjern og nær, blant annet til Marokko og Gambia og til republikken Bergen som har fått en fin både satirisk, kjærlig og humoristisk tekst skrevet og sunget av trommeslager Skorpe Sjøen.

Det tre har utvikla et felles melodisk tonespråk etter å ha jobba mye sammen siden slutten av 10-tallet. Her er det ikke om å gjøre å imponere oss på noe vis, men å videreformidle opplevelser og stemninger fra reiser og møter. Det makter Briotrio så avgjort å gjøre på sitt helt eget vis.

Pianisten, komponisten, bandlederen og initiativtakeren Petter Dalene bekrefter for andre gang på et lite år at han har noe helt eget å melde basert på en solid tradisjon.

Bergenseren Petter Dalane har studert i på jazzlinja i Trondheim og er nå bosatt og virkende med Oslo som base. Alt dette og veldig mye mer har han rukket på sine 30 år. Når han på mange vis er et renessansemenneske, så skulle det nesten bare mangle.

Allerede på fjorårets sjøltitulerte debutplate kom bekreftelsen på det ryktet hadde fortalt ei stund: i Petter Dalane hadde den norske jazzfamilien fått en spennende tradisjonalist med bebop og ikke minst
Thelonious Monk i ryggmargen. Det er på ingen måte hverdagskost for Dalanes generasjon og når han så viste oss at han var i stand til å ta med seg dette musikalske landskapet inn i vår tid, så visste jeg
umiddelbart at dette var ei unik stemme jeg ville følge med argusører videre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mer av det samme

Med oppfølgeren “Sikksakk” får vi mye av det samme – inkludert at det nok en gang er Oddvar Torsheim sin originale jazzkunst som pryder coveret. Dalane har skrevet det aller meste av musikken med unntak av
“Lover Man” og “Bagatelle II” av Béla Bartók.

Idealene til Dalane er heller ikke denne gangen vanskelig å få øre på, men han makter hele tida å gi det hele en solid personlig fargeklatt med masse humor og spenning i uttrykket; jeg er hele tida spent på hvor Dalane og musikken beveger seg.

Live

Det meste er spilt inn live enten på Victoria i Oslo eller i Bergen og det er lett å skjønne hvorfor publikum er åpenbart begeistra.

Som på debuten så består bandet av saksofonisten Erlend Vangen Kongtorp, trompeteren Øyvind Mathisen og trommeslageren Martin Heggli Mellem. Anders Hjemmen har stort sett overtatt bassjobben, men Alexander Riris er likevel hjertelig til stede på to av spora sammen med Trym Karlsen på trommer.

Her snakker vi mer eller mindre samtidige av Dalane som bekjenner seg til det samme musikalske universet som sjefen og som gjør det med sjel og sinn. Vi har med unge musikanter å gjøre som har dette språket
solid under huden og med framifrå solistiske kvaliteter blir det ei solid hyggestund.

Herlig – et strålende vis å hylle tradisjonen på og samtidig ta den videre på et personlig vis.

Den fremragende trompeteren Kenny Dorham døde alt for ung. Her har det dukka opp et liveopptak som bekrefter hvor bra han var.

Kenny Dorham (1924-1972) var ei stjerne i si samtid. Han nådde ikke opp til samme status som Miles Davis og Dizzy Gillespie og noen av de andre trompetikonene, men mye av årsaken kan nok være at han var mye plaga av sjukdom som førte til at han kunne spille stadig mindre og han døde av nyresvikt 48 år gammel.

Med de største

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For den store jazzfamilien er nok dessverre Kenny Dorham en glemt størrelse. Det har lite eller ingenting med kvaliteten å gjøre, men han rakk dessverre aldri å etablere seg på linje med de nevnte og flere med dem. Men når det kan bokføres at Dorham på det friskeste
jobba med både Charlie Parker og Art Blakey´s Jazz Messengers, så sier det det aller meste om hvilken anseelse han nøt.

Fantastiske Resonance

Det unike plateselskapet Resonance Records har spesialisert seg på å dykke djupt ned i diverse arkiv kloden rundt. De har blant annet samarbeida med Kongsberg-festivalen og gitt ut en strålende Bill
Evans-konsert derfra. Livekonserter fra forskjellige kilder dreier det seg altså om og i dette tilfellet har de via via funnet fram til en klubbkveld fra the Bronx i New York. Opptaket holder meget bra teknisk kvalitet og har aldri vært utgitt tidligere.

Dorham var i strålende på denne tida, fem år før han gikk bort, og han har en svært så personlig tone i hornet – slik bare de aller største har og hadde. Med seg har han Paul Chambers på bass, Denis Charles på trommer, Sonny Red på altsaksofon og Cedar Walton på piano. Et par giganter altså i Chambers og Walton mens Charles, som noen kanskje vil kjenne igjen fra samarbeid med Cecil Taylor, Steve Lacy og Archie Shepp, og Red hører hjemme i underskogen.

Bebop

Vi befinner oss avgjort i bebop-land her med låter som “Confirmation”, “Memories of You” og “My One and Only Love” og ikke minst Dorham-klassikeren “Blue Bossa” som har etablert seg i standardfamilien sammen med en annen flott Dorhamlåt, nemlig “Una
Mas”, men den er ikke med her.

Vi blir altså tatt med på skikkelig jazzklubb og det swinger kraftig av dette samspilte bandet.

Når så Resonance Records som alltid byr på et teksthefte i superklassen, 36 sider denne gangen, der familie, venner og journalister som fulgte Dorham tett, pluss medmusikerne Eddie Henderson, Reggie Workman, Charles Tolliver, Steven Bernstein og
Jeremy Pelt kommer med personlige og fine betraktninger, så har dette blitt nok en historisk viktig utgivelse der mange nye generasjoner forhåpentligvis også får ørene opp for Kenny Dorham.

Med jevne mellomrom har jeg hatt gleden av å hygge meg med universet til trioen Groupa med Terje Isungset som norsk representant. Nå har de heldigvis meldt seg igjen.

Groupa har eksistert siden 80-tallet med Mats Edén (67) som initiativtaker. Edén, som trakterer viola d´amore, bratsj, fele og hardingfele, har nå i mange år hatt med seg Geilos store sønn Terje Isungset på trommer, allehånde perkusjon og munnharpe og Jonas
Simonson på et arsenal av fløyter. Sammen har de invitert oss med til stadig nye steder med utgangspunkt i flere lands folkemusikk og denne
gangen er det Polen som blir avlagt et nydelig musikalsk besøk.

Ny destinasjon

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som platetittelen forteller oss så er årets stoppested det femte i rekka. Jeg koste meg fælt med de to første der svensk og norsk folkemusikk var utskytingsrampen. De to neste, med Island og den
iberiske halvøy som reisemål, har dessverre gått meg hus forbi.

Der har jeg garantert gått glipp av mye spennende musikk, basert på de to første og nå den polske varianten.

Trioen har gjennom mange års samarbeid utvikla et uttrykk de er helt aleine om. Vi har nemlig med tre unike stemmer å gjøre som er lyttere av sjelden kvalitet og som bygger de musikalske landskapene sammen til noe ganske så spesielt, spennende og fascinerende.

Flotte gjester

Med seg denne gangen til å dandere det tradisjonelle polske materialet har de vokalisten og felespilleren Marta Matuszna, saksofonisten Grzech Piotrowski og bassisten Sebastian Wypych og sjølvaste bassguru
Anders Jormin på ett spor.

Det har ført til elleve nydelige og totalt unike arrangement og tolkninger av dette stoffet som det garantert aldri har opplevd tidligere.

Om dette er folkemusikk, impro, jazz eller en gumbo av alt dette, er jeg ikke sikker på. Dessuten er det ikke det minste viktig heller.

Det som derimot er viktig er at det er god, unik, herlig og personlig musikk. Det er det fra start til mål.

Med Mattis Kleppen i førersetet fortsetter trioen Resjemheia å ta oss med til spennende og totalt unike steder.

Resjemheia er fjellovergangen mellom folkemusikkbygda Bø og bluesbyen Notodden i Telemark. Ideologisk leder for bandet Resjemheia, akustisk bassgitarist og hovedkomponist Mattis Kleppen fra Bø, føler seg garantert hjemme i begge målføre og mitt tredje møte med denne helt spesielle trioen er nok en bekreftelse på at de har og er noe helt
spesielt.

Erfarent

Resjemheia har jobba sammen i ti år og med ei befolkning der Kleppen kommer fra blues, jazz og folkemusikk, trommeslager Kenneth Kapstad kommer fra et jazz- og rockeunivers med Motorpsycho og
hardingfelespilleren Ottar Kåsa har sine røtter i folkemusikken. De har skapt og viderefører her et friskt og spennende lydlandskap der norsk folkemusikk absolutt er et fundament, men der blues fra med røtter både fra Junaiten og Afrika er med i den herlige gumboen.

Som om ikke det er nok, så byr trioen også på en dose reggae – veldig mye taler for at det er den eneste reggaen med både munnharpe, Thov G. Wetterhus, og hardingfele i gryta! Det skader heller ikke på noen som helst måte at Viktor Wilhelmsen krydrer med sin gitar og Olav Torget på konting og som produsent er alltid en solid kvalitetsgarantist.

Fargerikt

Resjemheia blir bare bedre og mer spennende med åra og den nydelige innpakninga rundt den gule vinylen og det flotte og fargerike coveret, gjør totalopplevelsen veldig minneverdig.

Jeg elsker å bli utfordra. Jeg elsker å bli tatt med til steder jeg aldri har vært før. Gisle Nataas og Håkon Thelin gjør alt dette med inspirasjon av ikonet Sverre Fehns arkitektur.

Sverre Fehn (1924-2009) var en helt spesiell skikkelse innen sitt fagfelt. Han har inspirert generasjoner av arkitekter med sitt spesielle og innovative uttrykk og musikere som Eirik Raude og Arve Henriksen har latt seg inspirere av hans hus- og rom-konstruksjoner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har en ny konstellasjon latt seg inspirere av den samme kilden. Arkitekten Gisle Nataas og bassisten Håkon Thelin har valgt en helt spesiell innfallsvinkel til å tolke og hylle Fehn og tittelen «Architecture as instrument» mer enn antyder hvor vi er eller hvor vi
skal.

Opptak av hus

Nataas har tatt utgangspunkt i to av Fehns «hovedverk», forlaget Gyldendals kontorer i Oslo sentrum og Storhamarlåven på Domkirkeodden på Hamar.

I følge fagfolk er det to enestående eksempler på unik arkitektkunst og Nataas har gjort feltopptak begge steder og gjort live sampling og looping samt benytta elektronikk til å skape lyden av romma.

Nataas har blant annet benytta glass, lyden av betonggulv, trapper, utstillingsmontre i metall, betong og tre som vibrerer og som blir spilt på. Nataas har også gjort opptak av mennesker som har befunnet
seg i disse rommene.

Ultima

Musikken blei framført live på Ultimafestivalen i 2023 og der møtte Nataas sine lydlandskap publikum sammen med med bassisten Håkon Thelin.

Her blir arkitekturen som instrument videreformidla i vinylformat og jeg har blitt den lykkelige eier av eksemplar nummer 64. Der får jeg også ei skriftlig innføring i hvordan de to har tenkt for å skape liv
eller videreformidle livet i romma, mikrofonbruken og møtet mellom alle kildene.

Jeg blir fascinert av musikken, måten Nataas og Thelin har tenkt på og måten jeg tror Fehn har gått frem for å skape romma.

«Architecture as instrument» har sjølsagt blitt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret mitt sanseapparat. Det har jeg veldig godt av.

Samarbeidet mellom vokalist Kurt Elling og gitarist Charlie Hunter er noe av det hippeste som finnes i jazzen og dens mange grenseland. Her kommer nok et prov på det.

Det er jo ikke akkurat noen bombe at Kurt Elling og Charlie Hunter hver for seg har vært to av jazzens ledende stemmer på sine respektive instrumenter i noen tiår. Etter at de etablerte samarbeidsprosjektet
SuperBlue og ga oss fonogrammene “SuperBlue” i 2021 og “The Iridescent Spree” to år seinere, tok de nye store felles steg der de har fusjonert mange av sine inspirasjonskilder til noe veldig tøft, groovete og hipt.

I Norge

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hørte bandet i Molde for noen år siden og blei slått i bakken av hvor tøft og originalt det var. I vår var de tilbake i Norge, men jeg var så uheldig at mi festivalreiserute ikke klaffa med konserter verken i Oslo, Stavanger eller Trondheim. Rapportene fra alle
konsertene var uansett entydige: SuperBlue låt tøffere enn noen gang.

EP nummer to

Bekreftelsen kom heldigvis i postkassa for noen dager siden gjennom en EP med fem låter og der de to sammen med sine strålende medhjelpere Marcus Finnie på trommer og Kiefer på tangenter pluss ei feit
blåserekke for anledninga, tar oss med til et heftig
rocke/funk-univers med solide jazzovertoner sjølsagt.

Låtene er “Turn to Stone” fra Electric Light Orchestra,
Eagles´-klassikeren “Desperado”, “Say You Love Me” – Fleetwood Mac, “Sharp Dressed Man” som mange vil kjenne igjen fra ZZ Top og “Gangster of Love” som Johnny “Guitar” Watson gjorde kjent.

SuperBlue gjør så definitivt sine høyst originale og drittøffe versjoner av dette materialet og her snakker de minst like mye til funk- og rockefolket som til jazzmenigheta. Noe forteller meg at SuperBlue ikke bryr seg nevnverdig om det; de vil kun lage tøff og hip
musikk og det har de gjort.